Henrik av Gent

Henrik av Gent
Født	1217; Tournai
Død	29. juni 1293 ; Tournai
Beskjeftigelse	Filosof

Henrik av Gent (latinsk: Henricus a Gandavo eller de Gandavo, Gandavensis, Gandensis, etter 1613 også feilaktig kalt: Henricus Goethals, kalt Henricus Bonicollus; ærestittel: Doctor solemnis; født ca eller før 1240 formodentlig i Gent; død 29. juni 1293 i Tournai) var en viktig teolog og filosof under høyskolastikken.

Liv og virke

Henrik ble i 1267 kannik i Tournai, i 1277 erkediakon i Brugge og i 1278 erkediakon i Tournai. Fra 1276 til 1292 virket han som innflytelsesrik magister i teologi ved Sorbonne i Paris. I 1277 var han medlem av den parisiske biskop Étienne Tempiers kommisjon som den 7. mars fordømte 219 «averroistiske» læreteser.

I tiden mellom Thomas av Aquinos død (1274) og innledelsen av Johannes Duns Scotus' virke i Paris (1302/03), var Henrik av Gent en av de høyest ansette og mest diskuterte tenkere ved universitetet i Paris. Hans tenkning er å forstå som en resepsjonsvennlig og innovasjonsvillig nyaugustinsk reaksjon mot den mangfoldige aristotelesresepsjon på 1200-tallet. På flere punkter består det forbindelser til fransiskanske tenkere (Aleksander av Hales, Bonaventura av Bagnoregio, Guibert av Tournai).

Som sekularprest representerte han i 1282 kritikerne i striden rundt tiggerordenenes skrifte- og prekeprivilegier.

Han forfattet et av høyskolastikkens mest omfattende quodlibetalieverk, hvori han som den første av skolastikerne tok utgangspunkt i tidsaktuelle og dagliglivseksempler for sine utlegninger. Han drøftet spørsmål som når det menneskelige liv begynner, de etiske betingelser rundt søndagsarbeid, renteavtaler, retten til selvforsvar og kroppslig integritet og lignende. Hans Summa (Quaestiones ordinariae) er høymiddelalderens største sluttede behandling av teologisk erkjennelseslære og gudslære (bevisbarhet, egenskaper, treenighetslæren). Han diskuterer utførlig hvorvidt kvinner kan få studere og dosere teologi.

Henrik var en god kjenner av Aristoteles, men fulgte imidlertid snarere en tradisjonell retning av augustinismen, som han ville modernisere fremfor alt anskuelser fra den arabiske filosof Avicenna, for å gi den nye aristotelisk-thomistiske retning innen filosofi og teologi en adekvat tradisjonsorientert pendant. Erkjennelsesteoretisk gikk han inn for en differensiert illuminasjonsteori, som for teologene forestiller seg et spesielt teologisk lys (lumen theologicum).

Hans lærestandpunkter ble gjenstand for senere skolastikeres, som særlig Johannes Duns Scotus, detaljert kritikk, både hva gjelder deres innhold og metodiske trekk. Dette gjaldt særlig hans lære om Gud som det menneskelige intellekts først erkjente (primum cognitum). Han utviklet den tradisjonelle lære, som allerede kunne finnes blant tidligkristne teologer, om en naturlig, indirekte, prerefleksiv gudserkjennelse. Dette var et metodisk nivå som han utviklet til 1200-tallets nye argumentasjons- og metodenivå. Dette ble slik en parallelteori til Thomas av Aquinos, og som hevdet en vedvarende og implisittgudserkjennelse (cognitio Dei implicita).

Ettersom han ikke tilhørte noen orden som kunne ta til seg hans tanker innen sin ordenstradisjons undervisningssystem, fikk hans teologis og filosofis rike virkningshistorie ikke noen rettlinjet kurs, og det ble ofte til at det var delaspekter av hans tenkning som ble undervist og drøftet.^[1]

Verker

Detaljert oversikt finnes blant annet hos Laarmann 1990, s. 33-52.470-472.

Autentiske verker

Quodlibeta
Summa (Quaestiones ordinariae)
Lectura ordinaria super sacram scripturam
Tractatus super facto praelatorum et fratrum
Sermo in VIIIa dominica post trinitatem 'Attendite a falsis prophetis'
Sermo in die festo Sancta Catharinae, 1282 'Confessio et pulchritudo'
Sermo in synodo, feria IIa post Miserciordiam Domini, 1287 'Congregate illi'
Sermo de purificatione Virginis Deiparae 'Suscepimus, Deus, Misericordiam'
Epistulae VI

Sannsynligvis autentiske verker

Expositio super prima capitula Genesis
Syncategoremata
Quaestiones in Physicam Aristotelis

Verker av omstridt autentisitet

Quaestiones in Metaphysicam Aristoteles
Quaestiones in Librum de Causis
Quaestio, utrum in Deo sit compositio ex actu et potentia

Tidligere (feilaktig) antatt som autentiske verker

De viris illustribus seu De scriptoribus ecclesiasticis liber
Quodlibetum de mercimoniis et negotiationibus
Liber de virginitate (De castitate virginum et viduarum)
De paenitentia

Verkutgaver

Summa quaestionum ordinariarum, ed. J. Badius. Paris 1520, repr. St. Bonaventure N.Y. 1953 (2 Bde.)
Quodlibeta, ed. J. Badius. Paris 1518, repr. Leuven 1961 (2 Bde.)
Opera omnia; hrsg. von Raymond Macken/Gordon A. Wilson, Leiden 1979ff

Referanser

^ Utførlig beskrevet for Laarmann 1999, s. 337–457.

Litteratur

Matthias Laarmann: Deus, primum cognitum. Die Lehre von Gott als dem Ersterkannten des menschlichen Intellekts bei Heinrich von Gent († 1293), Beiträge zur Geschichte der Philosophie und Theologie des Mittelalters, Neue Folge, Bd. 52, Aschendorff, Münster i.W. 1999.
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Henrik av Gent» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 675–676.

Eksterne lenker

Verker

Magistri Henrici Gandavini Quaestiones Quodlibetales, VII-VIII
Henry of Ghent, Website bei der University of North Carolina mit Informationen, Auswahlbibliographie, Editionsplan der Werkausgabe unter Leitung von G. A. Wilson und mehreren Einzelbänden zum Download als PDF.
^[død lenke] Handschriften^{[død lenke]} mit Werken Heinrichs von Gent in der Bibliothèque Municipale Troyes

Sekundærlitteratur

Pasquale Porro: «Henry of Ghent» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
Rolf Schönberger (utg.): Eintrag Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. in Alkuin, der Regensburger Infothek der Scholastik mit tabellarischem Lebenslauf, Auswahlbibliographie und Werkliste mit Kurzinformationen u.a. zu Datierung und Editionsstand.
Eckhart Triebel: Kurzinformationen zu Heinrich von Gent, in: Ders. (Hg.): Meister Eckhart und seine Zeit.

[1] Utførlig beskrevet for Laarmann 1999, s. 337–457.

[1]