Hopp til innhold

Harald Hårfagre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harald Hårfagre
Konge av Norge
Fødtca. 850–870
Ukjent
Dødca. 931–932
Rogaland
Embete
Ektefelle
6 oppføringer
Gyda Eiriksdatter
Åsa Håkonsdatter
Svanhild Øysteinsdatter
Ragnhild Eiriksdatter
Åshild Ringsdatter
Snøfrid Svåsedatter
Partner(e)Tora Mosterstong
FarHalvdan Svarte
MorRagnhild
Barn
24 oppføringer
Eirik Blodøks[1]
Håkon den Gode Adalsteinsfostre[1]
Halfdan Svarte Haraldsson[1]
Bjørn Farmann
Olav Haraldsson Geirstadalf[1]
Halvdan Hålegg[1]
Guttorm Haraldsson[1]
Halfdan Hvite Haraldsson[1]
Sigfred Haraldsson[1]
Ålov Årbot[1]
Rørek Haraldsson[1]
Sigtrygg Haraldsson[1]
Frode Haraldsson[1]
Torgils Haraldsson[1]
Ragnar Rykkel[1]
Sigurd Haraldsson Rise[1]
Gudrød Ljome[1]
Ragnvald Rettilbeine[1]
Ulfljotr Haraldsson
Gudrød Skirja[1]
Ring Haraldsson[1]
Dag Haraldsson[1]
Ingegard (?)[1]
Ingeborg (?)[1]
NasjonalitetNorge
Annet navnHarald Halvdansson
Regjeringstidfra ca. 872–900 til ca. 931–932
Harald Hårfagre på Commons

Harald I Hårfagre, Harald Halvdanson eller Harald Luva (norrønt: Haraldr hárfagri), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen av Norge.

Utstrekningen for Haralds kongedømme er omdiskutert, men hans rike var trolig på Vestlandet fra Lindesnes og langs kysten til Trøndelag.[2][3] Kjernen i hans rike var på Sør-Vestlandet, forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.[4]

Alle årstall er basert på usikre kilder og antakelser, og er ikke nøyaktige.

Middelalderkilder

[rediger | rediger kilde]

Harald Hårfagre er kjent fra en rekke kilder. Noen steder er han bare omtalt, i andre kilder er han mer utførlig beskrevet. Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger preges av sagaenes fortellinger som ble skrevet på 1100-tallet eller senere. De må derfor vurderes mot andre kilder. I tillegg er det et problem at det er de yngste kildene synes å vite mer enn eldre, mer samtidige kilder. Således inneholder sagaene fra 1200-tallet utførlige beretninger og detaljer som ikke står i de eldre sagaene, og de opplyser heller ikke hvor de henter informasjonen fra. Mye kan dermed være oppdiktet, eller en forveksling med andre personer.

Sagaene bygger i stor grad på hverandre, slik at Fagrskinna og Nóregs konungatal trolig bygde på Sæmund Frodes tapte skrifter. Heimskringla og Egils saga har trolig bygd på Are Frodes tapte skrifter.[5]

Skaldekvad

[rediger | rediger kilde]

Harald Hårfagre er kjent fra om lag 11 diktfragmenter på i alt bortimot femti strofer, spredd over åtte norrøne verk.[6] Bjarne Fidjestøl vektla ikke kvadene Sendibit og Oddmjor, som han mener er underholdningsdikt med anekdotisk innhold.[7] Som de mest sentrale, og som kan være fra 900-tallet, regnes:

  • Glymsdråpa forteller at kong Harald Hårfagre kjempet først til lands, og vant så et sjøslag mot en konge sørpå. Det er trolig tale om flere seiere. Blant kongens fiender er skotter og gauter nevnt. Kongen var ung ved det første slaget. Han var vred mot seidmenn og straffet tyver. Skalden mente han sto under vern av guder. Harald Hårfagre er kun nevnt i den aller siste strofen, og uten tilnavn.[8][9]
  • Haraldskvedet (også kjent som Ravnsmål) forteller at kongen som kjempet i Hafrsfjord var Luva, og bodde «í Útsteini». Mens Harald Halvdansson i de 15 strofene av Haraldskvadet som ikke omhandlet slaget, bodde «á Kvinnum». I strofene som ikke omhandler slaget, er Harald Halvdansson omtalt seks ganger. Men i de seks strofene som handler om slaget i Hafrsfjord er kun Luva omtalt, men ikke Halvdansson.[10] Ludvig Holm-Olsen hevdet at det er tryggest å regne med at strofene som er samlet under navnet Haraldskvadet, stammer fra mer enn ett dikt.[11]

Norske kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Kongesagaen til Theodoricus fra slutten av 1100-tallet.[12] Den forteller kort at Harald Hårfagre var sønn av Halvdan Svarte, og ble konge i år 852. Han fordrev småkonger og ble enekonge over Norge i 70 år til han døde. Han fortalte at dette var bygd på islandske kilder.
  • Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet.[13][14][15][16] Den forteller at han opprinnelig ble kalt Harald Luva, og så Harald Hårfagre. Han var sønn av Halvdan (uten tilnavn). Han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år. Det gjengis også flere eventyraktige fortellinger.
  • Historia Norvegiæ fra en gang mellom 1150 og 1235.[17] Om dateringen – se artikkelen om Historia Norvegiæ. Denne forteller at han var den første kongen over sjølandet, mens det var småkonger på Østlandet. Han styrte i 73 år.
  • Kongesagaen Fagrskinna fra om lag 1220.[18] Denne har en lengre fortelling med gjengiving av flere skaldekvad.

Islandske kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet har fem strofer om Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Det fortelles at Halvdan hadde en tapper sønn som tok kongenavn og farsarven da Halvdan druknet i Ringerike. Sogningenes konge la så under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark. Det fortelles også at Harald Hårfagre regnes til skjoldungenes ætt.[19] [20] [21]
  • I Egils saga om Egil Skallagrimson (ca. 1215) fortelles detaljert om Harald Hårfagre.[22]
  • Snorre Sturlason regnes som regel å ha lav kildeverdi, da han ikke skilte mellom det han visste og det han diktet:[23]
    • I den yngre Edda (omkring 1220) gjenfortelles to vers av Haraldskvedet, som Snorre da mente er laget av Tjodolf fra Kvine.[24]
    • I Heimskringla (1220-tallet). Han har også en masse detaljer og omtale av personer som ikke finnes i eldre kilder.[25] En rimelig tolkning er at dette er oppdiktet.[a][26]
  • I de islandske annalene Annales vetustissimi (fra ca. 1310) og Skálholts annáll (fra ca. 1362) omtaler for året 862: Opphavet til Harald Hårfagres rike. Sloss Hårek og Guttorm Iota-konger (Gøtakonger eller Jyllandskonger). Der falt alle de nevnte kongene, (og) sveinen Hårek.[27] Det er usikkert om setningene beskriver en eller flere hendelser.
  • I Landnåmabok (etter Hauksbók fra ca. 1310) omtales slaget i samsvar med Heimskringla.[28]
  • Íslendingabók fra 1130-tallet forteller at at Island ble bosatt mens Harald regjerte, og at Harald var «den første i sin slekt som var enehersker over hele Norge» .[29]
  • Grettes saga bygger på beretningene i Heimskringla. Denne sagaen er muligens skrevet så sent som 1320–1330, og er regnet å ha lav kildeverdi.[30] [31][32]
  • Tåtten om Harald Hårfagre eller Fortellinger om Harald Hårfagre (Haralds þáttr hárfagra) i Flatøybok gir en større beskrivelse av Harald Hårfagre.[33] Den er fra omkring 1387–1395.[34] Den er så ung, at den ikke regnes å ha stor egen kildeverdi.[trenger referanse]

Andre kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Harald Hårfagre er ikke omtalt av Ottar eller Adam av Bremen. Han er heller ikke omtalt i de anglosaksiske krønikene.[35]
  • Saxo Grammaticus (etter 1085) omtaler Håkon Adalsteinsfostre, men ikke hans far, bortsett fra at han skal ha vært norsk konge (Norvagiærex).[36]
  • William av Malmesbury skrev omkring 1125 at en norsk konge kalt Haraldus sendte et skip til kong Adalstein (Æthelstan) av England (konge 927–939).[37]
  • Den walisiske krøniken Vita Griffini Filii Conani fra 1137 omtaler Harald Hårfagre (harald harfagyr) i forbindelse med Irland.[38][39] Den forteller at Harald Hårfagre var sønn av en dansk konge; som ikke navngis. Han hadde brødrene Rollo og Torkill (Turgesius).[b] Harald deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og «de danske øyer».

Familie og opphav

[rediger | rediger kilde]

Halvdan – far til Harald

[rediger | rediger kilde]

Haraldskvedet fra 900-tallet omtaler i vers 4 Harald som sønn av Halvdan. Halvdan er bare angitt med fornavn.[41]

Men unntak av Ågrip er kildene fra andre halvdel av 1100-tallet og fra 1200-tallet samstemte om at Halvdan var Halvdan Svarte, men uten at det kan knyttes mot eldre kilder.

Sagaene gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han kontrollerte. Han framstilles både som en rikskonge, vestlandskonge, østlandskonge og dansk:

Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at far til Harald het Halvdan. Hvor han var fra er derimot usikkert.

Ragnhild – mor til Harald

[rediger | rediger kilde]

Kildene er ikke samstemte om hvem som var mor til Harald. Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med både med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland.[c] De eldre sagaene forteller ikke om hvem Haralds mor var, så hvorfor disse opplysningene dukker opp på 1200-tallet er uvisst.

Forskerne anser oftest Haralds mor som enten Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter.

Ólafía Einarsdóttir mener at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var moren, ble skrevet fordi kong Håkon Håkonsson av storpolitiske, internasjonale grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten.[44] Hun hevder også at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av en konge i Sogn. Dette vil i så fall innebære at han arvet makten i Sogn via sin mor. Diktet Nóregs konungatal fra 1100-tallet slår fast at Harald var en sognekonge.[44]

Halvdan Koht mente Ragnhild på ett eller annet vis, stammet fra de jyllandsk kongene.[45]

Samlet er en på rimelig trygg grunn ved å si at mor til Harald het Ragnhild.

Skjoldung eller Yngling?

[rediger | rediger kilde]

Ordet yngling blir brukt om den svenske Ynglingeætten. Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvedet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at ordet yngling (ungum ynglingi) i den ene varianten trolig er feil. Fidjestøl regnet derfor andre varianten (ungum eðlingi) som den originale teksten.[41][46] Skaldekvadene knytter da ikke Harald mot ynglingene. Ifølge Snorre Sturlason var farsslekten fra Ynglingeætten.[47] Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten.

Ordet skjoldung brukes om de danske kongeslektene. Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers i kvadet Oddmjor. Det er i oversettelse: «Skjoldungen dreiv med skjoldet, Skeid-branden or landet...».[13] Ordet Skjoldungen viser til Harald, og at han var av den danske Skjoldung-ætten.[14] Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre.[15][16] Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet regnet også Harald Hårfagre til skjoldungenes ætt.[19][20][21]

Fornavnene Harald og Halvdan er fremmede i vestnorrøne språk. Den svenske navneforskeren Erik Henrik Lind viste at navnet Harald ikke er kjent utenfor kongeslekten i Vest-Norge. På Island er den første som bar navnet en høvdingen som døde i 1251, og en ukjent landnåmsmann. Linds konklusjon var at navnet aldeles overveiende hørte hjemme på Østlandet.[48] I kongeætten på Man og Suderøyene var det flere bærere av navnet.

Sverrir Jakobsson påpekte at den eneste kongen som samtidskilder bekrefter har hersket i Norge på 900-tallet var dansk, Harald Blåtand (død 987), som på Jellingsteinen hevder å ha erobret hele Danmark og Norge. Jakobsson spør også om hvorfor de norske kongene skulle bære andre navn enn sine undersåtter, ta opp danske navn til dette formålet, og ære nabolandet på denne måten? Han mente at om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Danmark, ville det kanskje være tenkelig, men neppe ellers.[49] Navnet Halvdan er ikke kjent i Norge eller Island før på 1200-tallet, når en ser bort fra kongeslekten. Men navnet var alminnelig i Danmark og i Danelagen i England. Minst fire vikinghøvdinger i England og Irland bar dette navn mellom 860 og 925.[50]

Forskningsstatus er at ættetilhørigheten til Harald fortsatt er uviss.

Søsken

[rediger | rediger kilde]

Vita Griffini Filii Conani fra 1137 hevder at Rollo (ca. 860–928) og Torkill (Turgesius) var brødre av Harald Hårfagre.[38] Det er ikke bekreftet i andre kilder. Dudo av Saint-Quentin skrev at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik».[trenger referanse] Noen dansk kong Erik er ikke kjent. Haraldskvedet (vers 14) fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne.[41] Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var Ragnhild Eiriksdatter.[trenger referanse] Om det vises til den samme Erik, kan Harald og Rollo i stedet ha vært svogere.

Snorre Sturlason skrev på 1230-tallet at Harald hadde en bror som også het Harald, og som døde ti år gammel.[51] Det blir regnet som oppdiktet.[trenger referanse]

Ektefeller og etterkommere

[rediger | rediger kilde]

Haraldskvadet (vers 14) fra 900-tallet fortalte at Harald Halvdansson giftet seg med ei dansk kvinne.[41] Sagatradisjonen vil senere ha det til at det var kongsdatteren Ragnhild Eiriksdatter fra Jylland.[52] Claus Krag trakk Ragnhilds avstamning i tvil. Det er ingen kilder om noen «kong Eirik» i Jylland. Det kan være diktet av Snorre Sturlason for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.[53]

Sagaene forteller at Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna[54] gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste og Håkon den gode blant de yngste. Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.[55] Mulige barn er med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks og med Tora Mosterstong er Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre). De øvrige barna som er omtales i ulike sagaer er tvilsomme.

Harald Hårfagre som stamfar

[rediger | rediger kilde]

Det er først på 1100- og 1200-tallet vi møter påstander om at norske konger var Hårfagres etterkommere. Når det gjelder Olav Tryggvason, finnes ingen samtidige kilder som hevder at han nedstammet fra Hårfagre. Hellig Olav ble riktignok kalt arforðr Haralds (= «Haralds arvevokter») av skaldene som brukte «Haralds arv» som kjenning for «Norge». Men skaldene prøvde bare å beskrive ham som sønn av Harald, det vil si hans biologiske far Harald Grenske. Det var ikke Hårfagre de siktet til.[trenger referanse] Harald Hardråde ble konge i kraft av å være Hellig-Olavs halvbror, samtidig som han rådet over tilstrekkelig militærmakt å sette bak kravet sitt. Hardrådes nedstamning fra Hårfagre ble underbygget ved rent oppdiktede personer – sagnskikkelsen Sigurd Rise som beskrives som Hårfagres sønn med den helt fiktive samekvinnen Snøfrid Svåsedatter.[56]

Tilnavnene

[rediger | rediger kilde]
Gyda, tegning av Christian Krohg. Ifølge Snorre nektet Gyda å gifte seg med Harald før han hadde blitt konge over Norge.

I Flóamanna saga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt «Dovrefostre», deretter «Luva» og til slutt «Hårfagre».[57]

Tilnavnet «Dovrefostre» kommer av at han etter en sagntradisjon skulle ha blitt oppfostret hos et troll som het Dovre, men som kan tolkes som Odin selv. Det var en egen saga om Harald Dovrefostre fra 1100-tallet, som nå er tapt. Fragmenter av sagaen er bevart i Flatøybok. Denne skal ha inneholdt en rekke eventyraktige fortellinger om Harald, som blant annet Fagrskinna og Heimskringla skal ha hentet stoff fra.[58]

Tilnavnet «Luva» er brukt i Haraldskvadet om slaget ved Hafrsfjord.[59] Men Harald Luva dukker ikke opp før i kildene på 1100-tallet.

Det er bevart to varianter av vers 4 i Haraldskvadet som gir forskjellig innhold. Bjarne Fidjestøl mente at oversettelsen med «hårfagre» (enum harfagra), trolig er feil. Det stemmer ikke med rimene i diktet. Den andre varianten (enum afarauðga) som betyr den svært lykkelige eller rike, stemmer derimot med rimet. Fidjestøl regnet derfor dette som den originale teksten.[60] Det var også en annen kong Harald med tilnavnet «Hårfagre», nemlig Harald Hardråde. Han er kjent som Harald Hårfagre i samtidskilder.[d] De første islandske historieskriverne kan på grunn av likheten med Luva som betyr lurvehodet, ha overført tilnavnet «Hårfagre» fra Harald Hardråde til «Harald Luva».[60][63] Konsekvensen er at ingen av skaldene fra 900-tallet ser ut til å ha kjent til noen Harald Hårfagre. Den eldste kilden til bruken av Hårfagre-tilnavnet er Vita Griffini Filii Conani fra 1137.[38]

Ifølge et opphavssagn for Hårfagre-navnet, gjengitt blant annet i Heimskringla, lot Harald håret gro fra han bestemte seg til å bli Norges konge til målet var nådd.[e] Allerede for 200 år siden vurderte historikerne dette som et rent sagn.

Forskningsstatus er at tilnavnet:

  • Dovrefostre er eventyr.
  • Luva er bevart i ett skaldekvad fra 900-tallet.
  • Hårfagre er ikke brukt i skaldekvadene, men dukker opp i skriftlige kilder på 1100-tallet – kanskje som en misforståelse.

Harald som konge i Norge

[rediger | rediger kilde]

Konge på Vestlandet

[rediger | rediger kilde]
Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Maleri av Ole Peter Hansen Balling, 1870.

På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge.[64] Den mest aksepterte begivenhetsrekken har i mange år vært at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar.[19] [20] [21] [65] Med basis i Sogn kan han så ha erobret Hordaland og Rogaland.[5] For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon jarl fikk Sogn i len av Harald Hårfagre.[66] Jón Viðar Sigurðsson mente at Haralds rike strakte seg fra Nordmøre til Lindesnes.[67]

Harald skal, ifølge kvadet Glymsdråpa, ha vunnet mange slag, men bare slaget i Hafrsfjord er kjent fra skaldekvad. Haraldskvedet forteller at motstanderne var kongen Kjøtve den rike og Haklang.[68] Se egen artikkel om slaget. Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.[69]

Det flere oppfatninger av hvor lenge Harald styrte:

  • Theodoricus forteller at Harald Hårfagre var enekonge over Norge i 70 år til han døde.
  • Ågrip forteller at han brukte ti år på å vinne Norge, og var så konge i 60 år.[70]
  • Forfatteren av Historia Norvegiæ mente Harald styrte i 73 år.
  • Snorre mente at Harald regjerte i 60 år.[trenger referanse]

Kronologiene her er i stor grad bygd på at slaget i Hafrsfjord sto i 872, og Haralds kongeperiode ble beregnet ut fra det. Claus Krag mente at Halvdan Koht godt kan ha vurdert riktig da han anslo at slaget sto omkring år 900.[71] Haralds kongeperiode blir da også vesentlig kortere, og Harald trenger ikke å ha levd så lenge som sagaene hevder.

Kildene gir motstridende opplysninger om hvor Harald bodde, men det er kun gårder på Vestlandet som oppgis:

  • Haraldskvedet (vers 5) forteller at Harald sønn av Halvdan bodde på Kvinnum.[41] Stedsnavnet har vært diskutert, siden noe slikt gårdsnavn ikke er kjent. Den mest brukte tolkningen er Kvinnherrad. Hallvard Lie mente det kunne være feillesing for Knuum som betyr skip.[72] Magnus Olsen mente kunne være Kormt(u) i Avaldsnes på Karmøy.[73] Diskusjonen om Kvinnum er da fortsatt uavklart.
  • Haraldskvadet (vers 9) forteller videre at Luva oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy i Stavanger. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein».[74]
  • Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn.[75] Ifølge * Heimskringla[76] og Egils saga[77] begge fra 1200-tallet styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om dette er baserte på kilder eller diktning vet vi ikke.

Kildene spriker altså en god del. Haraldskvedet fra 900-tallet forteller altså at Harald Halvdansson bodde på Kvinnum, og at Luva holdt til på Utstein. Forfatteren av Fagerskinna og Snorre Sturlasson begge fra 1200-tallet hadde andre oppfatninger. Det kan være at kildene omtaler flere personer, eller at samme person oppholdt seg på flere steder på ulike tidspunkter.

Konge over Viken?

[rediger | rediger kilde]

Nóregs konungatal fra slutten av 1100-tallet forteller at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark. Nóregs konungatal har trolig Sæmund Frode (død 1133), som kilde.Det er foreslått at Elva kan være Göta älv. Egils saga forteller om øya Hisingen (som ligger ved utløpet av Gøta elv) i forbindelse med Elva.[19] [20] [21] Spørsmålet er da om Elva i Nóregs konungatal og i Egils saga er den samme. Samtidskilder forteller at de danske kongene hadde kontroll over Vestfold fra tidlig 800-tall.[69] Annales regni Francorum forteller at det var dansk styre i Westarfoldam i 813.[78] Denne kilden dekker kun perioden frem til 829. Harald Hårfagre ble født etter 850 og hans kongsgjerning fra 870 eller senere. De danske kongene som også hersket i Westarfoldam – het Reginfred og Harald. Det har vært antatt at Westarfoldam var identiske med Vestfold, men Jón Viðar Sigurðsson mente at Westarfoldam omfattet hele kystområdet fra Lindesnes til Göta älv.[79]

Harald Hårfagre ble først tilskrevet et rike i Vestfold i de yngste kongesagaene.[80] Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken.[81] [82]

Konge over Opplandene?

[rediger | rediger kilde]

Som sønn og arving av Halvdan Svarte har det vært antatt at han også styrte deler av det indre Østlandet. Haraldskvedet fra omkring 900 forteller at Harald var nordmennenes konge, men det indre Østlandsområdet og indre Trøndelag var ikke en del av Norges-begrepet på denne tiden, ifølge Claus Krag.[83] Nóregs konungatal forteller videre at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" og Finnmark.[19] [20] [21]

I dag anser de fleste historikere Snorres beretning om Harald Hårfagres systematiske felttog fra Østlandet til Trøndelag som oppdiktet – uten eldre kildegrunnlag i form av skaldekvad.[84]

Vennskap med Håløygjarlene

[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason forteller i Heimskringla, i kapitler som bærer sterkt preg av å være oppdiktet, at Håkon Grjotgardsson kom til Harald Hårfagre, som da var i ferd med å erobre Trøndelag. Håkon ble hans jarl og hjalp ham å sluttføre erobringen. Etter Fagrskinna skulle imidlertid Håkon først ha etablert seg på Lade, dit Harald kom på veitsle.[85] Den allmenn oppfatningen nå er at Håløygjarlene etablerte sin makt rundt Trondheimsfjorden før kong Haralds kongeperiode.[86] [87] Oppfatningene har vært motstridende om Harald erobret Trøndelag, eller om det ble inngått allianser. Jarlene kan ha anerkjent Harald som overkonge. Den vanligste oppfatningen er at de inngikk en allianse eller et vennskap.[88] [89] [90] [91]

Haraldskvedet fra omkring 900 forteller at Harald Halvdansson var konge, og at han var nordmennenes fyrste.[92] Det kan diskuteres om det betyr at han var konge over Norge eller ikke, eller konge over de nordmennene som bodde der han var konge. Trøndelag og det indre Østlandsområdet var likevel ikke en del av Norges-begrepet på denne tiden.[93]

Nóregs konungatal forteller at sogningenes konge la under seg alt land mellom "Elva" (Gøta elv) og Finnmark.[19] [20] [21]

Fagrskinna forteller at Haralds menn var blitt jaget bort av Atle jarl i Sognefylket. Kongsmennene flyktet nordover til Trøndelag og fikk veitsle hos Håkon på Lade. Harald ga etter dette Sognefylket i len il Håkon. Håkon samlet en hær og dro mot Atle. I denne kampen mellom dem ble begge drept. Senere ble han forlikt med sønnen Sigurd Håkonson, og la under seg Trøndelag og landet helt nord til Finnmark. [94]

Med Glymdråpa som eneste kjente kilde, laget Snorre Sturlason en fortelling om Harald Hårfagres slag mot orkdalingene ved Oppdal (Uppdalsskógr), og de to slagene ved Solskjel. Det først var mot mørekongen Huntjov, hans sønn Solve Klove og hans svigerfar kong Nokkve i Romsdal, den andre mot Sølve og hans allierte kong Arnviðr på Sunnmøre, og Auðbjørn, som hersket over Fjordane.[95] Snorre kan ha tolket Glymdråpa inn i feil sammenheng, siden diktet ikke gir noen stedsopplysninger. Erik Gunnes betraktet fortellingen som lite troverdig.[96]

Var Haralds styre grunnlaget for Islands landnåm?

[rediger | rediger kilde]

Landnåmet på Island blir i de islandske sagaene forklart med Harald Hårfagres harde styre, og at Harald tok odelsretten fra bøndene. Men det er ikke rett at han tok fra bøndene odelsretten.[97] [98] [99] [100] [101]

I dag ser en på koblingene mellom landnåmet og Harald Hårfagre som en opphavsmyte for landnåmet, som ikke er rett.[102]

De britiske øyene

[rediger | rediger kilde]

Irland, Orknøyene, Hebridene og Shetland

[rediger | rediger kilde]

Vita Griffini Filii Conani fra 1137 forteller at Harald Hårfagre deltok i en ekspedisjon i Dublin i Irland. Han styrte over Irland og «de danske øyene».[38] [42] Det er foreslått at kjenningen i Glymdråpa (andre vers – hlymræks of trǫð glymja) viser til den irske byen Limerick i betydningen irske sjøfarere, men det er ikke den eneste mulige tolkningen.[103] [104]

Orknøyingenes saga (fra omkring 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at etter slaget i Hafrsfjord ble Orknøyene, Hebridene (Hjaltland) og Shetland (Suderøyene) tilfluktssted for vikinger som bodde på øyene om vinteren og herjet i Norge om sommeren.[105] Harald Hårfagre seilte da til Orknøyene og rensket helt for vikinger der.[106] Under felttoget ble Ragnvald Mørejarls sønn Ivar drept, og i vederlag fikk Ragnvald Orknøyene og Hebridene. Disse øyene ga han videre til sin bror Sigurd Øysteinsson, som fikk tittelen jarl av kongen.[106] [107]

Harald Hårfagres reise og herredømme over øyene er blitt trukket i tvil:[108]

  • I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald Hårfarge.[109] Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
  • Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene.[110] Sagaskriverne kan i såfall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene (se over under tilnavn).

Skottland og Man

[rediger | rediger kilde]

Glymsdråpa forteller at Harald vant mot skotter.[9] Det framgår ikke hvor dette foregikk.

Snorre Sturlason tolker dette sammen med angrepene i Orknøyene, og at at Harald også var på Man.[111]

England

[rediger | rediger kilde]

Harald hadde sønnen Håkon som etter norrøne kilder ble fostret opp hos kong Adalstein. Adalstein var engelsk konge i perioden 927–939. Forfatteren av Fagrskinna forteller at Håkon ble sendt til England med sendebud.[112] Dette er ikke omtalt i engelske kilder.[113]

William of Malmesbury forteller at Harald sendte et skip med budbringer til kong Adalstein i York.[114] Skipet var med gylden front og lilla seil. Dette er ikke omtalt i norrøne kilder. [115]

Det er uvisst hvordan forholdet var mellom Harald og Adalstein.

Siste leveår og død

[rediger | rediger kilde]

Samstyret med Eirik Blodøks

[rediger | rediger kilde]

Sagaene avviker noe fra hverandre, om når Eirik Blodøks overtok:

  • Theodoricus fortalte (ca. 1180) at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene.[116]
  • Nóregs konungatal (ca. 1190) forteller at Erik hersket i fire vintrer.[117]
  • Historien om de gamle norske kongene og Ågrip (begge fra slutten av 1100-tallet) forteller at Eirik styrte tre år etter at Harald døde.[118]
  • Heimskringla fra 1220-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.[119]

Dødsfallet

[rediger | rediger kilde]

Harald døde sottedød (av sykdom).[trenger referanse]

Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip som:[120] [trenger referanse]

Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.

I Heimskringla fortelles det:[121]

Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.

Med dette som kilder, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.

Dødsåret

[rediger | rediger kilde]

Etter Are Frodes kronologi, etter tolkningen til Ólafía Einarsdóttir, døde han i 931 eller 932.[122]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Johan Schreiner framhevet forskjellene mellom diktet om slaget i Hafrsfjord og det Heimskringla forteller om slaget. Schreiner mente Snorre hadde rekonstruert begivenheter fritt ut fra de kilder han hadde for hånden, misforstått en del og diktet opp en del.
  2. ^ En dansk jarl kalt Torkild er omtalt i England i 915–918 i de anglosaksiske krønikene (Worcester Chronicle).[40]
  3. ^ Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Snorre mente at Ragnhild Sigurdsdatter var datter av Sighurd Hjort, mens forfatteren av Fagrskinna mente det var Sigurd Orm-i-øyet.
  4. ^ Det er manuskript D av den Anglo-Saxon Chronicle ('Harold Harfagera', i år 1066[61], Orderic Vitalis («Harafagh», om hendelser i 1066), John of Worcester («Harvagra» om 1066 og 1098), og William of Malmesbury (Gesta Regum Anglorum, «Harvagre», om 1066); Marianus Scotus av Main («Arbach», død 1082/1083); og livet til Gruffydd ap Cynan («Haraldum Harfagyr», fra sent 1000-tall, men dette kan vise til to konger med same navn).[62]
  5. ^ Etter sagnet var Haralds motiv for rikssamlingen, at han ønsket å gifte seg med Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren, datter til kong Eirik av Hordaland, men oppfostret hos en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Mørejarl. Det sies at han etter ti år med ukjemmet og uklippet hår lot Ragnvald Mørejarl klippe seg på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinring rundt. Ragnvald Mørejarl skal da ha gitt ham tilnavnet «Hårfagre».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Jón Viðar Sigurðsson: "The Viking Age and the Scandinavian Peace." Viking Encounters: Proceedings of the Eighteenth Viking Congress, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus, 2020, side 27f.
  3. ^ Hans Jacob Orning: «Harald Hårfagre – en vestlandskonge», hentet 31. juli 2023 fra [1]
  4. ^ Bandlien, Bjørn: «Harald Hårfagre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. juli 2023 fra [2]
  5. ^ a b Ólafía Einarsdóttir: «Harald Dovrefoster fra Sogn», Historisk Tidsskrift nummer 2, 1971.
  6. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 9 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=9&searchText=H%C3%A5rfagre.
  7. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 11 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=9&searchText=H%C3%A5rfagre.
  8. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 20 –https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=21&searchText=yngling
  9. ^ a b «Glymdrápa (B1) – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023. 
  10. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 220–221 – https://d1wqtxts1xzle7.cloudfront.net/52289069/Jakobsson-Viator16-libre.pdf?1490362726=&response-content-disposition=inline%3B+filename%3DTHE_EARLY_KINGS_OF_NORWAY_THE_ISSUE_OF_A.pdf&Expires=1680338484&Signature=gVhHD8J-eU-~eWLDFiKAbJ-SwTkxWqGZ9ydg93JBdyU8Wb6XyHWK4Yv~DeLjPzKwRkkXWZmk69MW~YIi8uSSI--fo4UzgP607GckmBVuJ-fEDjfCjIy5KtG6RxbC3JnGlTGBu6~B9bNBhEMJDuWD8PTaHu8kw29IcgMnqjWzdFYrMY8DfomRw9eztyHJkg49IkUhGPcLAUI~PLXaoXWOpwHbx9IKShS82g8dj-4vbbIWLBgrSyy5OoHMtFG0V-uZMVF0x-2aIDKZzxvzFzYHTWI8TLXf8qMLO1FhgMnDwE6n2tqqhkrRMKIGWXwkAkyVxjNX4Rzfk5rZB7KL~IYbLQ__&Key-Pair-Id=APKAJLOHF5GGSLRBV4ZA Arkivert 1. april 2023 hos Wayback Machine. .
  11. ^ L. Holm-Olsen, Middelalderens litteratur i Norge, Norges litteraturhistorie, bind I, redaktør E. Beyer, Oslo 1974, side 227.
  12. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 338.
  13. ^ a b Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973, side 19 – https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=27&searchText=luva.
  14. ^ a b Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norrøne bokverk, 1973, side 20 og 84.
  15. ^ a b Halvdan Koht: Kampen om magten i Norge i sagatiden, 1918, side 321 – https://www.nb.no/items/fdfc023a80c83131b99b9126df6b5c12?page=42&searchText=Oddmjor.
  16. ^ a b A. W. Brøgger: Gullalder, Viking – tidsskrift for norrøn arkeologi. 1937, Volum 1, side 144 – https://www.nb.no/items/0968b2b9aa4a4e0855eb2948fd0e025b?page=145&searchText=Oddmjor.
  17. ^ a b Den eldste Noregs-historia : med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, utgitt av Halvdan Koht, 1921, side 33f – https://www.nb.no/nbsok/nb/bbf88e4b4d7689632d2df6dd20bd70ca?index=19#33.
  18. ^ Fagrskinna, utgitt av Johan Schreiner, 1972, side 24ff – https://www.nb.no/items/435779e5159d78fe161d97c4b55f406f?page=25&searchText=luva.
  19. ^ a b c d e f Claus Krag: Hvem var Harald Hårfagre? Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 34f – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=35&searchText=yngling
  20. ^ a b c d e f «Noregs Konungatal – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023. 
  21. ^ a b c d e f «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn) – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023. 
  22. ^ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970 – https://www.nb.no/items/1a717fb269d028276bb75d79a1f97313?page=37&searchText=slag.
  23. ^ Lawson, M. K. (2011): Cnut, England's viking king 1016–35, side 74: «Few historicans today place much trust in the sagas .. as sources for the eleventh century».
  24. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 220.
  25. ^ Snorres kongesagaer, Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Oslo, 1969, kapittel 18, side 48f – https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=59&searchText=luva
  26. ^ «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 222.
  27. ^ Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578. Christiania, 1888, side 13 og 45 – https://www.nb.no/items/712cb45ad32a29bbce8ffbe76ec260a9?page=103&searchText=870 (I Annales vetustissimi: «Vpphaf rikis Haralldz har fagra. Orrosta Hareks ok Gvthorms Iota konvngs. þar fell allt konvnga kyn nema sveinn er Harekr het». I Skálholts annáll «Vpphaf rikis Haralldz hárfagra. Orrosta Hareks ok Gvthorms Iota konvngs. Þar fell allt konvnga kyn nema sveinn einn er Harekr hét».
  28. ^ Landnåmabok: etter Hauksbók, Oversatt av Jan Ragnar Hagland, Erling Skjalgssonselskapet, Stavanger, 2002, side 84.
  29. ^ Frans-Arne Hedlund Stylegar: Et Nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre: es fyrstr varð þess kyns einn konungr at ǫllum Norvegi - https://d1wqtxts1xzle7.cloudfront.net/109185351/Herre_og_drott_kap_8-libre.pdf?1702913875=&response-content-disposition=inline%3B+filename%3DEt_nordsjoperspektiv_pa_Harald_Harfagre.pdf&Expires=1730624049&Signature=Uzv3u67jZmVYXKxXA-HTLS4dv10amK~CDo~uulRmYiSTuxd4QZ1wntsTnUyqxPDBmReIa2O7JGf0aUoa6rB99LB~xXtZ8fjw1rNHFG68vr46VRl-t7A8N-EBEwgZb1Ed2FK2dZcrnL1LJubvQTjhlIM5CvSbAzg0p9F2ViFUfEoeL9NOrOjegGLwrlsxHN~XvBJ5w2~GB4hTLp-wCtKb3jnPYtNuvCkaxTQG2SGPaBLP08pvoF9-q1rHiIvW3S~x8myb5vEe7f9Msl4xdG5XH-H6~lEbecrUzkF8IVK~6L6vsJ-TClaUanP8hlvyt1XHHVOD1OrGtK24Xa6iv4oUCg__&Key-Pair-Id=APKAJLOHF5GGSLRBV4ZA
  30. ^ Grettes saga, oversatt av Ludvig Holm-Olsen, 1994, side 9f – https://www.nb.no/items/e55d0f8982403a2f7493cf8597a3ed31?page=11&searchText=luva.
  31. ^ Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  32. ^ Torgrim Titlestad (2006): Slaget i Hafrsfjord, Saga Bok, side 8.
  33. ^ På dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Fort%C3%A6lling_om_Harald_Haarfager_(C.C.Rafn) og på norrønt her: https://heimskringla.no/wiki/Haralds_%C3%BE%C3%A1ttr_h%C3%A1rfagra og her: https://www.nb.no/items/257c4aefa303c3e06b13a0051d75ec79?page=577&searchText=%22Haralds%20%C3%BE%C3%A1ttr%20h%C3%A1rfagra%22
  34. ^ Univarsity of Copenhagen: ONP: Dictionary of Old Norse Prose – https://onp.ku.dk/onp/onp.php?r7580#
  35. ^ Sverrir Jakobsson. The early kings of Norway, the issue of agnatic succession, and the Settlement of Iceland. Viator 47.3 (2016), side 174 (side 3 i særtrykk).
  36. ^ Saxonis Gesta Danorum, utgave av J. Olrik og H. Ræder, København 1931, side 269.
  37. ^ Angela Marion Smith, 'King Æthelstan in the English, Continental and Scandinavian Traditions of the Tenth to the Thirteenth Centuries' (unpublished Ph.D. thesis, University of Leeds, 2014), side 329: «Norwegian king Haraldus sent a ship with messengers to Æthelstan in York. (William of Malmesbury)».
  38. ^ a b c d e Peter Lunga, (2017, 3. august). Rollo. I Store norske leksikon. Hentet 8. oktober 2017 fra https://snl.no/Rollo.
  39. ^ The history of Gruffydd ap Cynan; the Welsh text, side 40, 42f, 105ff. Utgave ved Arthur Jones (1776–1860) – https://archive.org/details/cu31924028052482/page/n217/mode/2up?q=haarfager .
  40. ^ https://archive.org/details/chronicleofflore00flor/page/90/mode/2up?q=danish – side 91 og 93
  41. ^ a b c d e «Haraldskvæði (Hrafnsmál) (B1) – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 4. mars 2023. 
  42. ^ a b The history of Gruffydd ap Cynan; the Welsh text, side 40, 42f, 105ff. Utgave ved Arthur Jones (1776–1860) – https://archive.org/details/cu31924028052482/page/n217/mode/2up?q=haarfager.
  43. ^ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970, side 10.
  44. ^ a b Ólafía Einarsdóttir: Harald Dovrefoster fra Sogn, Historisk Tidsskrift nummer 2, 1971.
  45. ^ Halvdan Koht: Harald Hårfagre og rikssamlingen, 1956, side 30.
  46. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 16f –https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=17&searchText=H%C3%A5rfagre.
  47. ^ Snorres kongesagaer, Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Oslo, 1969, kapittel 18, side 1ff- https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=59&searchText=luva
  48. ^ Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden. Supplementband, utgitt av E.H. Lind, Oslo, Uppsala og København 1931: kol. side 402–14.
  49. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 223.
  50. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 223f.
  51. ^ Birger Lindanger: Slaget i Hafrsfjord, Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 60 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=67&searchText=bror
  52. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 21 – https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=61&searchText=blod%C3%B8ks.
  53. ^ Claus Krags artikkel om Ragnhild Eiriksdatter i Norsk biografisk leksikon
  54. ^ Fagrskinna en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 28.
  55. ^ Krag, Claus (1989): «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt : et møte med en gjenganger», Historisk tidsskrift, bind 68, nr 3, side 288–302.
  56. ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319 (s. 220), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1
  57. ^ Ólafía Einarsdóttir: «Harald Dovrefostre fra Sogn», Historisk Tidsskrift nr 2, 1971, side 131 – https://www.nb.no/items/bf8bdd3eaa10f226523573fa4a0f2370?page=1&searchText=%22harald%20dovrefostre%22
  58. ^ Ólafía Einarsdóttir: «Harald Dovrefostre fra Sogn», Historisk Tidsskrift nr 2, 1971, side 132 – https://www.nb.no/items/bf8bdd3eaa10f226523573fa4a0f2370?page=3&searchText=%22harald%20dovrefostre%22.
  59. ^ Knut Helle: «Hvor står den historiske sagakritikken i dag?» Collegium Mediviale, 2011.
  60. ^ a b Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 15f –https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?page=17&searchText=H%C3%A5rfagre.
  61. ^ https://www.bl.uk/manuscripts/Viewer.aspx?ref=cotton_ms_tiberius_b_iv_f079v
  62. ^ Norse Historical Traditions and Historia Gruffud vab Kenan: Magnus Berfoettr and Haraldr Harfagri', i Gruffudd ap Cynan: A Collaborative Biography, (Cambridge: Boydell, 1996), side 117–47.
  63. ^ Eirik Galåen: Danske maktforhold i Norge i tidlig middelalder: en kildekritisk studie. MS thesis, Universitetet i Oslo, 2007 – https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23631/1/Masteroppgave_Eirik_danske_maktforhold.pdf.
  64. ^ Johan Schreiner: «Harald og Hafrsfjord», Scandia 1936, side 66–77.
  65. ^ Ólafía Einarsdóttir: Dateringen av Harald Hårfagres død – Om påliteligheten i sagaenes tidsangivelse, Historisk Tidsskrift nr 1, 1968} Diktet Nóregs Konungstal knytter også Harald mot Sogn, som Sognekonge, før han starter sine erobringer.
  66. ^ Fagrskinna en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 23.
  67. ^ Jón Viðar Sigurðsson: "The Viking Age and the Scandinavian Peace." Viking Encounters: Proceedings of the Eighteenth Viking Congress, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus, 2020, side 29.
  68. ^ Haraldskvedet, strofe 7 og 9.
  69. ^ a b Hans Jacob Orning: «Harald Hårfagre fra Vestfold?», Norges Historie, 2015.
  70. ^ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973 – https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=27&searchText=luva.
  71. ^ Claus Krag: Norges historie fra til 1319, 2000, side 216 – https://www.nb.no/items/a5416bdad7673b857de6968931a3f970?page=215&searchText=ragnhild
  72. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 18 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?
  73. ^ Fidjestøl, Bjarne: «Skaldekvad og Harald Hårfagre», i Rikssamlingen og Harald Hårfagre: Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 19 – https://www.nb.no/items/150ada6a9f83fc60c79b554321712f1e?
  74. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 25.
  75. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 22.
  76. ^ Heimskringla, «Harald Hårfagres saga», vers 38.
  77. ^ Egils saga, 1970, side 74.
  78. ^ Annales regni Francorum – http://www.thelatinlibrary.com/annalesregnifrancorum.html : "Missi sunt de hoc conventu quidam Francorum et Saxonum primores trans Albim fluvium ad confinia Nordmannorum, qui pacem cum eis secundum petitionem regum illorum facerent et fratrem eorum redderent. Quibus cum pari numero – nam XVI erant – de primatibus Danorum in loco deputato occurrissent, iuramentis utrimque factis pax confirmata et regum frater eis redditus est. Qui tamen eo tempore domi non erant, sed ad Westarfoldam cum exercitu profecti, quae regio ultima regni eorum inter septentrionem et occidentem sita, contra aquilonem Brittaniae summitatem respicit, cuius principes ac populus eis subici recusabant. Quibus perdomitis cum revertissent et fratrem ab imperatore missum recepissent, filii Godofridi regis et ex primoribus Danorum non pauci, qui iamdudum relicta patria apud Sueones exulabant, conparatis undecumque copiis bellum eis intulerunt et confluentibus ad se passim ex omni Danorum terra popularium turmis commisso cum eis proelio etiam regno non multo eos labore pepulerunt." eller oversatt: "Fra dette møtet ble enkelte høvdinger for frankerne og sakserne sendt over elven Albi til grensene til Nordmennene, som ville slutte fred med dem på forespørsel fra deres konger og gjenopprette deres bror. De møtte like mange, for det var 16 av danenes høvdinger på det utpekte stedet, og ved eder og skjøter på begge sider ble freden stadfestet, og kongens bror ble gjenopprettet til dem. De var imidlertid ikke hjemme på den tiden, men dro med hæren til Westarfold (Vestfold) , som er den siste regionen i deres rike som ligger mellom nord og vest, vendt mot nordtoppen av Storbritannia, hvis høvdinger og folk nektet å underkaste seg dem. Da de hadde lagt dem under seg og hadde mottatt sin bror sendt av keiseren, sønnene til kong Godofrid, og ikke få av de fremste danskene, som for lenge siden hadde forlatt landet sitt og hadde flyktet til Sueoni (Sverige) etter å ha forberedt sine styrker fra hvert hold, førte krig mot dem, og strømmet til dem fra alle deler av danenes land, folkets hærer, forpliktet seg til å kjempe med dem selv i det riket de befolket dem med ikke mye arbeid.".
  79. ^ Jón Viðar Sigurðsson: "The Viking Age and the Scandinavian Peace." Viking Encounters: Proceedings of the Eighteenth Viking Congress, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus, 2020, side 27f.
  80. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 227 – https://www.researchgate.net/profile/Sverrir-Jakobsson/publication/298067299_The_early_and_the_late_myth_of_King_Harald_Fairhair/links/618400dfa767a03c14f2dbd8/The-early-and-the-late-myth-of-King-Harald-Fairhair.pdf.
  81. ^ Hans Jacob Orning, «Harald Hårfagre fra Vestfold?». Norgeshistorie.no, hentet 26. januar 2017.
  82. ^ Krag, Claus: Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. I: Collegium medievale, 1990.
  83. ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, 2000, side 52 skriver: "De rike jordbruksområdene i innlandet, så vel i Trøndelag som i indre Østlandsområdet, ser derimot ikke ut til å ha inngått i det naturlige Norges-begreper på denne tiden."
  84. ^ Frode Iversen: "Tinget i Trøndelag i yngre jernalder og middelalder." Gunneria (2017), side 101: "I dag anser de fleste historikere Snorres beretning om Harald Hårfagres systematiske felttog fra Østlandet til Trøndelag som en konstruksjon uten eldre kildegrunnlag i form av skaldekvad (Einarsdóttir 1971, Helle 1982: 72, 2001: 28f, Krag 1990: 181ff, 199: 34f; 1995: 84, 102: 2014, Bjørkvik 1999: 30–39, Myrvoll 2014)."
  85. ^ Sandnes, Jørn; Norsk biografisk leksikon: Håkon Grjotgardsson i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. april 2023 fra http://snl.no/H%C3%A5kon_Grjotgardsson
  86. ^ Johan Schreiner, Trøndelag og Rikssamlingen, 1928: «Fremstillingen i Heimskringla er langt utførligere, men Snorres ordrikdom vidner bare om, at han her ikke har hatt noen tradisjon å støtte sig til.», side 8.
  87. ^ Okkenhaug, Ingrid Rønning: Høvdingmakt og stabilitet i det trønderske samfunnet 800–1050. MS thesis. 2015: "Jeg tar også utgangspunkt i teorien om at Ladejarlene etablerte sin makt i Trøndelag før kongene av Hårfagreætten kom dit, side 74 – https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45144/1/Okkenhaug_master.pdf "
  88. ^ Gunnes, Erik: "Rikssamling og kristning 800–1177, i boka: K. Mykland (redaktør): Norges historie, 1994, side 89 – https://www.nb.no/items/1482c2ef7126b49f6d62df9a03e4c62a?page=91&searchText=tr%C3%B8ndelag.
  89. ^ Okkenhaug, Ingrid Rønning: Høvdingmakt og stabilitet i det trønderske samfunnet 800–1050. MS thesis. 2015, side 70.
  90. ^ Frode Iversen: "Tinget i Trøndelag i yngre jernalder og middelalder." Gunneria (2017), side 101: "I dag anser de fleste historikere Snorres beretning om Harald Hårfagres systematiske felttog fra Østlandet til Trøndelag som en konstruksjon uten eldre kildegrunnlag i form av skaldekvad (Einarsdóttir 1971, Helle 1982: 72, 2001: 28f, Krag 1990: 181ff, 199: 34f; 1995: 84, 102: 2014, Bjørkvik 1999: 30–39, Myrvoll 2014). Landskapene utenfor et kjerneområde på Vestlandet styrte Harald indirekte gjennom allianser og jarler. Trøndelag la han angivelig under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson (Sandnes 2009)."
  91. ^ Erik Gunnes: Erkebiskop Øystein. Statsmann og kirkebygger, Oslo 1996: side 19 skrev: «Det heter seg tradisjonelt at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I virkeligheten var rikssamlingen en århundrelang prosess, og spesielt gikk det tregt med å innordne Trøndelag under rikskongens overhøyhet.»
  92. ^ https://heimskringla.no/wiki/Haraldskv%C3%A6%C3%B0i_(Hrafnsm%C3%A1l)_(B1) vers 5.
  93. ^ Claus Krag: Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, 2000, side 50–52.
  94. ^ Fagrskinna, kapittelet «Om Harald Hårfagre»
  95. ^ Fagrskinna : en norsk kongesaga – https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=53&searchText=Solskjel
  96. ^ Gunnes, E. "Rikssamling og kristning 800–1177, i boka: K. Mykland (redaktør): Norges historie, 1994, side 89 – https://www.nb.no/items/1482c2ef7126b49f6d62df9a03e4c62a?page=91&searchText=tr%C3%B8ndelag.
  97. ^ Birger Lindanger: Slaget i Hafrsfjord, Historisk seminar på Karmøy 10. og 11. juni 1993, Utgitt av Karmøy Kommune, Karmøy, 1993, side 67.
  98. ^ Ågotnes, Bjørn-Are. Opposisjonen mot Harald Hårfagre. MS thesis. Universitet i Stavanger, 2009.
  99. ^ Jonassen, Øystein. Fra Torfæus til Krag: en analyse av norske historikeres syn på Harald Hårfagre og odelstilegnelsen. MS thesis. Universitet i Stavanger, 2009.
  100. ^ Bjørlo, Astrid Hoelseth. Fra landnåmet til fristatens slutt: migrasjon, tradisjon og strategier i Eyjafjörður. MS thesis. 2010.
  101. ^ Knut Helle: Hvor står den historiske sagakritikken i dag?. Collegium medievale bind 24, 2011.
  102. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002).
  103. ^ B. Fidjestøl, Det norrøne fyrstediktet, Universitet i Bergen, Nordisk institutts skriftserie, 11, Øvre Ervik, 1982, side 77f – https://www.nb.no/items/bcc2dcb36991eba733ace024e96664e6?page=79&searchText=limerick.
  104. ^ Sverrir Jakobsson: «Erindringen om en mægtig Personlighed». Historisk tidsskrift 81.02-03 (2002), side 219.
  105. ^ Snorre Sturlason, Harald Hårfagres saga, kapittel 19
  106. ^ a b Heimskringla, Hårfagres saga, kapittel 22
  107. ^ Orknøyingenes saga, kapittel 4
  108. ^ P. H. Sawyer: Harald Fairhair and the British Isles, in Les Vikings et leurs civilisation, ed. R. Boyer (Paris, 1976), side 105–09.
  109. ^ Historia Norwegiæ, første bok, kapittelet: Om Orknøyene
  110. ^ Woolf, Alex (2007) From Pictland to Alba, 789–1070. Edinburgh. Edinburgh University Press, side 307.
  111. ^ Snorre Sturlason: Harald Hårfagres historie, kapittel 22 – https://www.nb.no/items/f7f99b53937ed48f5783831fd2648477?page=61&searchText=man.
  112. ^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 25 – https://www.nb.no/items/435779e5159d78fe161d97c4b55f406f?page=33&searchText=h%C3%A5rfagre
  113. ^ Clare Downham: 'Eric Bloodaxe – Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 69f – Hun viser til at den eldste kilden om dette skal være skalden Sigvat Tordsson på 1030-tallet.
  114. ^ Angela Marion Smith, 'King Æthelstan in the English, Continental and Scandinavian Traditions of the Tenth to the Thirteenth Centuries'. Ph.D. thesis, University of Leeds, 2014), side 329: Norwegian king Haraldus sent a ship with messengers to Æthelstan in York. (William of Malmesbury).
  115. ^ Clare Downham: 'Eric Bloodaxe – Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 69: a fine ship to the king, which had a golden beak and purple sails.
  116. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 339.
  117. ^ «Norges Kongerække på Vers (C.C.Rafn), vers 12 – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 14. juni 2023
  118. ^ Egil Kraggerud: Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Novus forlag, Oslo, 2018, side 177.
  119. ^ Egil Kraggerud: Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Novus forlag, Oslo, 2018, side 177.
  120. ^ Ágríp kapittel 4 – hvilken utgave?
  121. ^ Snorre Sturlasson: Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 43.
  122. ^ Ólafía Einarsdóttir: Dateringen av Harald Hårfagres død – Om påliteligheten i sagaenes tidsangivelse, Historisk Tidsskrift nr 1, 1968.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger 
-
 Konge av Norge
ca. 872–ca. 931–932 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harald_Hårfagre&oldid=24779190»