Thai-skrift

Thai-skrift
Type		Abugida
Språk		Thai, Sør-Thai og andre minoritetsspråk i Thailand
I bruk		Siden 1283
Avstamning		Protosemittisk  → Fønikisk   → Arameisk    → Brahmi     → Grantha      → Khmer       → Thai
Beslektet		Laotisk skrift
Skriveretning		Venstre-til-høyre
ISO 15924		Thai
Unicode		U+0E00 til U+0E7F

Thai-skrift (thai อักษรไทย, àksŏn thai) er det skriftsystemet som brukes til å skrive thai og noen minoritetsspråk i Thailand. Den laotisktalende minoriteten i Thailand skriver laotisk med thai-skrift, i den grad de i det hele tatt skriver laotisk. I juli 2008 ble det gitt ut en ordbok for pattani-malayisk (på thai kalt «yawi»), en dialekt av malayisk som snakkes av den sunni-muslimske minoriteten sør i landet. I motsetning til i Malaysia, der malayisk skrives med det latinske alfabetet eller en egen utgave av arabisk skrift (kalt «yawi»), valgte man å skrive pattani-malayisk med thai-skrift.

Thai-skrift har 44 bokstaver (konsonanter), 15 vokaltegn (som kan opptre i opptil 28 kombinasjoner), fire tonemerker, ti talltegn (0–9), og noen spesialtegn. Thai-skrift skrives fra venstre mot høyre, uten mellomrom mellom ordene: Et mellomrom representerer slutten av en setning eller en pause, à la et komma eller et punktum på norsk (det brukes dog et mellomrom mellom en persons for- og etternavn, og foran og bak et tall). Thai-skrift har lite egen tegnsetting, men har delvis tatt opp tegnsetting fra det latinske alfabetet, primært ?, !, anførselstegn og parenteser. Til og med tegnet & kan sporadisk opptre på thai, helst i bedriftnavn.

Som andre skrifter i regionen og i Sør-Asia, er thai-skrift en abugida, der konsonantene er bokstaver, mens vokalene er avhengige tegn, og må være skrevet sammen med en konsonant. Dersom en konsonant ikke har en tilhørende vokal, er det en [ɔː] eller [a] som følger konsonanten.

Thai-skriften benyttes kun i Thailand. Andre land i regionen bruker laotisk skrift, khmer-skrift, burmesisk skrift og det latinske alfabetet (i Malaysia, Indonesia og Vietnam).

Historikk

Et nærbilde av en inskripsjon skrevet med gammel thai-skrift. Noen bokstaver ligner veldig på dagens bokstaver, mens andre er svært ulike.

Den såkalte «Ramkhamhaeng-inskripsjonen», den eldste kjente teksten skrevet med thai-skrift

Ifølge tradisjonen ble thai-skriften laget av kong Ramkhamhaeng i 1283, og den baserte seg på pali, grantha og datidens khmer-skrift. I motsetning til dagens thai, ble alle vokalene i Ramkhamhaengs thai-skrift skrevet før eller etter konsonanten de hørte til, men aldri over eller under, noe som var unikt for et skriftspråk i regionen på den tiden. Dette faktum, samt at denne inskripsjonen er den eneste som nevner Ramkhamhaeng ved navn, har fått noen til å foreslå at inskripsjonen er en senere forfalskning. Inskripsjonen viser også tegn på at skriften ikke var fullt utviklet: Det er ikke noe helhetlig system for å markere vokallyd i begynnelsen av en stavelse, og bruken av tonemerker virker uregelmessig.

Selv om Ramkhamhaeng-inskripsjonen ikke har over- og under-skrevne vokaltegn, er det likevel flere innovasjoner som finnes både i denne inskripsjonen og andre tai-språklige inskripsjoner fra 1300-tallet, sammenlignet med samtidige khmer- og mon-baserte skrifter i området. Anthony Diller foreslår at forskjellene mellom de tidligste utgavene av thai-skrift og andre skrifter i regionen, tilsier at endringene er systematiske noe som viser at de er resultatet av bevisste avgjørelser og kjennskap til fonologien til datidens thai, og ikke resultatet av tilfeldige endringer over tid. Innovasjonene i thai-skriften, og der thai-skriften er forskjellig fra khmer og mon, i henhold til Diller, er:

1. en bokstavkombinasjon for å skrive klasen /ʔj/ i begynnelsen av stavelser (อย).
2. endringer i bokstavform, spesiet forenklingen av ย /j/, speilvendingen av ช /t͡ɕʰ/, ฉ /t͡ɕʰ/, og ง /ŋ/ og den særegne formen til น /n/.
3. vokalen โ- /oː/, som i andre skrifter enten var en uskreven vokal eller ble skrevet med en kombinasjon av vokaltegn.
4. Vokaltegnet แ- /ɛ/, laget som en fordobling av เ- /e/, for å representere en differensiering i uttale som enten ikke fantes eller var fonemisk i mon og khmer.
5. en kombinasjon av tre vokaltegn for diftongen เ-ือ /ɯa/.
6. tre nye bokstaver for labiale konsonanter for å gjengi kontrasten i thai mellom /b/, /p/, /pʰ/ og /f/, ikke minst /f/ som ikke finnes som eget fonem i sanskrit, pali, khmer eller mon. Dette er tydeligvis gjort systematisk med to sett bokstaver for fonemene /pʰ/ og /f/, der /f/ representeres av en utgave av /pʰ/ med forlenget «hale» på høyre side. Det ene paret er høy-klasse konsonanter (ผ og ฝ), mens det andre setter har lav klasse (พ og ฟ).
7. Tilsvarende fikk man også lav-klasse konsonanten ซ /s/ som en kontrast til høy-klasse konsonantene ศ, ษ, ส.
8. I motsetning til andre skrifter i regionen ble det brukt minimalt med ligaturer: istedenfor vertikale ligaturer foretrakk man horisontale bokstavkombinasjoner.

Det meste av Thailands skrevne historie ble ødelagt da burmeserne brente ned Ayutthaya i 1767, og det er derfor vanskelig å overprøve Ramkhamhaeng-inskripsjonens historie, eller å se hvordan thai-skriften har utviklet seg. Ramkhamhaengs thai-skrift var også forløperen til dagens laotiske skrift. Thaiene og laotene er uenige om hvilken skrift som er nærmest den «originale» skriften til kong Ramkhamhaeng: Naturligvis mener begge parter at deres skrift ligger nærmere den originale skriften enn de andres. Noen ganger kalles Ramkhamhaengs thai-skrift sukhothai-skrift, og anses som forgjengeren til både dagens thai- og laotiske skrift.

Konsonanter

Her følger thai-alfabetet. De 44 bokstavene i thai-alfabetet klassifiseres i tre kategorier: høy (h), mellom (m) og lav (l), som markert (dette har betydning for tonen som vokalen som skrives sammen med denne konsonanten har, som beskrives nedenfor). Ettersom det er flere bokstaver som representerer samme fonem, har alle thai-bokstavene et «dobbelt» navn: den første er bokstavens lyd etterfulgt at vokalen [ɔ:] og så et ord der denne bokstaven brukes, slik at man vet hvilken bokstav som skal brukes, når et ord staves. For å lære kombinasjonene lærer thai-barn et eget thai-skrift-dikt der hvert ord settes inn i en sammenheng.

Slik skrives bokstaven ฃ.

Det er svært få utlyder som er mulige på thai. Derfor er det slik at mange bokstaver representerer en annen lyd i slutten av et ord (S), enn det den gjør i begynnelsen av et ord (B). Bokstavenes fonetiske verdi er her gjengitt med lydskrift og i henhold til det kongelige thailandske institutts generelle system for å transkribere thai med det latinske alfabetet.

Når man skriver thai, begynner man med den lille krøllen, og hele bokstaven skrives med ett strøk (med visse unntak, som ส og ญ der bokstaven består av to adskilte deler).

Bokstav	Kategori	Navn		Uttale		Transkripsjon
		Thai	Transkripsjon og oversettelse av navnet	B	S	B	S
ก	m	ก ไก่	[kɔ: kaj] (kylling/høne)	k	kʰ	k	k
ข	h	ข ไข่	[kxɔ: kxaj] (egg)	kx	kʰ	kh	k
ฃ brukes ikke lengre	h	ฃ ขวด	[kxɔ: kxua̯t] (flaske)	kx	kʰ	-	-
ค	l	ค ควาย	[kxɔ: kxwaj] (vannbøffel)	kx	kʰ	kh	k
ฅ brukes ikke lengre	l	ฅ คน	[kxɔ: kxɔn] (person)	kx	kʰ	-	-
ฆ	l	ฆ ระฆัง	[kxɔ: ra kxaŋ] (bjelle)	kx	kʰ	kh	k
ง	l	ง งู	[ŋɔ: ŋu:] (slange)	ŋ	ŋ	ng	ng
จ	m	จ จาน	[tɕɔ: tɕan] (tallerken)	tɕ	tʰ	ch	t
ฉ	h	ฉ ฉิ่ง	[tɕʰɔ: tɕʰiŋ] (symbaler)	tɕʰ	-	ch	-
ช	l	ช ช้าง	[tɕʰɔ: tɕʰaŋ] (elefant)	tɕʰ	tʰ	ch	t
ซ	l	ซ โซ่	[sɔ: so:] (kjetting)	s	tʰ	s	t
ฌ	l	ฌ เฌอ	[tɕʰɔ: tɕʰɤ] (busk)	tɕʰ	-	ch	-
ญ	l	ญ หญิง	[jɔ: jiŋ] (dame)	j	n	y	n
ฎ	m	ฎ ชฎา	[dɔ: tɕʰa da:] (et hodeplagg (ingen norsk oversettelse))	d	tʰ	d	t
ฏ	m	ฏ ปฏัก	[tɔ: pa tak] (stav)	t	tʰ	t	t
ฐ	h	ฐ ฐาน	[tsɔ: tsa:n] (underlag/podium)	ts	tʰ	th	t
ฑ	l	ฑ มณโฑ	[tsɔ: mɔn tso:] (en dronning Mandodari)	ts	tʰ	th	t
ฒ	l	ฒ ผู้เฒ่า	[tsɔ: pfu tsao] (en eldre)	ts	tʰ	th	t
ณ	l	ณ เณร	[nɔ: ne:n] (ung munk)	n	n	n	n
ด	m	ด เด็ก	[dɔ: dek] (barn)	d	tʰ	d	t
ต	m	ต เต่า	[tɔ: tao] (skilpadde)	t	tʰ	t	t
ถ	h	ถ ถุง	[tsɔ: tsung] (sekk)	ts	tʰ	th	t
ท	l	ท ทหาร	[tsɔ: tsa ha:n] (soldat)	ts	tʰ	th	t
ธ	l	ธ ธง	[tsɔ: tsɔng] (flagg)	ts	tʰ	th	t
น	l	น หนู	[nɔ: nu:] (mus)	n	n	n	n
บ	m	บ ใบไม้	[bɔ: bai mai] (blad)	b	pʰ	b	p
ป	m	ป ปลา	[pɔ: pla:] (fisk)	p	pʰ	p	p
ผ	h	ผ ผึ้ง	[pʰɔ: pʰɯŋ] (bie)	pʰ	-	ph	-
ฝ	h	ฝ ฝา	[fɔ: fa:] (lokk)	f	-	f	-
พ	l	พ พาน	[pfɔ: pfan] (brett)	pf	pʰ	ph	p
ฟ	l	ฟ ฟัน	[fɔ: fan] (tann)	f	pʰ	f	p
ภ	l	ภ สำเภา	[pfɔ: sam pfaw] (djunke - en type båt)	pf	pʰ	ph	p
ม	l	ม ม้า	[mɔ: ma:] (hest)	m	m	m	m
ย	l	ย ยักษ์	[jɔ: jak] (rise/mytisk kjempe)	j	j*	y
ร	l	ร เรือ	[rɔ: rɯa̯] (båt (generell benevnelse))	r**	n	r	n
ล	l	ล ลิง	[lɔ: liŋ] (apekatt)	l**	n	l	n
ว	l	ว แหวน	[wɔ: wɛ:n] (ring)	w	w*	w	-
ศ	h	ศ ศาลา	[sɔ: sa: la:] (paviljong)	s	tʰ	s	t
ษ	h	ษ ฤๅษี	[sɔ: rɯ-si] (eremitt/vismann)	s	tʰ	s	t
ส	h	ส เสือ	[sɔ: sɯa̯] (tiger)	s	tʰ	s	t
ห	h	ห หีบ	[hɔ: hipf] (kasse)	h	-	h	-
ฬ	l	ฬ จุฬา	[lɔ: tɕu la] (drage)	l	n	l	n
อ	m	อ อ่าง	[ɔ: aŋ] (beholder (for vann)/balje)	***
ฮ	l	ฮ นกฮูก	[h̬ɔ: nɔkx hukx] (ugle)	h̬	-	h	-

* når ว og ย opptrer i slutten av en stavelse, er det for å lage en diftong, se avsnittet om sammensatte vokaler nedenfor.
**I daglig tale er [r] som fonem, på vikende front i thai, dette gjør at ร når den står alene i begynnelsen av en stavelse ofte uttales som [l]. Dersom ร eller ล står som den andre konsonanten i begynnelsen av en stavelse (f.eks. กร [kr] eller กล [kl]) uttales de ikke alltid; i stedet uttales kun den første konsonanten ([k]). Idealet er at man skal uttale [r]-en, og dette gjøres alltid på TV, i radio, etc, og man skiller derfor fremdeles mellom ร og ล i thais rettskriving. I slutten av en stavelse uttales både ร og ล som [n].
*** อ har ingen egen fonetisk verdi, som bokstav brukes den kun som en «vokalbærer», når et ord begynner med en vokallyd og derfor ikke kan festes på en konsonant. อ brukes ellers som en vokal, men må da festes på en annen konsonant (se under).

Vokaler

Som nevnt kan ikke vokaltegn opptre uavhengig av en konsonant: De må skrives sammen med en konsonant, og kan skrives over, under, foran eller bak denne konsonanten. Uavhengig av plasseringen av vokalen skal den alltid uttales etter den konsonanten den skrives sammen med. Dersom et ord begynner med en vokallyd, brukes bokstaven อ som «vokalbærer». I den følgende tabellen representeres konsonanten med « - » slik at man lettere kan se hvordan vokalen ser ut. Dersom det ikke er noen vokal tilhørende en konsonant, har alle konsonantene en [ɔ:] eller [a] som skal uttales i stedet. Slik systemet er, burde det helst være den første, men praksis tilsier at det heller er den korte a-lyden som dominerer der ingen vokal er skrevet. Dette er gjerne en arv fra sanskrit, der det er kort a som skal leses der det ikke er noen skrevet vokal. Der en uskreven [a] følger konsonanten, er dette den siste lyden i stavelsen – det kan altså ikke være noen etterfølgende konsonant. Den siste konsonanten i et ord kan ikke ha en uskreven [a]; der den siste lyden i et ord er en kort [a], markeres dette alltid.

Vokalene kan deles i to kategorier: grunnvokaler, altså de basisvokalene som brukes, og sammensatte vokaler der to eller flere basisvokaler eller en kombinasjon av vokaler og konsonanter skrives om samme konsonant og disse representerer sammen en annen vokallyd, eller en diftong. Merk at noen vokalformer krever at det er en etterfølgende konsonant.

Grunnvokaler

Grunnvokalene er her oppført i alfabetisk rekkefølge; merk at der det er to forskjellige tegn for kort og lang utgave av samme vokal, kommer den korte alltid før den lange i alfabetisk rekkefølge. Alfabetisk er vokalene sortert slik at vokaler som står etter konsonanten de hører til kommer først, så de som skrives over, de som skrives under og til sist de som står foran den konsonanten de hører til.

sara ( สระ ) betyr «vokal» på thai, og grunnvokalene har hvert sitt navn, som alle består av sara pluss den lyden de representerer (unntakene er –ั, som er en «annen utgave» av –ะ, og ไ– og ใ– som representerer samme lyd, og ellers ville hatt samme navn).

Symbol	Navn	IPA	Transliterasjon	Merknader
–อ	ɔ ang	ɔ:	o	kan også brukes som vokalbærer der et ord begynner med vokallyd, har da ingen uttale.
–ะ	sara a	a	a	brukes kun i slutten av en stavelse, noen ganger brukes denne for å vise at en annen vokal skal være kort (se under), men også da, kun i slutten av en stavelse.
–ั –	mai han-akat	a	a	samme verdi som –ะ, men brukes kun der en stavelse slutter med en konsonant: คะ [kʰa], men คัน [kʰan]
–า	sara a	aː	a	lang a
–ำ	sara am	ɑm	am
–ิ	sara i	i	i
–ี	sara i	iː	i
–ึ	sara ü	ɯ	ue	guttural y
–ื –	sara ü	ɯː	ue	denne må alltid ha en etterfølgende konsonant, der en stavelse slutter med denne lyden, følges konsonanten av อ: f.eks. มือ [mɯː] - hånd
–ุ	sara u	u	u
–ู	sara u	uː	u
เ–	sara e	eː	e
แ–	sara æ	ɛː	ae
โ–	sara o	oː	o	forskjellen for โ og ร (konsonanten «r») er at den første er høyere, og at den har «krøllen» på høyre side, mens «r»en har «krøllen» til venstre.
ใ–	sara aj maj muan	ɑj	ai
ไ–	sara aj maj malaj	ɑj	ai	Det er ingen forskjell i uttale mellom ใ– og ไ–, de brukes primært for å skille ord fra hverandre, som ellers ville sett nokså like ut. (Diftongen «ai» opptrer svært hyppig på thai.)

Som nevnt over kan –ะ brukes til å indikere kort vokal, den brukes sammen med vokalene เ–, แ– og โ– i denne funksjonen (เ–ะ, แ–ะ og โ–ะ), men den brukes kun dersom stavelsen består av konsonant så vokal, hvis stavelsen har en konsonant i slutten erstattes –ะ med –็ (ไม้ไต่คู้ mai taikhu) slik: เ–็– og แ–็–. โ–ะ kan bare opptre i slutten av et ord; dersom denne vokalen følges av en konsonant skrives det ingen vokal, man har kun to konsonanter som skrives etter hverandre (--). Også อ, når den brukes som vokal, vises som kort med mai taikhu: –็อ– (dersom [ɔ] er siste lyden i en stavelse skrives den som เ-าะ. Mai taikhu viker alltid plass for et tonemerke (se under), når et tonemerke brukes. Dette gjør at det er vanskelig å vite om en vokal er lang eller kort når den er kombinert med et tonemerke og en etterfølgende konsonant. Alfabetisering av korte vokaler er slik slik: เ–, เ–็ og เ–ะ. (Der อ er vokalen, alfabetiseres den korte utgaven (med –็อ), først etter grunnbokstaven, også mai taikhu, ettersom grunnbokstaven ikke har noen tilhørende vokal (อ alfabetiseres som en konsonant, selv der den opptrer som vokal).

Sammensatte vokaler

Som vi allerede har sett ovenfor, er det mulig å kombinere forskjellige vokaler (i noen tilfeller også konsonanter) for å lage nye kombinasjoner. Disse nye kombinasjonene har ikke egne navn, men staves som de enkelte delene den består av.

• –ัว [ua̯], kan også skrives kort som –ัวะ; begge disse kan kun opptre i slutten av en stavelse, dersom det er en etterfølgende konsonant, skriver man kun –ว–, dette inkluderer kombinasjonen –วย [ua̯j] som i ordet สวย ([sua̯j] - vakker).
• –ิว [iw]
• เ–า [aw], alfabetiseres med เ– først, deretter –า.
• เ–าะ [ɔ], logisk sett skulle dette være den korte utgaven av overstående, men dette er den korte utgaven av den lange vokalen –อ, siden denne slutter med -ะ kan den kun opptre i slutten av et ord, der det er en etterfølgende konsonantlyd, skrives denne som –็อ–. Ettersom mai taikhu alltid viker plass for et tonemerke, gjør det at kort og lang [ɔ] ser helt like ut, dersom stavelsen slutter med en konsonant, og stavelsens første konsonant har et tonemerke.
• เ–อ [ɤ] (ligner en norsk ø), kan også skrives kort som เ–อะ; begge disse kan kun opptre i slutten av en stavelse, der denne lyden opptrer midt i en stavelse, skrives den som เ–ิ –.
• เ–ีย [ia̯], kan også skrives kort som เ–ียะ, men kun i slutten av en stavelse
• เ–ือ [ɯa̯], kan også skrives kort som เ–ือะ, men kun i slutten av en stavelse

Diftonger med ย:
–วย [ua̯j], –อย [ɔj], –ัย [ɑj], –าย [aːj], เ–ย [ɤːj] (ligner norsk øy i uttale, og er diftongen til vokalen เ–อ).

Diftonger med ว:
–าว [aːw] (samme lyd som เ–า), เ–ว [eːw], เ–ียว [ia̯w] og แ–ว [ɛːw].

Merknader:

• Det er ingen forskjell i uttale mellom ใ–, ไ–, –ัย og –าย, annet enn at den fjerde kan uttales med en lengre a lyd enn den tredje.
• เ–า og –าว transkriberes gjerne begge som «ao», uttalemessig har den siste gjerne en lengre a-lyd, og den høres mer ut som [a] og [o] uttalt etter hverandre, mens den første bærer mer preg av å være en diftong.
• Dersom et ord begynner med to konsonanter (som er veldig sjeldent på thai), som f.eks. ตร [tr] eller กล [kl], vil en vokal som skrives foran konsonanten den tilhører, skrives foran begge, f.eks. โกรธ ([krot] - sint). I slike tilfeller, alfabetiseres ordet som om vokalen tilhørte den første konsonanten og ikke den andre.
  Sammensatte vokaler alfabetiseres som om alle vokaltegnene var uavhengige. เ–ีย, เ–ิ – og เ–ือ alfabetiseres først etter เ, så vokalen som er skrevet over, og så den konsonanten som kommer til sist. Dersom ordet begynner med to konsonanter, f.eks. เครื่อง ([kʰrɯa̯ŋ] - maskin), alfabetiseres det først etter den første konsonanten, så dennes tilhørende vokal (เ-), så den neste konsonanten med tilhørende vokaltegn (og i dette tilfellet også tonemerke), og til slutt de to siste konsonantene, selv om de skal leses som en sammensatt vokal.

Toner

Thai er er tonespråk, og thai-skrift angir toner på to forskjellige måter. Den ene er ved bruk av tonemerker, og den andre er ved regler som angir hvilken tone en stavelse skal ha, avhengig av klassen til stavelsens første konsonant (høy, middels eller lav, som markert over), og om det er «levende» eller «død» stavelse. En «levende» stavelse er en som slutter med en lang vokal eller en sonorant (m, n, ŋ), mens en «død» stavelse slutter med en kort vokal eller en plosiv (p, t, k).

Bokstav- kategori	Levende stavelse	Død stavelse
		kort vokal	lang vokal
H	stigende	lav
M	midtre	lav
L	midtre	høy	fallende

Lave konsonanter skiller mellom «døde» stavelser: En «død» stavelse med kort vokal og eventuell avsluttende konsonant har høy tone, mens en «død» stavelse med lang vokal, etterfulgt av plosiv konsonant, har fallende tone.

Når det gjelder tonemerker, gjør man ikke forskjell på «levende» og «døde» stavelser. Tonemerker angir toner på følgende måte:

Bokstav- kategori	–่ ไม้เอก (mai ek)	–้ ไม้โท (mai tho)	–๊ ไม้ตรี (mai tri)	–๋ ไม้จัตวา (mai chattawa)
H	lav	fallende	-	-
M	lav	fallende	høy	stigende
L	fallende	høy	-	-

Mai tri og mai chattawa kan kun brukes sammen med en konsonant av middels klasse. På Internett og i andre mindre formelle sammenhenger, brukes de gjerne også sammen med konsonanter av andre klasser. De representerer da de samme tonene: mai tri høy tone og mai chattawa stigende tone.

Der to konsonanter står sammen, f.eks. กร eller คล, følger man toneregler for den første konsonanten, selv om vokalen er skrevet sammen med den andre.

Tonemerker er det siste et thai ord alfabetiseres etter, etter grunnkonsonant og vokaltillegg, og disse alfabetiseres i rekkefølgen som er angitt over: ek, tho, tri og chattawa.

ห นำ ho nam – førende ho: En stum ห (høy klasse), kan skrives foran lavklasse-nasalene (ง, ญ, น og ม) og ikke-plosivene (ว, ย, ร og ล), som representerer lyder som ikke har en egen høyklasse-konsonant. Denne stumme ห gjør at den følgende lavklasse-konsonanten følger tonereglene som gjelder for en konsonant av høy klasse. Dette gjelder også der en høyklasse-konsonant med en uskreven -a står foran en av disse lavklasse-konsonantene. ถนน [t^ha non] (gate), skal uttales som om det var skrevet ถะหนน.

อ นำ o nam – førende o: En stum อ (middels klasse), skrives foran konsonanten ย i fire ord, for å endre hvilken tone ordet skal uttales med. I disse fire tilfellene følger man toneregler for en middels konsonant. Disse fire ordene er: อย่า [ja:] («ikke» (for imperative verb), อยาก [ja:k] («å ville/ønske» [å gjøre noe]), อย่าง [ja:ŋ] («måte/type», settes foran et adjektiv for å lage et adverb) og อยู่ [ju:] («å være» [på et sted]). Alle ordene uttales med lav tone, og derfor brukes tonemerket mai ek, med unntak av den døde stavelsen อยาก, der det er overflødig. o nam ble trolig opprinnelig brukt til å markere den fonemiske klasen /ʔj/ som siden er smeltet sammen med /j/.

Uregelmessige bokstavkombinasjoner

Kombinasjonen รร («rr») kalles ร หัน [rɔ: han]. Den representerer vokallyden [a] hvis รร har en etterfølgende konsonant, og [an] hvis det ikke er noen etterfølgende konsonant. Denne sammenskrivingen brukes i fremmedord fra pali og sanskrit, f.eks. ธรรม ([tʰam] Dharma) og กรรม ([kam] karma). Et mulig opphav til รร som vokal, kan være khmer-skriftens bokstav អ, som ser ut som รร, forbundet med en strek. Khmer-bokstaven អ tilsvarer thai-bokstaven อ (som en generell vokalbærer, ikke som vokaltegn). Uten noe tilhørende vokaltegn, uttales អ [a], ikke [ɔ:].

Et annet, og mer sannsynlig opphav, er at dette er en rest av gammel rettskriving som har overlevd rettskrivingsreformer, der en dobbel konsonant i slutten av en stavelse representerer [a] etterfulgt av den lyden den doble konsonanten representerer. Tidligere ble ord som ยัง [jaŋ] og อัน [an] skrevet som ยงง og อนน i tråd med denne regelen. I motsetning til ord som ยงง og อนน, der den siste konsonanten representerer den lyden den vanligvis har, er den siste ร i fremmedord som ธรรม og กรรม stum, og dette gjør det mulig å forstå hvorfor -รร- ble oppfattet som [a], og ikke som [a] fulgt av en konsonantlyd, og at dette etterhenget fra tidligere rettskrivning har blitt beholdt, mens det i andre ord er falt vekk. Det er også verdt å merke at i ord der ro han brukes, er det er forskjell i uttale mellom sanskrit og pali. Sanskrit karma blir kamma i pali, og tilsvarende blir dharma dhamma.

Kombinasjonene ศร og สร representerer lydene śr og sr i lånord fra sanskrit og pali. I begge disse tilfellene er ร stum, og ศ og ส uttales, som vanlig, [s]. F.eks ศรีลังกา (Sri Lanka) uttales [si: laŋ ka:]. Ettersom pinthu ikke brukes når man skriver thai (eller lånord), kan det være vanskelig å vite hvilken uttale disse bokstavkombinasjonene skal ha, ettersom de òg kan representere kombinasjonene [sa r-] (der «-» representerer en valgfri vokal). F.eks. สระ uttales [sa ra] og betyr vokal, mens สระ (staves helt likt), uttales [sa] og betyr dam. Det finnes ingen generell regel om når ศร og สร representerer [s-] og når de representerer [sa r-], man er nødt til å pugge når de skal leses på den ene eller den andre måten.

Kombinasjonen ทร uttales i mange ord som en [s] av lav klasse (med unntak av ซ, er alle de andre bokstavene som representerer denne lyden av høy klasse). Men, i en del ord, særlig lånord fra indoeuropeiske språk, skal denne kombinasjonen leses som ทฺร [tr], enten det er lånord fra engelsk eller sanskrit. Igjen finnes det ingen generell regel for når den skal uttales som [s] og når den skal uttales som [tr], dette er bare noe man må memorere.

Andre tegn

Det finnes andre tegn som også brukes når man skriver med thai-skrift, inkludert de tegnene som utgjør thai-skriftens eget tegnsett. Thai-skrift er modellert på sanskrit, og det er mulig å skrive sanskrit med thai-skrift, en del tegn brukes derfor ikke når man skriver thai, men brukes for å skrive sanskrit.

Tegn	Navn og uttale	bruksmåte
–็	ไม้ไต่คู้ [maj taj kʰu]	Som beskrevet ovenfor, brukes denne for å indikere at en vokal skal ha kort uttale. Den brukes kun sammen med vokalene เ, แ og อ, og kun der siste lyd i stavelsen er en konsonant (er siste lyd i stavelsen en vokal, skrives vokalen som เ-ะ, แ-ะ og เ-าะ. Mai taikhu viker alltid plass for et tonemerke (som gjør at dersom det er et tonemerke i kombinasjon med et av disse tegnene, er det ingenting i hvordan ordet som indikerer hvorvidt vokalen skal uttales kort eller langt. Et unntak er ordet ก็ ([ko] også), som skrives kun med mai taikhu, og ingen vokal. Dette ordet baserer seg muligens på stavemåten til ordet ក៏ [ka:] (ក med ៏) på khmer, som har samme betydning.
–์	ทัณฑฆาต [tʰan tʰa kʰa:t] eller การันต์ [ka: ran]	indikerer at konsonanten og eventuelt tilhørende vokal ikke skal uttales, denne er spesielt vanlig i fremmedord, både tradisjonelle som sanskrit og pali, men også nyere lånord fra engelsk og andre europeiske språk.
–ฺ	พินทุ [pʰin tʰu]	indikerer at en konsonant skal uttales uten noen tilhørende, uskreven vokallyd (spesielt for konsonanter i slutten av en stavelse). Denne brukes ikke i vanlig skrift, bare for å indikere hvordan et ord skal uttales (f.eks. i en oppslagsbok).
–๎	ยามักการ [ja: mak ka:n]	brukes kun for å skrive sanskrit. Settes over den første konsonanten i en konsonantklynge, for å vise at disse skal uttales sammen, uten vokallyd mellom. Eks.:พ๎ราห๎มณ phramana [brāhmaṇa]. Andre indiske skrifter ville i denne situasjonen benyttet seg av en ligatur, eller en såkalt «halv konsonant», og som gjør at dette tegnet er unikt for thai-skrift. Dette tegnet er overflødig, fordi man kan bruke pinthu (–ฺ) med samme effekt - พฺราหฺมณ. Det eneste det er verdt å merke seg er at for ห er det nå tvetydig om den skal uttales først i den andre stavelsen, eller sist i den første stavelsen; jamakkan løser dette problemet, ettersom den indikerer at bokstaven er den første i en stavelse.
–ํ	นิคหิตฺ [ni kʰa hit]	brukes kun for å skrive sanskrit. Viser at en konsonants tilhørende vokal skal uttales nasalt. Thai har ingen nasale lyder, så istedenfor leses denne som [ŋ] etter konsonantens tilhørende vokal. Dette tegnet inngår også som del i thai vokalen -ำ [a:m], der den uttales som en [m].
ฤ ฤๅ	ร รึ [rɔ: rɯ] ร รือ [rɔ: rɯ:]	brukes primært for å skrive sanskrit, der den representerer stavelsesbærende r, men kan også opptre i thai-ord med lydverien [rɯ] eller [ri]. Eks.: อังกฤษ [aŋ krit] (engelsk). Den lange utgaven av -า markerer lang vokallyd. Den sorteres alfabetisk etter ร.
ฦ ฦๅ	ล ลึ [lɔ: lɯ] ล ลือ [lɔ: lɯ:]	brukes kun for å skrive sanskrit, og den representerer da stavelsesbærende l, men den leses med lydverdien [lɯ] eller [li]. Som for ฤๅ, brukes den lange utgaven av -า for å markere lang vokallyd. Alfabetisk sortering etter ล.
ฯ	ไปยาลน้อย [paj ya:n nɔj]	indikerer at det forestående ordet har blitt forkortet, f.eks. forkortes Bangkoks lange navn til กรุงเทพ ฯ . ฯ brukes bare ved «klipping» av et ord, altså at man har valgt å bare skrive en del av et ord/uttrykk (primært navn/titler på personer/steder/organisasjoner). Dersom man forkorter et ord/navn til kun ordets forbokstav(er), bruker man i stedet et punktum. Den generelle tittelen for menn นาย [na:j] forkortes som น., mens den generelle tittelen for (ugifte) kvinner นางสาว forkortes น.ส.
ฯลฯ	ไปยาลใหญ่ [paj ya:n jaj]	«etc.» eller «osv»
ๆ	ไม้ยมก [maj ya mok]	indikerer at det forestående ordet skal repeteres (et ord som repeteres brukes noen ganger til å indikere flertall, eller for å gjøre et adjektiv om til et adverb)
ฯ	อังคั่น [aŋ kʰan]	(Dette tegnet indikerer slutten av et vers eller et kapittel (mest i eldre/religiøse tekster, ikke vanlig i, f.eks., aviser).
๚	อังคั่นคู่ [aŋ kʰan kʰu:] «par av ang khan»	brukes for å markere slutten av et kapittel (mest i eldre/religiøse tekster, ikke vanlig i, f.eks., aviser).
๏	ฟองมัน [fɔ:ŋ man]	brukes for å markere begynnelsen av en tekst/kapittel (mest i eldre/religiøse tekster, ikke vanlig i, f.eks., aviser). Den danner et par med ๛ (under).
๛	โคมูตร [kʰo: mu:t]	brukes for å markere slutten av en tekst (mest i eldre/religiøse tekster, ikke vanlig i, f.eks., aviser). Den danner et par med ๏ (ovenfor).

Thai-tall

Thai-skrift har sitt eget tallsett, som er identiske med de tallene som brukes sammen med khmer-skrift (men kan se noe forskjellige ut, ettersom de to skriftsystemene har forskjellige stiler), og har mange likhetstrekk med tallene som brukes sammen med laotisk skrift. Arabiske tall (de samme som vi bruker på norsk) er også vanlig å bruke sammen med thai-skrift, og brukes gjerne mer enn thai-skriftens egne tall i de fleste sammenhenger. Som arabiske tall, er også thai-tallene et titallssystem. På thai skilles tall fra resten av teksten med et mellomrom foran og bak, selv om tallet opptrer midt i en setning: ผมมีแมว ๕ ตัว – «Jeg har fem katter».

1	2	3	4	5	6	7	8	9	0
๑	๒	๓	๔	๕	๖	๗	๘	๙	๐

Sanskrit og pali

Thailands militærflagg under første verdenskrig inneholder en inskripsjon på pali, skrevet med thai-skrift. Teksten er et vers fra en hyllest til «Buddhas seire», skrevet av en buddhist-munk på 500-tallet e.Kr.

Thai-skriften kan, med modifikasjoner, brukes til å gjengi sanskrit og pali (theravada-buddhismens liturgiske språk). Det er nettopp denne egenskapen som gjør at thai-skriften har mange bokstaver som på thai representerer samme lyd; ettersom sanskrit og pali har et helt annet lydbilde enn det thai har, bl.a. ved at skilles mellom ustemte og stemte aspirerte plosiver. I den følgende tabellen er de bokstavene som brukes for å skrive sanskrit og pali vist i det tradisjonelle skjemaet for indisk skrift. Legg merke til at rekkefølgen stemmer overens med thai-skriftens alfabetiske rekkefølge: De fem første kolonnene (plosiver og nasaler) er sortert alfabetisk rad for rad (ก-ม), deretter kommer approksimantene, sibiliantene og til slutt den glottale ห.

De eneste bokstavene som ikke er inkludert i dette skjemaet er ฃ, ฅ, ซ, ฎ, ด, บ, ฝ, ฟ, ฬ, อ og ฮ. Disse sorteres alfabetisk enten før eller etter den bokstaven de stammer fra. ฬ kommer mellom ห og อ. Det er ingen brahmisk bokstav som tilsvarer อ; for å skrive sanskrit og pali har den kun funksjon som vokalbærer i begynnelsen av et ord (der andre indiske skrifter gjerne bruker egen, uavhengige vokaltegn). Den alfabetiseres nest-sist, etterfulgt av den avledede ฮ. Tabellen angir thai-uttale av bokstavene og transkripsjon for sanskrit med IAST i firkantrammer. Toneklasse har ingen funksjon når man skriver sanskrit og pali, ettersom disse språkene ikke har tonemer, men er inkludert, ettersom vi i dette oppsettet ser et mulig opphav til hvorfor visse bokstaver har den toneklassen de har.

Personnavn har ofte røtter i sanskrit og pali, og transkriberes som regel i henhold til IAST, men uten aksenter. Hvor nøyaktig en slik transkripsjon er, kan variere: Noen ganger kan den være helt i tråd med IAST, og andre ganger kan den være mer i tråd med uttalen på thai, eller være en blanding. Dette gjør at navnet til en thai i transkripsjon kan se vesentlig annerledes ut i forhold til hvordan thaiene uttaler det. F.eks. er Rama IXs navn ภูมิพล og dette transkriberes Bhumibol (den korrekte indiske transkripsjonen ville vært «Bhumibala»), men navnet uttales på thai som [pʰu: mi pʰon], i tråd med de lydverdiene bokstavene har på thai. Også indiske navn transkriberes til thai i henhold til dette oppsettet, slik at Gandhi skrives คานธี som gir uttalen [kaːn tʰiː], fremfor på en måte som ligger nærmere navnets uttale på originalspråket.

klasse	uaspirert ustemt	aspirert ustemt	uaspirert stemt	aspirert stemt	nasal	approksimant	sibilant	glottal
velar	ก kà [ka]	ข khà [kh]	ค khá [ga]	ฆ khá [gha]	ง ngá [ṅa]			ห ha [ha]
palatal	จ cà [ca]	ฉ chà [cha]	ช chá [ja]	ฌ chá [jha]	ญ yá [ña]	ย ya [yá]	ศ sà [śa]
retrofleks	ฏ tà [ṭa]	ฐ thà [ṭha]	ฑ thá [ḍa]	ฒ thá [ḍha]	ณ ná [ṇa]	ร ra [rá]	ษ sà [ṣa]
dental	ต tà [ta]	ถ thà [tha]	ท thá [da]	ธ thá [dha]	น ná [na]	ล la [lá]	ส sà [sa]
labial	ป pà [pa]	ผ phà [pha]	พ phá [ba]	ภ phá [bha]	ม má [ma]	ว wa [wá]
toneklasse	M	H	L	L	L	L	H	H

ฬ brukes for å representere pali ḷ (en retrofleks l, tilsvarende såkalt tjukk l på norsk) og ฬห for ḷh. Denne lyden finnes ikke på sanskrit. Den er lagt til som den aller siste bokstaven i alfabetet, før den «stumme» อ og dens beslektede ฮ.

Sanskrit har bare 12 vokaler, og dette gjør at thai-skriften ikke benytter seg av alle de vokaltegnene den har tilgjengelig. Det er ikke nødvendig å bruke vokaltegnene -ะ og -ั-: En kort [a] anses for å være inkludert i hver konsonant. (Pinthu, en prikk under bokstaven, brukes for å markere fraværet av denne a-en.) For å gjøre det lettere å lese teksten, kan de likevel være tatt med. (I teksten på flagget til høyre, brukes f.eks. -ั- for kort [a] mellom to konsonantlyder, men ikke -ะ for å markere kort [a] i slutten av en stavelse.

Vokalene som brukes for å skrive sanskrit og pali, og de verdiene de har, er:

Vokaltegn	Uttale	Vokaltegn	Uttale
อ	[a]	อา	[ā]
อิ	[i]	อี	[ī]
อุ	[u]	อู	[ū]
เอ	[e]	โอ	[o]
ฤ	[ṛ]	ฤๅ	[ṝ]
ฦ	[ḷ]	ฦๅ	[ḹ]

ฤ og ฦ representerer ṛ og ḷ, de stavelsesbærende konsonantene. Den latinske bokstaven ḷ representerer to forskjellige lyder i indiske språk: på sanskrit stavelsesbærende konsonant (thai: ฦ) og på pali «tjukk l» (thai: ฬ).

Et annet vokaltegn som brukes er ro han (รร – rr) som indikerer en kort a fulgt av en r. På sanskrit skal r-en uttales, mens den gjerne er falt ut av pali. F.eks. ธรรม (tham) er på sanskrit dharma, mens det tilsvarende ordet på pali er dhamma.

I tillegg brukes nikhahit (en liten sirkel (-ํ) skrevet over en konsonant) for å markere nasal uttale av den tilhørende vokalen. (I IAST markeres dette med bokstaven ṃ).

For å skrive sanskrit og pali brukes også pinthu, et tegn som vanligvis ikke brukes for å skrive thai. Pinthu er en liten prikk under en konsonant (-ฺ)som markerer at denne skal uttales uten noen etterfølgende vokal. Når man skriver sanskrit eller pali, antar man alltid at det er en kort a innebygd i konsonanten, og dette tegnet indikerer at denne innebygde vokalen ikke skal uttales. For å markere en stum vokal i en konsonantklase i begynnelsen av en stavlse brukte man før jammakan (-๎), men denne har falt ut av bruk, ettersom pinthu kan brukes med samme verdi. Fordelen ved å bruke jammakan er at man da vet at denne bokstaven danner en konsonantklase med den etterfølgende konsonanten, mens en konsonants forhold til den neste konsonanten er ambivalent når man bruker pinthu, ettersom den kun sier at konsonanten ikke skal uttales med noen tilhørende vokal.

Håndskrift

Bok i et tempel i Thailand, skrevet med håndskrift.

I motsetning til latinsk og kyrillisk skrift som lar seg gjengi med sammenhengende håndskrift, har ikke thai-skrift noen egen håndskrift; tegnene skrives som de trykkes, hver for seg, tegn for tegn. Noen personer vil gjerne la noen tegn henge sammen (særlig konsonanter og over/underskrevne vokaler), men dette er ikke noe som generelt gjøres eller noe det finnes et spesielt system for. Når man skriver, begynner man med den lille sirkelen, og tegner så resten av bokstaven med ett enkelt strøk (med unntak av de bokstavene som består av to adskilte deler).

Tastatur

Thai-tastaturets layout (Kedmanee), vanligvis vil et tastatur for en datamaskin ha både engelsk QWERTY- og thai-tastatur, og man kan skifte mellom input-språk.

Pattajoti-tastaturet

Det er utviklet to tastatur for å skrive thai-skrift. Det første ble lansert på 1920-tallet sitt, og kalles Kedmanee (เกษมณี [ket ma ni:]) etter oppfinneren av denne layout-en. Det er stort sett dette tastaturoppsettet som brukes idag. Det andre tastaturoppsettet kalles Pattajoti (ปัตตะโชติ [pa ta tɕʰo: ti]) etter sin oppfinner, og man kan vel kalle dette for thai-skriftens «dvorak», ettersom det er designet til å være raskere å skrive med, og å gi en jevnere belastning av hendene, ettersom Kedmanee har en særdeles skjev arbeidsfordeling: høyrehånden står for ca. 70 % av skrivingen. Selv om Pattajoti ble vedtatt som det offisielle tastaturoppsettet av regjeringen, ble det aldri særlig populært, og i 1986, ved starten på data-revolusjonen, valgte man igjen å gå over til Kedmanee-oppsettet, og det er dette som brukes idag.

Flere av vokalene som brukes i thai-skrift skal stå enten over eller under en konsonant, og dette har påvirket utformingen av thai-tastatur, som bruker flere såkalte dødtaster. På skrivemaskiner var armene designet slik at når man ville skrive en vokal som skulle stå over eller under en konsonant, så siktet armene seg inn på den foregående konsonanten man hadde skrevet, og der en skrivemaskin for å skrive et språk som skrives med det latinske alfabetet har ett hakk som armene sikter seg inn mot, har en thai-skrivemaskin to slike hakk: et for størsteparten av bokstavene (konsonanter og de vokalene som skrives før eller etter disse konsonantene) og et annet for de vokalene som skrives over eller under. På grunn av dette, befinner de aller fleste av thai-vokalene seg i midten av tastaturet, slik at de lett kan treffe dette andre hakket. For å få en vokal som skal være over eller under en konsonant, trykkes denne vokalens knapp etter konsonantens (i motsetning til diakritiske tegn på et norsk tastatur, som skal trykkes ned før den bokstaven de skal stå over). Vokaler som skal skrives før eller etter den konsonanten de tilhører, trykkes ned etter den plasseringen den har i ordet: Dersom vokalen skal stå foran konsonanten, skal den trykkes før konsonanten, og skal den stå bak, trykkes den etter.

Når det gjelder plasseringen av resten av tastene, er disse plassert slik at bokstaver som brukes ofte kommer uten å holde nede shift-knappen, mens bokstaver som er mer sjeldne, krever at denne holdes nede.

Legg merke til at tegnene –๎, ๏, ๚, og ๛ ikke er plassert på tastaturet, og at man derfor ikke kan få dem når man skriver en tekst på tastaturet: På en datamaskin må de legges inn fra en meny, og på en skrivemaskin må de skrives inn manuelt, hvis man vil ha dem. (Dette viser også hvor sjeldent det er at disse tegnene faktisk brukes: Det er ikke engang behov for å ha dem på tastaturet.)

Merk også at for å få tall, må man holde nede shift-knappen (i likhet med AZERTY-tastaturet som brukes for å skrive fransk). En stor forskjell mellom Pattajoti og Kedmanee er at på Pattajoti er tallene grunntegnet på sine knapper, noe som gjør at Pattajoti gjerne er mer hendig dersom man arbeider mye med tall (og ikke har et numerisk tastatur). En ting som gjør Pattajoti-oppsettet noe underlig, er at tallene er sortert i rekkefølgen 2,3,4,5,7,8,9,0,1,6.

Der man på et QWERTY-tastatur har tallet 7, har thai-tastaturet to tegn; det ene er vokalen -ึ, det andre er tegnet ฿, som brukes for å representere Thailands myntenhet, baht. Dette gjør denne knappen på en og samme tid om til en levende og død tast. På en datamaskin går dette an, mens det ikke kan gjøres på en skrivemaskin, siden armenes innstillinger ville gjort at ฿-en ble skrevet på samme plass som den foregående bokstaven, og det hele ville blitt nokså rotete. En thai-skrivemaskin har ikke tegnet ฿, i stedet har det kombinasjonen -ั้ i denne posisjonen. Det er fordi vokalen -ั og tonemerket -้ kolliderer når de skrives hver for seg på en skrivemaskin, og man trenger derfor en egen tast for akkurat denne kombinasjonen. En datamaskin trenger ikke denne tasten, ettersom den kan redigere tekstens utseende etter hvert som man skriver, og derfor sørger for at det ikke blir noe rot, og denne posisjonen fries opp og kan få en annen verdi.

Unicode

Thai-skrift kodes i Unicode mellom U+0E00 og U+0E7F, som vist i denne tabellen. De grå områdene indikerer koder som enda ikke er tilegnet noen verdi, men som kan bli det, dersom antall tegn skulle øke. Tabellen er koordinert med den tilsvarende tabellen for laotisk skrift, plassene 0E3B, 0E3C, 0E3D, 0E5C og 0E5D har verdier for laotisk skrift, som ikke har tilsvarende symboler i thai-skrift.

Thai Unicode.org sitt kodekart for thai (PDF)

0

1

2

3

4

5

6

7

8

9

A

B

C

D

E

F

U+0E0x

ก

ข

ฃ

ค

ฅ

ฆ

ง

จ

ฉ

ช

ซ

ฌ

ญ

ฎ

ฏ

U+0E1x

ฐ

ฑ

ฒ

ณ

ด

ต

ถ

ท

ธ

น

บ

ป

ผ

ฝ

พ

ฟ

U+0E2x

ภ

ม

ย

ร

ฤ

ล

ฦ

ว

ศ

ษ

ส

ห

ฬ

อ

ฮ

ฯ

U+0E3x

ะ

ั

า

ำ

ิ

ี

ึ

ื

ุ

ู

ฺ

฿

U+0E4x

เ

แ

โ

ใ

ไ

ๅ

ๆ

็

่

้

๊

๋

์

ํ

๎

๏

U+0E5x

๐

๑

๒

๓

๔

๕

๖

๗

๘

๙

๚

๛

U+0E6x

U+0E7x

Merk at thai-skrift ikke følger Unicodes anbefaling om at sammensatte vokaltegn skal kodes som ett enkelt tegn, i stedet kodes det som sine forskjellige komponenter (som betraktelig reduserer antallet tegn som trenger å bli kodet, ettersom alle sammensatte vokaler kan brytes ned til grunnvokaler). Videre anbefaler Unicode at symboler kodes i fonemisk rekkefølge (altså i henhold til hvordan et ord uttales), mens thai-skrift kodes slik som det skrives. Dvs. at et vokaltegn som skrives foran en konsonant (men der lyden leses etter denne konsonantens lyd) kodes før konsonanten. Denne uoverensstemmelsen skyldes at Unicode valgte å følge den kodingen som allerede forelå i TIS 620, og som dermed hadde definert hvordan thai skulle kodes. De aller fleste indiske skriftsystemer følger Unicodes anbefaling, og koder vokaltegn som står foran en konsonant, etter denne. Over- og underskrevne tegn, kodes etter den konsonanten de hører til.

Et eksempel: แสดง ([sa dɛ:ŋ] å fremføre/vise [frem]) kodes slik som det er skrevet: แ + ส + ด + ง, mens dersom man skulle kodet det slik Unicode anbefaler, ville man skrevet ส + ด + แ + ง, noe som er ulogisk med tanke på hvordan ordet skrives og ser ut. I tillegg er et problem med et ord som แสดง at det har to konsonanttegn og så kommer vokallyden, mens vokaltegnet skrives først. Da holder det ikke at kodingen sier at et vokaltegn skal vises foran konsonanttegnet det skrives etter, men det krever også at det innføres et tegn som sier at to konsonanter skal regnes som en konsonantklase og at der forskrevne vokaler skrives etter den siste konsonanten i en konsonantklase, skal den vises foran den første konsonanten i klasen. Dersom man skulle følge Unicodes anbefaling om fonemisk tegnkoding, ville det krevd at man innførte et nytt element i maskinskriving på thai, en såkalt zero-width joiner, som indikerer at to tegn skal tolkes som ett tegn når det gjelder forskrevne vokaltegn.

Eksterne lenker

• Kitti Kosavisutte (21. august 2001). «Basic Concept of Thai Language». Besøkt 19. oktober 2008.  En side om hvordan thai-skrift bør kodes for PC.
• Thai typing tutor, side for å laste ned et program for å trene på å skrive på et thai-tastatur.
• SEAsite sine sider om thai-skrift
• Introduksjon til thai-konsonantene fra thai-language.com
• Introduksjon til thai-vokalene fra thai-language.com

Litteratur

• Benjawan Poomsan Becker (2004). Thai for Beginners. Bangkok: Paiboon Publishing.  ISBN 1887521003 / ISBN 978-1887521000. Innføring i (grunnleggende) thai med en omfattende introduksjon om thai-skriften.