Hopp til innhold

Teoderik den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Teoderik den store
Konge av Italia
Født12. mai 454Rediger på Wikidata
Carnuntum, Pannonia
Død30. aug. 526[1][2]Rediger på Wikidata (72 år)
Ravenna
BeskjeftigelseMonark, monark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleUkjent kone
Audofleda
FarTeodemir[3][4][5][6]
MorEreleuva
SøskenAmalafrida
BarnArevagni
Teodegoto
Amalasunta
NasjonalitetØstgoterriket Italia
GravlagtTheoderiks mausoleum
Annet navnTeoderik, portrett på samtidig gullmynt
Regjeringstid493-526
Teoderik den store på Commons

Teoderik den store (454–526) var konge over østgoterne (475–526),[7] konge av Italia (493–526), regent av vestgoterne (511–526) på vegne av sitt barnebarn Amalarik, og en patricius av Romerriket. Hans gotiske navn, rekonstruert av lingvister som *𐌸𐌹𐌿𐌳𐌰𐍂𐌴𐌹𐌺𐍃, *Þiudareiks, kan oversettes som «folkekonge» eller «folkets hersker».[8] På latin var han Flāvius Theodericus; italiensk: Teodorico; gresk: Θευδέριχος, Theuderikhos; angelsaksisk: Þēodrīc; norrønt: Þjōðrēkr; og tysk: Theoderich.

Teoderik ble født i Pannonia i 454 etter at hans folk hadde beseiret hunerne i slaget ved Nedao i 454.[9] Hans far var Teodemir, en germaner av høy status fra slekten amaliene, og hans mor var Erelieva. Fra Teoderik var ti år gammel og til han var atten vokste han opp som gissel i Konstantinopel. Dette for å sikre en avtale hans far hadde inngått med keiser Leo I av Østromerriket. Her fikk han en privilegert utdannelse under keiserlig rettledning og etterfulgte sin far som leder for østgoterne i Pannonia i 473.[10] Han oppdaget da at han var i krig med sarmatere som var allierte med den germanske stammen skirerne. Han samlet sine tilhengere og krysset Donau for å angripe sarmatiske landsbyer. Men sult blant østgoterne samme år, tvang Teoderik til å lede sitt folk sørover, sammen med sin bror.[11] Han kom da i konflikt med andre østgotere i Trakia som var ledet av Teodorik Strabon, som han til sist fortrengte. Som en følge, forente Teoderik etter dette, de to østgotiske stammene i 484.

Keiser Zenon ga ham i ettertid tittelen patricius, vir gloriosus (latin for «strålende mann») og posisjonen magister militum (militær leder), og utnevnte ham til romersk konsul. I søken etter ytterligere gevinster herjet Teoderik jevnlig østromerske provinser, og truet selv Konstantinopel. I 488 beordret Zenon ham til å fjerne den germanske foederati Odovakar, som hadde gjort seg til konge av Italia. Odovakar hadde siden forrådt Zenon ved å gi sin støtte til den opprørske Leontius. Etter en vellykket krig som varte i tre år, drepte Teoderik sin motstander Odovakar med egne hender mens de delte et måltid. Han bosatte deretter sitt folk, kanskje mellom 200 000 til 250 000, i Italia hvor han grunnla det østgotiske kongerike (offisielt kongeriket Italia) med hovedstad i Ravenna.[12] Han fremmet adskillelse mellom de arianske østgoterne og den innfødte katolske romerske befolkningen. Ekteskap på tvers av folkene var forbudt. Han la likevel vekt på et harmonisk forhold mellom de to folkene. Han forsto seg selv som etterfølger av de romerske keiserne og ville gjeninnføre storhetstiden til antikkens Roma. Han styrte Italia fram til sin død i 526. En periode som frem til da, regnes som Italias mest fredfylte og framgangsrike periode siden Valentinianus’ tid på midten av 300-tallet. Minnet om hans styre gjorde ham blant annet til helten i en germansk legende skrevet av Didrik av Bern (tysk: Dietrich von Bern).[13] Legenden er også å finne i norrøn riddersaga: Þiðreks saga af Bern, Saga om Didrik av Bern,[14] skrevet i Norge på midten av 1200-tallet.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Ungdom

[rediger | rediger kilde]
Murstein med emblemet til Teoderik, funnet i et Vestatempel i Roma. Det leses: +REG(nante) D(omino) N(ostro) THEODE/RICO [b]O[n]O ROM(a), som kan oversettes som «Med vår herre Teoderik den gode styrer i Roma [ble denne murstein gjort]».

Teoderik ble født i 454 ved bredden av innsjøen Neusiedler See, ikke langt fra den romerske festningsbyen Carnuntum, øst i dagens Østerrike. Dette kun et år etter at østgoterne hadde kastet av seg et århundre med underkastelse av hunerne. Som sønn av kong Teodemir og hans hustru Erelieva, ble Teoderik sendt til Konstantinopel da han var rundt ti år gammel. Han ble sendt dit i en rolle som gissel under østromerne. Dette for å sikre en avtale Teodemir hadde inngått med keiser Leo I (i styre 457–474). Leo I var kjent som den første østromerske keiser som formidlet sin lovgivning på gresk framfor latin.[15]

Teoderik levde som høytstående gissel ved hoffet i Konstantinopel i mange år og lærte mye om romersk regjering og militærtaktikk. Noe han senere dro fordel av da han ble gotisk hersker av et blandet, men i stor grad, romanisert «barbarisk» folk. Teoderik befant seg samtidig i en rolle der han ble både favorisert og behandlet med respekt av keiserne Leo og Zenon, som styrte i tidsrommene 474–475 og 476–491. Dette bidro til at han ble utnevnt til magister militum i 483 og året etter utnevnt til romersk konsul. Forestillingen om at han ikke kunne lese eller skrive, stammer fra det faktum at han benyttet et stempel i sin godkjennelse av lover. Dog snakket han utvilsomt både latin og gresk. Det er uvisst i hvilken grad han kunne lese disse språkene.

Konge av Italia

[rediger | rediger kilde]
Bronsevekt, innlagt med sølv, med navnet til Teoderik, utstedt av prefekt Catulinus i Roma, 493–526.

På denne tiden var østgoterne bosatt innenfor det østromerske riket som foederati (allierte) av romerne. Den østgotiske befolkningen var rastløse og ble i økende grad vanskelig for Zenon å håndtere. Ikke lenge etter at Teoderik ble konge, kom han til en enighet med den østromerske keiseren som var til fordel for dem begge. Østgoterne trengte et sted leve og Zenon hadde store problemer med Odovakar, kongen av Italia, som kom til makten i 476. Tilsynelatende som visekonge under Zenon, hadde Odovakar truet østromerske områder og heller ikke respektert rettighetene til romerske borgere i Italia. På Zenons oppfordring invaderte Teoderik kongeriket Italia.

Teoderik kom med sin hær til i Italia i 488. «I hans hær marsjerte ikke bare østgotere, men også rugiere, vandaler, alaner, heruler, askirer, turkilinger, svebere, sarmatere, taifaler, gepider og alemanner samt – ikke å forglemme – romere med «gotisk hjerte» – ikke som fremmede leiesoldater, men som fullgyldige medlemmer av goterfolket.»[16] Han beseiret Odovakar i slagene ved Isonzo og Verona i 489, og Odovakar ble tvunget til å flykte til Ravenna. I 490 møttes de til et nytt slag ved elven Adda, og igjen seiret Teoderik. Han inntok Ravenna tidlig i 493, og 2. februar samme år signerte Teoderik og Odovakar en fredsavtale som sikret at begge skulle styre over Italia. I etterkant ble det holdt en festmiddag for feire avtalen. På et tidspunkt under middagen, i det Teoderik utbrakte en en skål for å hedre avtalen, trakk Teoderik sitt sverd og drepte Odovakar.

På samme måte som Odovakar, fungerte Teoderik tilsynelatende kun som visekonge for keiseren i Konstantinopel. Likevel unngikk Teoderik for det meste keiserlig tilsyn, og fungerte i praksis som en uavhengig hersker. I forhandlinger mellom dem, framsto Teoderik som likestilt med keiseren. Teoderik respekterte de avtalene han hadde inngått og tillot de romerske borgerne innenfor sitt rike å være underlagt romersk lov og det romerske juridiske system. Samtidig levde goterne etter sine egne lover og skikker. Eksempelvis, da en mobb brente ned de jødiske synagogene i Ravenna i 519, beordret Teoderik byen til å gjenoppbygge synagogene samt dekke kostnadene.

Teoderik søkte å bygge allianser med, eller ha et godt forhold til, andre germanske kongeriker i vest. Han allierte seg med frankerne ved å gifte seg med Audofleda en gang rundt 493. Hun var søster av Klodvig I, frankernes konge, og han giftet sine egne kvinnelige slektninger til fyrster eller konger blant vestgoterne, vandalene og burgunderne. Han stoppet de nordafrikanske vandalene fra å herje hans egne områder ved å true den svake vandalkongen Trasamund med invasjon. I år 500, for ytterligere å befeste sin autoritet hos vandalene, sørget han for en ekteskapsallianse ved å gifte sin søster Amalafrida med Trasamund. Hun ble hans andre hustru. Foruten en stor medgift sendte Teoderik med en vaktstyrke på hele 5 000 soldater.[17] I løpet av det meste av sitt styre var Teoderik også den faktiske konge av vestgoternes rike på den iberiske halvøy. Dette ved at han fungerte som regent på vegne av den umyndige vestgotiske konge Amalarik, som var Teoderiks barnebarn. Det skjedde som resultat av at Alarik II ble beseiret og drept av hæren til den frankiske kong Klodvig I i slaget ved Vouillé, nær Poitiers, i 507.[18] Frankerne klarte ta kontrollen over Aquitaine fra vestgoterne, men ellers klarte Teoderik å beseire inntrengerne.

Statsmannen

[rediger | rediger kilde]
Teoderiks palass i Ravenna avbildet på en mosaikk i kirken Sant'Apollinare Nuovo. Opprinnelig sto det gotere mellom søylene og draparierne var trukket ifra, formmoderlig var Teoderik framstilt i midten. Etter den bysantinske erobringen ble mosaikken endret om og draparierne ble symbolsk knyttet sammen, antagelig for å vise at ingen gotere var igjen i Italia. Likevel er hendene av en eller annen grunn fortsatt synlig framfor søylene.

Teoderiks store verk, opprettelsen av det østgotiske kongerike i Italia, hadde en avgjørende svakhet. Det lyktes aldri å skape en syntese av det romerske og det gotiske samfunnet. Teoderik forsøkte isteden å bevare to tradisjoner intakte: den katolske romerske befolkningen og hans egen, den arianske gotiske hæren. Mellom disse to tradisjonene ble også hans egne etterkommere splittet. Allerede neste generasjon sto nærmere den romerske enn den gotiske tradisjonen. Til sammenlikning, var Klodvigs frankiske rike langt mer preget av en blanding av frankisk og romersk tradisjon.[19]

Østgoterne overtok den jorden, inntektene og funksjonene Odoakers hær hadde rådd over. Teoderik utstedte en rekke rettsregler som regulerte forholdet mellom østgotere og romere. Hans lange regjeringstid ga Italia en lenge tiltrengt fred som ga en viss kulturell oppblomstring. Så snart landet var erobret, var interessen for å samarbeide med eliten større enn å bekjempe den. Den romerske eliten som eide store jordeiendommer og fortsatt levde et liv i luksus, overlevde enda en gang en invasjon.[20]

Kun gotere fikk gjøre krigstjeneste mens romere tok seg av de sivile tjenestene og forvaltningen. Utdannelse og romersk innflytelse ville svekke den gotiske hæren som ble en slags krigerkaste. Det offisielle språket forble latin. Teoderik brydde seg ikke om Roma og det romerske senatet, men etablerte sin hovedstad i Ravenna. De to folkeslagene ble holdt adskilt mens Teoderik synes å ha styrt rettferdig og upartisk mellom dem.[21]

Som Odovakar var Teoderik teknisk sett kun en visekonge i Italia for den bysantinske keiseren. I virkeligheten kunne Teoderik, som sin forgjenger, unngå bysantinsk innblanding og han anså seg som en monark likestilt med keiseren i Konstantinopel. Han lot romerne leve under romersk lov og rett, mens goterne var underlagt egne lover. Goterne slo seg hovedsakelig ned i nordlige og sentrale Italia. De var alltid en minoritet. Eksempelvis har den østgotiske andelen av befolkningen i Ravenna blitt beregnet til 14 prosent. I resten av Italia var de kun noen få prosent.[22]

Boëthius fengslet, fra et manuskript fra 1385 av Filosofiens trøst.

Selv om Teoderik antagelig aldri lærte å skrive sitt eget navn, var han så gjennomsyret av den romerske verden at hans tid som konge har blitt beskrevet av ettertiden som Vestromerrikets siste storhetstid. Han beskyttet og restaurere flere antikke monumenter i Roma og bygde flere nye i Verona og Ravenna. I det kongelige kanselliet i Ravenna hadde han den romerske lærde Cassiodorus. Mot slutten av sin levetid samlet han mange dokumenter fra kanselliet og utga dem under tittelen Variæ. Det har gitt ettertiden et godt innblikk i samfunnslivet under Teoderik.[23]

Fra og med Justinus I ble østromersk keiser i 518 endret situasjonen seg. Teoderik var som de fleste østgotere tilhenger av den arianske troen. En arv fra biskop Wulfila. Justinus var derimot, strengt ortodoks og under hans tid som keiser begynte forfølgelsen av østgotiske og arianske troende i Østromerriket. Dette gjorde Teoderik rasende.[24] En romersk biskop vid navn Johannes forsøkte å utvikle religionsfrihet for goterne, men da han mislyktes lot Teoderik ham kaste i fengsel. Teoderik ble preget av forfølgelsesmani mot slutten av sin tid. I 522 ble filosofen Boëthius magister officiorum (leder av regjeringen og hoffets tjenester) for Teoderik. Sammen med sin svigerfar Symmachus var Boëthius de to mest betydningsfulle intellektuelle under østgotisk styre i Italia. Boëthius var dedikert opptatt av de greske filosofene og aktet å oversette verkene til Aristoteles til latin og få dem i overensstemmelse med verkene til Platon. Et år senere ble Boëthius fengslet av Teoderik, anklaget for å ha hatt en forrædersk korrespondanse med den østromerske keiser. Teoderik hadde fått høre om en sammensvergelse blant de romerske senatorene. Han ble henrettet i 524, men mens han satt fengslet skrev Boëthius verket Filosofiens trøst som fikk stor popularitet i middelalderen. Han ble etterfulgt som magister i 523 av historikeren Cassiodorus.[25]

Så lenge som Teoderik var den sterke mann i Italia våget ikke Konstantinopel å invadere. Hans rykte og dyktighet var for stor, men etter hans død endret det seg. Teoderik kombinerte sin dyktighet som hærfører med en kalkulert beundring for de fordeler som den romerske sivilisasjon bød på, noe han hadde skaffet seg som respektert gissel i Konstantinopel i ungdommen. Han beholdt det romerske senatet da det legitimerte hans eget styre. Ironisk nok, da det østgotiske styret gikk under etter hans død, gikk også det romerske senatet i oppløsning.

Begynnelsen på slutten

[rediger | rediger kilde]
Bronsestatue av Teoderik den store, gjort av Peter Vischer, 1512–1513), fra monumentet til keiser Maximilian I av Det tysk-romerske rike i Hofkirche i Innsbruck.

Teoderiks rike begynte å løse seg opp selv før han døde. Han giftet sin datter Amalasunta til den vestgotiske fyrsten Eutharik i Hispania, men han døde i august 522 eller 523 slik noen varig dynastisk forbindelse mellom vest- og østgoterne ble ikke etablert.

I 494 giftet den katolske kong Sigismund av Burgund seg med Teoderiks illegitime datter Ostrogotha som en del av en dynastisk allianse.[26] I 517 druknet kong Sigismund sin egen sønn Sergerik i en brønn for å forhindre hans tilgang til tronen. Sergerik var Teoderiks barnebarn. Gregorius av Tours la skylden på Sigismunds andre hustru for dårlige råd,[27] og den katolske kirke erklærte senere Sigismund som helgen grunnet at han skal ha angret.[28] I 523 invaderte fire frankiske konger Burgund. Sigismund skjulte seg i et kloster under en munkehette, men ble funnet, halshogd og liket kastet i en brønn. Hans hustru og barn ble også drept.[29] Sigismunds arianske bror Godomar samlet den burgundiske hæren, og anmodet sin allierte Teoderik for hjelp. Teoderik invaderte Burgund, plasserte Godomar på tronen under sin beskyttelse. Det førte det område som Teoderik styrte eller hadde kontroll over til sin største utstrekning.

Ikke lenge etter hendelsene i Burgund, i 523 eller 524, ble Hilderik den nye vandalkongen i Kartago. Han var sønn av Hunerik. De fleste vandaler var arianere, men Hilderik holdt fast ved sin mors katolisisme. Teoderiks søster Amalafrida ledet et opprør som ble slått ned, hennes gotiske vakter ble drept og hun selv ble kastet i fengsel hvor hun senere døde, men noen nøyaktig dato er ikke kjent.[17] Teoderik kunne ikke la dette gå ustraffet, men Hilderik unngikk krig med vestgoterne i Italia ved at den aldrende Teoderik døde i 526, rundt 70 eller 71 år gammel.

Etter sin død i Ravenna den 30. august 526 ble Teoderik etterfulgt av sitt barnebarn Atalarik, men som umyndig ble han først representert av sin mor Amalasuntha som var regentdronning fra 526 og fram til 534. Det vestgotiske kongeriket begynte imidlertid å løse seg opp uten en sterk hersker som kunne holde det sammen, og ble erobret av den østromerske Justinian I den store etter et opprør i 535 og var endelig slutt med slaget ved Mons Lactarius i 553.[30]

Familie og etterkommere

[rediger | rediger kilde]

Teoderik giftet seg kun en gang; han ble gift i 493 med den frankiske Audofleda, søster av kong Klodvig I. Han fikk en datter med henne:

Teoderik skaffet seg en elskerinne i Moesia, navnet er ikke kjent, og med henne fikk han to døtre:

  • Teodegotha (ca. 473 – ?). I 494 ble hun gift med Alarik II som en del av hennes fars allianse med vestgoterne.
  • Ostrogotha eller Arevagni (ca. 475 – ?)[31] som i 494 eller 496 ble gift med kong Sigismund av Burgund som en del av hennes fars allianse med burgunderne.

Cassiodorus skrev et verk om goternes historie som har gått tapt, men kanskje for at de forsvant fra det politiske kartet, er deres historie bevart. Kanskje på Justinians oppfordring skrev goteren Jordanes i Konstantinopel en historie som bygger på Cassiodorus: De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger), avsluttet i 551, og hvor hensikten blant annet var å forene de to folkene i Italia, goterne og romerne. I Cassiodorus’ verk på tolv bind ble Teoderiks avstamming ført tilbake i 17 generasjoner og et halvt årtusen med helter og halvguder som «ikke bare var mennesker».[32] Formålet var ikke bare å føre det gotiske folkets historie tilbake til sagnfigurer som Gaut, Amal, og Ostrogotha, men også begrunne sin egen avstamming som amaler og dens tilhørighetsforhold til den romerske adelen.[32]

Arv og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Mausoleum

[rediger | rediger kilde]
Teoderiks mausoleum utenfor Ravenna.

Teoderik ble gravlagt rett utenfor Ravenna, sin hovedstad, i et eget mausoleum. Han hadde startet byggingen av det selv i 520 som sitt framtidige gravsted. Taket er bygget i ett eneste stykke, en monolitt, det vil si av en stein som har diameter på 10 meter og med en vekt på 300 tonn. Byggverket har siden 1996 vært på Unescos verdensarvliste. Mausoleum ble herjet, hans levninger spredt og bygget omgjort til en kirke etter at den østromerske generalen Belisarius erobret byen i 540.[33] Mausoleet er fortsatt et av de fineste monumenter i Ravenna, men en rytterstute som opprinnelig sto der, Regisole («Solkongen»), og som muligens forestilte Teoderik, ble flyttet til Pavia i nordlige Italia i middelalderen og siden ødelagt under den franske revolusjon av den lokale jakobinerklubben.

Sølvbibelen

[rediger | rediger kilde]

Codex argenteus, latin for «Sølvboken», i Sverige kjent som Silverbibeln, er et manuskript fra 500-tallet, som opprinnelig inneholdt biskop Wulfilas gotiske evangeliebok fra 300-tallet. Den oppbevares ved biblioteket Carolina Rediviva i Uppsala i Sverige. Den ble antagelig satt sammen i Ravenna for Teoderiks regning.

Legender

[rediger | rediger kilde]

Teoderik som Dietrich von Bern (Didrik av Bern) er en betydningsfull figur på middelhøytysk og som Þiðrekr på norrønt i den norske riddersagaen Saga om Didrik av Bern fra midten av 1200-tallet. I de tyske legendene ble Dietrich landsforvist fra sitt medfødte kongerike i Lombardia, og ved hjelp av Etzel kjempet han mot sin forræderske onkel Ermenrich. Kun den gammelhøytyske Hildebrandslied inneholder fortsatt Odovakar som Dietrichs hovedmotstander. Den norrøne versjonen, den rikholdige Þiðreks saga af Bern, som er baserte på tyske kvad og fortellinger, skrevet antagelig i Bergen. Helten Didrik er fortsatt Teoderik og Bern er byen Verona.[34] Sagaen flyttet lokaliseringen for Dietrichs liv til Westfalen og nordlige Tyskland. Denne skildringen framstiller ham generelt i positivt lys, med kun en del synlig innflytelse fra kirkens negative tradisjonene.[35][36]

Runer

[rediger | rediger kilde]
Rökstenen i Sverige.

Röksteinen er en av Sveriges mest kjente runesteiner og har verdens lengste runeinnskrift i stein, totalt rundt 760 tegn. Steinen befinner seg ved Rök kirke i Östergötland og dateres til tiden rundt år 800. Vers 9-11 omtaler, i en eldre tolkning, en rytterstatue av Teoderik, trolig satt opp i Ravenna mens han fortsatt levde:[37]

Da regjerte Teodrik den djerve, sjøkrigernes høvding, over Reidhavets strand. Nå sitter han i rustning på sin gotiske hest, med skjold ved skulderen, den fremste av mæringer.[37]

En nyere tolkning av runene er mindre overbevist om at Teoderik er den som omtales på runesteinen.[38]

Nordisk småkonge hos Teoderik

[rediger | rediger kilde]

I Jordanes’ historieverk Getarum (eller Getica) omtales en nordisk småkonge i landflyktighet som hadde tatt opphold ved Teoderiks hoff i Ravenna:

Videre er det i samme område grannii, augandzi, eunixi, taetel, rugi, arochi og ranii, som Ruduulf var konge over for ikke så mange år siden. Man han foraktet sitt eget kongedømme og flyktet [og sluttet seg til] Teoderik, goternes konge, for der fant han det han søkte.

Jordanes: Getica, 24[39]

Jordanes nevner antagelig denne nordiske småkongen Ruduulf for å vise til Teoderiks brede kontaktnett og de mange fra ulike folk som gikk hans tjeneste. Det kan hende det også har betydning for Teoderiks interesse for goternes legendariske «urhjem» i Skandinavia som ga goterne, som mange andre germanske stammer, et sted hvor de førte sin legendariske opprinnelse og sin kongeslekt til Odin.[39]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Theodoric, «Theodoric's death, which is said to have been hastened by remorse for the execution of Symmachus, occurred on the 30th of August 526.»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q24489050, «Престарелый король сам скоро сошел в могилу (30 авг. 526 г.).»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Theodoric[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Theoderich der Große (ADB)[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Q24489050[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ ESBE / Teodemir, ostgotskij korol[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Grun, Bernard ([1946] 1991): The Timetable of History, 3. revi. utg., New York: Simon & Schuster, ISBN 0-671-74271-X, s. 30–31
  8. ^ Langer, William Leonard (1968): «Italy, 489–554», An Encyclopedia of World History, Harrap. s. 159. Sitat: «Thiudareiks (ruler of the people)»
  9. ^ Mingarelli, Bernardo (2018): Collapse of the Hunnic Empire: Jordanes, Ardaric and the Battle of Nedao (PDF), thesis, University of Ottawa
  10. ^ Burns, Thomas S. (1991): A History of the Ostrogoths, Indiana University Press, s. 56-57
  11. ^ Burns, Thomas S. (1991): A History of the Ostrogoths, Indiana University Press, s. 56
  12. ^ Burns, Thomas S. (1991): A History of the Ostrogoths, Indiana University Press, s. 44
  13. ^ «Dietrich von Bern», Encyclopedia Americana, 1920.
  14. ^ Þiðreks saga af Bern, Heimskringla.no
  15. ^ Wickham, Chris (2009): The Inheritance of Rome, Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0, s. 90
  16. ^ Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 143
  17. ^ a b Heather, Peter (1996): The Goths, Oxford: Blackwell, s. 231
  18. ^ Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751, University of Minnesota Press, s. 11
  19. ^ Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 180
  20. ^ Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 248-249
  21. ^ Hermodsson, Lars (1993): Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel, s. 50-51
  22. ^ Hermodsson, Lars (1993): Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel, s. 49
  23. ^ Hermodsson, Lars (1993): Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel, s. 50
  24. ^ Hermodsson, Lars (1993): Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel, s. 62
  25. ^ Hermodsson, Lars (1993): Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel, s. 62-63
  26. ^ Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths, University of California Press, ISBN 0-520-05259-5, s. 311.
  27. ^ Kasten, Brigitte (2001): «Stepmothers in Frankish legal life» i: Reynolds, Susan, red.: Law, Laity and Solidarities, Manchester University Press, ISBN 9780719058363
  28. ^ «Den hellige Sigismund av Burgund (d. 523)», Katolsk.no
  29. ^ Klaniczay, Gábor (2000): Holy Rulers and Blessed Princesses: Dynastic Cults in Medieval Central Europe, Cambridge University Press, ISBN 0-521-42018-0, s. 67–68
  30. ^ Bury, J.B. (1923): «§ 11. Battle of Mons Lactarius (A.D. 552)», History of the Later Roman Empire, Macmillan & Co., Ltd.
  31. ^ Dailey, E.T. (2015): Queens, Consorts, Concubines: Gregory of Tours and Women of the Merovingian Elite, Brill, s. 88.
  32. ^ a b Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 133
  33. ^ Ring, Trudy; Salkin, Robert M.; La Boda, Sharon (1996): International Dictionary of Historic Places: Southern Europe, Taylor & Francis, ISBN 978-1-884964-02-2, s. 556–
  34. ^ Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, Oslo: Aschehoug, s. 54
  35. ^ Haymes, Edward R.; Samples, Susan T. (1996): Heroic legends of the North, s. 20-21.
  36. ^ Heinzle, Joachim (1999): Einführung in die mittelhochdeutsche Dietrichepik, s. 1-10
  37. ^ a b Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 129
  38. ^ Ralph, Bo (2007): «Rökstenen och språkhistorien», i: Elmevik, Lennart, red.: Nya perspektiv inom nordisk språkhistoria, Uppsala
  39. ^ a b Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie, s. 267

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Burns, Thomas S. (1991): A History of the Ostrogoths, Indiana University Press
  • Goltz, Andreas (2008): Barbar - König - Tyrann. Das Bild Theoderichs des Großen in der Überlieferung des 5. bis 9. Jahrhunderts, Berlin: de Gruyter (Millenium-Studien zu Kultur und Geschichte des ersten Jahrtausends n. Chr., 12)
  • Hedeager, Lotte & Tvarnø, Henrik (2001): Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere, Oslo: Pax forlag, ISBN 82-530-2251-4
  • Hermodsson, Lars (1993). Goterna. Ett krigarfolk och dess Bibel.. Stockholm: Atlantis. ISBN 91-7486-060-7
  • Heather, Peter (1996): The Goths, Oxford: Blackwell
  • Moorhead, John (1992): Theoderic in Italy, Oxford: Oxford University Press
  • O'Donnell, James J. (1979): Cassiodorus, Berkeley: University of California Press
  • Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths, University of California Press, ISBN 0-520-05259-5

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Theodoric the Great – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Theodoric», Encyclopædia Britannica. 26 (11. utg.). Cambridge University Press.
Forgjenger:
 Teodemir  		Østgoternes konge
(474–526)
 Etterfølger:
 Atalarik 
Forgjenger:
 Odovakar  		Konge av Italia
(493–526)
Forgjenger  Vestgoternes regent
511–526 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Teoderik_den_store&oldid=24666495»