Hopp til innhold

Mausollos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mausollos
Mausollos, 377–353 f.Kr. Avstøpning fra Pusjkinmuseet, Moskva.
Fødtca. 410 f.Kr.Rediger på Wikidata
Karia
Død353 f.Kr.Rediger på Wikidata
Halikarnassos
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
EktefelleArtemisia II av Karia[1]
FarHecatomnus
SøskenAda av Karia[2]
Artemisia II av Karia[1]
Pixodarus
Idrieus
BarnPixodarus
GravlagtMausoleet i Halikarnassos
Mausollos på Commons

Mausollos (gammelgresk: Μαύσωλος eller Μαύσσωλλος; karisk: [𐊪𐊠]𐊲𐊸𐊫𐊦, Mauśoλ; på latin og engelsk: Mausolus) var hersker av Karia i Anatolia i tiden 377–353 f.Kr. Han nøt status som konge eller dynast i kraft av den mektige posisjonen skapt av faren Hekatomnos (karisk: 𐊴𐊭𐊪𐊳𐊫, K̂tmño), som var den første satrapen (persisk guvernør) av Karia fra det arvelige Hekatomnidedynastiet. Ved siden av Karia styrte Mausollos også Lykia og deler av greske Jonia og øygruppen Dodekanesene i Egeerhavet. Han tok del i opprøret mot perserkongen Artaxerxes II Mnemon i 362 f.Kr., erobret en stor del av Lykia, Jonia og flere greske øyer, og samarbeidet med Rhodos i den første forbundskrigen mot Athen. Han flyttet sin hovedstad fra Mylasa – det tradisjonelle setet til kongene i Karia – til Halikarnassos.

Mausollos er i dag mest kjent for sitt monumentale og praktfullt gravsted, og et av de syv underverkene i den antikke verden, mausoleet i Halikarnassos, hvis konstruksjon tradisjonelt har blitt tilskrevet hans hustru og søster Artemisia. Navnet hans har således også gitt et norsk ord, mausoleum, avledet fra gresk mausoleion, i betydningen «monumentalt gravmæle (særlig over en fyrste)».[3]

[rediger | rediger kilde]

Mausollos’ navn er bare kjent direkte fra gresk (gammelgresk: Μαύσωλος eller Μαύσσωλλος).[4] Det er imidlertid klart av karisk opprinnelse, og ville blitt skrevet som *𐊪𐊠𐊲𐊸𐊫𐊦 (*Mauśoλ) eller lignende.[4][5] Dette er et sammensatt navn som kanskje betyr «meget velsignet». Den første delen, *Ma-, kan bety «meget», lik det samme ordet i hieroglyfisk luvisk.[5] Den andre delen, *-uśoλ, som betyr «velsignet», er svært vanlig i karisk navntradisjoner. Andre eksempler omfatter bare Uśoλ (𐊲𐊸𐊫𐊦 = gammelgresk: Υσσωλλος, «velsignet»), Šaruśoλ (𐤭𐊠𐊥𐊲𐊸Σσ, ghly, «velsignet»", og Pnuśoλ/Punwśoλ (𐊷𐊵𐊲𐊸𐊫𐊦/𐊷𐊲𐊵𐊿𐊸𐊫𐊦 = Πονυσσοωλ, «velsignet av alle»).[4]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Mausollos var den eldste sønnen til Hekatomnos, en innfødt fra Karia som ble satrap av Karia kort tid etter at Tissafernes døde, ca. 395 – ca. 392 f.Kr.[6] Mausollos etterfulgte sin far ved Hekatomnos’ død i 377 f.Kr.[6][7] De to kan ha delt herredømmet over Karia tidlig på 370-tallet f.Kr., skjønt, kort tid før Hekatomnos’ død.[8] Deres nære forhold er illustrert i familiescenene fra sarkofagen til graven til Hekatomnos og Aba.[9] De ble også avbildet ved siden av hverandre i en statuegruppe fra byen Kaunos.[10] Hvorvidt Mausollos hadde et reelt eller seremonielt embete før hans egentlige regjeringstid, er imidlertid spekulativt.[6][8]

Styre

[rediger | rediger kilde]
Statue antatt å være Maussollos (British Museum).

Mausollos ble satrap da faren Hekatomnos døde i 377/376 f.Kr. Han styrte sammen med sin hustru, som også var hans søster, Artemisia (kjent som Artemisia II for å unngå forvirring med den tidligere Artemisia I Lygdamis). Ettersom de to ikke hadde barn, og incest av denne typen ellers ikke var kjent i Karia, antas det at deres uvanlige ekteskap var helt symbolsk.[8] Selv om bare Mausollos noen gang ble referert til som satrap, er det klart at Artemisia hadde en viss politisk autoritet som felles dynast mens de to fortsatt levde.[8][11]

Satrapenes opprør

[rediger | rediger kilde]

Mausollos deltok i satrapenes opprør, en lang og kompleks affære der mange satraper vest i Akamenidedynastiets Perserrike gjorde opprør mot Artaxerxes II Memnon, mest i løpet av 360-årene f.Kr. Satrapenes opprør, også kalt det store opprøret, var ikke en koordinert affære, men besto av flere separate opprør i hele Anatolia. Mausollos deltok først og fremst på Artaxerxes side, selv om greske kilder sier at han også kortvarig gjorde opprør mot ham.[12]

Diodorus Siculus hadde Mausollos på sin liste over satraper som gjorde opprør mot Artaxerxes II.[6][13][14] Også med på denne listen var Teos av Egypt, Ariobarzanes av Hellespontske Frygia, Orontes av Mysia, Autofradates av Lydia og ulike befolkninger i Anatolia og Fønikia. Med flertallet av Anatolia, Levanten og Egypt i opprør, sa Diodorus at halvparten av Artaxerxes’ inntekter ble avskåret fra ham.[13] En annen deltaker var kong Agesilaos II av Sparta, som var en xenia, gjestevenn, av Mausollos.[6][15]

De fleste bevisene for Mausollos’ deltakelse i det store satrapsopprøret er imidlertid på siden av hans nominelle områder. Mausollos, sammen med Autofradates, satrapen av Lydia, ledet beleiringen av Adramyttion i 366 f.Kr. på forespørsel fra Artaxerxes. Ariobarzanes hadde søkt tilflukt der etter at Autofradates hadde drevet ham ut av Assos.[16] I følge Xenofon ble Mausollos angivelig overtalt til å forlate beleiringen av Agesilaos II av Sparta, som Mausollos og Taos av Egypt ga en eskorte for å unnslippe trygt.[15] Dette kan være et tegn på at Mausollos bare trosset overherren sin i det skjulte, siden det ikke er bevis for at han faktisk førte krig mot Artaxerxes.[6][14]

Diodorus Siculus forteller også at Mausollos og Autofradates, som i all hemmelighet ikke forfulgte Ariobarzanes, hjalp Orontes fra Mysia i hans senere opprør i 362 f.Kr. I motsetning til Taos eller Agesilaos er imidlertid Mausollos og Artemisia stort sett fraværende i fortellingene om Orontes’ opprør, og det er ingen bevis for at de tok noen konkrete tiltak mot Artaxerxes II.[6][17]

Mausollos ble ikke straffet for sin påståtte deltakelse i satrapenes opprør, i motsetning til mer opplagte opprørere som persiske Datames, satrap av Kappadokia (eller Kilikia, bevisene er usikre)[18] eller Ariobarzanes. Han forble i embetet etter at opprøret ble knust i 362/361 f.Kr. og ble til og med belønnet ved å få også Lykia å styre over.

Lykia

[rediger | rediger kilde]
Mynt preget av Maussolos som persisk satrap av Karia. Hode av Apollon, motsatt: Zevs Labrandos stående, tekst MAYΣΣΩΛΛO («av Maussolos»). ca. 377/376 – ca. 353/352.[19]

Etter satrapsopprøret kom Mausollos og Artemisia til å styre Lykia, og la dette territoriet sørøst for Karia til deres satrapi. Lykia hadde først blitt erobret av Perserriket samtidig som Jonia og Karia, av Harpagos, en general under Kyros den store, i henhold til Herodotos.[20][21][22] Etter tiden med Harpagos var imidlertid den persiske tilstedeværelsen i Lykia minimal og bestridt av Det athenske sjøforbundet. Landet ble styrt av en rekke mindre lokale makthavereLykia hadde vendt tilbake til persisk kontroll. Lykias styre ble overført til Mausollos en gang i perioden ca. 362 – ca. 353 f.Kr.[6][22]

Mausollos styrte Lykia som satrap i den senere delen av hans regjeringstid. Fra denne tiden og utover ble det ikke lenger slått uavhengige lykiske mynter, og i stedet sirkulerte mynter av Mausollos og hans etterfølgere i Lykia. Selv om han ikke erobret Lykia, kan han ha vært militært aktiv der, ettersom Stefan fra Bysants (500-tallet e.Kr.) har fortalt at han aksjonerte i Milyas nord for Lykia.[22] Hvordan Mausollos og Artemisia styrte Lykia er ikke klart. The Pseudo-Aristoteles’ Oekonomika registrerte at Mausollos hadde en hypark (ὕπαρχος, «stedfortreder») aktiv i Lykia,[23] selv om denne beretningen er langt fra pålitelig.[22] En senere trespråklig inskripsjon viser at deres bror Pixodaros hadde garnisonsjefer i Lykia (gammelgresk: ἐπιμελητής), noe som kan ha vært sant på Mausollos’ tid også.[22]

Mausollos og Artemisia inngikk en allianse med Faselis, en havneby ved den østlige grensen til Lykia, noe som viser omfanget av deres utbredelse.[6] Theodectes of Theodektes, en tragisk poet fra Faselis, skrev et drama kalt Mausollos for å hedre satrapen ved begravelsen hans.[6]

Forbundskrigen

[rediger | rediger kilde]
Tetradrakme av Mausollos. Forsiden avbildet en løve, motsatt side en stjerne med åtte stråler.

Mausollos og Artemisia samarbeidet med opprørerne mot Athen i den første forbundskrigen (357–355 f.Kr.), hvorved de bidro til å utvide sin autoritet blant de greske øyene og byene ved siden av Karia.

Etter kongefreden (også kalt Antalkidas’ fred) avsluttet Korintkrigen fra 395 til 387 f.Kr., hvor Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte stater, Theben, Athen, Korint og Argos, som innledningsvis ble støttet av Persia. Med fredsavtalen ga Artaxerxes II kontrollen over de greske byene i Anatolia til sine satraper, samtidig som han garanterte uavhengigheten til grekerne utenfor kysten av Anatolia. Kong Agesilaos II av Sparta ble satt til å håndheve denne freden blant grekerne.[24] Athenerne dannet deretter det som kalles Det andre athenske sjøforbundet (i motsetning til den tidligere første athenske sjøforbundet) som en motvekt til Spartas hegemoni. Blant de rundt 60 greske samfunnene som grunnla denne alliansen i 378 f.Kr., var Rhodos, Khíos og Byzántion. Alle disse tre gjorde opprør mot Athen i 357 f.Kr., etter at athenerne hadde begynt å samle inn økonomiske bidrag (syntaxeis) fra sine allierte og etablerte en aggressiv klēroukhia (en form for statholdere)[25] på Samos i 360-årene f.Kr.[26]

Demosthenes, den store taleren i Athen, beskrev utbruddet av forbundskrigen i hans tale Om friheten til rhodiene: «Vi ble anklaget av khianerne, bysantinerne og rhodiene for å ha sammensverget imot dem, og det var derfor de samordnet den siste krigen mot oss; men ... Mausollos [var] pådriveren og anstifteren av dette».[26] [27] I denne talen, hovedkilden for Karias engasjement i forbundskrigen, gjør Demosthenes det klart at Mausollos og Artemisia støttet opprørerne i flåtekrigføring mot Athen.[28] Selv om de nøyaktige årsakene til forbundskrigen er uklare, kan det være tilfelle at Mausollos selv oppfordret til den for å utvide sin innflytelsessfære til de nærliggende greske øyene Dodekanesene.[6]

Forbundskrigen tok raskt slutt i 355 f.Kr. Athenerne var allerede svekket etter at Filip II av Makedonia erobret Amfipolis, en viktig koloni for Athen som hentet tømmer herfra for å bygge og opprettholde sin flåte. Athen gikk på flere nederlag til sjøs for opprørerne, og byen var nesten konkurs.[26] Da også Artaxerxes III av Persia grep inn satte det vilkårene for en fredsavtale. Enten under eller kort tid etter forbundskrigen, kontrollerte de kariske satrapene de greske øyene Rhodos, Kos og Khíos, delvis fordi de hadde undergravd athensk autoritet i regionen.[6]

Rhodos, som tidligere hadde vært styrt av et demokrati på linje med Athen, ble i stedet styrt av et oligarki støttet av en karisk militærgarnison.[28] Den romerske forfatteren og arkitekten Vitruvius (100-tallet f.Kr.) har fortalt en historie om hvordan, da Mausollos døde kort tid etter at forbundskrigen var avsluttet, demokratene på Rhodos styrte en kort tid sitt eget oligarki fra Hekatomnidedynsatiet og uten hell gjorde opprør mot Mausollos’ søster Artemisia II.[29][30]

Mausollos invaderte også deler av Jonia og kontrollerte andre på ubestemte tidspunkter i hans regjeringstid. I tillegg til deres nye hovedstad ved Halikarnassos, hadde Mausollos og Artemisia betydelig kontroll over de andre greske byene på kysten av Karia, som Iasos, Miletos og Knidos.[6] En del av denne kontrollen hadde diplomatiske elementer. For eksempel bodde astronomen Eudoksos fra Knidos, som utviklet en kosmisk modell av konsentriske sfærer, ved hoffet til Mausollos og kan ha hjulpet til med å styre politikken til Knidos slik satrapen ønsket.[6][31] Mausollos’ styre ble håndhevet med brutalitet, skjønt forfatteren Polyainos rapporterte at Mausollos hadde gjort sin bror Idrieus til stedfortreder for å erobre den befestede byen Herakleia ved Latmos. Senere lot han som om han sendte tilbake byens gisler som Idrieus hadde tatt til fange, og etter å ha vunnet bybefolkningens tillit, gikk han i bakhold i byen om natten etter at alle innbyggerne hadde forlatt dens murer for å se på hans militærprosesjon. Hver for seg skrev den samme forfatteren hvordan Mausollos’ søster og kone Artemisia fanget den samme byen ved et lignende bedrag, og distraherte byens befolkning med en religiøs prosesjon av kvinner, evnukker og musikere, i stedet for soldater.[6][14]

Tyrannisk omdømme

[rediger | rediger kilde]
Original og rekonstruert utgave av statuen tradisjonelt identifisert som Artemisia, fra mausoleet i Halicarnassos, nå i British Museum.

Mausollos var ikke elsket av alle sine undersåtter. Han framstår som en stereotypisk despot eller tyrann i beretningene til samtidige grekere. Oekonomika som først feilaktig ble tilskrivet Aristoteles (og derfor omtales som Pseudo-Aristoteles) forteller mange historier om urettferdighetene i hans styre, delvis fordi han trengte å skaffe midler for å hylle persiske kongen.[23] Han lurte visstnok folket i Mylasa ved å fortelle dem at Artaxerxes II Memnon var i ferd med å angripe byen som var uten forsvarsmurer; etter at de lokale elitene ga mye penger til Mausollos slik at han kunne bygge murer for Mylasa, fortalte han dem at varsler forhindret ham i å gjøre noe. Byen ble ikke angrepet og Mausollos beholdt innbyggeres penger.[23] Polyainos har fortalt en lignende historie om hvordan han løy for sine undersåtter om at Artaxerxes II truet med å ta herredømmet; han viste dem skattene sine, som han ville selge for å beholde dem, og derfor ga hans undersåtter villig ham en enorm mengde løsøre, uvitende om hans bedrag.[32]

Mausollos’ hypark Kondalos var også autoritær, ifølge Oekonomika. Mens han samlet inn penger til Mausollos, bemerket Kondalos at folket i Lykia hadde langt hår, i motsetning til karerne. Han fortalte sine lykiske undersåtter at Artaxerxes II krevde hår for å lage parykker (προκομία) til hestene sine. Mausollos krevde derfor at lykerne skulle barbere hodet og sende ham håret. Hvis lykerne ikke ønsket å barbere hodet, kunne de betale sine kariske guvernører penger i stedet for hår, og Mausollos kunne kjøpe hår av grekerne i stedet. Hele greia var svindel. Intet hår ble sendt noen steder, men Kondalos og Mausollos tjente store penger.[23]

Ikke alle undersåttene til Mausollos aksepterte hans autoritære styre. En rekke med inskripsjoner fra Iasos og Mylasa registrerer hvordan Mausollos straffet adelsmenn som konspirerte mot ham.[33][34][35][36] Den mest dramatiske er fra 355/354 f.Kr., sent i Mausollos’ regjeringstid, da han overlevde et attentat av misfornøyde undersåtter under den kongelige prosesjonen på den årlige festivalen i Labranda.[36] Et lignende komplott hadde blitt forpurret i Mylasa over et tiår tidligere (367/366 f.Kr.).[34] Ved siden av disse forsøkene på å få drept Mausollos, straffet han også en gruppe brødre som konspirerte for å vanhellige en statue av hans far Hekatomnos i Mylasa (361/360 f.Kr.).[35] De samme brødrene ble feiret i Iasos, hvor byen ga dem fullmakt rundt denne tiden, kanskje i strid med Maussollos.[37] Ikke desto mindre straffet Iasos fortsatt en rekke ukjente konspiratører mot Mausollos på 360-tallet f.Kr., og satte eiendommen deres ut på auksjon.[33]

Byggeprosjekter

[rediger | rediger kilde]

Maussollos og Artemisia flyttet hovedstaden sin fra Mylasa til Halikarnassos tidlig i deres regjeringstid.[38] Halikarnassos hadde historisk sett vært en gresk koloni med en betydelig innfødt befolkning av karianere og lelegere.[6] Byen ble gjenoppbygd av Maussollos, og ble endret etter et nytt rutenettmønster. Befolkningen ble utvidet gjennom en prosess med synoikismos: innbyggere i landsbyer i Karibia i nærheten ble flyttet til den nye hovedstaden.[6] Plinius den eldre, som feilaktig[6] tilskrev synoikismos til Aleksander den store, listet opp landsbyene assimilert i Halikarnassos som Theangela, Sibde, Medmasa, Euraliom, Pedasos og Telmissos.[39]

Byen Halikarnassos, nylig gjenoppbygd av Maussollos og Artemisia, hadde en rekke greske trekk, også et stort teater og agora. Nye bymurer utvidet seg til havnefestninger, og gjorde Halikarnassos til den primære havnen til krigsflåten.[40]Bror og søster bygde seg et palass på neset til Zephyrion, ved siden av det eldre Apollon-tempelet, som siden har blitt bygget over av middelalderborgen Petronium (Sankt Peters borg), nå hetende Bodrum Kalesi.

Synoikismos til Halikarnassos kan ha blitt inspirert av den tidligere synoikismos på Rhodos, da de tre store greske byene på øya (Ialysos, Kameiros og Lindos) kom sammen og ble Rhodos som hovedstad i ca. 408 f.Kr. Rhodos og Halikarnassos hadde nære bånd. Begge hevdet å ha mytiske doriske aner (selv om folket i Halikarnassos snakket jonisk gresk)[41] og begge byene var alliert innenfor det doriske hexapolis i den arkaiske perioden.

Et annet tidligere øymedlem av det doriske Hexapolis, Kos, gjennomgikk synoikismos kort tid etter Halikarnassos.[6] Denne lignende synoikismos til Kos kan ha blitt politisk indusert av Maussollos, spesielt ettersom Demosthenes sa at Idrieus kontrollerte Kos mens han var satrap, selv om bevisene er usikre.[42] Andre byer og tettsteder som kan ha blitt flyttet eller gjenoppbygd av Maussollos eller hans familie omfattet Herakleia ved Latmos, Knidos (som flyttet fra Datça til Tekir på rundt denne tiden), og Priene (som i stedet kan ha blitt flyttet av Aleksander den store etter Maussollos’ tid).[6]

I tillegg til byer, gjenoppbygde Maussollos store kariske religiøse helligdommer ved Amyzon, Labranda og Sinuri. Alle tre var lokalisert i de kariske fjellene, vekk fra store bysentre. Religiøs aktivitet omfattet årlige prosesjoner opp i fjellet til de nye monumentale templene ved disse helligdommene. Investeringene på Labranda av både Maussollos og broren Idrieus var spesielt intensive; den årlige prosesjonen til Maussollos fra Mylasa ble et midtpunkt i den kongelige Hekatomnidekulten.[43][44]

«Hellenisering» og den joniske renessansen

[rediger | rediger kilde]

Maussollos omfavnet gresk kultur til en viss grad. Det er diskutert om Karia gjennomgikk «hellenisering», «karianisering», eller en kompleks kombinasjon av de to (for eksempel kreolisering),[43] under hans styre.[45][46][47]

All den opprinnelige konstruksjonen ved Halikarnassos var karakteristisk for den såkalte joniske renessansen, som Hekatomnidene sponset over hele deres territorier, og som fortsatte i den tidlige hellenistiske perioden på steder som Priene.[47][48] [49] Mange byer og religiøse sentre i og rundt Karia har trekk fra den joniske renessansen etter direkte økonomisk støtte fra Maussollos og hans familie.

Mausoleet i Halikarnassos

[rediger | rediger kilde]
Modell av mausoleet i Halikarnassos, ved Bodrum museum for undervannsarkeologi.

Maussollos er mest kjent for sin monumentale grav: Mausoleet i Halikarnassos. Tradisjonen hevder at det ble reist og oppkalt etter ham etter ordre fra hans kone og søster Artemisia etter hans død.[50] Graven ble først fullført etter hennes død. Det er sannsynlig at byggingen begynte mens Maussollos fortsatt levde, og at han hadde tilsyn med den sammen med Artemisia.[6]

Mausoleet i Halikarnassos var emblematisk for den joniske renessansen, og kombinerte greske arkitektoniske stiler med de fra anatoliske strukturer som Nereidmonumentet ved Xanthos i Lykia. De ledende håndverkerne som tegnet og bygde mausoleet besto av kjente grekere og karianere: arkitektene Satyros og Pytheos, og skulptørene Skopas av Paros, Leokhares, Bryaxis og Timotheos.[6] Graven til Hekatomnos, far til Maussollos, i sentrum av Mylasa har blitt ansett som et uferdig «ur-mausoleum», som har en lignende terrassestruktur, men mangler de tilsvarende elementene over bakken.[51]

Gravmonumentet var berømt selv i antikken. Selv om mausoleet (gammelgresk: Μαυσωλεῖον) ble oppkalt etter Maussollos, har begrepet mausoleum blitt brukt generisk for enhver storslått grav over bakken.[3] Dette var sant allerede under antikken; Martialis brukte begrepet i referanse til Augustus’ mausoleum (død 14 e.Kr.).[52] Antipatros fra Sidon listet opp mausoleet i Halikarnassos som et av de syv underverkene i den antikke verden.[53]

Stedet for mausoleet og noen få rester kan fortsatt sees i den tyrkiske byen Bodrum (gamle Halikarnassos). Det meste av overlevende skulpturelle elementer er nå tatt vare på i British Museum i London, hvor de ble tatt av Charles Thomas Newton på 1850-tallet.[54] Moderne utgravninger av stedet for mausoleet, som med andre arkeologiske trekk ved det gamle Halikarnassos ved Bodrum, har blitt ledet av det danske arkeologiske prosjektet i forbindelse med Bodrum Museum undervannsarkeologi.[55] [58]

Død

[rediger | rediger kilde]
Statue av en hekatomnidehersker, antatt Mausollos (British Museum)

Maussollos døde kort tid etter det mislykkede attentatforsøket ved Labranda. Diodorus Siculus har fortalt at han døde i 353/352 f.Kr.[7] Moderne konsensus stemmer overns med denne datoen, delvis fordi Maussollos var kjent for å ha deltatt i forbundskrigen (357–355 f.Kr.), men hadde allerede dødd da Demosthenes skrev sin tale Om friheten til rhodiene (351 f.Kr.).[6] Plinius den eldre hevdet feilaktig at Maussollos døde i 351 f.Kr., som var da hans søster og kone Artemisia døde.[6] Hva som var Maussollos’ dødsårsak er ikke kjent.

Da Maussollos døde, ble levningene hans gravlagt i mausoleet i Halikarnassos, som han og Artemisia hadde bygget mens de fortsatt levde. Det er sannsynlig at mausoleet fungerte som heltdyrkelse og at Maussollos mottok kulttilbedelse etter sin død.[56] Arkeologiske bevis tyder på at tilbedelsen av Maussollos fortsatte til omtrent midten av det 2. århundre f.Kr.[57]

Artemisia iverksatte en overdådig begravelse for Maussollos, herunder spill og seremonier, der mange anerkjente grekere deltok. Mange av dem var elever av Isokrates som selv var fra greske byer innenfor innflytelsessfæren til hekatomnidene.[6] Theopompos fra Khíos vant prosakonkurransen og således overgikk Isokrates.[58] Dette kan ha vært Isokrates fra Apollonia, snarere enn de mer kjente Isokrates av Athens, som ville ha vært veldig gammel på denne tiden.[6] Theodektes av Faselis vant verskonkurransen med et tragisk drama med tittelen Maussollos.[6] Denne samlingen av kjente og innflytelsesrike grekere ved Halikarnassos i anledning Maussollos’ død, overvåket av Artemisia, kan være grunnen til at hun ble så kjent for sin sorg i den senere tradisjon.

Maussollos og Artemisia hadde ingen barn.[59] Etter at han døde, regjerte hans søster-kone Artemisia alene i en kort periode før hun selv døde (353–351 f.Kr.). Hun ble deretter etterfulgt av broren og søsteren Idrieus og Ada, som også var gift med hverandre. Det er ingen bevis for at Artemisia noen gang formelt sett var en satrap av Perserriket, snarere enn bare en lokal hersker. Bare mennene i Hekatomnide-familien ble noen gang omtalt som satraper, så vidt vi vet.[8] Så selv om Artemisia etterfulgte Maussollos i reelle termer, var hans etterfølger til embetet som satrap sannsynligvis broren Idrieus.

Århundrer etter Maussollos’ død skrev Lukianos av Samosata en tenkt dialog i etterlivet mellom den avdøde satrapen og filosofen Diogenes fra Sinope.[60] Selv om Maussollos hersket bredt som satrap, var rik i sin levetid og etterlot seg en praktfull grav i Halikarnassos, håner Diogenes ham ettersom de begge ikke har noe som helst etter døden.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Q45274651[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q45273628[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b «mausoleum», NAOB
  4. ^ a b c Adiego Lajara, Ignacio-Javier (2007): The Carian Language. BRILL. ISBN 978-90-04-15281-6.
  5. ^ a b Melchert, H. Craig (2013): Naming Practices in Second- and First-Millennium Western Anatolia (PDF), University of California
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Hornblower, Simon (1982): Mausolus. Oxford: Clarendon Press. ISBN 9780198148449.
  7. ^ a b Diodorus Siculus: Bibliotheca historica. 16.36.2.
  8. ^ a b c d e Carney, Elizabeth Donnelly (2005): Women and Dunasteia in Caria, The American Journal of Philology. 126 (1), s. 65–91. doi:10.1353/ajp.2005.0016. JSTOR 1562184. S2CID 162235783.
  9. ^ Diler, Adnan (2021): «Hekatomneion in Mylasa: preliminary studies on the cult», Pedersen, Poul; Poulsen, Birte; Lund, John, red.: Karia and the Dodekanese: Cultural Interrelations in the Southeast Aegean. Vol. I: Late Classical to Early Hellenistic. Oxford: Oxbow. ISBN 978-1-78925-511-9; s. 87–106.
  10. ^ Işık, Cengiz; Marek, Christian (2005): «Die Basen der Hekatomniden in Kaunos-Kbid», Pedersen, Brandt; Gassner, Verene; Landstätter, Sabina, red.: Synergia: Festschrift für Friedrich Krinzinger II. Wien: Phoibos. s. 239–247.
  11. ^ Sebillotte Cuchet, Violine (2015): «The Warrior Queens of Caria (Fifth to Fourth Centuries BCE)», Fabre-Serris, Jacqueline; Keith, Alison, red.: Women and War in Antiquity. Johns Hopkins University Press. s. 228–246.
  12. ^ Hornblower, Simon (2016): «Satraps' Revoltlocked», Oxford Classical Dictionary
  13. ^ a b Diodorus Siculus: Bibliotheca historica, 15.90.
  14. ^ a b Moysey, Robert Allen (1975): Greek Relations with the Persian Satraps: 371-343 B.C. (Thesis). Princeton University.
  15. ^ a b Xenodon: Agesilaos. 2.27.
  16. ^ Xenofon: Agesilaos. 2.26.
  17. ^ Brosius, Maria (2006): The Persians. Abingdon: Routledge. ISBN 0415320895.
  18. ^ Bing, J. Daniel (1998): «Datames and Mazaeus: The Iconography of Revolt and Restoration in Cilicia», Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte. 47 (1): 41–76. JSTOR 4436493.
  19. ^ CNG: Satraps of Caria. Maussolos. Circa 377/6–353/2 BC. AR Tetradrachm (23mm, 15.13 g, 12h). Halikarnassos mint. Struck circa 370–360 BC.
  20. ^ Herodotos: Historia, 1.176.
  21. ^ Bryce, Trevor R. (1986): The Lycians. Vol. I: The Lycians in Literary and Epigraphic Sources. København: Museum Tusculanum Press. ISBN 9788772890234.
  22. ^ a b c d e Keen, Antony G. (1998): Dynastic Lycia. A Political History of the Lycians and their Relations with Foreign Powers c.545-362 B.C. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-10956-8.
  23. ^ a b c d Pseudo-Aristotle: Economics. 1348a.
  24. ^ Cawkwell, George (1981): «The King's Peace», Classical Quarterly. 31 (1): 69–83. doi:10.1017/S000983880002108X. JSTOR 63846. S2CID 170486439.
  25. ^ Moreno, Alfonso (2013): «Cleruchy», Bagnall, Roger S.; Broderson, Kai; Champion, Craige B.; Erskine, Andrew; Huebner, Sabine R., red.: Encyclopedia of Ancient History, Blackwell
  26. '^ a b c Cawkwell, George (1981): Notes on the Failure of the Second Athenian Confederacy, Journal of Hellenic Studies. 101, s. 40–55. doi:10.2307/629842. JSTOR 629842. S2CID 159818710.
  27. ^ Demosthenes: Orations, 15.3.
  28. ^ a b Radicke, Jan (1995): Die Rede des Demosthenes für die Freiheit der Rhodier (or. 15). Stuttgart und Leipzig: B.G. Teubner. ISBN 9783598776144.
  29. ^ Vitruvius: Ten Books on Architecture, 2.8.14.
  30. ^ Kim, Patricia Eunji (2022): «Race, Gender, and Queenship in Book 2 of Vitruvius's de Architectura», Arethusa. 55 (1): 19–45. doi:10.1353/are.2022.0001. S2CID 251574514.
  31. ^ Diogenes Laertios: Lives of Eminent Philosophers, 8.8.
  32. ^ Polyainos: Strategemata. 7.23.1.
  33. ^ a b Blümel, Wolfgang (1985): Die Inschriften von Iasos. Bonn. 1. «PHI Iasos 78».
  34. ^ a b Blümel, Wolfgang (1987): Die Inschriften von Mylasa, I. Inschriften der Stadt. Bonn. 1. «PHI Mylasa 112».
  35. ^ a b Blümel, Wolfgang (1987): Die Inschriften von Mylasa, I. Inschriften der Stadt. Bonn. 2. «PHI Mylasa 113».
  36. ^ a b Blümel, Wolfgang (1987): Die Inschriften von Mylasa, I. Inschriften der Stadt. Bonn. 3. «PHI Mylasa 114».
  37. ^ Fabiani, Roberta (2013): «Iasos between Maussollos and Athens», Brun, Patrice; Cavalier, Laurence; Konuk, Koray; Prost, Francis, red.: Euploia. La Lycie et la Carie antiques. Actes du colloque de Bordeaux 5, 6, 7 novembre 2009. Bordeaux: Ausonius. s. 312–330.
  38. ^ Konuk, Koray (2021): «Maussollos and the Date of the Transfer of the Seat of the Karian Satrapy to Halikarnassos», Philia. 7, s. 93–97. doi:10.36991/PHILIA.202106. S2CID 248043865.
  39. ^ Plinius den eldre: Natural History, 5.29.
  40. ^ Pedersen, Poul (2010): «The City Wall of Halikarnassos», Van Bremen, Riet; Carbon, Jan-Mathieu, red.: Hellenistic Karia. Paris: Ausonius. s. 269–316.
  41. ^ Abe, Takuji (2015): «Herodotus' First Language: The State of Language in Halicarnassus», Talanta. 47, s. 145–164.
  42. ^ Demosthenes: Orations, 5.25.
  43. ^ a b Carstens, Anne Marie (2009): Karia and the Hekatomnids. The creation of a dynasty. Oxford: Archaeopress. ISBN 9781407304236.
  44. ^ Williamson, Christina (2021): Urban Rituals in Sacred Landscapes in Hellenistic Asia Minor. Leiden: Brill. ISBN 9789004461260.
  45. ^ LaBuff, Jeremy (2013): «Who(')s(e) Karian? Language, Names, and Identity», The Ancient History Bulletin. 27 (3–4), s. 86–107.
  46. ^ Herda, Alexander (2013): «Greek (and our) Views on the Karians», Mouton, Alice; Rutherford, Ian; Yakubovich, Ilya, red.: Luwian Identities. Culture, Language and Religion Between Anatolia and the Aegean. Leiden: Brill; s. 421–506.
  47. ^ a b Pedersen, Poul (2013): «The 4th century BC ’Ionian Renaissance’ and Karian identity», Henry, Olivier, red.: 4th Century Karia. Defining a Karian identity under the Hekatomnids. 28. Istanbul: Institut Français d'Études Anatoliennes-Georges Dumézil; s. 33–64.
  48. ^ Pedersen, Poul (1994): The Ionian Renaissance and some aspects of its origin within the field of architecture and planning, Isager, Jacob, red.: Hekatomnid Caria and the Ionian Renaissance. Acts of the International Symposium at the Department of Greek and Roman Studies, Odense University, 28-29 November, 1991. Odense: Odense University Press; s. 11–35.
  49. ^ Pedersen, Poul (2021): "From Classical to Hellenistic: the Maussolleion and the Ionian Renaissance", Pedersen, Poul; Poulsen, Birte; Lund, John, red.: Karia and the Dodekanese: Cultural Interrelations in the Southeast Aegean. Vol. I: Late Classical to Early Hellenistic. Oxford: Oxbow. ISBN 978-1-78925-511-9.
  50. ^ Sears, Matthew A. (2014): «Alexander and Ada Reconsidered», Classical Philology. 109 (3), s. 213. doi:10.1086/676285. ISSN 0009-837X. JSTOR 10.1086/676285. S2CID 170273543. Sitat: «Hecatomnus had several children, all of whom would rule at some point following his death. After his eldest son Mausolus, his other children were Artemisia, Idrieus, Ada, and Pixodarus. The children of Hecatomnus practiced monogamous sibling marriage, with Mausolus marrying Artemisia and Idrieus marrying Ada.»
  51. ^ Pedersen, Poul (2010): "Maussollos and the 'Uzun Yuva' in Mylasa: an unfinished Proto-Maussolleion at the heart of a new urban centre?", Van Bremen, Riet; Carbon, Jan-Mathieu, red.: Hellenistic Karia. Études. Paris: Ausonius. ISBN 9782356132833; s. 69–102.
  52. ^ Martialis: Epigrams. 5.64.
  53. ^ Antipatros fra Sidon: Greek Anthology. 9.58.
  54. ^ Jenkins, Ian (1997): «Sir Charles Newton, KCB (1816-1894)», Waywell, Geoffrey B., red.: Sculptors and Sculpture of Caria and the Dodecanese. London: British Museum Press. ISBN 9780714122120; s. 10–23.
  55. ^ «The Danish Halikarnassos Project», Carlsbergfondet.dk. Arkivert fra originalen 9. august 2017
  56. ^ Carstens, Anne Marie (2013): «Tracing Elite Networks. A View from the Grave», Brun, Patrice; Cavalier, Laurence; Konuk, Koray; Prost, Francis, red.: Euploia. La Lycie et la Carie antiques. Actes du colloque de Bordeaux 5, 6, 7 novembre 2009. Bordeaux: Ausonius; s. 101–110.
  57. ^ Lund, John (2021): "The function of the Maussolleion terrace after 350 BC: the testimony of the finds", Pedersen, Poul; Poulsen, Birte; Lund, John, red.: Karia and the Dodekanese: Cultural Interrelations in the Southeast Aegean. Vol. I: Late Classical to Early Hellenistic. Oxford: Oxbow. ISBN 978-1-78925-511-9.
  58. ^ Plutark: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A2008.01.0344%3Astephpage%3D833b Vitae decem oratorum, 838b.
  59. ^ Strabon: Geography, 14.2.17.
  60. ^ Lukianos av Samosata: Dialogues of the Dead, 29.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • (en) Mausolus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • «Mausolus», artikkel av Jona Lendering, Livius.org
  • «Caria», Livius.org. Arkivert fra originalen 1. januar 2015.
  • «Mausolus», Chisholm, Hugh, red. (1911): Encyclopædia Britannica. Bind 17 (11. utg). Cambridge University Press. s. 917.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mausollos&oldid=24786725»