Pleiaden

Pleiaden (fransk: La Pléiade, eventuelt Syvstjernen) var en gruppe diktere i Frankrike i renessansen som ville reformere den franske litteratur. Navnet var tidligere blitt benyttet på 1300-tallet occitansk sangselskap, Consistori del Gay Saber.

Beskrivelse

Pleiadens fremste medlemmer og grunnleggere var Pierre de Ronsard, Joachim du Bellay og Jean-Antoine de Baïf. Under Jean Dorat ble disse menn samlet og ble da kalt brigaden, til Bellay formulerte Pleiadens manifest, La Défense et illustration de la langue française, 1549. Navnebyttet til Pleiaden ble utannonsert av Ronsard i 1556 i et dikt. Målsetningen var å fornye det franske språk med utgangspunkt i antikkens vokabular og estetikk. Pleiaden var den franske parallell til den språkreformasjon som var foretatt i Italia av Dante, Cavalcanti, Giovanni Boccaccio og Petrarca.

Pleiaden var involvert dels i å skape neologismer for begreper som det franske språk var foruten, dels i å skape en franskspråklig litteratur. Den skrev blant annet hyrdedikt, pindariske oder, epos og sonetter. Motivene ble ofte tatt fra antikken, såsom den greske mytologi; derifra kom også carpe diem-temaet. Det hedenske sambandet i poetisk henseende til tross var Ronsard politisk en tilhenger av den varmt katolske Henrik II av Frankrike. For andre medlemmer, som Pontus de Tyard, var Pleiadens íboende mening den guddommelig inspirerte poesi, i form av muser, dionysiske delirier og romantisk pasjon.

Gruppens hovedskikkelser

Mindre sentrale skikkelser

Billedgalleri

Litteratur

Heinz Willi Wittschier: Die Lyrik der Pléiade (= Schwerpunkte Romanistik. Band 11). Athenäum, Frankfurt am Main 1971.
Yvonne Bellenger: La Pléiade. La poésie en France autour de Ronsard. Erweiterte Neuauflage (zuerst 1978). Nizet, Paris 1988.
Marie-Dominique Legrand (utg.): Vocabulaire et création poétique dans les jeunes années de la Pléiade (1547–1555). Champion, Paris 2013, ISBN 978-2-7453-2536-5.