Hopp til innhold

Tacitus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler historikeren Tacitus. For informasjon om keiser Tacitus, se Marcus Claudius Tacitus.
Tacitus
Tacitus, moderne statue utenfor Østerrikes parlamentsbygning
FødtPublius / Gaius Cornelius Tacitus
ca. 56
Gallia Narbonensis?
Dødca. 120
Det romerske keiserriket
BeskjeftigelseSenator, konsul, guvernør, historiker
Embete
Utdannet vedRoma
UtdannelseRetorikk
EktefelleJulia Agricola
FarCornelius Tacitus?
NasjonalitetRomerriket
SpråkLatin
Tacitus på Commons

Publius (eller Gaius) Cornelius Tacitus (født ca. 56, død ca. 120 e.Kr.) var en romersk senator og historiker. De bevarte tekstene av hans to betydelige verker, Annaler og Historier, gjennomgår styrene til de romerske keiserne Tiberius, Claudius, Nero, og de som styrte i året med de fire keiserne, 69 e.Kr. Disse to verkene dekker historien til Romerriket fra Augustus’ død i 14 e.Kr. og til årene med den første jødisk-romerske krig i 70 e.Kr. Det er betydelige lakuner (tomrom) i de bevarte tekstene, inkludert et hull i Annaler som er fire skriftruller lange.

Tacitus’ andre skrifter diskuterer retorikk og talekunst (i dialogform, se Dialogus de oratoribus, ca. 102 e.Kr.), Germania (i De origine et situ Germanorum, ca. 98 e.Kr.), og livet til hans svigerfar, Agricola, den romerske general som var ansvarlig for det meste av den romerske erobringen av Britannia, som fokuserer hovedsakelig på hans krigføring i Britannia (De vita et moribus Iulii Agricolæ, ca. 98 e.Kr.).

Tacitus kom med en referanse til Jesus Kristus, hans henrettelse ved Pontius Pilatus, og eksistensen av de tidlige kristne i Roma på en side i sitt verk Annaler, bok 15, kapittel 44.[1] Tacitus forteller om keiser Nero, og i den forbindelse kommer han inn på en stor brann som rammet Roma i år 64. Ryktene var at keiser Nero selv var brannstifteren, men ga de kristne skylden.[2] Både referansen til de tidlige kristne og særlig referansen til henrettelsen av Jesus betraktes som autentiske, og har stor historisk verdi som et uavhengig romersk og ikke-kristen bevis og bekreftelse på eksistensen av Jesus utenfor evangeliene.[3][4]

Tacitus er betraktet som en av de fremste romerske historikere.[5][6] Han levde i en tid som har blitt karakterisert som sølvalderen i latinsk litteratur. Hans latinske prosa var preget av være kompakt og kortfattet, foruten også for hans innsikt i maktpolitikkens psykologi.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Tacitus ble antagelig født i den romerske provinsen Gallia Narbonensis.

Det er få kjente detaljer om Tacitus’ liv. Hva som er kjent kommer fra de spredte hentydninger om ham selv som han har oppgitt i sine verker, i sine brev til sin venn og beundrer Plinius den yngre, og en inskripsjon som er funnet i Mylasa i Karia (dagens sørlige Tyrkia).[7]

Han ble født i 56 eller 57 e.Kr. i en lavadelig familie (eques.[8] Som mange latinske forfattere av gull- og sølvalderen var han fra provinsene, antagelig nordlige Italia eller Gallia Narbonensis. Det nøyaktige fødestedet eller datoen for hans fødsel er ikke kjent, og han praenomen (fornavn) er også ukjent; i brev til Sidonius Apollinaris[9] er hans navn Gaius, men i bevarte manuskriptene til hans verker er hans navn oppgitt som Publius.[10]

Familie og tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

De fleste i de gamle aristokratiske familiene greide ikke å overleve proskripsjonene som skjedde mot slutten av republikken, og Tacitus gjorde det klart at han skyldte sin rang til keiserne fra det flaviske dynasti.[11] Påstanden at han nedstammet fra en frimann (frisatt slave) er avledet fra en tale i hans skrifter hvor han sier at mange senatorer og folk fra eques (lavadelen) nedstammet fra frimenn.[12] Denne antagelsen er generelt bestridt.[13]

Hans far kan har vært Cornelius Tacitus som tjenestegjorde som prokurator for Belgica og Germania; Plinius den eldre (onkel av nevnte Plinius den yngre) nevnte at Cornelius hadde en sønn som raskt ble eldre.[14] Det er ingen omtale at Tacitus led av et slikt forhold, men det er mulig at det viser til en bror — forutsatt at Cornelius faktisk var hans far.[15] Vennskapet mellom den yngre Plinius og Tacitus har fått en del forskere til å konkludere med at begge var avkommet til rike familier i provinsene.[16]

Det er uklart hvilken provins Tacitus ble født i, skjønt ulike gjetninger har foreslått Gallia Belgica, Gallia Narbonensis (dagens Provence, Frankrike), eller nordlige Italia som mest sannsynlige.[17] Hans ekteskap med datteren til senatoren Gnaeus Julius Agricola fra Gallia Narbonensis kan innebære at han selv kom fra samme provins. Tacitus’ dedikasjon til Fabius Iustus i Dialogus kan indikere en forbindelse med Spania, og hans vennskap med Plinius antyder en opprinnelse i nordlige Spania.[18] Det eksisterer imidlertid ingen bevis for Plinius’ venner fra nordlige Italia kjente Tacitus, heller ikke antyder Plinius’ brev at de to mennenen hadde en felles bakgrunn.[19] Plinius’ bok 9, brev 23, forteller at da han ble spurt om han var italiensk eller provinsiell, ga han et uklart svar, og så ble han spurt om han var Tacitus eller Plinius. Ettersom Plinius var fra Italia har det ble sluttet at Tacitus var fra provinsene, antagelig Gallia Narbonensis.[20]

Tacitus’ slekt, hans dyktighet i talekunst, og hans sympatiske framstilling av barbarer som motsatte seg romersk styre (eksempelvis Annaler 2,9) har fått en del til å forslå at han var i slekt med gallere. Dette bygger på det faktum at gallere i Gallia før den romerske invasjonen var kjent for sin dyktighet i talekunst.[21] På den annen side var talekunst også beundret og utviklet i både antikkens Hellas som i Roma.

Politisk liv, ekteskap og forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Som en ung mann studerte Tacitus retorikk i Roma som forberedelse for en karrière innen lov og politikk; som Plinius kan han ha studert under Marcus Fabius Quintilianus.[22] I 77 eller året etter giftet han seg med Julia Agricola, datter av den kjente general Agricola.[23] Lite er kjent om hans hjemlige liv, bortsett fra han likte å oppholde seg utendørs og gå på jakt.[24] Han begynte sin karrière (antagelig som latus clavus)[25] under Vespasian[26] (styrte 69-79), men gikk inn i det politiske liv som kvestor (embetsmann) i 81 eller 82 under Titus.[27] Han steg gradvis og jevnlig i gradene gjennom cursus honorum, ble pretor i 88 og en quindecimvir, et medlem av prestekollegium som hadde ansvaret for de sibyllinske bøkene og de sekulære leker (ludi saeculares).[28] Han fikk godt omdømme som advokat og som taler, hans dyktighet som offentlig taler ble et ironisk kontrapunkt til hans cognomen Tacitus («taus/stille»).[29][30]

Han tjenestegjorde i provinsene fra rundt 89 til rundt 93, enten i kommando av en legion eller i sivil posisjon.[31] Han overlevde og beholdt sin eiendom under Domitians terrorstyre (81–96), men erfaringen etterlot ham nedkjørt og kanskje beskjemmet av sin egen medskyld, noe som fikk ham til hate tyranniet, slik det kommer fram i hans verker.[32] Hans biografi over Agricola, kapitlene 44–45, er illustrative i så måte:

Agricola ble spart for de senere årene under hvor Domitian, det etterlot intet mellomrom eller tid til å trekke pusten, men som det var, med et uavbrutt slag sugde det livsblodet fra samveldet ... Det var ikke lenge før våre hender trakk Helvidius i fengsel, før vi stirret inn i de døende framtoningene til Manricus og Rusticus, før vi tråkket i det uskyldige blodet til Senecio. Selv Nero vendte blikket bort, og unngikk å se på de grusomheter han selv hadde beordret; med Domitian var den fremste delen av våre lidelser å se og bli sett, å vite at vår stønn ble nedtegnet...

En fiktiv framstilling av Tacitus.

Fra hans sete i senatet ble han suffectus konsul i 97 i keisertiden til Nerva, som den første i hans familie til å oppnå en slik posisjon. I løpet av sin tjenestetid nådde han høyden av berømmelse som taler da han holdt gravtalen for den berømte veteransoldaten Lucius Verginius Rufus.[33]

I det påfølgende året skrev og utga han sine verker Livet til Agricola og Germania, noe som bebudet de litterære aktivitetene som kom til oppta ham resten av livet.[34] Etterpå trakk han seg tilbake fra offentlig liv, men kom tilbake i Trajans keisertid (98-117). I år 100 reiste han sammen med sin venn Plinius den yngre tiltale mot Marius Priscus (prokonsul av provinsen Africa) for korrupsjon. Priscus ble funnet skyldig og sendt i eksil; Plinius skrev noen dager senere at Tacitus hadde snakket «med all den majestet som karakteriserte hans vanlige oratoriske stil.»[35]

Et langvarig fravær fra både politikken og jusen fulgte mens han skrev Historier og Annaler. I 112 eller i 113 holdt han den høyeste posisjonen som guvernør for den romerske provinsen Asia i den vestlige delen av Anatolia. Dette ble nedtegnet på en inskripsjon som ble gjenfunnet i byen Mylasa. Et avsnitt i Annaler fastsetter 116 som terminus post quem for denne posisjonen, og hans død kan således ha vært så sent som 125 eller selv 130. Det synes som han overlevde både Plinius (død ca. 113) og keiser Trajan (død 117).[36] Det har forblitt ukjent om Tacitus hadde noen barn. Historia Augusta forteller at keiser Marcus Claudius Tacitus (styrte 275-276) hevdet at han var en etterkommer og sørget for bevarelse av hans verker, men denne fortellingen kan være svindel, som så mye av Historia Augusta.[37]

Verker

[rediger | rediger kilde]
Tittelsiden til Justus Lipsius' utgave fra 1598 av de komplette verkene til Tacitus. Den har stemplene til Bibliotheca Comunale i Empoli, Italia.

Fem verker tilskrevet Tacitus har blitt bevart for ettertiden (dog med en del lakuner), de større av disse er Annaler og Historier, men også Germania har hatt stor betydning. Datoene er tilnærmingsvise:

  • (98) De vita Iulii Agricolæ (Livet til Agricola)
  • (98) De origine et situ Germanorum (Germania)
  • (102) Dialogus de oratoribus (Dialog om veltalenhet)
  • (105) Historiæ (Historier)
  • (117) Ab excessu divi Augusti (Annaler)

Historien om Romerriket fra Augustus’ død

[rediger | rediger kilde]

Annaler og Historier, utgitt hver for seg, var ment å utgjøre et enkelt verk på tretti bøker (skriftruller).[38] Selv Tacitus skrev Historier før Annaler, utfoldet hendelsene i Annaler seg før Historier, til sammen utgjør de en sammenhengende fortelling fra Augustus’ død (år 14) til Domitians død (96). Det meste har gått tapt, hva som gjenstår er en uvurderlig nedtegnelse av tidsepoken. Den første halvdelen av Annaler har overlevd i en enkelt manuskriptkopi fra klosteret Corvey i Tyskland. Den andre halvdelen er bevart i en enkelt manuskriptkopi fra klosteret Monte Cassino sør for Roma. Det er enestående at de i det hele tatt har overlevd.

Historier

[rediger | rediger kilde]

I et tidlig kapittel i biografien over Agricola, forsikrer Tacitus at han ønsker å snakke om årene under Domitian, Nerva, og Trajan. I Historier har rekkevidden endret seg; Tacitus sier at han vil håndtere årene under Nerva og Trajan ved en senere anledning. Isteden vil ha dekke perioden fra borgerkrigene i året med de fire keiserne og avslutte med eneveldet til det flaviske dynasti. Kun de første fire bøkene og 26 kapiteler av femte bok har overlevd, noe som dekker år 69 og første del av 70. Det er antatt at verket fortsatte fram til Domitian døde den 18. september 96. Den femte boken inneholder — som et preludium til redegjørelsen av Titus’ harde undertrykkelse av det store jødiske opprøret — en kort etnografisk undersøkelse av antikkens jøder, og er en uvurderlig nedtegnelse av de romerske holdningene til jødene.

Annaler

[rediger | rediger kilde]
Annaler 15.44, i andre manuskript.

Annaler er Tacitus’ siste verk. Det dekker perioden fra Augustus’ død i år 14. Tacitus skrev minst 16 bøker (tekstruller), men bøkene 7–10 og deler av bøkene 5, 6, 11 og 16 mangler. Bok 6 slutter med Tiberius’ død og bøkene 7–12 dekket antagelig keisertiden til Caligula og Claudius. De gjenværende bøkene dekket styret til Nero, kanskje fram til hans død i juni 68 eller fram til slutten av det året som forbinder fortellingen med den i Historier. Den andre halvparten av bok 16 mangler, og slutter med hendelsene i år 66. Det er uklart om Tacitus fullførte verket; han døde før han kunne fullføre sine planlagte historier om Nerva og Trajan og ingen nedtegnelser har overlevert om arbeidet på Augustus, eller om Romerrikets begynnelse som han hadde planlagt å fullføre sitt verk med. Annaler er en av de eldste sekulære historiske nedtegnelser som nevner Jesus ved navn, noe Tacitus gjør i forbindelse med Neros forfølgelse av de kristne.

Monografier

[rediger | rediger kilde]

Tacitus skrev tre bøker med et mer begrenset omfatting. Livet til Agricola, biografien om hans svigerfar Gnaeus Julius Agricola; Germania, en monografi over landområder og folk/stammer i det barbariske Germania; og Dialogus, en dialog om retorikken og talekunsten.

Germania

[rediger | rediger kilde]
Kart over Romerriket og Germania Magna for tidlig på 100-tallet, og med lokaliseringen av en del stammer som beskrevet av Tacitus som germanske.

Germania (latinsk tittel: De Origine et situ Germanorum) er et etnografisk verk om germanske stammer utenfor Romerriket. Germania er innenfor en klassisk etnografisk tradisjon som omfatter forfattere som Herodotos og Julius Cæsar. Boken begynner (kapitlene 1–27) med en beskrivelse av land, lover, og skikker til ulike stammer og folk. I særskilt kapittel 8 diskuterer kvinnenes rolle på slagmarken. Som forfatteren Dwight Conquergood merket seg, deltar kvinner i kamphandlingene via «teatralske framføringer på sidelinjene», og kan «effektivt endre hendelsenes utfall.»[39] Senere kapitler fokuserer på beskrivelser av særskilte stammer, begynner med de som bor eller oppholder seg nærmest de romerske grensene, og avslutter med en beskrivelse av de som bor ved kystene av Østersjøen. Tacitus hadde skrevet en lignende, om enn kortere stykke i hans Livet til Agricola (kapitlene 10–13).

Livet til Agricola

[rediger | rediger kilde]

Livet til Agricola (latinsk tittel: De vita et moribus Iulii Agricolæ) nedtegner livet til Gnaeus Julius Agricola, en framstående romersk general og svigerfar av Tacitus. Den dekker også, kortfattet, geografien og etnografien av oldtidens Britannia. Som i Germania setter Tacitus friheten til de innfødte britene opp mot Romerrikets tyranni og korrupsjon; boken inneholder også uttrykksfulle polemikker mot Romas grådighet. Tacitus hevder i en tale av Calgacus, lederen for caledonere som kjempet mot romerne, ved å forsikre at Auferre trucidare rapere falsis nominibus imperium, atque ubi solitudinem faciunt, pacem appellant. «Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»[40]

Dialogus

[rediger | rediger kilde]
Stilen i Dialogus følger Ciceros modeller for latinsk retorikk.

Det er usikkert om når Tacitus skrev Dialogus (latinsk tittel: Dialogus de oratoribus). Mange har vurdert som adskilt fra hans andre verker, i en slik grad at dets autentisitet har tidvis blitt stilt spørsmål ved. Det er sannsynligvis et tidligere verk, hvilende på forfatterens retoriske trening ettersom dens stil etterligner den til den fremste romerske orator Cicero. Dialogus er dedisert til Fabius Iustus, en konsul i år 102.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Tacitus skrev samtidshistorie, eller nær samtidshistorie. Han siterer vitnemål fra øyenvitner, gamle menn da han var ung, hvis minne strakte seg tilbake til tiden til Tiberius (Annaler, III, 16). Han benyttet bestemt memoarer etterlatt av Tiberius og Claudius.[41] Tacitus gjør også bruk av de offisielle kildene til den romerske stat: Acta Senatus, eller Commentarii Senatus, minutes (protokoller) fra sesjonene i det romerske senat, og Acta Diurna (en samling av regjeringens handlinger og nyheter fra hoffet og hovedstaden). Han leste også samlinger av keisernes taler, slik som de til Tiberius og Claudius. Han er generelt vurdert som en samvittighetsfull historiker som var omsorgsfull i henhold til sine kilder. De mindre unøyaktighetene i Annaler kan ha sin årsak i at Tacitus døde før han hadde fullført (og korrekturlest) sitt verk.

Tacitus siterer en del av sine kilder direkte, blant dem Cluvius Rufus, Fabius Rusticus og Plinius den eldre, som hadde skrevet Bella Germaniæ og et historisk verk som var en fortsettelse av det til Aufidius Bassus. Tacitus benyttet og samlinger av brev (epistolarium). Han tok også informasjon fra exitus illustrium virorum. Disse var en samling med bøker av de som var kritiske keiserne. De forteller om martyrer for friheten, særlig menn som begikk selvmord. Mens han la ingen verdi på den stoiske teori om selvmord og vurderte selvmord som skrytende og politisk nytteløst, ga han ofte framtredende plass til talene til de som var i ferd med å begå selvmord, eksempelvis Cremutius Cordus’ tale i Annaler IV, 34-35.

Litterær stil

[rediger | rediger kilde]

Tacitus’ tekster er kjent for sin tette og kompakte prosa som sjelden forskjønnet fakta, det sto i kontrast til mange av hans samtidige, eksempelvis Plutark. Da han skrev om det nære nederlaget til en romersk hær i Annaler I, 63, gjorde han det med korthet i beskrivelse framfor med utbrodering.

I det meste av hans skrifter holdt han seg til en kronologisk fortellende orden, sjelden risset han opp et større bilde og overlot til leseren å konstruere det bildet selv. Uansett, hvor han streker med bredere pensel, som eksempelvis i første avsnittene av Annaler, benyttet han noen få sammensatte fraser som tar leseren direkte til kjernen av fortellingen.

Historisk tilnærming

[rediger | rediger kilde]

Tacitus’ historiske stil står en del i gjeld til sin forgjenger Gaius Sallustius Crispus. Historiografien til Sallustius, tilbyr også Tacitus en gjennomtrengende — ofte pessimistisk — innsikt i maktpolitikkens psykologi, blandet med endefram og direkte beskrivelser av hendelsene, moralsk lærdom, og tett fokusert dramatisk redegjørelser. Tacitus egenerklæring angående hans historiske tilnærming, Annaler I,1, er velkjent:

inde consilium mihi ... tradere ... sine ira et studio, quorum causas procul habeo.
min hensikt er å fortelle ... unten verken raseri eller nidkjærhet, motiver som jeg har fjernet.

Det har vært mye akademisk diskusjon om Tacitus’ «nøytralitet». Gjennom hans skrifter er han opptatt av maktbalansen mellom senatet og keiserne, og den økende korrupsjonen av de styrende klasser i Roma etterhvert som de tilpasset seg den økende rikdom og makt i riket. I Tacitus’ syn har senatorene sløst deres kulturelle arv — ytringsfrihet — for å blidgjøre deres (sjelden vennlige) keiser.

Tacitus merket seg keiserens økende avhengighet til hærens godvilje. Det julo-claudiske dynasti ga til sist etter for generalene som fulgte Julius Cæsar (og Sulla og Pompeius) i å anerkjenne at militæret kunne sikre dem politisk makt i Roma:[42]

Velkommen som Neros død hadde vært i de første utbrudd av glede, likevel hadde det ikke bare fremmet ulike stemninger i Roma, blant senatorene, folket, eller soldatene i hovedstaden, det hadde også begeistret legionene og deres generaler; for nå hadde det avslørt rikets hemmelighet, at keisere kunne bli opprettet andre steder enn i Roma.

Tacitus’ politiske karriere ble i stor grad praktisert under keiser Domitian. Hans erfaring med tyranni, korrupsjon, og dekadanse i denne tiden, årene 81–96, kan i stor grad forklare hans bitterhet og ironi i hans politiske analyse. Han vendte leserens oppmerksomhet til farene ved makt uten ansvar, å elske makte uten å være begrenset av moral og prinsipper, apatien og korrupsjonen fremmet av konsentrasjonen av rik skapt via handel og Romerrikets erobringer.

Likevel er det bildet han tegnet av Tiberius gjennom de første seks bøkene av Annaler verken fordømmende eller samtykkende: de fleste forskere vurderer framstillingen av Tiberius som i store og hele positivt i de første bøkene, og overveiende negativt etter intrigene til Sejanus. Inntreden til Tiberius i de første kapitlene av den første boken er dominert av hykleriet til den nye keiseren og hans hoff. I senere bøker er den gammel keiserens sluhet for å sikre sin posisjon framstilt. Tiberius’ handlinger og uttalelser slik Tacitus rapporterte dem synes de borti mot humane og fornuftige, selv sjenerøse, noe som indikerer en motvilje for keiserlig krav og smiger, men er samtidig mørkt truende. «Tiberius’ avsondring, selv hans beskjedenhet, er bevis for Tacitus for hans moralske skjendighet og hans behov for å skjule det.»[43]

Generelt er Tacitus ikke redd for å lovprise og å kritisere samme person, ofte noterer hva han oppfatter som deres mer sympatiske og mindre sympatiske sider. Et av Tacitus’ kjennetegne er han at avholder seg fra å ta sider for eller imot de personer han beskriver, noe som har fått en del lesere til å tolke hans verker både som støttende og som avvisende til det keiserlige system. Tacitus har blitt (og fortsatt er) like innflytelsesrik som politisk teoretiker som historiker.[44] De politiske lærdommer som er tatt fra hans verker faller omtrentlig i to leirer (som identifisert av Giuseppe Toffanin): «de røde tacitister», som benytter ham som støtte for republikanske idealer, og «de svarte tacitister», som leser ham som en leksjon i machiavellisk realpolitikk.[45]

Prosastil

[rediger | rediger kilde]

Tacitus’ latinske stil er høyt verdsatt.[46] Selv om hans stil har en storslagenhet og veltalenhet, takket være hans retoriske utdannelse, er den meget konsis og kortfattet, selv epigrammatisk — setningene er sjelden blomstrende eller vakre, men deres punkter er alltid klare.

Hans historiske verker fokuserte på de indre motiver av dets karakterer, ofte med gjennomtrengende innsikt, skjønt det er diskutabelt hvor mye av hans innsikt som er korrekt, og hvor mye som er overbevisende grunnet hans retoriske dyktighet.[47] Han er på sitt beste når han gjennomgår hykleri og forstillelser, eksempelvis følger han en fortellende redegjørelse av Tiberius’ som avslo tittelen pater patriæ ved å minne om en lov som la ned forbud mot enhver «forrædersk» tale eller skrift — og den overfladiske forfølgelse som fulgte.[48] Andre steder sammenlignet han Tiberius’ offentlige distribusjon av brannhjelp[49] til hans forsømmelse i stoppe pervertering og misligheter av rettsvesenet som han hadde påbegynt. Selv om denne formen for innsikt har gitt Tacitus lovprisning, har han også blitt kritisert for å overse den større sammenheng.

Tacitus’ litterære gjeld, både i språk og i metode, er først og fremst Sallustius (død 34 f.Kr.), og Ammianus Marcellinus (død ca. 391–400) er den senere historikeren som fulgte ham nærmest i stil.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Byste av Tacitus i Italia.

Fra Plinius den yngre sjuende brev til Tacitus, §33:

Auguror nec me fallit augurium, historias tuas immortales futuras.
Jeg spår, og mine spådommer svikter meg ikke, at dine historier vil bli udødelige.

Plinius den yngre

Tacitus ble ikke lest mye i senantikken, og enda mindre i middelalderen. Kun en tredjedel av hans kjente verker har overlevd. Ettertiden er avhengig av et enkelt manuskript for bøkene I-VI av Annaler og enda et enkeltstående manuskript for den ene halvparten (bøkene XI-XVI) og for fem bøker bevart av Historier.[50] Han hadde åpenbar motvilje mot jøder og kristne i sin samtid — han nedtegnet med upåvirkelig forakt lidelsene til de kristne i Roma under Neros forfølgelser, og bedømte både den jødiske og kristne religion som overtro, men hadde ikke selv lest Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) til tross for at den eksisterte i gresk oversettelse.[51] Det gjorde ham ikke populær i den kristne middelalderen, men han ble derimot gjenoppdaget i renessansen. Renessanseforfatterne ble imponert over hans dramatiske gjennomgang av den romerske keisertiden.

Tacitus har blitt beskrevet som «den største historiker som den romerske verden har frambrakt.»[52] Michel de Montaigne var en beundrer og uttrykte en følelse av forbindelse mellom hans egen tid og historikerens samtid. «Du kunne ofte tro at vi var subjekter av hans fortelling og nedrakking.»[53] En annen beundrer var Edward Gibbon som i sitt tidligste verk, Essay on the Study of Literature, tok Tacitus som sin modell for «den filosofiske historiker». Tacitus, skrev han, «anvender retorikkens kraft kun ... for å instruere leseren med fornuftige og kraftfulle refleksjoner.» Gibbons lovprisning var delvis et forsvar for humanistisk lærdom mot den nye «filosofiske» (hvor vi nå vil si vitenskapelige) ånd som fordømte kunnskapen om fortiden som unyttig. Betegnelsen «filosofisk historiker» hadde god klang i begge leirer; Tacitus ble mye beundret som en politisk tenker, en som «komprimerte visdommen samlet inn fra historien i en epigrammatisk og fyndig form.»[54] Utenfor historiefaget var Tacitus’ innflytelse merkbar innenfor feltet av politisk teori.[55]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Easterling, P.E.; Kenney, E. J., red. (1982): The Cambridge History of Latin Literature, Cambridge University Press, opptrykk 1996, ISBN 0-521-21043-7, s. 892
  2. ^ Sjøgren, Kristian (20. desember 2016): «Hva er bevisene for at Jesus har levd?», Forskning.no
  3. ^ Evans, Craig A. (2001): Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies, ISBN 0-391-04118-5, s. 42
  4. ^ Bond, Helen K. (2004): Pontius Pilate in History and Interpretation, ISBN 0-521-61620-4, s. xi
  5. ^ Van Voorst, Robert E (2000): Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence, Eerdmans Publishing ISBN 0-8028-4368-9, s. 39-42
  6. ^ Ferguson, Everett (2003): Backgrounds of early Christianity, ISBN 0-8028-2221-5, s. 116
  7. ^ OGIS 487, først gang brakt fram i lyset i Bulletin de correspondance hellénique, 1890, s. 621–623
  8. ^ Ettersom han ble utpekt som kvestor i Titus’ korte keisertid og 25 var minimumsalder for posisjonen, kan datoen for hans fødsel bestemmes med en viss grad av nøyaktighet.
  9. ^ Ikke til å forveksles med helgenen Sidonius Apollinaris av samme navn som døde i 489.
  10. ^ Se Oliver, Revilo P. (1951): «The First Medicean MS of Tacitus and the Titulature of Ancient Books», for en analyse av manuskriptet hvor navnet Publius er oppgitt. Se også Oliver, Revilo P. (1977): «The Praenomen of Tacitus», som undersøkte bevisene for hver av de foreslåtte praenomen (både de kjente Gaius og Publius, og de mindre kjente Sextus og Quintus) før han konkluderte med at Publius er det mest sannsynlige. En forsker som har forslått Sextus har ikke fått faglig støtte, se Mattingly, Harold (1972): Rivista storica dell'Antichità, 2, s. 169–185
  11. ^ Tacitus: Historier, 1,1
  12. ^ Tacitus: Annaler 13,27
  13. ^ Syme (1958), s. 612–613; Gordon (1936), s. 145–146
  14. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, 7.76
  15. ^ Syme (1958), s. 60, 613; Gordon (1936), s. 149; Martin (1981), s. 26
  16. ^ Syme (1958), s. 63
  17. ^ Michael Grant i «Introduction to Tacitus», The Annals of Imperial Rome, s. xvii; Herbert W. Benario i «Introduction to Tacitus», Germany, s. 1.
  18. ^ Syme (1958), s. 614–616
  19. ^ Syme (1958), s. 616–619
  20. ^ Syme (1958), s. 619; Gordon (1936), s. 145
  21. ^ Gordon (1936), s. 150–151; Syme (1958), s. 621–624
  22. ^ Det faktum at han studerte retorikk og lov er kjent fra Dialogus, kapittel 2; se også Martin (1981), s. 26; Syme (1958), s. 114–115
  23. ^ Agricola, 9
  24. ^ Plinius, Letters 1.6, 9.10; Benario (1975), s. 15, 17; Syme (1958), s. 541–542
  25. ^ Syme (1958), s. 63; Martin (1981), s. 26–27
  26. ^ Tacitus: The History 1,1
  27. ^ Han uttrykte sin gjeld til Titus i Historier (1.1); ettersom Titus hadde et kortvarig styre er det kun disse årene som er mulige.
  28. ^ I Annaler (11,11) nevner Tacitus at som pretor assisterte han de sekulære lekene som ble arrangert av Domitian, og som kan bli nøyaktig datert til 88. Se Syme (1958), s. 65; Martin (1981), s. 27; Benario i «Introduction to Tacitus», Germania, s. 1.
  29. ^ Pustet, Regina (2003): Copulas: Universals in the Categorization of the Lexicon, OUP Oxford, s. 157
  30. ^ Zaremby, Justin (2008): «Silent Dissent? Tacitus Against the Lawyers» (PDF) i: Yale Journal of Law & the Humanities 20 (2), artikkel 5
  31. ^ Agricola ([45,5]) indikerer at Tacitus og hans hustru var fraværende på den tiden da Julius Agricola døde i 93. For hans arbeid på denne tiden, se Syme (1958), s. 68; Benario (1975), s. 13; Dudley (1968), s. 15–16; Martin (1981), s. 28; Mellor (1993), s. 8
  32. ^ For virkningene på Tacitus fra denne erfaringen, se Dudley (1968), s. 14; Mellor (1993), s. 8–9
  33. ^ Plinius, Letters, 2.1 (på engelsk); Benario i hans «Introduction to Tacitus», Germania, s. 1-2.
  34. ^ I Agricola (3) uttalte han om hva som antagelig var hans første betydelige prosjekt, Historier. Se Dudley (1968), s. 16
  35. ^ Plinius: Letters 2,11
  36. ^ Grant i hans «Introduction to Tacitus», Annals, s. xvii; Benario i hans «Introduction to Tacitus», Germania, s. 2. Annals, 2.61, sier at Romerriket «nå strekker seg til Rødehavet». Om han med mare rubrum mente Persiabukten, må avsnittet ha vært skrevet etter Trajans østlige erobringer i 116, men før Hadrian oppga de nye territoriene i 117. Men dette kan kun indikere datoen for utgivelsen av de første bøkene av Annals; Tacitus kunne ha levd videre godt inn i Hadrians styre, og det er ingen grunn til å anta at han ikke gjorde det. Se Dudley (1968), s. 17; Mellor (1993), s. 9; Mendell (1957), s. 7; Syme (1958), s. 473; imot denne tradisjonelle tolkningen, se eksempelvis Goodyear (1981), s. 387-393.
  37. ^ Augustan History, Tacitus X. Den akademiske meningen om denne fortellingen er at den er enten «et forvirret og verdiløst rykte» (Mendell (1957), s. 4) eller «ren fiksjon» (Syme (1958), s. 796). Sidonius Apollinaris fortalte (Letters, 4.14; sitert hos Syme (1958), s. 796) at Polemius, en gallo-romersk aristokrat fra 400-tallet, nedstammet fra Tacitus — men denne påstanden, sier Syme (ibid.), er av liten verdi.
  38. ^ Hieronymus’ kommentar på Sakarjas bok (14.1, 2; sitert i Mendell (1957), s. 228) sier at Tacitus’ historie var extant triginta voluminibus, «i tretti bind».
  39. ^ Conquergood, Dwight (1983): «Literacy and Oral Performance in Anglo-Saxon England: Conflict and Confluence of Traditions» i: Thompson, David: Performance of Literature in Historical Perspecctives. Cambridge, Massachusetts: University Press of America. s. 107–141.
  40. ^ Agricola (avsnitt 30). Oversatt av Wikipedia etter Alfred John Church og William Jackson Brodribbs engelske oversettelse.
  41. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 130
  42. ^ Historier, 1.4
  43. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 131
  44. ^ Mellor, Ronald, red. (1995): Tacitus: The Classical Heritage, NY: Garland Publishing, ISBN 0-8153-0933-3, s. Xvii
  45. ^ Burke, P. (1969): «Tacitism» i: Dorey, T.A., red.: Tacitus, London: Routledge and Kegan Paul, ISBN 0-7100-6432-2, s. 162–163
  46. ^ Dudley, Donald R. (1966): Introduction to: The Annals of Tacitus. NY: Mentor Book,. s. xiv. Sitat: «No other writer of Latin prose—not even Cicero—deploys so effectively the full resources of the language.»
  47. ^ Taylor, John (1998): Tacitus and the Boudican Revolt. Dublin: Camvlos, s. 1 ff
  48. ^ Annaler, 1,72
  49. ^ Annaler, 4,64–66
  50. ^ Grant, Michael ( 1978): Latin Literature: an anthology, London: Penguin Classics, s. 378f
  51. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 140
  52. ^ Mellor, Ronald (2010): Tacitus’ Annals, Oxford/New York: Oxford University Press, s. 3
  53. ^ Montaigne, Michel de: Essais, «Om samtalens kunst», bok III, kapittel 8
  54. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 128
  55. ^ Mellor, Ronald, red. (1995): Tacitus: The Classical Heritage, New York: Garland Publishing, s. xvii

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Benario, Herbert W. (1975): An Introduction to Tacitus. Athens, GA: University of Georgia Press, ISBN 0-8203-0361-5.
  • Burke, P. (1969): «Tacitism» i: Dorey, T.A., s. 149–171.
  • Burrow, John (2009): A History of Histories, NY/London: Penguin, ISBN 978-0-14028-379-2.
  • Dudley, Donald R. (1968): The World of Tacitus, London: Secker and Warburg, ISBN 0-436-13900-6.
  • Goodyear, F.R.D. (1981): The Annals of Tacitus, vol. 2, Cambridge: Cambridge University Press, Commentary on Annals 1.55-81 og Annals 2.
  • Gordon, Mary L. (1936): «The Patria of Tacitus» i: The Journal of Roman Studies, 26 2), s. 145–151.
  • Martin, Ronald (1981): Tacitus, London: Batsford.
  • Mellor, Ronald 1993): Tacitus, New York / London: Routledge, ISBN 0-415-90665-2; ISBN 0415910021; ISBN 9780415910026.
  • Mellor, Ronald (2010): Tacitus’ Annals, Oxford/New York: Oxford University Press, Oxford Approaches to Classical Literature, ISBN 0198034679; ISBN 9780198034674.
  • Mellor, Ronald, red. (1995): Tacitus: The Classical Heritage, New York: Garland Publishing, ISBN 0-8153-0933-3; ISBN 9780815309338.
  • Mendell, Clarence (1957): Tacitus: The Man and His Work, New Haven: Yale University Press, ISBN 0-208-00818-7.
  • Oliver, Revilo P. (1951): «The First Medicean MS of Tacitus and the Titulature of Ancient Books» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association, 82, s. 232–261.
  • Oliver, Revilo P. (Våren 1977): «The Praenomen of Tacitus» i: The American Journal of Philology 98 (1), s. 64–70.
  • Ostler, Nicholas (2007): Ad Infinitum: A Biography of Latin. HarperCollins in the UK, and Walker & Co. in the USA: London and New York, ISBN 978-0-00-734306-5; 2009: ISBN 080271840X; ISBN 9780802718402; 2010 e-bok: ISBN 0007364881; ISBN 9780007364886.
  • Syme, Ronald (1958): Tacitus, Volumes 1 and 2. (Oxford: Oxford University Press, opptrykk 1985 av samme forlag,ISBN 0-19-814327-3. Den endelige studiet av hans liv og verk.
  • Tacitus, The Annals of Imperial Rome. Oversatt av Michael Grant og første gang utgitt i denne formen i 1956. London: The Folio Society, 2006.
  • Tacitus, Germany. Oversatt av Herbert W. Benario. Warminster, UK: Aris & Phillips Ltd., 1999. ISBN 0-85668-716-2)
  • Taylor, John W. (1998): Tacitus and the Boudican Revolt. Dublin, Ireland: Camuvlos.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tacitus&oldid=24740837»