Hopp til innhold

Iris (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Iris
Iris som regnbuens gudinne. Marmorstatue av Gaetano Matteo Monti (1841), Kunsthistorisches Museum i Wien, Østerrike.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἾρις
ForeldreThaumas og Elektra
SøskenArke, harpierne, Hydaspes
MakeSefyros, vestavinden
BarnPothos
AspektKommunikasjon, meldinger, regnbuen
Bostedfjellet Olympos
SymbolerRegnbuen, merkurstav (kērukeion), krukke
TeksterHomer
Hesiod
Ovid
Pseudo-Apollodorus

Iris (gammelgresk: Ἶρις, Îris, «regnbue»)[1][2] er personifiseringen av regnbuen og budbringeren til gudene, en tjener for olympierne og spesielt gudenes dronning Hera. Hun er datter av Thaumas og Elektra.[3]

Iris dukker opp i flere historier som bærer budskap fra og til gudene eller løper ærend. I Homers Iliaden er det henne og Akilles’ mor Thetis som gudene sendte til Akilles som budbringer etter at han hadde kjørt noen ganger rundt Patroklos’ grav med Hektors lik for å overtale ham til å la kong Priamos komme og motta sin sønns legeme mot løsepenger. Hun har derimot ingen egen mytologi. På samme måte er svært lite eller ingenting av en historisk kult og tilbedelse av Iris som er bevitnet i bevarte opptegnelser, unntaket er noen få spor fra den hellige øya Delos.

I antikkens greske kunst er Iris avbildet som en bevinget ung kvinne som bærer en kērukeion, en særskilt stav som identifiserte et sendebud,[4] og en kanne med vann for gudene. Iris ble tradisjonelt sett på som hustruen til Sefyros, guden for vestavinden og en av de fire anemoiene, av hvem hun er mor til Pothos i noen versjoner.[5]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Det gammelgreske substantivet Ἶρις betyr både regnbuen[1] og månens glorie.[6] En inskripsjon fra Korint har gitt bevis for en opprinnelig form Ϝῖρις (wîris) med en digamma som senere ble utelatt.[6] Substantivet ser ut til å være av førgresk opprinnelse.[7] En urindoeuropeisk eldre form *uh2i-r-i- har blitt foreslått, selv om den nederlandske lingvisten Robert Beekes ikke er overbevist og synes det er «vanskelig å motivere».[6]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Hesiods Theogonien er Iris datteren til Thaumas og okeaniden Elektra og søsteren til de skremmende harpyierne:

«Thaumas ble gift med Elektra, et barn av Okeanos-strømmen;
dette er hun som så siden ble mor til den lynraske Iris
samt fikk Aello og så Okypete, harpyer med gullhår,
de som tar følge med vindenes kast og med grådige fugler
når de flyr opp imot veldige høyder på hurtige vinger.»[8][9]

Under titanomakhien, den store krigen mellom gudene, var Iris de olympiske gudenes budbringer mens en annen søster, Arke (Ἄρκη, «rask»), forrådte olympierne og ble budbringeren til gudenes fiende, titanene. I tillegg til å være regnbuens gudinne, er Iris den som serverer nektar til guddommene for å drikke.

Sefyros, som er guden for vestavinden, sies ofte å være hennes gemalinne. Sammen hadde de en sønn som het Pothos,[10] eller alternativt var de foreldre til Eros, kjærlighetsguden,[11] ifølge den greske lyriske poeten Alkaios fra 500-tallet f.Kr., selv om Eros vanligvis sies å være sønn av Ares og Afrodite. Ifølge Dionysiaka av dikteren Nonnos på 400-tallet e.Kr. er Iris’ bror til Hydaspes, en elvegud.[12]

Hun er også kjent som en av gudinnene til havet og himmelen. Iris knytter gudene til menneskeheten. Hun reiser med vindens hastighet fra den ene enden av verden til den andre[13] og inn i dypet av havet og underverdenen.

Mytologi

[rediger | rediger kilde]

Titanomakhien

[rediger | rediger kilde]
Bevinget kvinneskikkelse som holder en merkurstav (kērukeion): Iris (gudenes budbringer) eller Nike (Seier)

Iris sies å reise på regnbuen mens hun bærer budskap fra gudene til dødelige. I noen nedtegnelser er Iris en søster til gudinnen Arke, som bringer budskap; begge søstrene tok opprinnelig side med de olympiske gudene under titanomakhien, men Arke fløy til slutt ut for å slutte seg til titanene som deres egen gudinne for budskap. De to søstrene sto da å motsatte side under slaget.[14]

Etter at krigen ble vunnet av den olympiske lederen Zevs og hans allierte, ble Arke straffet av Zevs ved at han dro av henne vingene og med tiden ga dem som en gave til nereiden Thetis ved bryllupet hennes til Pelevs, som igjen ga dem videre til sin sønn Akilles, som bar dem på føttene.[14] Akilles ble noen ganger omtalt som podarkes («føtter som [vingene til] Arke»). Podarkes var også det opprinnelige navnet til Priamos, kongen av Troja.[15] Iris på den annen side opprettholdt sin posisjon som gudenes budbringer ved siden av Hermes; ofte ble Iris forstått spesifikt som Heras personlige budbringer og tjener.

Gudenes budbringer

[rediger | rediger kilde]
Iris står bak den sittende Juno (til høyre) i er freskomaleri fra Pompeii

Etter datteren Persefones ble røvet og bortført av Hades, trakk jordbruksgudinnen Demeter seg tilbake til templet sitt i Eleusis og det medførte at jorden ble ufruktbar og stor hungersnød spredte seg som drepte menneskene. Av den grunn opphørte ofringene til gudene. Zevs sendte da Iris til Demeter for å be henne om å slutte seg til de andre gudene og løfte forbannelsen. Da datteren Persefone ikke ble sendt tilbake, lot ikke Demeter seg bli overtalt.[16]

I en fortelling, etter at Leto og hennes barn tryglet Zevs om å frigjøre Prometheus fra hans pine, lot Zevs seg forsone og sendte Iris for å beordre Herakles om å frigjøre den ulykkelige Prometheus.[17]

Etter at Keyx, et menneske som hadde pådratt seg Zevs vrede for hans romantiske hybris,[18] druknet i et forlis, fikk Hera formidlet sine beordringer til Hypnos, søvnens gud. Iris fløy og fant ham i hulen hans, og informerte ham om at Hera ønsket at kona til Keyx, Alkyone, skulle bli informert om hennes kjæres død i drømmene sine. Etter å ha levert Heras beordninger, dro Iris umiddelbart, for hun kunne ikke være i nærheten av Hypnos for lenge, da kreftene hans tok tak i henne og gjorde henne svimmel og søvnig.[19]

Iris bærer vannet fra elven Styx til Olympos for gudene til å sverge ved, av Guy Head (ca. 1793)

I Aristofanes’ komedie Fuglene bygger stykkets fugler en by i himmelen, kalt Nephelokokkygia («tåkefugleborgen»), og planlegger å erstatte de olympiske gudene. Iris, som budbringeren, går dem i møte, men hun blir latterliggjort, fornærmet og truet med voldtekt av deres leder Pisetaeros, en eldre athensk mann. Iris virker forvirret over at Pisetaeros ikke vet hvem gudene er og at hun er en av dem. Han forteller henne da at fuglene er gudene nå, gudene som menneskene må ofre til. Etter at Pisetaeros truer med å voldta henne, skjeller Iris ham for hans stygge språk og drar, og advarer ham om at Zevs, som hun omtaler som sin far, vil ta seg av ham og straffe ham.[20]

Iris dukker også opp flere ganger i Vergils Æneiden, vanligvis som en representant for Juno (tilsvarer Hera). I bok 4 sender Juno henne for å ta en hårlokk fra hodet til dronning Dido av Kartago, slik at hun kan dø og gå inn i dødsriket Hades.[21] I bok 5 hisser Iris opp de andre trojanske mødrene til å sette skipet til Aineias i brann for å hindre dem fra å forlate Sicilia.[22]

Ifølge den romerske poeten Ovid, etter at Romulus ble guddommeliggjort som guden Quirinus, tryglet hans kone Hersilia gudene om å la henne også bli udødelig slik at hun kunne være sammen med mannen sin igjen. Juno hørte bønnen hennes og sendte Iris ned til henne. Med en enkelt finger berørte Iris Hersilia og forvandlet henne til en udødelig gudinne. Hersilia fløy til gudenes bolig, hvor hun ble en av horaerne og fikk lov til å leve med mannen sin for alltid.[23][24]

Trojakrigen

[rediger | rediger kilde]

Ifølge det tapte eposet Kypria av Stasinos var det Iris som informerte Menelaos, som hadde seilt til Kreta, om hva som hadde skjedd tilbake i Sparta mens han var borte, nemlig kona Helenas rømning med den trojanske prinsen Paris samt dødsfallet av Helenas bror Kastor.[25]

Iris er ofte nevnt som en guddommelig budbringer i Iliaden, som tilskrives Homer. Hun dukker imidlertid ikke opp i Odysseen, der rollen hennes i stedet fylles av Hermes. I likhet med Hermes bærer Iris en kērukeion (som også kalles en merkurstav). På ordre av Zevs, gudenes konge, bærer hun en krus med vann fra elven Styx, som hun benytter for å legge alle i søvn som har begått mened. I bok XXIII ber hun Akilles sin bønn til Boreas og Sefyros om å tenne gravbålet til Patroklos.[26] I den siste boken sender Zevs Iris til kong Priamos, for å fortelle ham at han skulle gå til akhaiernes (grekernes) leir alene og løse ut liket av sin drepte sønn Hektor fra Akilles. Iris leverer raskt meldingen til Priamos og vender tilbake til Olympos.[27]

Andre myter

[rediger | rediger kilde]
Iris, attisk Lekythos med overlagde farger, ca. 500–490 f.Kr., funnet i Tanagra, nå i Louvre.
Morfevs og Iris. Maleri av Pierre-Narcisse Guérin 1811

Ifølge Homeriske hymne til Apollon, da Leto var i fødsel før hun fødte tvillingbarna Apollon og Artemis, var alle gudinnene til stede bortsett fra to, Hera og Eileithyia, fødselsgudinnen. På den niende dagen av Letos fødsel ba hun Iris om å bestikke Eileithyia for å få hjelp til å føde barna hennes, uten å la Hera finne ut av det.[28] Ifølge poeten Kallimakhos beordret Iris sammen med Ares, på Heras ordre, alle byer og andre steder å unngå den gravide Leto og nekte henne husly der hun kunne føde tvillingene sine.[29] Etter at gudinnen Asteria, nå forvandlet til øya Delos, tilbød Leto ly, fløy Iris tilbake til Hera for å informere henne om at Leto hadde fått lov til å føde på grunn av at Asteria trosset Heras ordre, og tok deretter plass ved siden av Hera.[30]

Ifølge Apollonios Rhodios vendte Iris tilbake argonautene Zetes og Kalais, som hadde forfulgt harpyierne til øygruppen Strofadene. Brødrene hadde drevet bort monstrene fra deres pine av profeten Fineus, men drepte dem ikke etter anmodning fra Iris, som lovet at Fineus ikke ville bli plaget av harpyierne igjen.

Etter at kong Kreon av Theben forbød begravelsen av de døde soldatene fra Argos som hadde gått til krig mot Theben, ble Iris beordret av Hera å fukte deres døde kropper med dugg og ambrosia.[31]

I en mindre kjent fortelling kom Iris en gang nær på å bli voldtatt av satyrene etter at hun forsøkte å forstyrre deres tilbedelse av Dionysos, kanskje på oppdrag fra Hera. Omtrent femten vasemalerier med svart- og rødfigurer fra 400-tallet f.Kr. viser satyrene som enten truende rykker mot eller får tak i henne når hun prøver å blande seg inn ofringen.[32] På en annen kopp er Iris avbildet mens hun blir overfalt av satyrene, som tilsynelatende prøver å forhindre Iris i å stjele offerkjøtt fra alteret til Dionysos, som også er til stede i scenen. På den andre siden angriper satyrene Hera, som står mellom Hermes og Herakles.[33] Den antikke dramatikeren Akhaios fra Eretria skrev et stykke med tittelen Iris, et nå tapt satyrspill, som kan ha vært kilden til disse vasenes emne.[33]

I Evripides’ tragedie Herakles’ vrede dukker Iris opp sammen med Lyssa, gudinnen for galskap og vanvidd, og forbanner Herakles med et anfall av galskap der han dreper sine tre sønner og kona Megara.[34] Iris forberedte også sengen til Zevs og Hera.[35]

Tilbedelse

[rediger | rediger kilde]

Epitet / titler

[rediger | rediger kilde]

Iris hadde en rekke poetiske titler og epitet, deriblant krysopteros (χρυσόπτερος «gylne vinge»), podas ōkea (πόδας ὠκέα, «hurtigfot») eller podēanemos (ποδήνεμος ὠκέα, «vindkraftig fot»), roscida («duggvåt», latin), og Thaumantias eller Thaumantis (Θαυμαντιάς, Θαυμαντίς) (ἀελλόπους «stormfotet, storm-rask»).[36]

Kult

[rediger | rediger kilde]
Muligens hodet til Iris. Louvre
Iris, skulptur fra vestfrontonen til Parthenon, nå i British Museum.[37]

I motsetning til den andre framtredende budbringerguden hos grekerne, Hermes, spilte ikke Iris en stor rolle i den antikke greske religionen og ble sjelden tilbedt. Det er ingen kjente templer, helligdommer eller kultsentre for Iris, eller festivaler holdt til hennes ære. Mens hun ofte er avbildet på vaser og i relieffer, er få statuer med Iris som motiv kjent for å ha blitt framstilt i antikken. Hun ble imidlertid avbildet i skulptur på den vestlige fronton til Parthenon i Athen.

Iris ser ut til å ha vært gjenstand for i det minste en mindre tilbedelse, men det eneste sporet som er bevart etter hennes kult er et opptegnelse av Athenaios i Deipnosophistaí («Sofister til middag») som folket i Delos ofret til Iris, og tilbød henne ostekaker kalt basyniae, en type kake bestående av hvetemel, nyrefett/talg og honning, kokt opp sammen.[38]

Representasjon

[rediger | rediger kilde]

Iris er representert enten som en regnbue eller som en vakker ung jomfru med vinger på skuldrene. Som en gudinne er Iris assosiert med kommunikasjon, meldinger, regnbuen og nye bestrebelser. Denne personifiseringen av en regnbue ble en gang beskrevet som en kobling til himmelen og jorden.[39] Hun vannet også skyene med sin kanne, og hentet vannet fra havet.

I noen tekster er hun avbildet iført en frakk i mange farger. Med denne kåpen lager hun faktisk regnbuene hun rir for å komme fra sted til sted. Iris’ vinger ble sagt å være så vakre at hun til og med kunne lyse opp en mørk hule, en egenskap som kan observeres fra historien om hennes besøk til Somnos for å videresende en melding til Alkyone.[40]

Mens Iris hovedsakelig var assosiert med kommunikasjon og meldinger, ble hun også antatt å hjelpe til med oppfyllelsen av menneskers bønner, enten ved å oppfylle dem selv eller ved å bringe dem til andre guddommers oppmerksomhet.[41]

I vitenskapene

[rediger | rediger kilde]
  • Planten iris, på norsk sverdlilje, ble oppkalt etter henne på grunn av det store utvalget av farger blomstene har.
  • 7 Iris, en hovedbelteasteroide oppkalt etter denne gudinnen.
  • Det kjemiske elementet iridium ble oppkalt etter Iris for sine fargerike salter.

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Iris i kunsten
  • Iris sent av Jupiter i Iliaden (gravering av Tommaso Piroli etter John Flaxman)
    Iris sent av Jupiter i Iliaden (gravering av Tommaso Piroli etter John Flaxman)
  • The Iris: an Illuminated Souvenir (1852)
    The Iris: an Illuminated Souvenir (1852)
  • Alegoría del Aire av Antonio Palomino (ca. 1700)
    Alegoría del Aire av Antonio Palomino (ca. 1700)
  • Juno, Iris and Flora av François Lemoyne
    Juno, Iris and Flora av François Lemoyne
  • Grèce - Série courante de 1913-24 Type «Iris» - litho - Yvert 198B
    Grèce - Série courante de 1913-24 Type «Iris» - litho - Yvert 198B
  • Iris (tiré d'un vase antique). Illustration de «Histoires des météores» (1870)
    Iris (tiré d'un vase antique). Illustration de «Histoires des météores» (1870)
  • Morfevs våkner når Iris nærmer seg, René-Antoine Houasse (1690)
    Morfevs våkner når Iris nærmer seg, René-Antoine Houasse (1690)
  • Iris og Jupiter, Michel Corneille den yngre (1701)
    Iris og Jupiter, Michel Corneille den yngre (1701)
  • Iris framstilt av John Atkinson Grimshaw
    Iris framstilt av John Atkinson Grimshaw
  • Morfevs og Iris, Pierre-Narcisse Guérin (1811)
    Morfevs og Iris, Pierre-Narcisse Guérin (1811)
  • Iris fra østfrontonen til Parthenon
    Iris fra østfrontonen til Parthenon

Billedtekst ved å føre musekursoren over bildene. Klikk for større utsnitt

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Liddell, Henry George; Scott, Robert (1940): ἶρις, A Greek-English Lexicon. Perseus Digital Library.
  2. ^ ἶρις, Bailly, Anatole (1935): Le Grand Bailly: Dictionnaire grec-français, Paris: Hachette.
  3. ^ Smith, William, red.: oppslagsord «Iris», A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology
  4. ^ «caduceus», Cambridge Dictionary
  5. ^ Nonnus: Dionysiaca. 47.340.
  6. ^ a b c Beekes (2009), s. 1:598.
  7. ^ Fur.: 356.
  8. ^ Hesiod: Theogonien, 265-269.
  9. ^ Sammenlign Bibliotheca, 1.2.6.
  10. ^ Nonnus: Dionysiaca, 47.340
  11. ^ Alkaios, fragment 149
  12. ^ Nonnus, Dionysiaca, 26.355–365
  13. ^ Homer: Iliaden, bok II, sitat (i engelsk oversettelse): «And now Iris, fleet as the wind, was sent by Jove to tell the bad news among the Trojans.»
  14. ^ a b Ptolemaios Khennos: Ny historie, bok 6; sammenfattet i Fotios I av Konstantinopels Bibliotheca, 190
  15. ^ Andrews, P.B.S. (1965): The Falls of Troy in Greek Tradition, Greece & Rome. 12 (1): 28–37. doi:10.1017/S0017383500014753. ISSN 0017-3835. JSTOR 642402. S2CID 162661766.
  16. ^ [De homeriske hymnene Homeriske hymner], 2.314–325
  17. ^ Valerius Flaccus: Argonautica, 4.60-78.
  18. ^ Alcyone and Ceyx in Greek mythology, Greek Legends and Myths
  19. ^ Ovid: Metamorfoser, 11.585.
  20. ^ Welsh (2014), s. 29.
  21. ^ Vergil: Æneiden, 4.696.
  22. ^ Vergil: Æneiden, 5.606.
  23. ^ Ovid: Metamorfoser, 14.829–851.
  24. ^ McLeish, Kenneth: «Bloomsbury Dictionary of Myth», Credo Reference.
  25. ^ Proklos’ sammendrag av Stasinos’ Kypria.
  26. ^ Mackie, Christopher John (2011): «The Homer Encyclopedia», Credo Reference.
  27. ^ Homer: Iliaden, 24.144–189.
  28. ^ Grant, Michael (2002): «Who's Who in Classical Mythology», Credo Reference.
  29. ^ Kallimakhos: Hymn to Delos, 67–69.
  30. ^ Kallimakhos: Hymn to Delos, 110–228.
  31. ^ Statius: Thebaiden, 12.138.
  32. ^ Sells (2019), s. 112.
  33. ^ a b Antonopoulos, Christopoulos & Harrison (2021), s. 627–628.
  34. ^ Evripides, Heracles, 822.
  35. ^ Theokritos, Idylls, 15.135.
  36. ^ Homer bruker den alternative formen aellopos (ἀελλόπος): Iliaden, viii. 409.
  37. ^ Marble statue from the West pediment of the Parthenon. British Museum
  38. ^ Athenaios: Scholars at Dinner, 14.53; sammenlign Müller, Aegin. s. 170.
  39. ^ Seton-Williams, M.V. (2000): Greek Legends and Stories. Rubicon Press; s. 75–76.
  40. ^ Bulfinch, Thomas (1913): Bulfinch's Mythology: the Age of Fable, the Age of Chivalry, Legends of Charlemagne: Complete in One Volume. Thomas Y. Crowell Co.
  41. ^ Seton-Williams, M.V. (2000): Greek Legends and Stories. Rubicon Press; s. 9.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Iris_(mytologi)&oldid=24911157»