Statens helsetilsyn
| Statens helsetilsyn | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Norsk direktorat, tilsynsmyndighet | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Etablert | 1809[1] | ||
| Org.nummer | 974761394 | ||
| Direktør | Heidi Merete Rudi, kst. | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Underlagt | Helse- og omsorgsdepartementet | ||
| Ansatte | 110 (2022)[2] | ||
| Nettsted | helsetilsynet.no (no) | ||
Statens helsetilsyn er et norsk statlig forvaltningsorgan som er overordnet tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i NAV, barnevernet, helse- og omsorgstjenester og folkehelsearbeid. Det er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. På fylkesnivået er statsforvalteren (før 2021 kalt fylkesmannen) tilsynsmyndighet på de samme områdene, og underlagt Statens helsetilsyn.
Tilsynmandatet
[rediger | rediger kilde]Statens helsetilsyn er myndigheten som har det overordnede ansvaret for at det blir ført statlig tilsyn med sosiale tjenester som ytes gjennom Nav, barnevernstjenester-, helse- og omsorgstjenester i Norge. Tilsynet skal ha som mål å sikre at nasjonale lover og forskrifter på disse områdene blir etterlevd.
Norge har en omfattende lovgivning for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, som
- stiller krav til hvilke tjenester befolkningen skal tilbys
- stiller krav til kvaliteten av tjenestene
- regulerer virksomheten til helsepersonell med statlig yrkesautorisasjon
- gir brukere av tjenestene rettigheter, blant annet i en egen pasient- og brukerrettighetslov
Tilsynet gjelder alle lovregulerte tjenester, enten de ytes av de statlig eide helseforetak (med sykehusene), kommunene, private bedrifter eller helsepersonell som driver egen praksis.
Statens helsetilsyn er uavhengig av løpende politisk styring, og prioriterer i stor utstrekning selv hvilke tjenester det skal føres tilsyn med og hvilke temaer tilsynet skal omfatte. Denne prioriteringen skjer blant annet på grunnlag av informasjon om risiko og sårbarhet.
Tilsynsmyndighetene skal gjennom klagebehandling, tilsyn og rådgivning bidra til at
- rettssikkerhet, pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene ivaretas[3]
- sosiale tjenester og helse- og omsorgstjenester drives forsvarlig og folkehelsearbeid ivaretas[3]
- barneverntjenestene er forsvarlige og til barnas beste[3]
Tilsynets arbeidsmåter
[rediger | rediger kilde]Planlagt tilsyn med virksomhetene
[rediger | rediger kilde]I tilsynet med de enkelte virksomhetene (kommuner, barneverninstitusjoner, sykehjem, sykehus osv.) brukes systemrevisjoner basert på internasjonalt anerkjent metodikk. Virksomheten granskes gjennom dokumentgjennomgang, intervjuer, befaring og stikkprøver. Rapporten fra tilsynet beskriver de punktene der forholdene ikke er i samsvar med lov eller forskrift, kalt avvik/lovbrudd.[4] Tilsynsmyndigheten følger opp avvik overfor eiere og ledelse inntil forholdene er brakt i samsvar med lov eller forskrift.
Hvert år utpeker Statens helsetilsyn to til fire områder for landsomfattende tilsyn, der statsforvalteren gjør enkelttilsyn etter felles veileder. Hvert av disse landsomfattende tilsynene oppsummeres i egen rapport.[5]
Områdeovervåking er tilsyn med et overordnet perspektiv, og består i å innhente, systematisere og tolke kunnskap om tjenestene i et tilsynsperspektiv. Slik kunnskap gir grunnlag for å vurdere behovsdekning og kvalitet.
Statens helsetilsyn hadde frem til 1. juli 2012 ansvar for Meldesentralen, som samlet meldinger om hendelser i spesialisthelsetjenesten som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade.
Statsforvalteren i Rogaland fører tilsyn med helseforhold i petroleumsvirksomheten, og samarbeider med Petroleumstilsynet og andre om dette.
Enkeltsaker om svikt i tjenestene
[rediger | rediger kilde]Statsforvalterne får inn informasjon om mulig svikt i tjenestene fra mange kilder (pasienter, pårørende, arbeidsgiver, politiet, massemedia). De ca. 2000 sakene per år undersøkes for å klarlegge om det finnes brudd på lov eller forskrift.
Der det finnes svikt kan Statens helsetilsyn gi reaksjon mot virksomheten i form av pålegg om å rette forholdene, eller reaksjon mot helsepersonell med autorisasjon. Reaksjon overfor personell kan være advarsel, tilbakekall av forskrivningsrett til visse legemidler, eller tilbakekall eller suspensjon av autorisasjon. Hvert år trekkes mellom 50 og 100 autorisasjoner tilbake. Flest gjelder sykepleiere og leger. Det er ca. 300.000 helsepersonell med autorisasjon i Norge. De viktigste grunnene til tap av autorisasjon er skadelig bruk av rusmidler, seksuelt misbruk av pasient og annen atferd som er uforenlig med å være helsepersonell.[6]
Klager på tjenester og manglende oppfyllelse av rettigheter
[rediger | rediger kilde]Pasient- og brukerrettighetsloven gir befolkningen mange rettigheter i møte med helsetjenesten. Loven omhandler rett til nødvendig helsehjelp, vurdering av legespesialist innen 30 dager, valg av sykehus, innsyn og retting i pasientjournal, medvirkning, informasjon. Det er også bestemmelser om barns særlige rettigheter, samtykke til helsehjelp og om individuell plan for de som trenger flere tjenester. Hvert år er det mellom 500 og 1000 slike klager. Klagene behandles av statsforvalteren.
Helse- og omsorgtjenesteloven inneholder kommunenes plikt til å gi befolkningen tjenester, blant annet opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker, avlastningstiltak og lønn for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester, bolig til vanskeligstilte, helsetjenester og omsorgstjenester for øvrig. Klage som gjelder disse tjenestene behandles av statsforvalteren. Hvert år er det mellom 5000 og 7000 slike klager.[7]
Bruk av funn og erfaringer fra tilsyn
[rediger | rediger kilde]Tilsynsmyndighetene arbeider aktivt for at virksomheter som yter helse- og sosialtjenester skal bruke tilsynsrapportene, vedtakene i enkeltsaker, meldinger om feil og Statens helsetilsyns publikasjoner som kunnskapskilde i sitt arbeid med å utvikle styringssystemer og med forbedringer av tjenestenes kvalitet.
Funn og erfaringer fra tilsyn, øvrig kunnskapsgrunnlag og tilsynsmetoder er offentlig tilgjengelig.
Organisasjonen
[rediger | rediger kilde]Tilsynsmyndighetene er Statens helsetilsyn og statsforvalterne.
Statens helsetilsyn er overordnet, nasjonal tilsynsmyndighet. Ansatte i Statens helsetilsyn utførte ca. 115 årsverk i 2022. Jurister og leger er de største profesjonsgruppene og for øvrig er det blant annet barnevernfaglig og sosialfaglig utdannete og annet helsepersonell enn leger. Årsbudsjettet var ca. 174 millioner kroner i 2023.[8]
Statens helsetilsyn er organisert med ledelsen, som (per 2023) består av helsedirektøren og assisterende helsedirektør, kommunikasjonsdirektør, juridisk direktør og følgende fire avdelinger:
- avdeling for tilsyn med barnevern, sosial- og helsetjenestene
- avdeling for tilsyns- og klagesaker i helse- og omsorgstjenesten
- avdeling for operativt tilsyn
- avdeling for virksomhetsstyring
Statens helsetilsyn har kontorer i Møllergata like ved Regjeringskvartalet i Oslo sentrum.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Helsetilsynets historie regnes fra opprettelsen av Det Norske Sundhedskollegiet i 1809. Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875 og Medicinaldirektoratet i 1891. Helsedirektoratet ble opprettet i 1945 (formalisert først i 1948) og forenet rollene som fagdirektorat og departementsavdeling (sekretariat for statsråden). Dette ga direktoratet en sterk stilling i utviklingen av helsetjenesten.
I 1983 ble Helsedirektoratet utskilt fra departementet. Direktoratet og helsedirektørembetet fikk dermed et snevrere virkeområde. Regjeringen foreslo i 1992 å legge ned Helsedirektoratet og opprette tre kompetansesentre som skulle overta oppgavene. Stortinget fulgte ikke forslaget, men vedtok at Helsedirektoratet skulle omorganiseres og endres til Statens helsetilsyn. Stortinget la særlig vekt på tilsynsoppgavene og arbeidet med rettssikkerhet i helsetjenesten.
Fra 2002 ble direktoratsoppgavene utskilt og lagt til det nye Sosial- og helsedirektoratet. Statens helsetilsyn ble dermed et rent tilsynsorgan. Blant annet ligger regelverksutvikling ikke lenger i tilsynsmyndigheten, i motsetning til de fleste andre tilsyn.
Fylkeslegene ble fra 1. januar 2003 integrert i fylkesmannsembetene, og opptrådte i tilsynssaker som Helsetilsynet i fylket («Helsetilsynet i Finnmark» osv.) frem til 2012. Fra 2012 ble Fylkesmannen tilsynsmyndighet for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester, og er direkte underlagt Statens helsetilsyn.
Fra 2009 fikk Statens helsetilsyn tilsyn med medisinsk og annen helsefaglig forskning, etter den nye helseforskningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009.
Fra 2010 er Statens helsetilsyn overordnet tilsynsmyndighet for barnevern,[9] og for tjenester etter lov om sosiale tjenester i Nav. Etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet fikk Statens helsetilsyn i tillegg ansvar for tilsyn med helsetjenester til personell i Forsvarets utenlandsoperasjoner.
Etatsledere
[rediger | rediger kilde]Den øverste lederen for Statens helsetilsyn hadde fra 1945 til 2003 tittelen helsedirektør. Tittelen helsedirektør ble i 2003 ved lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 1 endret til direktør for Statens helsetilsyn. Følgende personer har ledet Helsetilsynet i årenes løp:
- 1938–1972: Karl Evang (1938–1945 med tittelen medisinaldirektør)
- 1972–1992: Torbjørn Mork
- 1992–2000: Anne Alvik
- 2001–2012: Lars E. Hanssen (fra 2007 med tittel direktør[10])
- 2012–2023: Jan Fredrik Andresen[11]
- 2023–2024: Heidi Merete Rudi (konstituert)[11]
- 2024–: Sjur Lehmann[12]
Se også
[rediger | rediger kilde]- Statsforvalter
- Helsedirektoratet (1945–1993)
- Sosial- og helsedirektoratet (2002–2008)
- Helsedirektoratet (2008–)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Organisasjonshistorie - Statens-helsetilsyn og forløparar. Helsetilsynets hjemmeside. Besøkt 30.5.2023.
- ^ Årsrapport 2022, side 13
- ^ a b c «Prop. 1 S (2022–2023) For budsjettåret 2023 under Helse- og omsorgsdepartementet Utgiftskapitler: 700–783 og 2711–2790 Inntektskapitler: 3701–3748, 5572 og 5631». Regjeringen.no. Helse- og omsorgsdepartementet. 6. oktober 2022. Besøkt 13. februar 2024.
- ^ «Tilsynsrapporter – søkeside». Helsetilsynet (på norsk). 13. februar 2024. Besøkt 13. februar 2024.
- ^ Rapport fra Helsetilsynet. Statens helsetilsyns hjemmeside (lest 23. august 2012)
- ^ Flere reaksjoner fra Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyns hjemmeside, 3. februar 2010. Arkivert 10. september 2010 hos Wayback Machine. (avlest 3. august 2010)
- ^ «Rettigheter og klager». Helsetilsynet (på norsk). 11. juli 2023. Besøkt 13. februar 2024.
- ^ Se Prop. 1 S, note ovenfor
- ^ Ot.prp. nr. 69 (2008-2009) Om lov om endringer i barnevernloven. Se kapittel 10 Forslag om å legge det overordnede faglige ansvaret for tilsynet med barnevernet til Statens helsetilsyn. 24. april 2009. Fra regjeringen.no. Besøkt 30.5.2023.
- ^ Organisasjonshistorie - Statens-helsetilsyn og forløparar. Helsetilsynets hjemmeside. Se også Ole Berg: Spesialisering og profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809–2009. Del 1 1809-1983 – Den gamle helseforvaltning. Rapport fra Helsetilsynet 8/2009. Begge besøkt 30.5.2023.
- ^ a b «Endringer i Helsetilsynets ledelse» (pressemelding). Statens helsetilsyn. 15. mai 2023. «Assisterende direktør, Heidi Merete Rudi, er i dag konstituert som direktør i Helsetilsynet. Jan Fredrik Andresen går av som direktør i Helsetilsynet etter 11 år i direktørstolen og begynner som spesialrådgiver og prosjektleder i Helse- og omsorgsdepartementet.»
- ^ «Sjur Lehmann utnevnt som ny direktør for Statens helsetilsyn». Regjeringen.no. Helse- og omsorgsdepartementet. 12. januar 2024. Besøkt 13. februar 2024.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) Offisielt nettsted
- (no) statsforvalterne – offisiell hjemmeside
- (no) Regelverk for sosiale tjenester i Nav, barnevern-, helse- og omsorgstjenester – fra www.helsetilsynet.no
| Statlige etater | | |
|---|---|---|
| Helse Nord | ||
| Helse Midt-Norge | ||
| Helse Vest | ||
| Helse Sør-Øst | ||
| Felles | ||