Oscarsborg festning

Oscarsborg festning
Beliggenhet	Indre Oslofjord,; Frogn og Hurum kommuner
Type	Festning
Oppført	1848; Utbygninger:; 1875-78 og 1893-1901
Bygningsmaterialer	Mur, jordvoller, innsprengt i fjell, betong
I bruk	1848-2002
Kontrollert av	Norge
Forvaltes/eies av	Staten v. Forsvarsbygg
Tilstand	Intakt
Åpen for offentligheten	Ja
Slag	Slaget ved Oscarsborg festning
	; Oscarsborg festning; 59°40′25″N 10°36′24″Ø

Oscarsborg festning er et festningsanlegg som fungerte som indre forsvarsring i Oslofjorden.

Hovedfestningen, Oscarsborg, ble anlagt på Søndre Kaholmen i Drøbaksundet i 1848. Det viste seg snart at den alene var utilstrekkelig, og forsvaret ble bygd ut ytterligere med flere batteristillinger på begge sider av fjorden. I 1890-årene ble også Svelvikstrømmen i Drammensfjorden befestet, og dette ble også lagt under Oscarsborg festning.

Festningen omfattet i 1905, da den var på det mest utbygde, Oscarsborg med torpedobatteri på Nordre Kaholmen, Husvik batteri, Kopås og Seiersten batterier på østsiden av fjorden; Håøya batterier på sørsiden av Håøya; Nesset batteri ved Storsand på vestsiden av fjorden og Svelvik befestninger.

Oscarsborg festning er mest kjent for senkningen av den tyske krysseren «Blücher» den 9. april 1940. I dag er den militære virksomheten lagt ned, og festningen er åpen for sivile. Det er museum, utendørs scene i borggården, hotell, samt flere restauranter og gallerier på øya.

Tidlig historie

Det trange Drøbaksundet i innløpet til hovedstaden har gode naturlige betingelser for forsvar mot angrep fra sjøen. I 1628 ga Christian IV en krigsordinans om å oppføre et blokkhus ved Drøbaksundet, men ordren ble trukket tilbake året etter. Etter det svenske innfallet i Holsten 1643 ga kongen ny ordre om opprustning av kystfestninger i Norge. Da ble det bygget et blokkhus, antakelig på Søndre Kaholmen, sannsynligvis med 2-3 kanoner mot hvert seilløp. Etter 1650 var det ingen militær aktivitet her.

Først etter flåteranet i 1807 ble det igjen holdt vakt i Drøbaksundet, men da med fast stasjonerte kanonsjalupper. I 1814 fikk sekondløytnant B.N. Garben i oppdrag å anlegge tre batteristillinger ved Drøbaksundet. De ble lagt til Søndre Kaholmen (seks kanoner), Husvik på Drøbaksiden (fire kanoner) og på Nesset på Hurumsiden (tre kanoner). Den danske prins og nyvalgte norske konge, Christian Frederik, inspiserte anleggene i juni 1814. Etter at Mossekonvensjonen var undertegnet i august samme år ble stillingene nedlagt og skytset returnert til Akershus.

Oscarsborg blir til

I 1833 ble det opprettet fortifikasjonskomiteer ved alle festningsanlegg, også for stillingene i Drøbaksundet. Komiteene la fram sine konklusjoner i 1837 til Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen. For Drøbaksundet var det flere forslag til utbygging. Central-Commisionen konkluderte med to forslag; festningsanlegg på Søndre Kaholmen, eventuelt på Småskjær. I 1844, like etter at han tiltrådte som konge, opprettet Oscar I en ny komite for å vurdere Central-Commisionens to forslag. Komiteen konkluderte året etter med at festningen måtte ligge på Søndre Kaholmen. Kostnadene ble anslått til 232 000 spesiedaler.

Første byggetrinn sto ferdig 20. november 1848. I desember 1852 ble resten av kanonene satt på plass i hovedfortet, og festningen var ferdig i 1853 med totalt 111 kanoner; «derav 73 fuldstore bombekanoner». Hoveddelen av festningen ble bygget etter prinsipper etablert av den franske general Marc René Montalembert. I Norden finner en tilsvarende festninger i Horten og Bomarsund på Åland. Festningen ble pga. Krimkrigen mobilisert i desember 1853. 80 artillerister og et musketerkorps holdt nøytralitetsvakt.

I 1855 ble festningen besøkt av kong Oscar I og den fikk da offisielt navnet Oscarsborg etter ham. Året etter ble Akershus nedlagt som operativ festning, og Oscarsborg overtok Akershus' funksjoner. Offiseren Henrich Sigvard Scheel (1806-91) ble utnevnt til den nye Oscarsborg festnings kommandant den 1. mai 1856 (-1867). På det tidspunkt var Oscarsborg ansett som Nord-Europas mest moderne festning. Dette ry ble imidlertid kortvarig. Flere større kriger ut gjennom midten av 1800-tallet førte med seg at våpenteknologien utviklet seg med rasende fart. Allerede i 1864 var Oscarsborg foreldet. Dette kom spesielt av utviklingen innenfor artilleriet. Men det opprinnelige anlegget på Kaholmene viste seg også å være av begrenset verdi. Det var kun beregnet til forsvar mot angrep fra sjøsiden. Oscarsborg ville derfor kunne omgås og relativt enkelt bli erobret fra fastlandet ved en landgang på Nordre Kaholmen.

Modernisering og utbygging

I 1863 ble det nedsatt en komite som skulle utrede modernisering av Oscarsborg. «Christianiafjordkommisjonen», som den ble kalt, ga i 1865 sitt forslag til videre utbygging. Dette gikk ut på å sperre seilingsløpet vest for festningen med en undersjøisk sperring, en «jeté»; og å etablere flere batterier på øyene og på landsiden med i alt 39 kanoner.

Den fransk-tyske krig i 1870-71 bidro til å sette fart i saken. Nye moderne kanoner ble bestilt fra England, og i mellomtiden fikk Søndre batteri byttet ut sine gamle forladekanoner med moderne skyts. Samtidig leverte Ingeniørbrigaden nye og oppdaterte planer for modernisering. I 1887 ble Forsvaret omorganisert, og Artilleriet ble delt i to våpengrener; Feltartilleriet og Fæstnings- og bergartilleriet. Sistnevnte fikk hovedkvarter ved Oscarsborg, og kommandanten ble dermed også sjef for våpengrenen. Samtidig ble det opprettet en egen underoffiserskole, dette var forløperen til Kystartilleriets befalskole. I årene som fulgte økte konfliktgraden rundt om i verden og det ble åpnet for ytterligere nyetableringer rundt Oscarsborg.

I forbindelse med krisen i unionen (konsulatsaken) ble festningen mobilisert den 10. september 1895 og var i ti dager fullt oppsatt med 760 soldater. Festningen ble på ny mobilisert i 1905, med en krigsbemanning på 1 800 soldater; fra 13. september til 11. oktober.

Hovedbatteriet

Det ble i 1875 startet arbeid med å forhøye og utbedre festningsvollen foran det gamle hovedfortet, for å lage plass til det nye hovedbatteriet med seks kanonstillinger. Disse var tenkt oppsatt med seks 30,5 cm Krupp bakladningskanoner, modell 1877, men det ble bare levert én innen 1879. Den ble plassert til venstre i vestre del. Krangel om midler og disponeringer førte til at resten ikke ble bestilt og levert. De to andre stillingene på den vestre delen ble midlertidig oppsatt med to foreldede 26,5 cm Armstrong munnladningskanoner, mens de tre østre kanonstillingene ble stående tomme. Da man skulle fylle de tre tomme plassene i hovedbatteriet, fant man at neste generasjons kanoner var blitt såpass dyre at man ikke lenger hadde råd til samme kaliber som var anskaffet tidligere. Det ble derfor bare kjøpt tre 28 cm-kanoner, også disse produsert av Krupp. De første delene ankom med dampskip fra Tyskland i februar 1892, men alle de tre kanonene var etter en serie uheldige omstendigheter først på plass i mai 1893.

Østre strandbatteri er utstyrt med fire originale 16,7 cm palliserkanoner som har stått i batteriet siden 1878. Søndre batteri er anlagt på restene av det gamle søndre batteri fra 1870-årene.

«Fugleredet» og «Ekornredet» er to kanonstillinger på Nordre Kaholmen. De er runde og ganske små, derav navnene. Fugleredet lå på østsiden av øya, og sto ferdig i 1893. Det var opprinnelig satt opp med to hurtigskytende 5,7 cm Finspongkanoner. Allerede året etter ble disse skiftet ut med to 5,7 cm Cockerillkanoner. Kanonene ble faset ut i 1934, og ble fjernet under siste verdenskrig. På 1950-tallet ble stillingen posisjon for en 40 mm luftvernkanon. Ekornredet var på vestsiden av øya, og sto ferdig i 1894. Det overtok Finspongkanonene fra Fugleredet. Kanonene ble fjernet under krigen, og stillingen er i dag nesten fullstendig tildekket.

Torpedobatteriet

Et nytt torpedobatteri på Nordre Kaholmen sto ferdig i 1901. Det var unikt for sin tid med undersjøisk utskytning. Batteriet bestod av en fjellhall over vann med tre utskytningssjakter sprengt ned under havflaten og tunneler ut mot fjorden øst for holmen. Hver sjakt var utstyrt med to heisrammer som ble ladet over vann. Deretter kunne en ramme senkes ned til avfyringsposisjon. Etter skudd måtte den tomme rammen sveives opp før neste torpedo kunne senkes. Torpedorammene kunne dreies horisontalt slik at utskytningsvinkelen kunne forhåndssettes +/÷ 12,5 grader for å variere batteriets spredning. Torpedosiktet var ganske primitivt, oppfunnet av en tidligere sjef i batteriet. Operatøren måtte gjette målets fart og sette dette i siktet, og så vente til målet passerte siktelinjen. Ved avfyring ble torpedoens trykkluftmotor startet og torpedoen gikk ut for egen kraft. Det var dette batteriet, under kommando av kommandørkaptein Andreas Anderssen, som under oberst Birger Eriksens kommando gav «Blücher» nådestøtet 9. april 1940.

Jeteen og mineforsvaret

I årene 1874-79 ble jetéen bygget – en undervannsmur fra Kaholmene, via Småskjær, til Hurumlandet. Den tvang all skipstrafikk til å seile mellom Kaholmene og Drøbak, i det østre fjordløpet. Muren er ca. 1 500 meter lang og opptil 25 meter høy. Øverst er den ca. 4 meter bred og toppen ligger ca. 1,5 meter under havflaten.^[1] Muren består av store steinblokker som ble sprengt ut på Hurumlandet og fraktet ut med lekter. Det vestre løpet forbi Oscarsborg skulle minelegges ved behov, og minemagasinet ble etablert i 1877 på Bergholmen sørvest for Håøya.

I 2021 ble det kjent at Kystverket planla å sprenge hull i denne undervannsmuren for å tilrettelegge for at enda flere båter kunne seile inn og ut av Oslofjorden. Planene møtte protester fra ulike hold, og det ble vist til at det var stor risiko for at tiltaket ville skade såvel verneområder, havmiljø og et fredet kulturminne.^[2]^[3]^[4]^[5]

Anleggene ved Svelvikstrømmen

I 1891 fikk Oscarsborg kommando over batteriene og mineforsvaret av Svelvikstrømmen. Festningen fikk da som offisielt navn Oscarsborg og Svelvik befæstninger.

Anleggene på Håøya

Haubitsbatteriet ble påbegynt i 1894 og sto ferdig året etter. Ammunisjonslageret skal være Norges første bygning i armert betong. Batteriet var utstyrt med fire 28 cm Whitworth haubitser. I 1934 ble batteriet satt i mobiliseringsberedskap inntil Oslofjord festning sto ferdig. Det var ikke bemannet og ga ikke ild i 1940, men fire luftvernmitraljøser var i aksjon mot angripende fly. Kanonene ble sendt til omsmeltning i Tyskland i 1943.

Øvre toppbatteri ble påbegynt 1898 og sto ferdig året etter. Det var utstyrt med tre 12 cm kanoner rettet øst- og sørover. I 1916 ble batteriet forsynt med overdekket kommandoplass. I 1934 ble det tatt ut av beredskap. Kanonene ble demontert av tyskerne og sendt til Rørvik i 1940.

Nedre toppbatteri ble oppført i 1894-95. Det besto av åtte 12 cm bakladekanoner L/36 M1891, ombygd for nye affutasjer i 1901. I 1896 ble hovedorografen, sentralsiktet for hele festningen, satt opp på oversiden av batteriet. Batteriet ble tatt ut av beredskap i 1934. Kanonene ble demontert av tyskerne og sendt til omsmelting i 1943.

Varden luftvernbatteri ble bygd på det høyeste punktet på Håøya og sto ferdig i 1917 med to 7,5 cm Schneider-Canet feltkanoner i luftvernaffutasje, som såkalte «anti-ballonkanoner».

Ammunisjonslageret ved Tronstadbukta på østsiden av øya ble anlagt i 1894. Det består av fire moniermagasiner, kalt «krutthusene», som i dag er noen av de mest intakte og typiske av denne typen bygninger. Sør for magasinet, på Tronstadodden, ble det reist hus for oppsynsmannen. Dette disponeres i dag som fritidsbolig av HV 02.

Husvik batteri

Batteriet ble oppført i 1895 som bestrykningsbatteri for minefeltene. Det ligger på Drøbaksiden, i sjøkanten rett øst for Søndre Kaholmen. Batteriet var satt opp med to hurtigskytende 5,7 cm Cockerill kanoner. En stund var det også satt opp to 8,4 cm Krupp feltkanoner ved batteriet. Under kampene om morgenen 9. april ble det avfyrt ca. 30 skudd mot «Blücher», helt til krysseren fikk inn en fulltreffer i batteriet, og det måtte evakueres.

Kopås batteri

Kopåsbatteriet ligger i åssiden rett ovenfor og øst for Husvik batteri. Det ble bygget i 1898-1900, og var opprinnelig satt opp med tre hurtigskytende 15 cm Armstrong kanoner. Morgenen 9. april 1940 avfyrte batteriet over 20 skudd mot de angripende fartøyene. Kanonene ble demontert og fjernet av tyskerne i 1944, og de ble sannsynligvis sendt til omsmelting. I 1952 ble batteriet satt opp igjen med fire 10,5 cm SKC/32L kanoner som opprinnelig sto ved Blåmanen luftvernbatteri i Bergen. Kopåsbatteriet ble tatt ut av tjeneste i 1974. To av kanonene står fortsatt ved batteriet.

Seiersten

Seiersten festning ligger på åsryggen nord for Drøbak sentrum, øst for Kopåsbatteriet. Her ble Veisvingbatteriet oppført i 1894-95 med formål å styrke festningens sjøfront. Batteriet ble satt opp med tre 22,6 cm Armstrong forladekanoner, som opprinnelig hadde stått på Søndre batteri på Oscarsborg. Året etter ble batteriet forsterket med nok en Armstrongkanon, og i 1900 ble det bygget mitraljøsestillinger på østre travers. Kanonene ble tatt ut av bruk^[6] i 1918 og batteriet ble bygget om til luftvernstillinger. 300 meter nordøst for Veisvingbatteriet ble Seiersten skanse bygget i 1898-1900. Dette er et såkalt lukket skanseverk, og var det største anlegget i festningen utenom selve Oscarsborg.

Heer skanse

Etter de opprinnelige planene skulle det være tre anlegg nord for Seiersten skanse, på gårdene Heer, Haver og Solberg. I 1899 ga Stortinget bevilgning til anlegget på Heer, men de to andre ble aldri bygget. Heer skanse sto ferdig i 1901 og besto av to batteristillinger. Nordre batteri hadde plass for seks feltkanoner, Søndre batteri for tre posisjonskanoner, eventuelt to feltkanoner.

Skansen var bemannet under første verdenskrig fram til 1917. På 1960-tallet ble Nordre batteri solgt til Drøbak kommune for anlegg av Heer skole. Søndre batteri er intakt og vedlikeholdes av Heer velforening.

Stillingene på vestsiden

Nesset batteri ligger på vestsiden av Oslofjorden, rett nord for Slottet ved Storsand. Det ble anlagt i 1895 som bestrykningsbatteri for jetéen og minefeltene. Batteriet var utstyrt med fire 5,7 cm Cockerill hurtigskytende kanoner. Batteriet var bemannet i 1940, men deltok ikke i kampene 9. april. Kanonene ble fjernet en gang under krigen, men i 1953 ble batteriet igjen tatt i bruk som luftvernstilling, med to Bofors 40 mm automatkanoner.

Leina batteri lå på toppen av Verpenåsen vest for Nesset. Det ble anlagt i 1917 med to 7,5 cm Schneider-Canet anti-ballonkanoner. Batteriet var foruten luftvern for festningen også ment å beskytte fabrikkene på Verpet; Nitroglycerinkompagniet og Norsk Svovlsyrefabrik.

Orografstasjonene

I 1907 ble det bygget fire fremskutte avstands- og observasjonsposter, to på hver side av fjorden. De var utrustet med hver sin orograf, og hadde telefonsamband med kommandoplassen. Sammen med egnede skytekart ga orografene mulighet for tidlig indirekte ild. Stasjonene ble bygget på Sonsåsen nord for Son og på Stjernås mellom Kjøvangen og Hvitsten. På vestsiden av fjorden var det en stasjon på Barlindåsen og en nord for Elton gård, nord for Filtvet.

Den 9. april 1940 var Stjernås bemannet, og rapporterte om de fiendtlige krigsskipene allerede klokken 0402. I tillegg var orografene i hovedbatteriet og i Kopåsbatteriet bemannet og i bruk.

Under okkupasjonen var stasjonene flere ganger brukt av tyskerne. Etter krigen ble Sonsås og Barlindås solgt. Stillingen på Elton er intakt, men er vanskelig tilgjengelig. Stjernås orografstasjon ligger lettere til for adkomst fra Kyststien i Vestby.

Senkningen av «Blücher»

Utdypende artikler: Senkingen av «Blücher» og Angrepet på Norge i 1940

Under første verdenskrig var Norge nøytralt, og Oscarsborg var bemannet som en del av nøytralitetsvakten. Organisatorisk lå festningen fra 1853 under Akershus, og fra 1883 var det egen kommandant bosatt på Oscarsborg. I mellomkrigstiden ble festningen forsømt, på linje med resten av det norske forsvaret og på tross av stadige krav fra kommandanten, oberst Birger Eriksen, var bemanning og beredskap lav.

Den 2. april 1940 fikk festningen 450 nye rekrutter. Den 8. april klokken 23 ble kommandanten varslet om innkommende sjøstridskrefter, mest sannsynlig tyske (man visste ikke dette med sikkerhet), fra Sjøforsvarets overkommando, og klokken 2330 ble det varslet om at fremmede fartøyer hadde trengt inn forbi Fulehuk fyr og at det var kamper ute i fjorden. Ved midnatt ble det meldt at fortene Rauøy og Bolærne var i kamp med to fremmede krigsskip og at alle fyr var slukket. Kommandanten beordret ved midnatt alle Oscarsborgs kampledd besatt og gjort klare til kamp. Det var totalt 45 befal og 293 korporaler og menige – en rekke kampledd ble ikke besatt på grunn av mangel på personell.

Den 9. april klokken 0015 varslet oberst Eriksen politimesteren i Drøbak, som iverksatte evakuering av byen. Kl 0100 hadde kommandanten en samtale med major Færden på Bolærne. Man antok at de inntrengende krigsskipene måtte være tyske eller engelske. Klokken 0200 holdt regjeringen møte, og den var da klar over at angrepet var tysk, men det ble ikke gitt beskjed om dette til Oscarsborgs kommandant. Klokken 0338 meldte Filtvet fyr at to større, mørklagte fartøyer hadde passert, og at en ombord i vaktbåten Furu, som var så nær den tyske flåtegruppen at de holdt på å kollidere, hadde hørt tysk tale ombord. Klokken 0400 fikk kommandanten melding fra Stjernås om at tre kryssere og to mindre fartøy hadde passert 0358. Klokken 0418 ble det meldt fra Drøbak at fem skip, ett stort i tet og fire mindre påfølgende, var på vei innover.

På orografen i Hovedbatteriet satt fenrik K.W. Høie fra Drøbak. I de kritiske minuttene da «Blücher» nærmet seg, falt filamentene i trådkorset ut. Festningen var dermed uten avstandsmåler.^[7] Til alt hell hadde oberst Eriksen tatt oppstilling i hovedbatteriet, «for at alle skulle kunne se hvem som hadde kommandoen og var ansvarlig». Eriksen hadde vært batterikommandør i 1905, og beordret nå avstand etter hukommelsen.

Klokken 0421 åpnet festningen ild med to kanoner; den tredje hadde man ikke folk til å bemanne. Avstanden til fartøyet ble anslått til 1 200 meter, og granatene på 345 kg traff. Første skudd var et signal til de andre batteriene, Kopås, Husvik og Seiersten på Drøbaksiden, og Nesset på Hurumsiden om å åpne ild. Kanonene på Oscarsborg rakk bare å avfyre ett skudd hver, på grunn av mannskapets uerfarenhet og «Blücher»s fart, men begge skudd traff og satte blant annet skipets kommunikasjonssystemer ut av spill, og ammunisjons- og drivstofflagre i brann. Klokken 0425 ble «Blücher» truffet av to torpedoer fra festningens undersjøiske torpedobatteri, kommandert av den pensjonerte kommandørkapteinen Andreas Anderssen. Anderssen hadde tidligere vært sjef for batteriet, og var nå innkalt av Eriksen til erstatning for daværende sjef, som hadde et lengre sykdomsforfall. I ettertid har det vært diskusjoner om det var artilleriet eller torpedoene som avgjorde kampen. Det kan herske liten tvil om at de to torpedotrefferne midtskips hadde en betydelig innvirkning på utfallet. Klokken 0440 ankret «Blücher» ved Askholmene, og sank ca. klokken 0623. De andre tyske fartøyene hadde da trukket seg tilbake sørover i fjorden.

Klokken 0745 begynte tyske fly å bombe festningen. Med avbrudd pågikk dette i ti timer; 42 tyske fly deltok og flere hundre bomber falt. Ett tysk fly ble skutt ned og flere skadet, og bombingen opphørte kl 18. Dagen etter, den 10. april klokken 9, ble festningen inntatt av tyske styrker. De tyske tap var totalt om lag 1 000 mann. På norsk side var det ingen militære tap, men to sivile kvinner i Drøbak ble drept.

Samtidig med at kampen mot «Blücher» foregikk, satt vakthavende soldat og førte journalen. Dette gjør vaktjournalen for 8.– 9. april^[8] til et unikt dokument. Her foreligger et samtidig vitnesbyrd om hva som foregikk. Angrepet skildres i nøkterne ord som «kl. 4.25 dukket plutselig et tysk krigsskib op. Det blev åpnet ill fra begge kanter (Krigsskibet kontra Festningen).» «Krigsskibet er skutt i brann, ligger utenfor nordholmen.» Håndskriften er klar og stø. Imidlertid vitner den store blekkflekken om rystelser som på en eller annen måte har ført til at blekkhuset til soldaten i vaktbua har veltet og sølt blekket utover protokollen. Samtidig er det små rester av glass i protokollen som tyder på at vinduer er blitt knust.

Senkingen av «Blücher» ga regjeringen og kongen tid til å forlate Oslo, ta med gullreserven til England, og gi ordre over radio om mobilisering. Hvis ikke «Blücher» hadde blitt senket, hadde angrepet på Norge antagelig utviklet seg som angrepet på Danmark, der regjeringen og kongen ble overrasket hjemme på morgenen og ble tyske fanger.

Under den tyske okkupasjonen var festningen en del av forsvaret av Oslo, og fjorden var sperret med ubåtnett; disse ble åpnet ved passering av tyske konvoier. Festningen ble overtatt av hjemmefronten den 12. mai 1945.

Festningen etter 1945

Inntil 1957 var kystartilleriet og festningen underlagt Hæren. Fra 1957 ble festningen som en del av kystartilleriet, underlagt Sjøforsvaret.

Det militære aktiviteten på festningen ble lagt ned i 2002, men kommandanturet er opprettholdt. Den siste operative befalingsmann som låste dørene på det operative torpedobatteriet, var Kvartermester Odd Eigil Nilsen. I dag forvaltes Oscarsborg av Forsvarsbygg i samarbeid med kommandanten. Oscarsborg festningsmuseum er en viktig del av publikumstilbudet på stedet. Det er underlagt Forsvarsmuseet og har ansvaret for den historiske formidling og guidede turer.

Oscarsborg festning er et av Norges nasjonale festningsverk og er åpent for publikum hver dag hele året. I tillegg til museet og de originale forsvarsverkene er det i dag et hotell med 190 sengeplasser, en gjestehavn med hyggelig havnerestaurant og årlig 100 000 besøkende gjester. Oscarsborg er populært som sommersted i sommerhalvåret og kurs- og konferansested i vinterhalvåret. Oscarsborgoperaen, som setter opp opera i august hvert år, er også viktige bidragsytere til å sette stedet på kartet som en spennende kulturarena.

I 2013 ble det etablert et veterankompani på festningen, Oscarsborg Garnisons Compagnie. Kompaniet jobber i samarbeid med Kommandanten og brukes til seremonielle oppdrag. Soldatene har blant annet tjenestegjort i Libanon, Makedonia, Bosnia og Kosovo. Kompaniet ledes av Kaptein Kim Torgersen.

De to Armstrong-kanonene som sto i den vestlige delen av hovedbatteriet ble rigget ned og solgt som skrap på 1950-tallet. På disse standplassene står det i dag to lademekanismer som ble brukt til eksersis.

Den ene 30,5 mm Krupp-kanonen fra 1879 som også tilhørte den vestlige delen er bevart. Den er i dag kjent under navnet «Metusalem», og på løpet av denne ser en store sår etter beskytningen fra «Lützow» 9. april 1940. Kanonen var tatt ut av bruk før 9. april 1940.

Detalj fra Oscarsborg, området rundt den gamle kasernen

9. april 2014 ble Oscarsborg festning fredet av Riksantikvaren.^[9]

Kuriøse detaljer

Da de nye, store 28 cm kanonrørene skulle losses om i Christiania i 1892 falt det ene i sjøen. Det ble hevet etter én måned og på folkemunne ble kanonen døpt «Moses», som betyr «den som er tatt opp av vannet».^[10] Avisene fant det naturlig at også de to andre kanonene burde få navn, og det endte med «Aron» og «Josva», men de fikk derimot på vanlig militært vis benevnelsen kanon 1, kanon 2 og kanon 3 (østre) og navnene var aldri i offisielt bruk. Det ble på folkemunne, etter 9. april, hevdet at det var «Moses» og «Aron» som hadde senket «Blücher», men dette er ikke bekreftet av offisielle kilder.^[11]
Den opprinnelige 30,5 cm kanonen i vestre del av batteriet ble etter krigen gitt navnet «Metusalem», «fordi den var så gammel».^[12]

Se også

Georg Stang – forsvarsminister, kommandant på Oscarsborg 1903–1907
Nils Waltersen Aasen – våpenkonstruktør, begynte sine eksperimenter på Oscarsborg

Referanser

^ Horn, Gunnar (22. november 2020). «Tur til Muren i Drøbak». Sandefjord Dykkeskole. Besøkt 3. januar 2022.
^ Sjuve, Christopher (18. desember 2021). «Full krangel om Norges usynlige gigantmur». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 3. januar 2022.
^ Hurum, Kyrre (23. november 2021). «OF går imot ny led i Vestfjorden. Brev til Kystverket: Forslag om ny skipsled vest av Håøya». Oslofjord. Oslofjordens Friluftsråd. Besøkt 23. juli 2023. «Vi viser til varsel om fremleggelse av forslag til reguleringsplan i kommunene Frogn og Asker med sikte på å etablere en ny skipsled vest av Håøya. Oslofjordens Friluftsråd og Marinreparatørene har gjennomgått den foreliggende prosjektbeskrivelsen og de utredninger som hittil er gjennomført. Vi vil på det sterkeste advare mot at dette prosjektet blir gjennomført og anbefale at kystverket allerede nå stanser arbeidet.»
^ «Skriftleg spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til klima- og miljøministeren». Stortinget (på norsk). 6. desember 2021. Besøkt 23. juli 2023. «Rasmus Hansson (MDG): Mener statsråden det er forsvarlig å sprenge ut en ny farled gjennom Drøbaksjeteen, slik Kystverket har planer om, med tanke på den kritiske miljøtilstanden i Oslofjorden?»
^ «Stiller spørsmål ved jeteen i Oslofjorden». www.fauna.no. Guldberg AS. 8. november 2022. Besøkt 23. juli 2023. «Stortingsrepresentant Ola Elvestuen (V) har stilt følgende spørsmål til fiskeri- og havministeren: Hva foretar statsråden seg i saken om jeteen utenfor Drøbak, og er statsråden enig med Kystverket om at deler av Jeteen skal sprenges bort til fordel for skipstrafikken, selv om det går utover et unikt fredet kulturminne, friluftsliv, verneområder og havmiljøet rundt?»
^ «Forsvarsbygg om Veisvingbatteriet».
^ Muntlig utsagn fra lt. Høie ca. 1985 (Se Diskusjon).
^ vaktjournalen for Oscarsborg 8.– 9. april 1940; arkivverket.no
^ Oscarsborg fredes 9. april. dt.no (6. april 2014)
^ Landsverneplan for Forsvaret
^ Hovland, Bli med til Oscarsborg, side 31.
^ Fortalt av Tor Hovland til bidragsyter under guidet tur på Oscarsborg, juli 2005.

Litteratur

Evensen, Knut Harald (1992). Oscarsborg forteller historie. no: Boksenteret. ISBN 8276830048.
Grimnes, Ole Kristian mfl (1990). Oscarsborg festning 9. april 1940. Drøbak: Oscarsborg festnings venner.
Hovland, Tor (2005) Bli med til Oscarsborg. Kolofon forlag
Lislegaard, Othar (1971). Oscarsborg: hovedstadens og rikets port. Oslo: Eget forlag.
Omberg, Asbjørn (1902-1993) (1946). Blüchers undergang: kampen om Oslofjorden. Oslo: Cammermeyer.
Aanonsen, Anne Lise (1995). Oscarsborg festning ved Drøbak og festningsarkitekten Balthazar Nicolai Garben. Universitetet i Bergen: Hovedoppgave i kunsthistorie.

Eksterne lenker

(en) Oscarsborg Fortress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oscarsborgs historie, ev video[1]
Oscarsborg festning
(no) «Oscarsborg festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Vaktjournalen fra Oscarsborg festning
Bilder av senkingen av Blücher
Seiersten festning - Veisvingbatteriet, Frogn Historielag

[1] Horn, Gunnar (22. november 2020). «Tur til Muren i Drøbak». Sandefjord Dykkeskole. Besøkt 3. januar 2022.

[2] Sjuve, Christopher (18. desember 2021). «Full krangel om Norges usynlige gigantmur». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 3. januar 2022.

[3] Hurum, Kyrre (23. november 2021). «OF går imot ny led i Vestfjorden. Brev til Kystverket: Forslag om ny skipsled vest av Håøya». Oslofjord. Oslofjordens Friluftsråd. Besøkt 23. juli 2023. «Vi viser til varsel om fremleggelse av forslag til reguleringsplan i kommunene Frogn og Asker med sikte på å etablere en ny skipsled vest av Håøya. Oslofjordens Friluftsråd og Marinreparatørene har gjennomgått den foreliggende prosjektbeskrivelsen og de utredninger som hittil er gjennomført. Vi vil på det sterkeste advare mot at dette prosjektet blir gjennomført og anbefale at kystverket allerede nå stanser arbeidet.»

[4] «Skriftleg spørsmål fra Rasmus Hansson (MDG) til klima- og miljøministeren». Stortinget (på norsk). 6. desember 2021. Besøkt 23. juli 2023. «Rasmus Hansson (MDG): Mener statsråden det er forsvarlig å sprenge ut en ny farled gjennom Drøbaksjeteen, slik Kystverket har planer om, med tanke på den kritiske miljøtilstanden i Oslofjorden?»

[5] «Stiller spørsmål ved jeteen i Oslofjorden». www.fauna.no. Guldberg AS. 8. november 2022. Besøkt 23. juli 2023. «Stortingsrepresentant Ola Elvestuen (V) har stilt følgende spørsmål til fiskeri- og havministeren: Hva foretar statsråden seg i saken om jeteen utenfor Drøbak, og er statsråden enig med Kystverket om at deler av Jeteen skal sprenges bort til fordel for skipstrafikken, selv om det går utover et unikt fredet kulturminne, friluftsliv, verneområder og havmiljøet rundt?»

[6] «Forsvarsbygg om Veisvingbatteriet».

[7] Muntlig utsagn fra lt. Høie ca. 1985 (Se Diskusjon).

[8] vaktjournalen for Oscarsborg 8.– 9. april 1940; arkivverket.no

[9] Oscarsborg fredes 9. april. dt.no (6. april 2014)

[10] Landsverneplan for Forsvaret

[11] Hovland, Bli med til Oscarsborg, side 31.

[12] Fortalt av Tor Hovland til bidragsyter under guidet tur på Oscarsborg, juli 2005.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

v d r Felttoget i Norge i 1940 (tidslinje)
Øst- og Sørlandet	MS «Rio de Janeiro» (8. april) · Senkingen av «Blücher» (9. april) · Hamar som hovedstad (9. april) · Trefningen på Midtskogen (10. april) · Kampene i Østfold (10.–14. april) · Bombinga av Elverum (11. april) · Kampene på Ringerike (11.–16. april) · Kampene ved Strandløkka (14.–17. april) · Kampene i Lunner, Oppland (14.–17. april) · Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres (14. april–2. mai) · Slaget ved Dombås (14.–19. april) · Kampen i Gråbeinhølet (18. april–) · Skiløperpatruljen i Mørkedalen (18. april–) · Kampen om Bagnsbergatn (19.–21. april) · Kampene ved Lundehøgda (20.–21. april) · Kampene i Gausdal (21.–29. april) · Flyplassen på Lesjaskog (20.–26. april) · Kampene ved Islandsmoen (23.–26. april) · Kampene i Hallingdal (24.–28. april) · Kampene ved Kvam (25.–26. april) · Kampen ved Breidablikk (25. april) · Kampene på Hovinheia i Telemark (25. april–2. mai) · Trefningen ved Os (2. mai) · Kampene i Vinjesvingen (3.–5. mai)
Vestlandet	Åndalsnes (14. april–2. mai) · Bombingen av Molde (fra 24. april) (Kongebjørka) · Bombingen av Kristiansund (28. april–1. mai)
Trøndelag	Hegra festning (10. april–5. mai) · Bombingen av Steinkjer (21.–22. april) · Namsos (20. april–4. mai)
Nord-Norge	Slaget ved Lofoten (9. april) · Slaget om Narvik (9. april–8. juni) · Kampene på Bodøhalvøya · Gratangen · Alta bataljon · Senkingen av DS «Dronning Maud» (1. mai) · Kampene på Storjord og Pothus (23.–26. mai)
Annet	Flukten fra Oslo etter 9. april 1940 · Gulltransporten · «17. mai 1940»