Hopp til innhold

Hades

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Hades» har flere betydninger.
Hades
Hades med Kerberos
(Heraklion arkeologiske museum på Kreta)
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnᾍδης, Haidês, «den usette»
ForeldreKronos og Rhea
SøskenPoseidon, Demeter, Hestia, Hera, Zevs, Kheiron
MakePersefone
BarnMakaria, Melinoe, Zagrevs?
AspektDød, fruktbarhet
BostedDødsrike, «Hades»
SymbolerKerberos, drikkehorn, septer, sypress, narsiss, nøkkel
TeksterHesiod
Homer
Ovid
Diodorus Siculus
I andre mytologierDis Pater, Orcus (romersk mytologi)

Hades (gresk ᾍδης (eldre form Ἀϝίδης), Hadēs, opprinnelig Ἅιδης, Haidēs eller Άΐδης, Aidēs (dorisk Ἀΐδας Aidas), i betydning «den usynlige», «den usette»[1] var antikkens greske gud over dødsriket. Genitiv ᾍδου, aidou, var en utelatelse for å angi lokalitet: «Hades[' hus]». Etter hvert kom nevneformen til å betegne de dødes bosted. I gresk mytologi er Hades den eldste sønnen til Kronos og Rhea. Ifølge myten beseiret Hades (sammen med sine brødre Zevs og Poseidon) titanene og krevde herredømme over hele kosmos og verden; over henholdsvis underverdenen, luften og havet, mens selve landjorden som lenge tilhørte Gaia, var tilgjengelig for dem alle tre.

Hades ble også kalt for «Plouton» (gresk: Πλούτων, genitiv: Πλούτωνος, i betydningen «den rike»), et navn som romerne latiniserte til Pluto.[2] Romerne kunne assosiere Hades/Pluto med deres egne ktoniske guder, Dis Pater og Orcus. Den tilsvarende etruskiske guden het Aita, og de døde ble overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). Symboler knyttet til Hades var «usynlighetshjelmen», (Ἄϊδος κυνέην (H)aidos kuneēn, bokstavelig «Hades' hundeskinn»), også kjent som «Hades' kappe» og «Mørkets ror»; og en trehodet hund ved navn Kerberos som voktet inngangen til Hades' rike. Begrepet «Hades» i kristen teologi (og i det greske Nytestamente) er en parallell til det hebraiske Sheol (שאול, «grav» eller «jordhull»), de dødes oppholdssted. Den kristne oppfatning av helvete er mer beslektet med den greske oppfatning av Tartaros, en dyp, dyster del av «Hades» benyttet som et fangehull og preget av kval, pine og lidelser. I norrøn mytologi regjerte Hel underverdenen.

Hades og Kerberos, fra Meyers Konversationslexikon, 1888.

Guden av dødsriket

[rediger | rediger kilde]

I gresk mytologi var Hades gud for underverdenen, sønn av titanene Kronos og Rhea. Han hadde tre søstre, Demeter, Hestia, og Hera, foruten også to brødre, Zevs, den yngste av de tre, og Poseidon, som kollektivt utgjorde de seks opprinnelige olympiske gudene. Da de ble voksne, klarte Zevs å tvinge faren til å gulpe opp sine søsken som han hadde svelget. Etter at de seks yngre gudene ble løslatt, allierte de seg for sammen å utfordre de eldre gudene om makten over kosmos, det skjedde i Titanomakien, den hellige, mytiske krigen mellom de olympiske gudene og titanene.

Poseidon og Hades fikk våpen fra de tre kykloper for å hjelpe dem i krigen: Zevs fikk tordenstrålen, Hades usynlighetshjelmen, Poseidon treforken. Hos Homer har ikke Hades noen hjelm av ulveskinn som sin etruskiske parallell, Aita. Det greske ordet for «hjelm» var kune, trolig opprinnelig «hundehår» eller «hundeskinn» (av kunos = hund). Hades' hjelm var kjent som Aidos kune som gjorde sin bærer usynlig (aidou), hvorav navnet Aides, dvs. Hades. Ikke engang de andre gudene kunne se den som hadde på seg hjelmen. Ifølge Iliadens femte bok lånte Athene hjelmen i trojanerkrigen så ikke Ares skulle oppdage henne. Hesiod mener at Hermes lånte den og lot Persevs bruke den, så han var usynlig under kampen mot gorgonene. [3]

Natten før det første slaget mot titanene tok Hades på seg usynlighetshjelmen, og usynlig gikk han over til titanenes leir og ødela deres våpen. Krigen varte i ti år og endte med de yngre gudenes seier. Ifølge et berømt avsnitt i Iliaden[4] hadde Hades og hans to brødre, Poseidon og Zevs, etter denne seieren trukket lodd om fordelingen av landområder.[5] Zevs fikk himmelen, Poseidon havet og Hades underverdenen,[6] det usynlige riket dit de døde drar, foruten at han var herre over alt underjordisk.

Hades fikk til sist sin dronning i Persefone ved lureri, en fortelling som knytter de gamle eleusinske mysterier med det olympisk gudeverden i en opphavsmyte for dødsriket. Helios fortalte den sørgende Demeter at Hades ikke var verdig som ektefelle for Persefone. Ifølge en homersk hymne til Demeter: «Aidoneos, herskeren over mange, er ingen upassende ektemann blant de udødelige guder for ditt barn, være din egen bror og født i den samme slekt; også, for ære, han har den tredje del av hva han mottok da delingen ble gjort i førstningen, og er utpekt herre av de blant som han oppholder seg ved.»

Til tross for den moderne oppfatning av døden som et onde, fremstår mytologiens Hades som ganske uegennyttig, ofte passiv heller enn ond. Hans rolle var ofte å opprettholde en balanse. Han nektet strengt sine undersåtter å forlate sitt rike og ble svært sint om noen forsøkte å dra derfra, eller forsøkte å stjele sjeler fra underverdenen. Hans vrede var like fryktelig på dem som forsøkte å snyte døden eller på andre vis trasse ham, slik Sisyfos og Peirithos til sin sorg fant ut. Ved siden av Herakles var det bare helter som klarte å stige ned i underverdenen og komme levende fra det: Odyssevs, Aineias (fulgt av sibyllen), Orfeus, Thesevs med Peirithos, og i en senere romanse, Psyche. Ingen av dem var tilfreds med hva de ble vitne til i de dødes rike.

Gud over dødsriket

[rediger | rediger kilde]
Hades og Kerberos, fra Meyers Konversationslexikon, 1888

I gresk mytologi var Hades («den usynlige») gud for underverdenen, sønn av titanene Kronos og Rhea. Han hadde tre søstre, Demeter, Hestia, og Hera, foruten også to brødre, Zevs, den yngste av de tre, og Poseidon, som kollektivt utgjorde de seks opprinnelige olympiske gudene. Da de ble voksne, klarte Zevs å tvinge sin far til å gulpe opp sine andre barn som han hadde svelget. Etter at de seks yngre gudene ble løslatt, allierte de seg og utfordret de eldre gudene om makten over kosmos, det skjedde i Titanomakien, den hellige, mytiske krigen mellom de olympiske gudene og titanene.

Hades

[rediger | rediger kilde]
Detalj av en romersk statue av Hades som viser hans trehodete hund Kerberos.

Hades, guden for de døde, var fryktinngytende figur for de som fortsatt levde. Det var ingen hast å møte ham, de var forbeholden å sverge eder i hans navn, og vendte bort sine ansikter når de ofret til ham. Ettersom det for mange bare det å si ordet «Hades» var skremmende i seg selv, ble det benyttet eufemismer isteden. Ettersom mange kostbare mineraler kom fra jorden, det vil si fra «underverden» styrt av Hades, ble han betraktet som den som kontrollerte disse også, og ble referert til som Plouton, Πλούτων, «den rike», derav det romerske ordet Pluto. Den greske dramatikeren Sofokles forklarte referansen til «den rike» med disse ordene: «det dystre Hades beriker seg selv med vår stønn og tårer». I tillegg ble han kalt for Klymenos («beryktet»), Polydegmon («den som mottar de mange»), og kanskje også Eubouleos («godt råd» eller «velmenende»),[7]

Selv om Hades var en olympisk gud, tilbrakte han det meste av sin tid i sitt mørke rike. I kamp var han overveldende, som i Titanomachien, krigen mellom olymperne mot titanerne, som etablerte Zevs som øverste gud.

Fryktet og avskydd legemliggjorde Hades den ubarmhjertig døden som endemål: «Hvorfor avskyr vi Hades mer enn noen annen gud, om ikke fordi han er så ubøyelig og stiv?» Det retoriske spørsmålet er stilt av Agamemnon i Iliaden.[8] Hades er imidlertid ikke en ond gud, for selv om han var streng og nådeløs, var han først og fremst rettferdig. Han styrte underverden og var derfor assosiert med død og fryktet av menneskene, men var ikke døden i seg selv — dødens legemliggjørelse var Thanatos.

Når grekerne formidlet Hades, slo de sine håndflater mot bakken for å sikre seg at han ville høre dem.[9] Svarte dyr, som svarte sauer, ble ofret til ham. Motviljen mot menneskeofring som mytene uttrykker, kan være et uuttalt minne fra en fjern fortid. Blodet fra alle underjordiske ofringer omfattet de som forsonet Hades ved å legges i en grop eller sprekk i bakken. Person som ofret, måtte snu bort sitt ansikt.[10]

En antikk kilde sier at Hades eide usynlighetshjelmen. Hans vogn, trukket av fire svarte hester, var også et fryktinngytende, imponerende syn. Hans andre attributter var plantene narsiss og sypress, nøkkelen til Hades og Kerberos. Han trone var av ibenholt.

Filosofen Heraklit, som forente motsetninger, erklærte at Hades og Dionysos, selv essensen av det uforgjengelige zoë (fra gresk ζωή, i betydningen «liv»), er den samme guden.[11] En annet bevis som den ungarske filologen Karl Kerenyi forteller er at den sørgende gudinne Demeter nektet å drikke vin, noe som var en gave fra Dionysos, etter Persefones bortførelse. På grunn av denne assosieringen og som antyder at Hades kan faktisk ha vært et «dekknavn» for en underverdens Dionysos.[12] Kerenyi foreslår ytterligere at denne dualistiske identiteten kan ha vært kjent for de som i kontakt med mysteriene.[13] En av epitetene til Dionysos var «Chthonios», som betyr «han i undergrunnen».[14]

Jødisk-kristne Hades

[rediger | rediger kilde]

I Septuaginta, den tidlige greske oversettelsen av den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) er «Hades» den generelle oversettelsen for Sheol eller Sjeol (hebraisk: שְׁאוֹל, oversatt som «grav» eller «de dødes bolig», som betegnelse på dødsriket. Det samme er tilfelle med betegnelsen hos andre jødiske forfattere i den hellenistiske verden som Josefus, Filon og andre som skrev på gresk eller ble oversatt til gresk.

I den greske versjonen av et uklart jødisk-kristent verk kjent som Tredje Baruk (aldri betraktet som autorisert av noen gruppe), er «Hades» beskrevet som et mørkt, slangelignende monster eller drage som drikker store mengder av vann fra havet hver dag, og er 200 plethra (20 000 greske fot, 6 km) lang. Som andre jødiske boklærde på 100-tallet e.Kr. benyttet også tidlige kristne det greske ordet «Hades» for å oversette det hebraiske ordet Sheol. Således, i Apostlenes gjerninger 2:27[15] ble den hebraiske frasen i salme 16:10 «For du skal ikke la min sjel bli i Hades»[16] Død og Hades er gjentatte ganger assosiert i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente.[17]

Det nye testamente brukte det greske ordet «Haders» for å referere til boligen til de døde, et skyggelignende eksistens glemt av de levende (jf. Apostlenes gjerninger 2:31; Johannes’ åpenbaring 20:13). Kun et avsnitt beskriver «Hades» som et plaget sted, fortellingen om den rike mann og Lasarus i Lukasevangeliet[18] Her framstiller Jesus en ond mann som lider de brennende kvaler i «Hades», som i moderne norsk oversettelse heter «i dødsriket, hvor han var i pine», og et sted som står i kontrast til «Abrahams fang», og hvor det er umulig å bevege seg fra det ene sted og til det andre. Denne lignelse kan reflektere et overveiende intertestamentalt (tiden mellom det gamle og Det nye testamente) jødisk syn på «hades» eller sheol som inneholdt adskilte avdelinger for de onde på den ene siden og de rettmessige på den andre.[19] I Johannes’ åpenbaring 20:13-14[20] er «hades» eller dødsriket i seg selv «kastet i ildsjøen».

På latin kunne Hades bli oversatt som Purgatorium, noe som ga Purgatory (skjærsilden) på engelsk, etter 1200-tallet,[21] men ingen moderne engelsk oversettelse, som på norsk, knytter Hades til denne betegnelsen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Mike Dixon-Kennedy, ved å følge Karl Kerenyi, The Gods of the Greeks (1951, s. 230), i Encyclopedia of Greco-Roman Mythology, 1998, s. 143: «hans navn betyr «den usette», en direkte kontrast til hans bror Zevs som opprinnelig ble ansett «å representere dagens lyshet»; Vyacheslav V. Ivanov: «Old Novgorodian Nevide, Russian nevidal: Greek ἀίδηλος», siterer Robert S.P. Beekes: «Hades and Elysion» i: J. Jasanoff, et al., red.: Mír Curad: Studies in Honor of Calvert Watkins, 1998. Beekes viser at Thiemes' utledning fra *som wid- er semantisk uholdbar. Analogt betyr det hebraiske ordet for de dødes bosted, Sheol, også bokstavelig «usett». Platons Kratylos Arkivert 25. mars 2015 hos Wayback Machine. fantaserer i stor grad om dets etymologi med karakteren Sokrates som hevder at gudens navn ikke er fra aiedes («usynlig») som tradisjonelt er antatt, men heller fra «hans kunnskap (eidenai) om alle edle ting».
  2. ^ Theoi Project: «Haides»
  3. ^ «Aita, the Etruscan Hades», Hellenic worlds
  4. ^ Homer: Iliaden, femtende sang, 187–193
  5. ^ Burkert, Walter (1992): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age, s. 90ff sammenligner denne referansen med mesopotamiske Atra-Hasis: «den grunnleggende strukturen i begge tekster er forbausende lik.» Loddtrekning var ikke et uvanlig innslag i fortellinger; Hesiod i Theogonien, 883, skriver at Zevs detroniserte sin far og selv ble erklært som konge, eller overgud, av de andre gudene. «Det er knapt noe annet avsnitt hos Homer som kommer i nærheten av å være en oversettelse av et akkadisk epos,» konkluderer Burkert (s. 91).
  6. ^ Poseidon sier: «For da vi trakk lodd, mottok jeg det grå hav som min bolig, Hades trakk det dystre mørket, Zevs, imidlertid, trakk den vidstrakte himmelen av skinn og skyer; jorden er felles for alle, og utstrakte Olympos.» Iliaden 15.187
  7. ^ Navnet Eubouleos er mer ofte sett som et tilnavn for Dionysos eller Zevs.
  8. ^ Iliaden, ix
  9. ^ Graves, Robert (1960): The Greek Myths, §31.e: «Hades viste aldri hva som skjedde i verden over, eller i Olympos, unntatt fra de fragmentariske informasjonene som kom til ham når de dødelige slo sine hender mot jorden og påkalte ham med eder og forbannelser.»
  10. ^ Kerenyi (1951): Gods of the Greeks, s. 231.
  11. ^ Heraklit i møte med festivalen Fallophoria hvor falli ble ført fram i parade, bemerket i et bevart fragment: «Om de ikke beordrer prosesjonen i ære for guden og adresserer fallossangen til ham, ville det være den mest skamfulle oppførsel. Men Hades er den samme som Dionysos som de farer i villelse for og oppfører seg som bakkantinner». Sitert i Kerenyi, Karl (1976): Dionysos : Urbild des unzerstörbaren Lebens
  12. ^ Kerenyi (1967), s. 40.
  13. ^ Kerenyi (1976), s. 240
  14. ^ Kerenyi, C. (1967): Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter. Princeton University Press. ISBN 0-691-01915-0; Kerenyi 1976); Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life. Princeton University Press. s. 83
  15. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 2:27; dette kommer ikke til uttrykk i den moderne norske oversettelsen hvor frasen lyder «For du skal ikke la min sjel bli i dødsriket»
  16. ^ Psalm 16:10 (English Standard Version)
  17. ^ Nettbibelen: Johannes’ åpenbaring 1:18; 20:13–14, «Hades» er naturlig nok oversatt som «dødsriket» i moderne norske utgaver.
  18. ^ Nettbibelen: Lukasevangeliet 16:19-31
  19. ^ Evangelical Alliance Commission on Unity and Truth among Evangelicals (2000): The Nature of Hell. Acute, Paternoster (London).
  20. ^ Nettbibelen: Johannes’ åpenbaring 20:13-14
  21. ^ Hahn, Scott & Suprenant, Leon red. (1998 ): Catholic for a Reason, Emmaus Road Publishing, Inc., kapittel ved Curtis Martin, s. 294-295

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • (en) Hades – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
Kart over underverden (gresk mytologi)
Guden Hades
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hades&oldid=23505845»