Vespasian
| Vespasian Vespasianus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. november 9 e.Kr Sabine | ||
| Død | 23. juni 79 Roma Naturlige årsaker | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Domitilla den eldre[1] | ||
| Partner(e) | Caenis[2] | ||
| Far | Titus Flavius Sabinus | ||
| Mor | Vespasia Polla | ||
| Søsken | Titus Flavius Sabinus Flavia Vespasia | ||
| Barn | Titus[3][4] Domitian[5] Domitilla den yngre | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Roma | ||
| Navn før tiltredelse | Titus Flavius Vespasianus | ||
| Navn som keiser: | Imperator Vespasianus Caesar Augustus | ||
| Regjerte | 1. juli 69 – 23. juni 79 | ||
| Dynasti | flaviske | ||
| Forgjenger | Vitellius | ||
| Etterfølger | Titus | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Titus Flavius Vespasianus eller Vespasian (født 9, død 79 e.Kr.) var romersk keiser i perioden 69–79 e.Kr. Han ble født i Falacrina i år 9 e.Kr. som sønn av Flavius Sabinus (en vellykket skatteinnkrever og bankier) og Vespasia Polla.
Vespasian kom til makten etter Neros selvmord (juni, 68 e.Kr.) og etter en kort og kaotisk borgerkrig. De øvrige deltakerne i borgerkrigen var Sulpicius Galba (68–69), Marcus Salvius Otho (69) og Aulus Vitellius (69) som også utropte seg til keisere, men som i motsetning til Vespasian manglet tilstrekkelig militær støtte og politisk velvilje i senatet.
Under borgerkrigen oppholdt general Vespasian seg i Midtøsten, der de romerske legionærene i Judea og Egypt utropte ham til keiser i juli 69. Legionærene hadde stor tillit til Vespasian og oppfattet hans rival Aulus Vitellius – som også var Neros nære venn – som dekadent, umoralsk og militært udugelig. Vespasian ble ved sin post i Judea mens hans løytnant Antonius Primus invaderte Italia og erobret Roma med hjelp av tropper fra Pannonia og Balkan.
Med Vespasian begynte en epoke på vel 150 år med en rekke sterke og framsynte keisere som bidro til å skape Romerrikets absolutte glansperiode. I kjølvannet etter Neros vanstyre gjenopprettet han fred og stabilitet i hele riket, og etablerte det såkalte Flaviske dynasti som eneste legitime arvtaker til keisertronen.
Sammenliknet med Nero framstår Vespasian som en rasjonell og praktisk orientert leder, «skreddersydd» for et samfunn med store sosiale og økonomiske skiller, der de rike og mektige ikke ønsket vesentlige endringer i gjeldende samfunnsorden. Vespasians prinsipper som leder synes å ha vært orden, disiplin og stabilitet – noe som ikke minst kom til syne i hans håndtering av jødeopprøret (71–73 e.Kr) som truet rikets sikkerhet i øst. Til skrekk og advarsel for andre som måtte true Romerrikets orden og stabilitet, lot han i alt 6 000 av de opprørske slavene korsfeste langs veiene inn til Roma.
Under de tre flaviske keiserne, Vespasian og hans to sønner, Titus (79–81) og Domitian (81–96), opplevde Roma en litterær og kulturell blomstringstid. Vespasian stanset bygningsarbeidene som Nero hadde igangsatt for å bygge et enormt keiserpalass, og bygde i stedet et amfiteater (Colosseum) med plass til 50 000 tilskuere. Colosseum ble imidlertid først fullført etter hans død og innviet av hans sønn (Titus) med 100 dagers festleker.
I den flaviske perioden vokste det private skolesystemet i utbredelse og det regnes med at rundt hver tiende innbygger kunne lese og skrive, eller cirka fire millioner personer i hele imperiet, et svært høyt tall for et førmoderne samfunn. I denne sammenhengen kom det nok godt med at Vespasian innførte offentlig avlønning av lærere i latinsk og gresk retorikk.
Sett i et økonomisk perspektiv er han kjent for å ha rettet opp rikets økonomi via god forvaltning og innføring av en rekke former for skattlegging. En morsom anekdote er at hans sønn Titus anklaget ham for å legge avgift på de offentlige pissoarene i Roma, hvorpå Vespasian svarte: «Non olet» (Penger lukter ikke). I moderne tid er vespasienne brukt om pissoarer i Paris.
Vespasian økte antallet legioner i østre del av Middelhavet. Han fortsatte ekspansjonen av imperiet ved å erobre Wales og nordre deler av England, og ved å gjøre framstøt mot Skottland og i Sørvest-Tyskland i området mellom Rhinen og Donau. Vespasian fortsatte også spredningen av latinske bosettinger utenfor Italia, særlig i Spania, der han ga «alle» innbyggere rettigheter som romerske borgere, og slik bidro til en rask «romanisering» av denne provinsen i det romerske imperiet.
I motsetning til mange av sine forgjengere døde Vespasian på en udramatisk måte nær sitt fødested etter en kortvarig sykdom. På sitt dødsleie spøkte Vespasian med den guddommeliggjørelsen som Augustus ble gjenstand for etter sin død. Han bad først de tilstedeværende om å reise ham opp, så han som gammel soldat kunne dø stående. Da han merket at døden nærmet seg, sa han: «Jeg merker at jeg holder på å bli en gud!»[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Domitii[Hentet fra Wikidata]
- ^ Routledge, Barbara Levick, «Vespasian», side(r) 11, 102, 182, 196, utgivelsessted London, utgitt 1999[Hentet fra Wikidata]
- ^ Titus Flavius Vespasian[Hentet fra Wikidata]
- ^ EB-11 / Titus, Flavius Sabinus Vespasianus[Hentet fra Wikidata]
- ^ EB-11 / Domitian[Hentet fra Wikidata]
- ^ Peter Ørsted: Romerne – dagligliv i det romerske imperium (s. 165), forlaget Gyldendal, København 1991, ISBN 87-01-72010-4
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Vespasianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Vespasian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
 Romersk keiser
| ||
| Flaviske dynasti | ||
| Forgjenger: Vitellius |
69–79 | Etterfølger: Titus |
| Romerriket | ||