Hopp til innhold

Russofobi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Demonstrasjoner mot Russlands invasjon av Ukraina 2022, her i Finland, omtales av russiske myndigheter som «russofobi». Den russiske regjeringen har anklaget Finland for å være «et av de mest russofobiske landene i Europa, etter Sverige».[1]

Russofobi eller russerfiendtlighet er en negativ holdning til eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur.[2][3][4] Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili Begrepet er omstridt blant annet fordi det blir brukt i politisk argumentasjon som en kritikk av påstått vestlig holdning til Russland. Begrepet blir til dels omtalt i anførselstegn.[5][6][7][8] Det er blitt brukt hyppigere siden Russlands invasjon av Ukraina 2022, blant annet i russisk propaganda, der vestlige reaksjoner omtales som «russofobi».[6] Demonstrasjoner til støtte for Russlands invasjon av Ukraina har for eksempel blitt omtalt av russiske myndigheter og prorussiske miljøer som demonstrasjoner mot «russofobi».[9][10][8][11]

Etymologi og begrepshistorie

[rediger | rediger kilde]

Etter sin etymologi betyr det en fobi for russere, og skal forstås som et uttrykk for fremmedfrykt mot russere, og er det motsatte av russofili.

Russofobi ble blant annet brukt om holdninger i Finland til Sovjetunionen i etter frigjøringen fra Russland, etterkrigstiden og under den kalde krigen. Russofobi medvirket blant annet til å styrke den nasjonale enheten etter løsrivelsen i forbindelse den russiske revolusjonen. Russofobi var for en stor del forsvunnet på 1980-tallet.[12]

«Russofobi» ble brukt om russiske/sovjetiske forfattere som på 1980-tallet publiserte verker med anti-russiske holdninger som krenket den nasjonale verdighet.[13] Den russiske matematikeren og nasjonalisten Igor Sjafarevitsj hevdet på slutten av 1980-tallet at «et lite folk» (jødene) led av russofobi og var ute etter å knekke «et stort folk» (russerne).[14]

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Det amerikanske magasinet Puck fra 1903 fremstiller Russland som en blodtørstig krigshisser på Balkan med Frankrikes president Émile Loubet i klørne.

I det 13. århundre sprang negative fremstillinger av russerne ut av religiøse holdninger i forbindelse med striden mellom Den tyske orden og østkirken, som oppsto da kristendommen ble splittet i Det store skisma i 1054. For eksempel ble russerne karakterisert som «vantro» plyndrere i den livlandske rimkrøniken, som ble til på 14- og 1500-tallet.

Ved begynnelsen av det 16. århundre fører de seks russisk-litauiske kriger (1487–1570) og Livlandskrigen (1558–1582) til ytterlige rivalisering mellom forskjellige fyrster, slik at Sigismund I av Polen skrev til europeiske kongehus og paven med en advarsel om at «moskovittene» var kristendommens fiender som hadde slått seg sammen med tyrkere og tatarer for å knuse den.[15]

Peter den stores testamente, et forfalsket dokument, stimulerte russofobiske forestillinger og holdninger på 1800-tallet. Napoleon sørget personlig for utarbeidelse av propaganda om trusselen fra det barbariske og ufullstendig europeiserte Russland.[16] Etter 1815 var fremstillingen av Russland i fransk presse egnet til å skape frykt. Franske utgivere drev nærmest anti-russiske kampanjer og medvirket til at Frankrike deltok i Krim-krigen. Russofobier kan spores i pamfletter og reiselitteratur såvel som i diplomatiets rapporter.[17] Glenn Diesen mener å kunne vise at russofobi historiske springer ut av propaganda. Fyodor Tyutchev introduserte begrepet i 1867 for å beskrive den irrasjonelle frykten for russernes anderledeshet. I forestillingen om Europa er Russland ofte utelatt og betraktet som noe annet. Russerne har på denne bakgrunn blitt oppfattet eller fremstilt stereotypt som tilbakestående og underlegent europeisk sivilisasjon.[18]

I Norge og Sverige oppsto på 1800-tallet en viss russofobi knyttet til at Russland krevde grenseforskyvninger helt i nord for å få tilgang til isfrie havner. Innvandring til Finnmark fra det russisk-kontrollerte Finland knyttet minoritetsspørsmål til utenrikspolitikk.[19]

Karl Marx skal ha hatt en sterk motvilje mot slaviske folk, en russofobi, som grenset til rasisme.[20]

Sovjetunionens kontroll over Øst-Europa etter andre verdenskrig, blant ved at liberaliseringen i Tsjekkoslovakia (1968) og i Ungarn (1956) ble stanset militært, ledet til anti-sovjetiske og til dels russofobe holdninger.[21]

Under Sovjetunionen var de sentralasiatiske delrepublikkene for en stor grad dominert av etniske russere. Sentralasiatene oppfattet russere som arrogante og oppdragne fremmede, og etter oppløsningen av Sovjetunionen ble etniske russere omtalt som okkupanter, migranter og fremmede - russiske aviser skrev på 1990-tallet om tiltagende russofobi og russiskfiendtlighet i Sentral-Asia.[22]

I nyere tid

[rediger | rediger kilde]

Globalt

[rediger | rediger kilde]

I oktober 2004 offentliggjorde den internasjonale organisasjonen Gallup Poll en meningsmåling over negative holdninger ovenfor Russland og russere. Meningsmålingen viste at det fortsatt eksisterte en sterk base med negative holdninger om russere i Europa og vesten generelt. På global basis viste det seg at Russland var det minst populære landet blant G-8 landene. Den prosentvise andelen av landenes befolkning som hadde en veldig eller en delvis negativ holdning til Russland var 73 % i Kosovo, 62 % i Finland, 57 % i Norge, 42 % i Tsjekkia og Sveits, 37 % i Tyskland, 32 % i Danmark og Polen, og 23 % i Estland. Samlet i disse landene hadde 31 % et positivt syn på Russland.

Den 22. juni 2022 rapporterte Pew Research at i samtlige 16 land hvor et utvalg av befolkningen var blitt spurt både i 2020 og 2022, hadde innstillingen til Russland blitt mye mer negativ i løpet av de to årene. Blant de totalt 18 landene som ble undersøkt i 2022, hadde i median en andel på 85 % av befolkningen en negativ innstilling til Russland. [23]

I Vesten

[rediger | rediger kilde]

Noen[hvem?] russere og vestlige kommentatorer har uttrykt bekymring rundt at de vestlige mediene har et altfor negativt syn på Russland. Noen russere har til og med gått så langt som å kalle det en «informasjonskrig».[24][25][26] I 1995 rapporterte the Pew Research Center for the People and the Press at medienes dekning av Russland og dets president Boris Jeltsin i all hovedsak var negativt rettet, selv om nasjonale meningsmålinger viste at befolkningen i vesten fikk mer positive holdninger til Russland, og stort sett var ukritiske til Jeltsin.[27]. Selv flere tiår etter at den kalde krigen ble avsluttet blir fortsatt russerne fremstilt som «Hollywood's go-to villains».[28]

I media eksisterer det flere klisjér om Russland og russere generelt. Flere av disse stereotypene ble utviklet i løpet av den kalde krig og ble brukt i den politiske krigen mot Sovjetunionen. Flere av disse fordommene eksisterer fortsatt og viser seg ofte når russiske relasjoner blir diskutert.[29][30][31]

EUVsDisinfo.eu, et nettsted drevet av EU for å avdekke og svare på russiske desinformasjonskampanjer, hevder at påstander om «russofobi» er en teknikk for å lære det russiske folk å frykte og hate verden rundt dem, og at russiske statskontrollerte media bruker uttrykket for å bortforklare utenlandsk kritikk av russisk politikk.[32]

I en tale i Sikkerhetsrådet i Forente Nasjoner under Russlands invasjon av Ukraina 2022 beskrev historikeren Timothy Snyder de russiske påstandene om russofobi som en strategi dels for å rettferdiggjøre russiske angrep og krigsforbytelser mot andre nasjoner, dels for å få oppmerksomheten bort fra russiske overgrep og over på angivelig rettferdige følelser blant russere. Russiske følelser settes høyere enn livene til ikke-russere. Aggressoren Russland framstiller seg selv som et offer for russofobi fra andre. Ifølge Snyder er referansen til «fobi» er en antydning om at motstanderne lider av mental sykdom og må bekjempes. At land som Ukraina motsetter seg angrep og okkupasjon blir dermed en russisk begrunnelse for å angripe og okkupere dem. Snyder mener at i virkeligheten er skaden på det russiske folk og russisk kultur en direkte følge av en lang rekke handlinger fra den russiske ledelsen; han nevner 10 områder hvor han mener dette er tilfelle, blant annet ødeleggelse av ytringsfrihet og fri journalistikk i Russland, russiske massedrap i Ukraina hvor russisksråklige ukrainere blir rammet, og russiske soldater som omkommer under russiske angrep.[33]

Fergus John Eckersley, Storbritannias utsending til Forente Nasjoners Sikkerhetsråd, har beskrevet påstander om russofobi som bare én av mange unnskyldninger for Russlands angrep mot Ukraina.[34]

Diara Dime Labille, Frankrikes utsending til Forente Nasjoners Sikkerhetsråd, har hevdet at Russland ikke vil vinne krigen mot Ukraina ved å dyrke myten om russofobi.[34]

Arian Spasse, Albanias utsending til Forente Nasjoners Sikkerhetsråd, har sagt at grunnen til at Russland blir isolert, ikke skyldes russofobi, men at verden ikke godtar Russlands brudd på internasjonal lov.[34]

I Norge

[rediger | rediger kilde]

På norsk var begrepet lite brukt i skriftlige kilder før Russlands anneksjon av Krim i 2014.[omstridt – diskuter] Betegnelsene forekommer 13 ganger i norske aviser i perioden 1950–2000.[35][ikke i angitt kilde] I 2014 gjorde Stein Ørnhøi begrepet kjent i en kommentarartikkelen "Russofobi"; denne, og hans artikkel "Vi som hater USA", ble «oversatt til russisk og delt hundrevis av ganger av russiske nasjonalister og høyreekstreme».[36] Siden 2014 har begrepet blitt brukt sporadisk, noen ganger omtalt i anførselstegn, vanligvis knyttet til Den russisk-ukrainske krigen og reaksjoner på denne krigen, typisk gjennom at russiske myndigheter og prorussiske miljøer hevder at ulike vestlige reaksjoner eller demonstrasjoner mot Russland, bunner i «russofobi».[35] En norsk diplomat sa i juli 2022 at "jeg hater russere", mens hun var i en hotellresepsjon i byen Murmansk. Murmansk-guvernør Andrej Tsjibis hevdet at dette var utslag av norsk russofobi.[37]

Russisk syn

[rediger | rediger kilde]

I perioden 2001 til 2013 brukte det russiske utenriksdepartementet ordet «russofobi» sjeldent. Bruken økte kraftig i 2014 og utover.[38]

Som reaksjon på Finlands og Sveriges søknad om NATO-medlemskap, påstod Vladimir Putins personlige utsending Sergej Markov at «Finland er et av de mest russofobiske landene i Europa, etter Sverige».[1]

Putin hevdet i sin tale 30. september 2022 at den vestlige russofobien og den utilslørte ondskapen mot Russland hos de vestlige eliter skyldes at Russland ikke lot seg kolonisere og i stedet var en likeverdig partner.[39] Under seremonien der han erklærte de ukrainske oblastene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja som innlemmet i Russland, hevdet han at russofobi ikke er noe annet enn rasisme.[40]

I oktober 2022 signerte Russland, Belarus, Bolivia, Kina, Etiopia, Iran, Myanmar, Nicaragua, Nord-Korea, Syria og Venezuela et opprop til FNs Menneskerettsråd om å fordømme russofobisk hysteri samt diskriminering og forfølgelse av russere og russisktalende fra slutten av februar 2022.[41]

I november 2022 erklærte Europarådet at Russland drev med «statsstøttet terrorisme» under Russlands invasjon av Ukraina. Det fikk Dmitrij Peskov, talsmann for den russiske presidenten Vladimir Putin, til å hevde at situasjonen «renner over» av «vanvittig russofobi»i Vesten.[42]

I februar 2023 tok Valery Fadeyev, leder for Russlands menneskerettighetsrå, initiativ for å gjøre russofobi straffbart, både innenfor og utenfor Russland, i tråd med ønsker fra Vladimir Putin.[43]

I mars 2023 uttrykte Putin støtte til en konferanse i Moskva for Russland-elskere og oppstart av «Den Internasjonale Russofile Bevegelsen», som mottrekk mot russofobi.[44]

15. mars 2023, under Russlands invasjon av Ukraina, hevdet Russlands FN-ambassadør Vasily Nebenzya at så lenge Ukraina fortsetter sin «russofobiske kampanje», er det umulig for Russland å oppnå fred og godt naboskap.[45]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Russland advarer Finland mot å bli Nato-medlem». e24.no. Besøkt 16. juni 2022. 
  2. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. [Oslo]: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002681. 
  3. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1980. ISBN 8257302449. 
  4. ^ Whitehead, Tony (1986). Frykt og fobier. Oslo: Dreyer. ISBN 8209102761. 
  5. ^ Kråkenes, Christian (13. april 2022). «Russlands ambassadør Teimuraz Ramishvili skryter av Norges behandling av russere». NRK. Besøkt 16. juni 2022. 
  6. ^ a b Eriksen, Magnus Nordmo (12. mai 2022). «Frykter norske medier kan bli talerør for russisk propaganda». www.minervanett.no. Besøkt 16. juni 2022. 
  7. ^ NTB (9. mai 2021). «Putin fordømmer «russofobi» på seiersdagen». Nettavisen (på norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  8. ^ a b Emil Erstad. «Vanlege russarar ber eit stort ansvar». Vårt Land (på norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  9. ^ Norum·, Marie Lytomt (9. mai 2022). «Russlands forsvarere i Norge: Hevder dette er de «alternative» årsakene til Ukraina-krigen». Filter Nyheter. Besøkt 16. juni 2022. 
  10. ^ Fædrelandsvennen (25. april 2022). «(+)Krigen har ikke to likeverdige sider». fvn.no (på norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  11. ^ Glimstad (24. april 2022). «Demonstrerer mot «demonisering av russisk kultur»». Avisa Oslo (på norsk). Besøkt 16. juni 2022.  Både author-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  12. ^ Luostarinen, H. (1989). Finnish Russophobia: The story of an enemy image. Journal of Peace Research, 26(2), 123-137.
  13. ^ Andrésen, Rolf-Inge Vogt (1993). "April" og vårløsningen i Den sovjetiske forfatterforening. Oslo: Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk avdeling. ISBN 8290250592. 
  14. ^ Neumann, Iver B. (1991). Splittelse og samling: Sovjetunionen, EF og den nye europeiske orden. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200029484. 
  15. ^ Marshall T Poe (2001). People Born to Slavery: Russia in Early Modern European Ethnography, 1478–1748. Cornell University Press. s. 21. ISBN ISBN 0-8014-3798-9 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  16. ^ Resis, A. (1985). Russophobia and the “Testament” of Peter the Great, 1812–1980. Slavic Review, 44(4), 681-693.
  17. ^ McNally, Raymond T. (1958). «The Origins of Russophobia in France: 1812-1830». American Slavic and East European Review. 2. 17: 173–189. ISSN 1049-7544. doi:10.2307/3004165. Besøkt 2. november 2022. 
  18. ^ Diesen, G. (2022). Russophobia: Propaganda in International Politics. Springer https://link.springer.com/book/10.1007/978-981-19-1468-3
  19. ^ Trekk fra forsvarets historie i Finnmark. Alta: Alta bataljon. 1991. 
  20. ^ Elster, Jon (1988). Hva er igjen av Marx?. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200184927. 
  21. ^ Werth, Alexander (1974). Russland - håp og frykt. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205062242. 
  22. ^ Grannes, Alf (1994). Etnisk nasjonalisme: folkegrupper og konflikter i Kaukasia og Sentral-Asia. [Oslo]: TANO. ISBN 8251832535. 
  23. ^ «3. Ratings for Russia drop to record lows», Pew Research, 22. juni 2022
  24. ^ "Pravda" on Potomac, by Edward Lozansky, Johnson's Russia List, December 2005
  25. ^ Why are the American media, both liberal and conservative, so unanimously anti-Russian?, by Ira Straus, Johnson's Russia List, January 2005
  26. ^ (ru) Western Media "put" Russia "to the place" Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine., by km.Ru, June 2007
  27. ^ 1995 report of the Pew Research Center for the People and the Press Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
  28. ^ Kurutz, Steven (17. januar 2014). «Russians: Still the Go-To Bad Guys». New York Times. Besøkt 18. januar 2014. 
  29. ^ «Envoy complains Britons mistreat Russians». Reuters. 8. juli 2007. Arkivert fra originalen 21. februar 2008. Besøkt 30. juli 2007. 
  30. ^ "The west's new Russophobia is hypocritical - and wrong", The Guardian, June 30, 2006
  31. ^ Forest, Johnson, Till. Post-totalitarian national identity: public memory in Germany and Russia. Social & Cultural Geography, Volume 5, Number 3, September 2004. Routledge.
  32. ^ «The "Russophobia" myth: Appealing to the owest feeings», EUVsDisinfo.eu, 3. juli 2017
  33. ^ «Playing the Victim», Timothy Snyder, 15. mars 2023
  34. ^ a b c «‘Russophobia’ Term Used to Justify Moscow’s War Crimes in Ukraine, Historian Tells Security Council», pressemelding fra Forente Nasjoner, 14. mars 2023
  35. ^ a b Treff i aviser, Nasjonalbiblioteket.
  36. ^ «Får uønskede Russland-venner». Fremtiden. 10. desember 2014. 
  37. ^ Kalajdzic, Pedja (30. juli 2022). «Norsk diplomat i Russland: – Jeg hater russere». NRK. Besøkt 30. oktober 2022.  Både author-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  38. ^ «"Russophobia" in Official Russian Political Discourse», forskningsrapport av Neil Robertson, University of Limerick, januar 2020
  39. ^ «7 key moments in Putin’s annexation speech». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 2. november 2022. «“I emphasize that one of the reasons for the centuries-old Russophobia, the undisguised malice of these Western elites toward Russia is precisely that we did not allow ourselves to be robbed during the period of colonial conquests. We forced the Europeans to trade for mutual benefit,” he said.» 
  40. ^ «Putin: − Vestens russofobi er ikke annet enn rasisme», VG, 30. september 2022
  41. ^ «Eleven participants in UN Human Rights Council session condemn Russophobia», TASS, 3. oktober 2022
  42. ^ «Talsmann: - Hatet renner over», Dagbladet/RIA Novosti/Russia 1, 27. november 2022
  43. ^ «Russia moves to criminalize ‘Russophobia’», Meduza, 28. februar 2023
  44. ^ «Moscow Hosts First ‘Russia Lovers’ Gathering», Moscow Times, 14. mars 2023
  45. ^ «'Zelenskyy's clique is...' | 'Normal Ties With Ukraine Impossible If Kyiv Remains Russophobic': Russia's UN Envoy», Republic World, 15. mars 2023

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Russofobi&oldid=24705133»