The Dillards
| The Dillards | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Opphav | Salem, Missouri, USA | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Bluegrass, senere også countryrock, folkrock | ||
| Aktive år | 1962–2012, med avbrudd | ||
| Plateselskap | Elektra, Flying Fish, Vanguard, Varèse Sarabande, Raven Records, Capitol | ||
| Medlemmer | |||
| Opprinnelig Douglas Dillard (banjo), Rodney Dillard (gitar), Dean Webb (mandolin) og Mitch Jayne (kontrabass)[1]; senere Byron Berline (fele) og en rekke andre. | |||
The Dillards var en bluegrassgruppe fra USA. Opprinnelig bestod gruppen av Douglas Dillard (banjo), Rodney Dillard (gitar), Dean Webb (mandolin) og Mitch Jayne (kontrabass)[1]. De manglet alstå en felespiller, men opptrådte av og til med felespiller senere, som Byron Berline. Med sin deltagelse i det populære Andy Griffith Show i 1963–64 nådde The Dillards langt utover dem som vanligvis lyttet til bluegrass. Gruppen holdt sammen til 1966, men har tidvis spilt sammen senere også, like til Doug Dillard døde i 2012. De fire opprinnelige medlemmene har senere både hatt solooptredender og spilt med en rekke andre artister og grupper, som Bill Monroe («gudfaren av bluegrass») og Elton John.
Forspillet
[rediger | rediger kilde]De fire som skulle bli til The Dillards hørte hjemme i Missouri. Dillard-brødrene vokste opp med musikk. Faren var en felespiller fra Tennessee; moren spilte gitar. Brødrene kom snart i kontakt med den betydelig eldre læreren og DJ-en Mitch Jayne, som spilte kontrabass – og noe senere mandolinisten Dean Webb. Også Webb hadde vokst opp med musikalske foreldre, men hans interesse for bluegrass skyldtes en annen mandolinist, den største av dem alle: Bill Monroe, og hans Blue Moon of Kentucky. Som musiker hadde Webb en fortid i samspill med Lonnie Hoppers og The Ozark Mountain Boys.
Reisen mot vest og gjennombruddet i California
[rediger | rediger kilde]Da de fire i 1962 bestemte seg for å begynne som profesjonelle musikere, satte de kursen for California. Problemer med bilen gjorde at reisen foregikk i rykk og napp, med mellomspill i St. Louis og i Oklahoma. I november ankom de Hollywood og opptrådte i Ash Grove, hvor flere folk- og bluegrassgrupper allerede var i aktivitet. Der ble de straks godvenner med The Greenbriar Boys fra New York, som også spilte bluegrass[2]. The Dillards ble oppdaget av talentspeideren Jim Dickson i plateselskapet Elektra og underskrev en kontrakt med selskapet dagen etter.
The Dillards' modus operandi
[rediger | rediger kilde]
There isn't a song that the Dillards do that they don't thoroughly enjoy, and they do them with equal enthusiasm on the back porch, or in concert before five thousand people. – John Stewart i The Kingston Trio
De tidlige Dillards var inspirert og påvirket av tidlige bluegrassgrupper og -musikere som Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys, Joe Noel, The Stanley Brothers, og Reno & Smiley and The Tennessee Cut-ups[1]. Men de fremstod ikke som blåkopier av disse. Gruppens nyskapning og originalitet var betydelig, ikke minst med komposisjoner. Dillard-brødrene er kreditert 129 slike, noen i samarbeid med Jayne (som også laget sine egne) eller Webb. Gruppen var den første som (i 1963) fremførte Duelin’ Banjo.[3]
Harmonier
[rediger | rediger kilde]Fra første stund har tette harmonier kjennetegnet bluegrass – og tradisjonene etter Bill Monroe, Wade Mainer og andre ble ytterligere perfeksjonert av The Dillards. Webb ble da også engasjert av The Byrds for å arrangere harmoniene på deres verson av Bob Dylan-komposisjonen Mr. Tambourine Man.
Gruppen selv spilte både egne og andres komposisjoner. Til de siste hørte oldtime-melodier som Salty Dog Blues, Don't Let Your Deal Go Down og Shady Grove. De spedde også på med nyere komposisjoner av Bob Dylan og folk fra bluegrass-scenen som Bill Monroe (f.eks. Uncle Pen) og Don Reno.
Humor
[rediger | rediger kilde]Humor var typisk for den dillardske bluegrass. Enkelte av deres improvisasjoner var originale, også for en musikkform som kjennetegnes nettopp ved improvisasjonens kunst. Typisk var The Dillards' fremføring av den gamle sangen Buckin' Mule i Judy Garland-showet. Doug Dillard var ikke den første som forsøkte å etterligne et muldyrs lydbilde i denne sangen, men Gid Tanner og andre brukte stemmen, mens Dillard brukte banjoen. I tillegg fikk Rodney Dillard jernteppe da han skulle fremføre 4. vers. Selvfølgelig ble hverken han eller de andre brakt ut av rytmen i en sang fremført i et høyt tempo selv til bluegrass å være.
Nifse skapninger har forekommet hist og her i oldtime, country og bluegrass – fra fra Doc Walshs mannevonde Bulldog Down in Sunny Tennessee til Bill Monroes The Little Girl And The Dreadful Snake. Med The Biggest Whatever, en pelskledd og 40 fot høy skapning, nådde denne undersjangren et høydepunkt. Overleveringer fra de overlevende kan riktignok ha vært noe overdrevne. Øystein Sunde har oversatt sangen til norsk og gjort det pelskledde udyret til en gjedde, sjuuu meter lang og en maga som aldri ble mett, hvor det siste virker mer troverdig enn dyrets lengde.
Bluegrass har sine røtter i Bibelbeltet og bar i sin opprinnelige form – hos f.eks. Bill Monroe, The Stanley Brothers, Wade Mainer og The Lewis Family – sterkt preg av religionen, som i disse trakter betydde en form for fundamentalisme av baptistisk eller metodistisk merke. The Dillards' harmonier kan være inspirert av gospel eller gospel-preget bluegrass. Men i California er forholdet til religion mer avslappet enn i Bibelbeltet, og den dillardske bluegrass er ikke preget av religiøse tekster.
Også i klesdrakten var The Dillards mer avslappet enn f.eks. Bill Monroe, selv om hillbillypreget var sterkere i Andy Griffith-showene enn ellers. I Judy Garlands-showet opptrådte de riktignok i dress og sløyfe – men barbent, noe Judy Garland da også bemerket.
Andy Griffith Show
[rediger | rediger kilde]
Sammen med gruppens egne dyktighet var det mer enn noen Andy Griffith (1926–2012) som skulle gjøre dem berømt. Griffith – selv en betydelig country- og gospelsanger – drev i 1960–68 et av USAs mest populære TV-show. I 1963–64 medvirket The Dillards sammen med skuespilleren Maggie Peterson, som også var en fremragende sanger. Dette bidrog til å spre bluegrass langt utover det opprinnelige kjerneområdet – faktisk langt utenom USA[1]. De fem fremstod som avkommet til Briscoe Darling, en ekte hillbilly som bodde oppe i fjellene, og som hadde for vane å drikke hjemmebrent whiskey i takt med musikken til the Dillards/Darlings – mens Maggie Peterson (alias Charlene Darling) sang. De fremførte bl.a. en av gruppens mest kjente komposisjoner, sagaen om den sleipe hjemmebrenneren Dooley, som med kone og to døtre drev en lønnsom geskjeft bak en mølle.
Gruppen opptrådte også i Judy Garlands TV-show.
Senere utvikling
[rediger | rediger kilde]Mens tradisjonell bluegrass er strengt akustisk, tok The Dillards alt midt på 1960-tallet i bruk elektriske instrumenter. De foregrep dermed 1970-årenes «newgrass» og «progressiv bluegrass». De utvidet også repertoaret – til folkrock, og til countryrock, hvor Dillard-brødrene faktisk har vært regnet som pionerer. I 1971 slapp de sitt mest solgte album, Roots And Branches (Anthem Records ANS 5901). På den tiden hadde Doug Dillard gått sine egne veier, men de tre andre hadde forsterket gruppen med Billy Ray Lathum and Paul York [4].
Mange samarbeidspartnere
[rediger | rediger kilde]På få år hadde The Dillards og gruppens enkeltmedlemmer mange samarbeidspartnere. De hadde lett for å skaffe seg venner, og deres egen dyktighet hadde sikkert også betydning. Senere gikk de fire delvis hver sin vei, spilte inn soloalbum, dannet nye grupper eller deltok i andre. To eller tre av dem fortsatte likevel å spille sammen, til dels i selskap med Maggie Peterson. Under en konsert i Los Angeles spilte Doug Dillard banjo i Bill Monroes gruppe[1], og gruppen turnerte sammen med Monroe i England – men spilte aldri inn noen plater med ham[5]. I 1972 turnerte de med Elton John på hans første USA-turné. 8. august 1979 var Dillard-brødrenes storfamilie samlet i Salem, hvor også Dean Webb og – for siste gang – Mitch Jayne deltok. Også brødrenes far, Homer E. Dillard,Sr., var med. Et resultat av sammenkomsten var LP-en Homecoming And Family Reunion (Flying Fish 215)[4].
Nye medspillere
[rediger | rediger kilde]I tillegg til soloopptredender og deltagelse i andre grupper beholdt de navnet The Dillards, men med nye medspillere. Mitch Jayne var sjelden å se på scenen etter at han mistet hørselen i 1974.
Diskografi
[rediger | rediger kilde]Album
[rediger | rediger kilde]| År | Album | Listeplassering | Plateselskap | |
|---|---|---|---|---|
| US Top 200 | Canada | |||
| 1963 | Back Porch Bluegrass | — | — | Elektra |
| 1964 | Live!!!! Almost!!! | — | — | |
| 1965 | Pickin' and Fiddlin' (m/Byron Berline) | — | — | |
| 1968 | Wheatstraw Suite | — | — | |
| 1970 | Copperfields | — | — | |
| 1972 | Roots and Branches | 79 | 56 | Anthem |
| 1973 | Tribute to the American Duck | — | — | Poppy |
| 1977 | The Dillards vs. The Incredible L.A. Time Machine | — | — | Flying Fish |
| 1978 | Mountain Rock | — | — | Crystal Clear |
| 1979 | Decade Waltz | — | — | Flying Fish |
| 1980 | Homecoming and Family Reunion | — | — | |
| 1991 | Let It Fly | — | — | Vanguard |
| 1992 | Take Me Along For The Ride | — | — | |
| 1999 | A Long Time Ago: The First Time Live | — | — | Varèse Sarabande |
| 2006 | Early Recordings - 1959 | — | — | |
Samlealbum
[rediger | rediger kilde]| År | Album | Plateselskap |
|---|---|---|
| 1976 | Country Tracks | Elektra |
| 1986 | I'll Fly Away | Edsel |
| 1991 | There Is a Time (1963-70) | Vanguard |
| 1995 | The Best of The Darlin' Boys | |
| 1996 | Roots and Branches/Tribute to the American Duck | Beat Goes On |
| 2001 | Back Porch Bluegrass & Live!!!! Almost!!! | Warner Strategic Marketing |
| 2004 | Pickin' and Fiddlin', Wheatstraw Suite & Copperfields | |
| 2005 | Let The Music Flow: The Best of the Dillards 1963-1979 | Raven |
Singler
[rediger | rediger kilde]| Year | Title | Billboard Hot 100 | Album | Label |
|---|---|---|---|---|
| 1963 | Dooley | — | Back Porch Bluegrass | Elektra |
| Hootin' Banjo [Duelin' Banjo] | — | |||
| 1965 | Nobody Knows | — | singles only | Capitol |
| 1966 | The Last Thing On My Mind | — | ||
| 1968 | Reason To Believe | — | Wheatstraw Suite | Elektra |
| 1969 | Listen To The Sound | — | ||
| 1970 | Rainmaker | — | Copperfields | |
| Close The Door Lightly | — | |||
| One Too Many Mornings | — | bare singler | White Whale | |
| Comin' Home Again | — | |||
| 1971 | It's About Time | No. 92 | Anthem | |
| 1972 | One A.M. | No. 111 | Roots and Branches | |
| America (The Lady Of The Harbor) | — | single | ||
| 1973 | Hot Rod Banjo | — | Tribute to the American Duck | Poppy |
| 1975 | Stones Throw Away | — | single | United Artists |
| 1977 | The Poet | — | The Dillards Vs. The Incredible L.A. Time Machine | Sonet |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. januar 2018. Besøkt 7. juni 2017. Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; navnet «bluegrassmuseum.org» er definert flere steder med ulikt innhold - ^ http://www.burritobrother.com/dillard2.htm
- ^ http://www.mandoisland.com/?p=6549
- ^ a b http://www.burritobrother.com/dillard4.htm
- ^ http://countrydiscography.blogspot.no/2009/10/bill-monroe-part-i.html
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) The Dillards – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) The Dillards på Discogs
- (en) The Dillards på MusicBrainz
- (en) The Dillards på Spotify
- (en) The Dillards på Songkick
- (en) The Dillards på AllMusic
- (en) The Dillards på Bandcamp
