Hopp til innhold

Tamiltigrene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tamiltigrene
LandSri Lanka
Aktiv1976–2009
Leder(e)Velupillai Prabhakaran
Motiverseparatisme
Ideologitamil-nasjonalisme, separatisme, Revolusjonær sosialisme, sekularisme
Grunnlagt1976
Nedlagt2009
Statusinaktiv
KonflikterBorgerkrigen på Sri Lanka
Flagg
Opphørt2009
LTTE sykkeltropp, nord for Kilinochchi i mai 2004

Tamiltigrene (தமிழீழ விடுதலைப் புலிகள்; tamiḻ iiḻa viṭutalaip pulikaḷ, ofte kjent under det engelske navnet Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE) var en tamilsk separatistbevegelse på Sri Lanka. Så sent som i 2002 kontrollerte bevegelsen rundt 15 000 kvadratkilometer land, stort sett nord på øya.[1]

Organisasjonen ble ledet av Velupillai Prabhakaran, og var den største og mest betydningsfulle tamilske separatistbevegelsen på Sri Lanka. Tigrene ble militært fullstendig nedkjempet i 2009, da regjeringsstyrkene tok kontroll over alle deres områder.

LTTE ble grunnlagt i 1976 som en av flere organisasjoner som ønsket å opprette en uavhengig tamilsk stat, Tamil Eelam, i det nordøstlige Sri Lanka.

Etter stiftelsen tok LTTE opp i seg eller eliminert de fleste alternative grupperinger. De erklærte total krig mot de singalesiskdominerte myndighetene på Sri Lanka. Strategien inkluderte typisk geriljataktikk, og det ble også brukt «terroristmetoder» som selvmordsbombing.

LTTE ble regnet som - og regnes som - en terrororganisasjon av en rekke land, inkludert USA, Canada, EU, India, Australia og Malaysia. Tigrene ble likevel av mange betraktet som den enhet regjeringen måtte få til en fredsavtale med dersom det skulle bli en reell slutt på borgerkrigen på øya. Organisasjonen var derfor ikke forbudt på Sri Lanka (2006). LTTE deltok i fredssamtaler, og de støttet også et politisk parti, Thamizarasuk Katchi, som fikk omkring 90 prosent av stemmene i den nordlige delen av landet i siste parlamentsvalg.

Indisk støtte

[rediger | rediger kilde]

I de første årene etter grunnleggelsen av Tamiltigrene skal de ha nytt mye sympati hos den indiske regjeringen, og spesielt i delstaten Tamil Nadu, hvor man støttet tamilenes kamp mot den singalesiske majoritetens diskriminering. Det er en utbredt oppfatning at India ga penger og opplæring til LTTE og andre tamilske væpnede grupper i begynnelsen.

29. juli 1987 ble den indo-srilankiske fredsavtale undertegnet. For Sri Lankas del innebar dette at man ga etter for flere tamilske krav, blant annet mer makt til provinsene på bekostning av sentralregjeringen, sammenslåing av de nordlige og østlige provinser dersom dette fikk støtte i en folkeavstemning, og at det tamilske språket skulle få status som offisielt språk. India på sin side forpliktet seg til å gjenopprette orden i nordøst med en fredsbevarende styrke, IPKF, og å slutte å støtte tamilske separatistbevegelser. Flere væpnede grupper aksepterte etter noe innledende nøling å gi fra seg sine våpen til IPKF.

Etterhvert begynte de indiske styrkene å møte motstand fra alle sider. Den srilankiske regjeringen fryktet et stort opprør, og gikk angivelig i gang med hemmelige forhandlinger med Tamiltigrene. Dette resulterte i en våpenhvile. Allikevel fortsatte det å bryte ut strider mellom Tigrene og IPKF. Det ble rapportert at regjeringen på Sri Lanka ved enkelte tilfeller ga våpen til tamilske grupper for å presse ut IPKF. Da tapstallene steg trakk India ut sine styrker.

Tamiltigrene fikk dermed total kontroll over det nordøstlige Sri Lanka, og fortsatte å fjerne konkurrerende grupper. Siden drapet på lederen av EPRLF i Chennai i India i 1990, har Tigrene vært det eneste reelle alternativ for tamilske separatister. Etter dette drapet har indiske myndigheter innført en hardere linje mot LTTE-medlemmer på indisk territorium. Støtten fra India ble enda mer svekket i 1991, da den tidligere indiske statsministeren Rajiv Gandhi ble myrdet, angivelig av en kvinnelig selvmordsbomber fra Tamiltigrene. India ble stående utenfor fredsforhandlingene, og krevde tamillederen Prabhakaran utlevert.

Forsøk på forhandlinger

[rediger | rediger kilde]
Områder LTTE kontrollerte eller krevde per januar 2007: Områder merket rødt var under LTTEs kontroll, oransje områder var kontrollert av regjeringen, men med lommer kontrollert av LTTE mens gule områder kreves av LTTE, men er under regjeringskontroll

Fra 2001 var det våpenhvile, men den ble brutt flere ganger. Tigrene hadde gitt tegn til at de var villige til å fire på kravet om en selvstendig stat, og i stedet gå inn på en løsning med politisk og økonomisk autonomi innenfor en føderasjon eller konføderajon.

22. februar 2002 ble SLMM (Sri Lanka Monitoring Mission) opprettet, som et internasjonalt overvåkingsorgan for våpenhvilen. Norge var et av landene som deltok i meglingen, med tidligere stortingspolitiker, senere utviklingsminister, Erik Solheim som representant. Norge hadde for det meste hatt sympati fra begge sider i konflikten, men særlig singalesiske nasjonalister ga til tider uttrykk for sterk misnøye med Norges rolle, blant annet ved demonstrasjoner utenfor den norske ambassaden i Colombo. Der ble det norske flagg brent og det ble plassert åpne kister med lik utenfor ambassade-inngangen.

Forsøkene på fredssamtaler stoppet opp på grunn av uenighet mellom president Chandrika Kumaratunga og statsminister Ranil Wickremesinghe, som tilhører forskjellige partier. Presidenten beskyldte statsministeren, som hadde hovedansvaret for forhandlingene, for å være for ettergivende. Det oppsto dermed en situasjon der det var uklart hvem Tamiltigrene egentlig skulle forhandle med.

Det kom også beskyldninger om at Tigrene brukte våpenhvilen til å bygge opp sine styrker. De ble dessuten beskyldt for å kidnappe skolebarn og myrde politiske rivaler.

Det var også bekymring over at forhandlingspartene så for mye på pengene man ventet ville komme som støtte til utbygging av infrastruktur dersom det ble undertegnet en varig fredsavtale, noe som kunne føre til at man glattet over uenigheter som senere ville komme til overflaten.

Jordskjelvet i Indiahavet i 2004 førte til økt usikkerhet mellom Tamiltigrene og regjeringen, da begge parter beskyldte hverandre for å ha planlagt for dårlig for en større katastrofe og for dårlig disponering av hjelpesendinger. I forbindelse med transport av hjelpesendinger inn i det tamilske området hadde Tigrene for første gang på flere år åpnet grensen om natten.

I løpet av 2005 ble situasjonen mellom partene stadig forverret. Blant annet ble Sri Lankas utenriksminister myrdet i august, et drap mange mistenker LTTE for å stå bak. I februar 2006 møttes partene i Genève for samtaler. Begge anklaget den andre for brudd på våpenhvilen, og ifølge SLMM ble avtalen brutt av begge parter.

I mai 2006 ble en troppetransport med fartøyet «Pearl Cruise» angrepet, noe som bidro til krise for våpenhvilen. LTTEs sjømilitære ving Sea Tigers angrep med 15 mindre fartøy, senket et av Sri Lankas patruljefartøy og skadet et annet.

Tamiltigrene hadde lenge stått på USAs, Canadas og Storbritannias lister over terrororganisasjoner, og 29. mai 2006 ble organisasjonen også oppført på EUs liste, med den konsekvensen at EU-landene frøs Tamiltigrenes verdier i landene. Kritikere mente at dette betydde at EU med dette tok side for myndighetene i konflikten. Erik Solheim, på sin side, mente dette betydde at Norge ville spille en enda viktigere rolle i forhold til å løse konflikten.

Nederlaget

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2007 hadde LTTEs områder i østlige Sri Lanka gått tapt til regjeringen, som umiddelbart satte en administrasjon på plassen med deres egne tamilske allierte, inkludert avhopperen oberst Karuna fra LTTE. En mindre lavintensitetskonflikt med terroranslag og mindre voldelige episoder fortsatte i østlige Sri Lanka, men LTTE hadde mistet sin kapasitet som militærmakt der.

I januar 2008 trakk regjeringen på Sri Lanka landet ut av våpenhvileavtalen, og satset alt på å nedkjempe LTTE militært. Økonomisk blokade ble satt inn mot tamiler, og veier ble stengt. Regjeringen hindret også internasjonale observatører og menneskerettighetsorganisasjoner å reise til tamilområdene. Mange menneskerettighetsorganisasjoner kritiserte regjeringen for angrep mot sivile.

Militært ble tamiltigrene presset tilbake på de fleste frontavsnitt. I nord klarte de lenge å holde stand på Jaffna-halvøya, men regjeringsstyrkene fikk sommeren 2008 et gjennombrudd langs vestkysten i Mannar-distriktet, og deretter startet en kontinuerlig offensiv dypere inn i LTTEs områder. Kilinochchi falt den 2. januar 2009 til regjeringsstyrkene, og 25. januar erobret de den siste større byen, Mullaittivu, fra LTTE.

LTTE ble presset inn i et lite område nord for byen Mullaittivu. 3. mai 2009 var LTTE slått tilbake til en liten halvøy mellom Nanthikandal-lagunen i vest og Det indiske hav i øst med mellom syv og ti kvadratkilometer territorium igjen. Det reelle tallet på de gjenværende tamiltigrene som ble nedkjempet der er ikke kjent med rimelige sikkerhet. LTTEs leder Velupillai Prabhakaran ble drept på morgenen 18. mai 2009 sammen med sine nærmeste menn.

17. mai 2009 erklærte LTTE at man ga opp den militære kampen, men LTTE eksisterer fortsatt som en underjordisk bevegelse på Sri Lanka og i andre land.

Anklager mot LTTE

[rediger | rediger kilde]

I flere land har LTTE blitt anklaget for økonomisk utpressing av lokale tamiler, også i Norge skal dette ha forekommet.[2] LTTE har også blitt anklaget for å ha tvangsrekruttert geriljasoldater. Blant de som hevder å ha blitt tvangsrekrutterte som geriljasoldater, er minst en nordmann.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Aftenposten 2011-05-07 av Kristoffer Rønneberg, «Tiger-gutten» på side 30: «I 2002 kontrollerte LTTE rundt 15 000 kvadratkilometer av landområdene på Sri Lanka.»
  2. ^ «De tamilske tigrene drev pengeutpressing i Norge», artikkel på NRKs nettsider, 30. mai 2009
  3. ^ Aftenposten 2011-05-07 av Kristoffer Rønneberg, «Tiger-gutten» på side 30: «for en 28-åring fra Vestlandet. Fordi han var der – som geriljasoldat... «Det er mange grunner til at Mukunthan(28) ikke skulle vært i live... «Han kunne ha blitt drept da han ble tvangsrekruttert av opprørsgruppen LTTE»

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]