Hopp til innhold

Rousay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rousay
Hrólfsey, «Rolfsøy»
Trumland House på Rousay, designet av David Bryce
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avOrknøyene
Areal 4 860 hektar
Lengde 10 kilometer
Bredde 8,5 kilometer
Høyeste punktBlotchnie Fiold 249 m
Administrasjon
LandStorbritannia
Demografi
Befolkning219 (2011)
Posisjon
Kart
Rousay
59°10′00″N 3°02′00″V
Rousay på Commons

Rousay (norrønt: Hrólfsey, «Rolfsøy»;[1] skotsk: Rousee[2]) er en liten, kupert øy i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger omtrent 3 km nord for Mainland, som er den største øya på Orknøyene. Rousay har blitt omtalt som «Nordens Egypt» på grunn av mange og viktige arkeologiske funn. I likhet med naboene Egilsay og Wyre kan den nås med fergen MV «Eynhallow» fra Tingwall på Orknøyene. Denne tjenesten drives av fergeselskapet Orkney Ferries, og kan ta opptil 95 passasjerer (redusert til 50 om vinteren), og 10 biler. Fergen forbinder øyene Rousay, Egilsay og Wyre med hverandre, og med Mainland på Orknøyene.[3] Ved folketelling for 2011 hadde øya 219 innbyggere.[4][5] De fleste er sysselsatt innen landbruk, fiske eller fiskeoppdrett; håndverksbedrifter og sesongbasert reiselivsrelatert arbeid er også til stede.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Klippene ved bukta Saviskaill Bay, utsyn nordover til Westray

Rousay er adskilt fra Mainland av sundet Eynhallow Sound. Det er en vei som går rundt øya, omtrent 23 kilometer lang, og det meste av dyrkbar jord ligger på noen få hundre meter mellom veien og kystlinjen. Med et område på 4860 hektar, er det den femte største av øyene på Orknøyene.

Blant flere ferskvannsinnsjøerpå øya, er den største innsjøen Muckle Water.[6]

Rousay er et «sted av av særskilt vitenskapelig interesse» med bemerkelsesverdige klippeformasjoner og villblomstkolonier, og har et fuglereservat. Som den mest kuperte øya på Orknøyene etter Hoy, tilbyr Rousaygod utsikt over naboøyene fra høydedragene Blotchnifiold på 249 meter, og Keirfea eller Knitchen (begge over 229 meter).

Dyrelivet inkluderer sel og oter. Det finnes flere arkeologiske levninger, spesielt en klynge av steder forbundet med en gangsti nær den vestlige bredden.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Oldtidsbygningen Midhowe Broch, et rundhus på vestkysten

Den første menneskelig bosetningen var i neolittisk tid (bondesteinalderen) og er lokalisert ved et sted kalt Rinyo. Andre levninger inkluderer brente hauger (en haug med knuste steiner og kull) fra bronsealderen, crannóger (spissformet boliger av tømmer på en plattformen som sto på påler i en innsjø) og broch (rundhus bygget i stein) fra jernalderen (den høyeste tettheten fra hvor som helst i Skottland: tre innenfor 500 meter fra kystlinjen), vikingskipgraver, rester av en middelalderkirke og et engelsk herskapelig hjem i Trumland.

Over 100 arkeologiske steder er identifisert. Kun en liten brøkdel er gravd ut og karakterisert. Den mest spektakulære av stedene er komplekset Midhowe Broch[7] og kammerhaugen Midhowe.[8] Kammergravene Blackhammer,[9] Taversöe Tuick[10] og Knowe of Yarso[11] er betydningsfulle gravplasser.

Forlatt husmannsplass i Wasbister
Fergeterminalen

Det er en stor bautastein på øya, over to meter høy, som kalles Yetnasteen. Navnet er forvanskning fra norrønt, oppgitt som Jotunna-steinn, det vil si «Jotunstein». Jotner er store vesener fra norrøn mytologi,[12] og legender på Orknøyene forteller at en gang i året, på nyttårsaften, blir denne steinen til en kjempe og drar til innsjøen Loch of Scockness for å drikke.[13] Disse stående steinene rundt om på Orknøyene er minne fra øyenes forhistoriske fortid.[14] Hvorfor de neolittiske steinaldermenneskene brukte tid og møye på hogge til og reise disse steinene er uklart, det være seg astronomiske observatorier, kalendere, eller territorielle markører, eller av andre årsaker. Selv om en rekke stående steiner uunngåelig har forsvunnet fra landskapet gjennom årene, veltet for å skaffe byggematerialer, eller rett og slett for å rydde et jorde, er det fortsatt ganske mange som er uberørt og står fortsatt.[14] At Yetnasteen kommer til live, drar til innsjøen nord på øya for å drikke til solen kommer opp og blir igjen til stein, minner svært om norske folkeeventyr om trollene som blir til stein i møte med solstrålene.[15]

Stedsnavnene på Rousay gjenspeiler den norrøne arven. Hrólfsey eller «Rolfsøy» er basert på mannsnavnet Rolf. Hugh Marwicks arbeid viste at navnet utviklet seg fra Rollesay på 1300-tallet, gjennom Rolsay på det 1400- og Rowsay tidlig på 1500-tallet, med skrivemåten Rousay først registrert i 1549.[16]

De fleste av øyboerne på Rousay tjente til livets opphold på jordbruk og/eller fiske. På 1800-tallet gjenspeiler opptegnelser handelsfolk som dekker behovene til et bygdesamfunn: smeder og snekkere, skomakere og butikkeiere, med kvinner som sydde kjoler og flettet halm. Gjennom århundret krevde Rousays utleiere høy husleie fra husmannsplassene, hvorav mange ble hjemløse i en rekke rydninger langs vestkysten, bestilt av grunneier George William Traill på 1820- og 1830-tallet.

Traills nevø var general Frederick Traill-Burroughs arvet det meste av øya og kjøpte ytterligere mer. Traill-Burroughs bygde et stort hus på Trumland, designet av arkitekten David Bryce fra Edinburgh.[17] Fra 1870 til 1883 kom en rekke forbedringer som endret øya: Trumland brygge, øyskoler, et offentlig marked, den første dampskipstjenesten, et postkontor og den første fastboende legen. Han var lokalt kjent som «den lille generalen» da han var en mann av kort vekst. Poeten Edwin Muir husket i et minne fra sin barndom at han så den lille generalen gå rundt på eiendommene sine.[17]

Rousays befolkning på midten av 1800-tallet var over 900 innbyggere, men utvandring etter landrydding reduserte det til 627 innen 1900, og et halvt århundre senere hadde det falt til 342. Avfolkningen akselererte, og i løpet av de neste tjue årene falt antallet til 181, det laveste noen sinne. Fra 1970-tallet og framover var nye familier som slo seg ned på Rousay: de fleste kom fra sør, spesielt fra England. Befolkningen er nå over 200.

Kjente øyboere

[rediger | rediger kilde]
  • Dikteren Pauline Stainer tilbrakte to år på øya, og publiserte i 1999 en samling av hennes dikt om Rousay, Parable Island.[18]
  • Robert C. Marwick (1922-2013) var skolelærer, rektor og forfatter født på Innister gård i distriktet Wasbister. Hans publikasjoner om Rousay er blant annet From My Rousay Schoolbag (1995),[19] Rousay Roots (1995) og In Dreams We Moor (2000).[20]
  • Skuespiller Graham Fellows er eier av en nedlagt kirke som skal endres til miljøvennlig innspillingsstudio og et «tilfluktssted for kunstnere».[21]
  • Kunstsamler og velynder av kunstnere, Margaret Gardiner (1904–2005),[22] tilbrakte en stor del av livet sitt her og i 1979 opprettet museet og kunstgalleriet Pier Art Gallery i Stromness.[23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Orkney Placenames» Arkivert 30. august 2000 hos Wayback Machine., Orkneyjar
  2. ^ «Map of Scotland in Scots» (PDF), Guide and gazetteer
  3. ^ «M.V. Eynhallow» Arkivert 6. juli 2007 hos Wayback Machine., Orkney Ferries
  4. ^ «Rousay», Arond Rousay
  5. ^ Areal og befolkningsrangering: det er ca. 300 øyer over 20 hektar i utstrekning og 93 permanent bebodde øyer ble oppført i folketelling for 2011
  6. ^ «Orkney», British Lakes. Arkivert fra originalen den 3. oktober 2013.
  7. ^ «Midhowe Broch» Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., Historic Scotland
  8. ^ «Midhowe Chambered Cairn», Historic Scotland
  9. ^ «Blackhammer,chambered cairn, Rousay», Historic Environment Scotland
  10. ^ «Taversöe Tuick Chambered Cairn», Historic Environment Scotland
  11. ^ «Knowe of Yarso, chambered cairn», Historic Environment Scotland
  12. ^ «Jotnene», Norrøn mytologi
  13. ^ «History and Archaeology», Discover Rousay
  14. ^ a b «Orkney's Standing Stones» Arkivert 2. november 2022 hos Wayback Machine., Orkneyjar
  15. ^ «Orkney's Giant Folklore: Walking stones», Orkneyjar
  16. ^ Marwick, Hugh (1947): The Place-names of Rousay, Kirkwall: R.W. Mackintosh
  17. ^ a b «General Frederick William Traill-Burrough». Arkivert fra originalen den 25. mars 2012
  18. ^ «Pauline Stainer», Poetryarchive.org.
  19. ^ Marwick, Robert C. (1995): From my Rousay schoolbag. Livingston: Brinnoven. ISBN 1-899851-03-8. OCLC 34849878.
  20. ^ Marwick, Robert C. (2000): In dreams we moor. Livingston: Brinnoven. ISBN 1-899851-04-6. OCLC 316511910.
  21. ^ «Midweek; Graham Fellows, Matthew Oates, William McLellan, Kate Waters», BBC Radio 4.
  22. ^ Morgan, Janet (5. januar 2005): «Margaret Gardiner», The Guardian
  23. ^ The Pier Arts Centre

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Rousay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rousay&oldid=24704872»