Banjo
Banjoen er et strengeinstrument med et trommeskinn over resonanskassen. Den er av afrikansk opprinnelse og kom til USA med slaver på 1600-tallet[1]. Den ble vidt utbredt i USA med minstrel-showene i 1840-årene og fikk på den måten også innpass i England, Irland og Frankrike[2] I minstrel-sangen Oh! Susanna!, som Stephen Foster skrev i 1848, har jeg-personen a banjo on mye knee. I 1936 ble Banjo on My Knee brukt som filmtittel.
Antallet strenger på en banjo kan variere, men opprinnelig hadde den fem strenger, og dette strengeantallet er mest vanlig også i dag. Denne banjotypen kjennes fra oldtime-musikken, men kalles gjerne bluegrass-banjo fordi dyktige banjospillere har satt og setter et tydelig preg på bluegrassmusikken.
Femstrengs banjo
[rediger | rediger kilde]Denne er vanligvis stemt i tonene GDGHD. Den femte strengen (G) er en oktav høyere enn den tredje, og den har også den for strengeinstrumenter særegenhet at den ikke «starter» på samme sted som de andre strengene, men derimot i femte bånd, hvilket gir en spesiell – og for bluegrass meget anvendelig – effekt. Innen oldtime var bl.a. Charlie Poole (1882-1931)[3] og Snuffy Jenkins (1908-1990) kjent for sitt banjospill. De var forgjengere, læremestere og inspirasjonskilder for bluegrassens banjovirtuoser, som begynte å utfolde seg rundt 1945. Den mest berømte er Earl Scruggs (1925-2012), en gigant i bluegrass-sammenheng, hvis perfeksjonerte trefingerspill («Scruggs-stil») dannet skole. Han var aktiv i nærmere 70 år. Andre banjovirtuoser i tradisjonell bluegrass var Don Reno (1926-84) og Bill Keith (1939-2015). Alle disse hadde en lang karriere etter et kort mellomspill i gruppen til «bluegrassens gudfar», Bill Monroe – Scruggs i 1946–48, Reno i 1948–49, Keith i 1963–64. Keith ble særlig kjent for sitt melodiøse banjospill. En annen banjoist var Wade Mainer (1907–2011), en brobygger mellom oldtime og bluegrass, som i 2008 utmerket seg med en konsertopptreden på sin 101-årsdag.
Nyere navn er bl.a. Douglas Dillard (1937-2012) og Béla Fleck (født 1958).
Ikke bare bluegrass
[rediger | rediger kilde]Med rette forbindes banjospill med bluegrass, men er på ingen måte begrenset til denne musikkformen. Via svarte musikere og minstrel-showene fikk banjoen innpass i oldtime-musikkens «string bands» fra 1920- og 30-årene, forgjengerne både til bluegrass og annen country. Den brukes fortsatt i en del country og gospel (skillet mellom oldtime, bluegrass, gospel, country og folk er ofte flytende) og er ganske vanlig i blues og i visse former for jazz. Béla Fleck fornyet først bluegrass-sjangren som medspiller i bandet New Grass Revival, for så å ta instrumentet et skritt videre ved å bruke det til klassisk musikk[4].
Guinness rekordbok har gitt Todd Taylor tittelen verdens raskeste banjospiller, med 210 taktslag i minuttet (bpm, beats per minute)[5]. Også ellers spilles bluegrass ofte i svært høyt tempo; 160-180 bpm er vanlig.
Labbespill
[rediger | rediger kilde]Labbespill, på engelsk "clawhammer" er en vidt brukt teknikk innen old-time. I motsetning til bluegrass hvor man plukker strengene, slår man de fire første strengene med neglene i en nedoverbevegelse, mens tommelen plukker på den femte strengen for å marker halvtaktene. Hånden holdes med fingrene samlet slik at den ser ut som en labb eller en hammer og man plukker tradisjonelt ikke strengene på vei opp. Derav navnet "labbespill":
En vanlig tilnærming til labbespill kan deles i tre deler
- Melodi spilles på første nedslag
- Flere noter spilles på andre nedslag
- Tommelen plukker den femte strengen i halvtakten etter.
Denne måten å spille på skaper en drone-effekt fra den femte strengen som skaper driv og rytme i melodien.
Noen norske banjoister
[rediger | rediger kilde]- Kari Svendsen (født 1950); har spilt bl.a. i Christiania Fusel & Blaagress.
- Kay Arne Sulutvedt i Ila Auto.
- Lillebjørn Nilsen
- Jan Eilif Amundsen i folk-rock gruppa Folque.
- Øystein Sunde
Andre banjovarianter
[rediger | rediger kilde]Det finnes også varianter av 4-strengs banjoer som kalles plektrumbanjo og tenorbanjo. Disse brukes hovedsakelig innen dixielandjazz og tradisjonell irsk musikk. Av de mest kjente 4-strengs banjomusikere kan Barney McKenna (irsk 17-bånds tenor) og Sean Moyses (22-bånds plektrum) nevnes.
Ukulelebanjoen finnes i utgavene sopran og tenor i hovedsak. Sopranen er 53 cm lang som en vanlig ukulele. Den tidligere nevnte Sean Moyses har også tenorukulelebanjo (CGEA) som en av sine spesialiteter.
Gitarbanjoen har 6 strenger, er stemt som en gitar og brukes hovedsakelig av gitarister som også vil spille banjo. Dessverre er kvaliteten på dagens nye gitarbanjoer dårlig, men 20-70-talls gitarbanjoer har en meget god kvalitet. Django Reinhardt spilte på en slik banjo[6].
Mandolinbanjoen har 8 strenger og er stemt som en mandolin. Denne brukes i hovedsak av mandolinister. Få eksemplarer blir produsert i dag, men 20-50-talls eksemplarer er ikke uvanlige å finne.
En rekke banjolignende instrumenter er utviklet i Afrika. Fra Japan kommer shamisen, som er adoptert av enkelte bluegrassgrupper.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. november 2015. Besøkt 19. november 2015.
- ^ http://www.standingstones.com/banjo.html Arkivert 24. oktober 2016 hos Wayback Machine.. The Banjo - A Short History by Mick Moloney, besøkt 11. oktober 2016
- ^ http://www.blueridgeheritage.com/traditional-artist-directory/charlie-poole
- ^ Biografi (EN)
- ^ https://www.youtube.com/watch?v=DksfYL2J85w
- ^ http://www.djangobooks.com/forum/discussion/12512/banjo-guitar-or-django-banjo