Aristoteles
| Aristoteles | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 384 f.Kr.[1][2][3][4] Stagira | ||
| Død | 322 f.Kr.[1][2][5][4] Chalcis | ||
| Beskjeftigelse | Filosof | ||
| Utdannet ved | Platons Akademi[6] | ||
| Ektefelle | Pythias[6] | ||
| Partner(e) | Herpyllis[6] | ||
| Far | Nicomachus[6] | ||
| Søsken | Arimneste[7] Arlinton[7] | ||
| Barn | Nicomachus (mor: Herpyllis)[6] Pythias (mor: Pythias) | ||
| Gravlagt | Stagira (Macedonian Empire)[8][9][10] | ||
| Æra | Antikkens filosofi | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Hovedinteresser | Politikk, metafysikk, vitenskap, logikk, etikk | ||
| Ideer | Den gylne middelvei, fornuft, logikk, biologi, lidenskap | ||
| Påvirket av | Platon, Sokrates, Heraklit, Parmenides, Zenon fra Elea, Demokrit, Anaximander, Epikur, Hippokrates, Empedokles | ||
Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla måten å se på kunnskap og vitenskap. Han skulle senere ha dyp innflytelse hos de nyplatonske kommentatorene, for muslimske tenkere som Avicenna og Averroes, og for kristne tenkere som Thomas Aquinas.
Biografi
[rediger | rediger kilde]
Aristoteles ble født 384 f.Kr. i den greske havnebyen Stageira i Makedonia, og omtales derfor ofte som «stagiritten». Stefaren, Nikomakhos, var livlege hos kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap med denne bakgrunnen. Kongen på den tiden var farfaren til den gutten som skulle bli kalt Aleksander den store.
Sytten-atten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, der han ble i tyve år, inntil læremesteren Platon døde i 347 f.Kr. Først var Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt, med unntak av noen fragmenter. Da Platons sønn ble utnevnt til den nye lederen for akademiet, på tross av Platons planer for Aristoteles, valgte Aristoteles å dra til Lilleasia. Der ble han i nesten 12 år. Aristoteles reiste mye omkring, på det han selv karakteriserte som en studiereise. Aristoteles var særlig opptatt av å studere naturen og fikk trening i å observere og klassifisere. Han giftet seg med en aristokratisk kvinne og fikk en datter. Da kona døde i 335 f.kr. flyttet Aristoteles tilbake til Athen. Der giftet han seg for andre gang og fikk en sønn, Nikomakhos, som han senere skrev en etikkbok til, Den nikomakhiske etikk, gjerne forkortet til Etikken, og som er den viktigste kilden til filosofens moralfilosofiske vurderinger.
Aristoteles ble i 339 f.Kr. av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Denne utdanningen av Aleksander foregikk i tre år. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders senere politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt overfor Makedonia, og da Aleksander den store døde, fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv, og han flyktet derfor fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til», sa han, med åpenbar henvisning til Sokrates' skjebne.
I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide likevel ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også på de områdene hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten (se Poetikken), behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog. Aristoteles' skjelning mellom form og stoff er en videreutvikling av Platons utlegning av idé og substans, selv om det også her er vesentlige nyanseforskjeller.
I de siste år av sitt liv ble Aristoteles uenig med Aleksander om forholdet til persere og Persia. Da Aleksander døde i 323 f.Kr. begynte anti-makedonske holdninger å gjøre seg gjeldende i Aten igjen. I år 322 f.Kr. skal Demofilos og Eurymedon ha angitt ham som kjetter,[11] slik at han forlot byen til fordel for morens eiendom i Khalkis, hvor han døde samme år.[12][13] Han utnevnte sin elev Antipatros som litterær testamentator.[14]
Biologi
[rediger | rediger kilde] |
_Aristide_-_Francesco_Hayez_-_gallerie_Accademia_Venice.jpg)
Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne;
- Vektleggingen av sammenheng mellom final og formal årsak
- Den systematiske ordningen av alle elementene i naturen i et hierarkisk system.
For levende skapninger kan final årsak sies å være en økologisk nisje, eller naturlig plass. Den formale årsaken er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føtter er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen – at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og struktur – er viktig den dag i dag.
Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)–uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme.
Kosmologi
[rediger | rediger kilde]Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var fiksstjernehimmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum.
Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den sublunare verden innenfor månens bane, og den supralunare verden fra månens bane og utover.[15] I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige.
Ved universets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den ubevegelige bevegeren.
Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut).
Etikken
[rediger | rediger kilde]I etikken beskrives hvordan mennesket streber etter det gode i livet. Det høyeste gode i verden er å finne lykken. For å bli lykkelige skal vi ha en god karakter og det får vi ved å søke den gylne middelvei i de dyder vi skal besitte.
Aristoteles' hovedverk i etikk er Den nikomakiske etikk [16]. En noe forkortet norsk oversettelse er Anfinn Stigens fra 1973/2008 [17] som også har en fyldig innledning til verket.
Metafysikk
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Metafysikken (Aristoteles)
|
Aristoteles' metafysikk blir hovedsakelig behandlet i hans verk med det samme navnet, Metafysikken. Navnet fikk det ettersom det var det kapittelet som kom etter Fysikken. Hans hovedprosjekt i denne boken er gjennomgående en søken etter forståelsen av væren. Spørsmål som «Hva vil det si at noe er?», «Finnes det forskjellige former for væren?», «Er væren noe som alt kan ha, eller er det begrenset til visse entiteter?», er spørsmål som blir stilt og diskutert gjennom verket. Resultatet er en mekanistisk forståelse av væren som substanser.
Disse substansene kan forstås som en dualitet, da de har et formalt aspekt og et stofflig aspekt. Det formale aspektet er det ved tingen som forklarer og former den, og kan forstås nesten som et husplan eller en oppskrift på et måltid. Det stofflige aspektet er det som materielt utgjør og muliggjør det formale, og kan forstås som materialene for et hus, eller ingrediensene til et måltid. Disse analogiene må forstås som nettopp dette, da det formale og det stofflige ved en ting ikke kan separeres. De er uomtvistelig avhengig av hverandre for å eksistere.
Det finnes for Aristoteles to måter å gradere eksistensen av for eksempel substanser. Ting som per definisjon har eksistens kaller han for ting i aktualitet. Ting som har mulighet til å eksistere kaller han for ting i potensialitet. Forandring skjer ved at noe går fra potensialitet til aktualitet, fra mulighet til virkelighet. Eksempelvis er en haug materialer for et hus bare et hus i potensialitet. Man kan foreta et arbeid og føre dette huset i potensialitet til et hus i aktualitet, ved å bygge det ferdig.
Aristoteles skilte mellom fire typer forandring:
- Kvantitativ forandring – forandring i mengde
- Kvalitativ forandring – forandring i kvalitative egenskaper som farge osv.
- Bevegelse – forandring i sted
- Tilblivelse og tilintetgjørelse – når noe dør ut som for eksempel et neshorn
På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: Han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, er det vi ikke kan sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons rasjonalisme.
Estetikk
[rediger | rediger kilde]Aristoteles skrev Poetikken eller Om diktekunsten[18] som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen Peri poietikes er poietikes adjektiv til det underforståtte ordet tekhnes (det samme ordet som her gitt det moderne ordet teknikk). Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det tekniske (tekhnes), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene.
Gjennom Poetikken ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' Poetikken. Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere.
Matematikk
[rediger | rediger kilde]Aristoteles ville forby nullet, fordi det brøt opp de andre tallenes konsistens, i og med at man får et uforståelig resultat om man deler et vanlig tall med null.[19]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b biography.com, «Aristotle», besøkt 25. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ RSKD / Aristoteles[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b A Short History of Astronomy[Hentet fra Wikidata]
- ^ EL / Aristotel, «Он бежал с большею частью учеников своих в Халкиду, что на острове Эвбее, к родственникам своим по матери, и вскоре потом, в 322 г. до Р. X. отравил себя, как говорят, не желая отправиться в Афины, по требованию Ареопага.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e «Aristotle», besøkt 25. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Arimnestos 7 (Pauly-Wissowa)[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Isocrates and Aristotle on Rhetoric», verkets språk engelsk[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arithmetizations of Syllogistic à la Leibniz», verkets språk engelsk, utgitt 30. mai 2012[Hentet fra Wikidata]
- ^ RSKD / Aristoteles, «Демофил обвинил Аристотеля в ἀσέβεια; тот бежал в евбейский город Халкиду (в 223 или 222 г.) и там умер.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Filonik, Jakub (2013). «Athenian impiety trials: a reappraisal». Dike (16): 72–73. doi:10.13130/1128-8221/4290.
- ^ Jones, W. T. (1980). The Classical Mind: A History of Western Philosophy. Harcourt Brace Jovanovich. s. 216. ISBN 978-0-15-538312-8.
- ^ Vita Marciana 41, cf. Aelian Varia historica 3.36, Ingemar Düring, Aristotle in the Ancient Biographical Tradition, Göteborg, 1957, T44a-e.
- ^ Haase, Wolfgang (1992). Philosophie, Wissenschaften, Technik. Philosophie (Doxographica [Forts. ]). Walter de Gruyter. s. 3862. ISBN 978-3-11-013699-9.
- ^ Strømholm (1984), s. 21-23.
- ^ Aristotle. (1980). The Nichomachean Ethics (W. D. Ross. translation). Oxford: Oxford University Press.
- ^ Aristoteles. (1973/2008). Etikk (3. utgave). Oslo: Gyldendal Akademisk
- ^ Om diktekunsten, Dreyers forlag 1989, oversatt av Sam. Ledsaak
- ^ Singh, Simon (1998): Fermats siste sats, Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-20304-3
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Strømholm, Per (1984). Den vitenskapelige revolusjonen 1500-1700. Solum Forlag. [Boken bygger på forelesninger ved Universitetet i Trondheim]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
- IEP – Aristoteles (Engelsk)
- Internet Classics Archive – Aristoteles (Engelsk)
- SEP - Aristoteles (Engelsk)