Nieuport 10

Nieuport 10
Informasjon
Rolle		Toseters oppklaringsfly Ettseters jageroppklaringsfly
Produsent		Nieuport
Designet av		Gustave Delage
Første flyvning		1914
Utfaset		1925
Status		Pensjonert
Brukt av		Aéronautique Militaire Royal Naval Air Service Russland Italia Belgia
Videreutviklet til		Nieuport 11
Spesifikasjoner
Lengde		7,051 m
Høyde		2,67 m
Vingespenn		7,92 m
Vingeareal		18 m²
Egenvekt		415 kg
Vekt (lastet)		660 kg
Motorer		80 hk Le Rhōne eller Gnome
Topphastighet		145 km/t
Rekkevidde		250 km

Nieuport 10 var et fransk biplan som så tjeneste som rekognoseringsfly, toseters oppklaringsfly og treningsfly for det franske flyvåpenet under den første verdenskrigen. Det var også det første flyet konstruert av ingeniøren Gustave Delage som et sesquifly (dvs. fly med «halvannen» vinge) for militær benyttelse.

Nieuport 10

I januar 1914 kom marineingeniør Gustave Delage til firmaet Société Anonyme des Etablissements Nieuport, og viste seg å ha et talent for designarbeid og konstruksjon av fly. Hans første flyet var Nieuport Type X, et toseteres monoplan, men han var i gang med å planlegge det neste flyet, et biplan, da krigen brøt ut sommeren 1914. Delage ble innkalt til militærtjeneste under mobiliseringen, og kunne ikke gjenoppta sitt arbeid før tidlig i året 1915. Hans biplanprosjektet som var opprinnelig beregnet på deltagelse i Gordon Bennett Trophy flyverracet, ble ikke avbrutt av firmaet som sendte inn patent på et nytt fly den 30. januar 1915.

Det nye flyet, et biplan, fikk en egen betegnelse for å skille det fra forgjengeren, Nieuport X.B. Bokstaven B sto for «biplan». Det er mulig at prototypen var ferdigbygd før årsskiftet, ettersom patentsøknaden hadde fotografier av et ferdigbygd eksempel. Firmaet hadde spesialiserte seg på bygging av lettvekts monoplaner, men i møte med militærets observasjoner om at et biplan vil være idealt for rekognoseringsoppdrag med bedre klatringsevne valgt Delage et kompromiss mellom monoplanet og biplanet. Delage tok skrogkonstruksjonen fra Nieuport-monoplanet og paret det med en konvensjonell toppvinge fra biplanet, men erstattet undervingen med såkalte kortkordevinge. Undervingen vil ha en meget kort korde så observatøren vil ha meget gode utsiktsmuligheter. Dermed ble det nye biplanet et sesquifly med «halvannen» vingekonfigurasjon, med V-formet stager mellom vingene.

Toppvingen sørget for flyets løfteevne, mens undervingen var et bæreelement som kunne justeres på bakken for å kompensere for flyets vekt eller motorvalg. Det nye flyet vil dermed kunne kombinere monoplanets manøverevne med biplanets stabilitet. Den største ulempen med denne tekniske særpregenheten er strukturell svakhet ved voldsomme belastning på undervingen under luftmanøvrer. Richthofen som flyr et Albatros D.V fly som var bygd som sesquifly, nesten krasjet da undervingen brakk under ham.

Prototypen virker å være en direkte konversjon av forgjengeren Type X fremfor nyskapt ifølge fotografiene og beskrivelsene. Bare toppvingen hadde balanseror mens undervingen ikke var annet enn korte kordevinger, knyttet sammen med et par sett vaiere og et sett V-formet stag på hver side av skroget. Motoren var en Gnome rotasjonstempelmotor på 80 hestekrefter ytelse, under senere produksjon ble denne erstattet med Le Rhōne motorer med den samme ytelse. De første eksempler hadde en åpning gjennom toppvingen som observatøren som satt foran piloten, kunne reise seg gjennom for bedre utsikt. Det var datidens praksis å ha observatøren fremste på flyskroget, men det vist seg lite praktisk, så sitteplassene ble byttet om slik at piloten kunne sitte forrest.

Nieuport 10 var først ment som et rekognoseringsfly med kapasitet for hærssamarbeidsoppdrag, men ble snart et armert fly med maskingevær montert enten på vingen (Type AV) eller en maskingeværmontering i observasjonsplassen bak piloten (Type AR). Senere ble flytypen tatt i bruk for væpnede oppklaringsoppdrag, etter det ble oppdaget at hvis man bare hadde piloten om bord, vil flyets prestasjonene i luften forbedret seg. Motoren var ikke sterk nok ved full last i flyet. De fleste Nieuport 10 flyene som ble enseters jageroppklaringsfly, hadde den forreste delen av førerkabinen overdekket så piloten satt lik bak toppvingen. På toppviggen ble det montert et maskingevær som kunne skyte utenom propellfelten, først måtte piloten reiste seg for å lade om, men en ny mekanisme gjort det mulig å vippe våpenet ned til seg.

Den siste varianten av Nieuport 10 skulle inspirere fram en ny og mer kjent flytype, Bebé, Nieuport 11 som skapt seg et navn som et av den første verdenskrigens meste kjente jagerflyene.

I tjeneste

Nieuport 10C1

Antall

De første Nieuport 10-flyene kom til det britiske Royal Naval Air Service som allerede i februar hadde vist interesse i Nieuport X.B, fra den 25. mai 1915. Den første ordren var på 24 fly, deretter andre 14 fly i året 1915.

I den samme måneden ble de første Nieuport 10-flyene levert til det franske Aviation militaire, men presise data på produksjonen av både Nieuport 10 og etterfølgeren Nieuport 12 er ikke kjent, bare et grovt estimat på alle Nieuport-fly med Le Rhōne-motor, omtrent 7 200 fly. Dermed hadde man bare enkeltopplysninger om antallet i tjeneste for det franske flyvåpenet. I august 1915 var 81 Nieuport 10-fly kommet i tjeneste, mye tyder på at de bare var i mindre tall gjennom sin tjenestetid fram til 1916.

Nieuport 10 ble lisensprodusert i Italia for det italienske flyvåpenet av firmaet Macchi som var registrert som et samarbeidsselskap (Società Anonima Nieuport-Macchi) allerede i 1913, siden august 1915. 240 Nieuport 10-fly ble bygd og levert av Nieuport-Macchi, som gjennomgikk den samme utviklingen som i Frankrike fra toseters rekognoseringsfly til ettseters væpnede oppklaringsfly. Disse ble etter hvert tatt ut av fronttjeneste som treningsfly da nyere og bedre fly kom til. Trolig hadde italienerne mer enn 500 Nieuport 10-fly i egen tjeneste i krigen.

Russland fikk sitt første Nieuport 10 sent i året 1915, disse var for det meste benyttet som ubevæpnede rekognoseringsfly mens et lite antall ettseters varianter ble bygd lokalt av Dux og Lebedev, armert med maskingeværer. Produksjonen fortsatte fram til 1918, men de siste eksempler som var brukt som treningsfly, fortsatte i tjeneste fram til 1925.

I kamp

I fransk tjeneste ble flyet først brukt tiil rekognosering, men etter hvert også i væpnede oppdrag, deriblant eskorte av bombefly og aggressive oppklaringstokter over fiendtlig territorium med kapasitet for å forsvare seg mot tyske fly. Den første franske kampenhet bestykket med jageroppklaringsfly er trolig Groupe d'Combat de Malzéville som hadde to Nieuport 10-fly sammen med Caudron G.4 fly i august 1915. En flyver som sluttet seg til Escadrille N.3, flyr sitt første kampoppdrag om bord på et Nieuport 10-fly - denne piloten var Georges Guynemer som skulle bli et av de største flyveress i fransk tjeneste.

En andre berømt flyveress i Italia, Francesco Baracca, begynte også sin karriere som flyver om bord på et Nieuport 10-fly som i italiensk tjeneste var benyttet som eskorte for de store Caproni bombeflyene. En russisk flyver som også skulle bli kjent som et fremragende flyveress, Alexander Alexandrovich Kosakov, startet sin karriere den 14. juni 1916 da han skjøt ned et tysk fly med et Nieuport 10-fly.

I slutten ble alle flyververdige Nieuport 10-flyene overført til flyskolene i Frankrike og Italia ettersom disse hadde for svak motorytelse med deres Le Rhōne motorene, og nyere modeller med bedre egenskaper og ytelser hadde blitt satt i produksjon.

Skolefly

Den første skoleflyvarianten som ble satt i produksjon enten gjennom ombygging av eksisterende fly eller som nybygde fly, fikk betegnelsen Nieuport 80, muligens fordi disse flyene brukte Le Rhōne motorer med en ytelse på 80 hk. Fly med enkelstyring fikk begrepet E.1 mens fly med dobbelstyring fikk et annet begrep, E.2.

Det amerikanske ekspedisjonskorpsets flykorps (A.E.F Air Service) kjøpt til seg 147 Nieuport 80 E.1 skolefly for flyvertrening. Dette skyldes at amerikanske flyverne måtte trenes på fransk grunn for å skape seg sine egne flyverskvadroner. Senere ble det også kjøpt inn 173 Nieuport 81 og 244 Nieuport 83 E.2 skolefly for det samme formålet.

Nieuport 83 var en fortsettelse av Nieuport 10 basismodellen, mens Nieuport 81 og 82 begge var basert på etterfølgeren Nieuport 12, som den siste i serien av Nieuport skoleflyene under første verdenskrig. Brazil, Portugal og Uruguay beordret flere eksempler fra Frankrike mens Italia og Japan lisensproduserte deres egne varianter, Type DC 10.000 og Ko 2.

Varianter

Nieuport 10 C.1

Nieuport X.B

Betegnelse ment for å skille biplanet fra et monoplan som var betegnet som Nieuport X.

Nieuport X.AV

Flyprodusentbetegnelse senere oppgitt; AV står for avant (foran), med observatøren forrest i førerkabinen.

Nieuport X.AR

Flyprodusentbetegnelse senere oppgitt, AR står for arrière (bak), med observatøren bak piloten i førerkabinen.

Nieuport 10 A.2

Toseteres rekognoseringsfly for artilleristøtte, samme som Nieuport 10AR

Nieuport 10 C.2

Ettseters jageroppklaringsfly. Nieuport 11 har sitt utgangspunkt i denne varianten.

Nieuport 83 E.2

Skoleflyvariant med modifikasjoner for treningsrolle.

Nieuport-Macchi 10.000

Italienskbygd variant med en del modifikasjoner.

Nieuport 18 eller 18 meter Nieuport

Uoffisiell betegnelse på basistypen basert på vingearealet.

Nakajima Army Type Ko 2 Skolefly

Nieuport 83 E.2 bygd under lisens i Japan

Skolefly Type 2

Thailandsk betegnelse på importerte Nieuport 83 E.2 fly.

Litteratur

• Bruce, J. M. Nieuport 10-12 - Wincock Datafile 68 1998 ISBN 1-902207-01-7
• Davilla, James & Soltan, Arthur. French Aircraft of the First World War, Flying Machines Press 2002 ISBN 1-891268-09-0

Eksterne lenker

• 1915 Nieuport 10/83E Arkivert 14. mars 2016 hos Wayback Machine.