Hopp til innhold

Gabriele D’Annunzio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gabriele D'Annunzio
Gaetano Rapagnetta
Portrett av Gabriele D'Annunzio
Født12. mars 1863[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pescara
Død1. mars 1938[1][5][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
Gardone Riviera ved Gardasjøen
BeskjeftigelseForfatter, journalist og politiker
Embete
  • Medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (20th Legislature of the Kingdom of Italy, 1897–1900) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLa Sapienza
Convitto Nazionale Cicognini
EktefelleMaria Hardouin
Partner(e)Eleonora Duse (1898–1901)
Alessandra Carlotti di Rudinì
Margherita Besozzi di Castelbarco (1919–)[6]
Maria Gravina Cruyllas[7]
BarnMario D'Annunzio
Gabriellino D'Annunzio
Ugo Veniero D'Annunzio
Renata D'Annunzio
Gabriele Cruillas
PartiDestra storica
Estrema sinistra storica
Italian Nationalist Association
NasjonalitetItaliensk
GravlagtVittoriale degli italiani
SpråkItaliensk[8][9]
Medlem avAcadémie royale de langue et de littérature françaises de Belgique (1921–1938) (erstattet av: Xie Shoukang)[10]
Accademia della Crusca
Utmerkelser
7 oppføringer
Æreslegionen
Italias militærorden
Malteserordenen
Croix de guerre 1914–1918
Medaljen for militær tapperhet
Offiser av Savoias militærorden
Ridder av Savoias militærorden
Periode1879-1938
BevegelseDekadanse
DebutPrimo vere
Debuterte1915
Aktive år1915–1938
Viktige verkIl Piacere, Le vergini delle rocce, Francesca da Rimini, The Intruder, The Dream of a Spring Morning
IMDbIMDb
Signatur
Gabriele D’Annunzios signatur
Våpenskjold
Gabriele D’Annunzios våpenskjold
Gabriele D’Annunzio på Commons

Gabriele D'Annunzio (1863–1938) var en italiensk forfatter, dramatiker og politiker. Hans politiske rolle har vært kontroversiell, da han regnes som en foregangsfigur innen fascismen og for Mussolini, som anså ham både som en modell og en rival.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
D'Annunzios barndomshjem i Pescara

D'Annunzios familie stammet fra Dalmatia.[11] Han var født under navnet Gaetano Rapagnetta og var sønn av en rik landeier, som var ordfører i hjembyen. Både faren og sønnen tok det adelsklingende navnet D'Annunzio etter en slektning. Han ble døpt Gaetano, men fikk kallenavnet Gabriele som barn på grunn av sitt engleaktige utseende.[12] Han fremsto tidlig talentfull, og ble sendt på skole i Prato i Toscana.

Han debuterte som lyriker bare 16 år gammel med diktsamlingen Primo vere (Den gryende vår), som umiddelbart ble en suksess. Han iscenesatte deretter et PR-stunt ved å narre avisene til å skrive at han var død, noe som økte oppmerksomheten.

Tiden fram til første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avtjent verneplikten i kavaleriet, flyttet han til Roma i 1882, hvor han begynte på La Sapienza. Han skrev i flere aviser, og ble etter hvert gift med den adelige Maria Hardouin di Gallese etter å ha gjort henne. Han fikk tre sønner med henne, men ekteskapet ble oppløst i 1891. I 1894 innledet han et langvarig forhold med den kjente skuespilleren Eleonora Duse. Dette ble et forhold som fikk stor offentlig oppmerksomhet og varte fram til 1910.

I 1893 ble han valgt inn i Det italienske deputertkammeret fra havnebyen Ortona i Abruzzo for en treårsperiode. Han var valgt som uavhengig representant, men deltok sammen med den konservative høyresiden. Han forlot siden plassen på høyresiden for å sette seg blant sosialistene, med ordene «Jeg går fra døden til livet!». Han ble imidlertid ikke gjenvalgt i det neste valget.

Den suksessrike D'Annunzio levde et svært utsvevende og ekstravagant liv. I 1910 var gjelden blitt så stor at han måtte flykte til Paris, men han fortsatte sin litterære produksjon og livsførselen. Som forfatter dyrket han blant annet den romerske antikken og skrev manus til stumfilmen Cabiria (1914), som handlet om romernes innsats under punerkrigene. I filmen hilser romerne med utstrakt høyrearm.

Litterært arbeid

[rediger | rediger kilde]
Portrett av Gabriele D'Annunzio

Lyrikk

[rediger | rediger kilde]

I Roma ga han ut Canto novo (1882), Terra vergine (1882), L'intermezzo di rime (1883), Il libro delle vergini (1884) og en stor del av novellene som deretter ble utgitt samlet under tittelen San Pantaleone (1886). Canto novo inneholder dikt med løfter om fremtidig makt, samt beskrivelser av havet og det abruzzoske landskapet, videreført i prosa i Terra vergine. Dette er en samling noveller som i et blomstrende språk forteller om livet i forfatterens oppvekstprovins. Intermezzo di rime er begynnelsen på D'Annunzios andre litterære fase, men en ny stil. Begge disse stilretningene og tematiske valgene overrasket kritikerne, som hadde hilst ham som et litterært vidunderbarn, og noen forkastet ham nå som moralsk forderver, mens andre tok ham vel imot som et friskt pust og en revitaliserende impuls i datidens livløse litteratur.

Gabriele D'Annunzio arbeidet i denne perioden også som journalist i avisen Tribuna. Her skrev han noen av sine mest anerkjente arbeider under pseudonymet «Duca Minimo». På denne tiden skrev han også kjærlighetsdiktet Il libro d'Isotta (1886), hvor han trakk inspirasjon både fra moderne uttrykksformer og følelsesuttrykk hentet fra renessansen.

I teksten Il libro d'Isotta kan man finne høydepunkt som dukker opp i senere arbeider som i Intermezzo melico. I noen ballader og sonetter kan man finne beskrivelser og følelser som senere var med på å forme det estetiske uttrykket i Il piacere, Il trionfo della morte og Elegie romane (1892).

Skjønnlitteratur

[rediger | rediger kilde]

D'Annunzios første roman Il piacere ble fulgt opp i 1891 av Giovanni Episcopo og i 1892 av L'innocente. Disse tre romanene gjorde et dypt inntrykk på samtiden. Den siste, L'innocente ble oversatt til fransk og gjorde ham anerkjent i utlandet. Hans neste arbeide, Il trionfo della morte (1894) ble fulgt opp av Le vergini delle rocce (1896) og Il fuoco (1900). Den siste inneholder lidenskapelige beskrivelser av Venezia.

D'Annunzios lyrikk i denne perioden er blant hans mest kjente: Il Poema Paradisiaco (1893), Odi navali (1893) og Laudi (1900).

Dramatikk

[rediger | rediger kilde]

Blant D'Annunzios arbeider som dramatiker kan nevnes Il sogno di un mattino di primavera (1897), en lyrisk fantasi i én akt, og hans Città Morta (1898), skrevet for Sarah Bernhardt. I 1898 skrev han Sogno di un pomeriggio d'autunno og La Gioconda, og året etter La gloria, et forsøk på en samtidig politisk tragedie som ikke møtte med suksess, sannsynligvis på grunn av dristige politiske hentydninger, og deretter Francesca da Rimini (1901), en rekonstruksjon av middelaldersk atmosfære. En av de fremste italienske kritikerne, Eduardo Boutet, utropte den til den første virkelige, om ikke helt perfekte, italienske tragedie.

Etter å ha innledet forholdet til Eleonora Duse skrev han en rekke hovedroller, som i La città morta (Den døde byen) (1898) og Francesca da Rimini (1901), fram til dette forholdet opphørte i 1910.

Etter å ha reist i landflyktighet fra sine kreditorer til Paris samarbeidet han med komponisten Claude Debussy om det musikkdramatiske verket Le martyre de Saint Sébastien (St. Sebastians martyrdom), 1911, skrevet for Ida Rubinstein. Det falt ikke i smak i Vatikanet, og verket ble plassert på Index librorum prohibitorum. Det ble heller ingen suksess som forestilling, men har senere blitt innspilt i flere versjoner, mest kjent med dirigentene Pierre Monteux, Leonard Bernstein og Michael Tilson Thomas. I 1912 og 1913 arbeidet D'Annunzio med komponisten Pietro Mascagni på operaen Parisina. I denne perioden bodde han delvis i komponistens hus utenfor Paris.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Italienske flygeblad daler ned over Wien under D'Annunzios aksjon

Utdypende artikkel: Den italienske fronten under første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut, engasjerte han seg sterkt for Frankrike i krigen, og mente at også Italia måtte gå inn i krigen på Frankrikes side mot Tyskland og Østerrike, til tross for Italias forpliktelser overfor disse landene i Trippelalliansen (1882). D'Annunzio tok til orde for en «latinsk krig» mot de germanske barbarene.

Før Italia gikk med i krigen, fikk han anledning til å vende tilbake til Italia, og krysset grensen 4. mai 1915. Han begynte umiddelbart å agitere for italiensk deltakelse, og meldte seg øyeblikkelig til tjeneste som løytnant i sin tidligere våpengrep kavaleriet da kampene startet.

Han tjenestegjorde blant annet i staben til hertugen av Aosta. Han utmerket seg også i felt og ble flere ganger dekortert og forfremmet, slik at han var oberstløytnant ved krigens slutt. Han sto også bak, og deltok i, en rekke oppsiktsvekkende PR-anslag, som angrepet 10. og 11. februar 1918 med tre motortorpedobåter mot den østerrikske flåtebasen ved Buccari, og flytoktet over Wien 9. august 1918, hvor de spredte flyveblad over byen. Begge disse aksjonene hadde til hensikt å styrke den italienske kampmoralen etter påkjenningene og nederlaget under Caporetto-offensiven, og ble udødeliggjort i kjente dikt av D'Annuzio.

Fiume

[rediger | rediger kilde]
D'Annunzio og hans medsoldater blir hilset i Fiume i september 1919

Utdypende artikkel: Reggenza Italiana del Carnaro

Carnaros flagg var tegnet av D'Annunzio, med innskriften Quis contra nos (latin: «Hvem kan stå mot oss?»)

Krigen hadde styrket hans nasjonalistiske og irredentistiske synspunkter, og etter krigen ble D'Annunzio en talsmann for at Italia i Saint-Germain-traktaten, stadfestet senere gjennom Trianon-traktaten, ikke fikk det de tidligere hadde blitt lovet, noe som blant annet involverte Dalmatia og havnebyen Fiume. Det siste gjorde ham svært oppbrakt, da denne byen, med rundt 60 000 innbyggere, hadde en etnisk italiensk majoritet på rundt 40 000 venetiansk-talende innbyggere. Slik sett stred det mot nasjonalitetsprinsippene i Versaillestraktaten at denne byen ikke ble en del av Italia, men ble gitt til den nye staten Kongeriket Jugoslavia som trengte en havneby med jernbanetilknytning.

12. september 1919, ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktaten, ledet han en irregulær styrke på 2 000 italienske nasjonalister, kalt arditi etter spesialstyrken fra første verdenskrig inn i byen og tvang den allierte okkupasjonsstyrken fra USA, Storbritannia og Frankrike til å forlate byen. De håpet at dette skulle medføre at Italia annekterte byen, men Italia iverksatte i stedet en blokade.

D'Annunzio erklærte da byen for å være en uavhengig stat med navnet Reggenza Italiana del Carnaro med en konstitusjon som lignet den senere italienske fascistiske konstitusjonen. Samtidig hadde konstitusjonen en rekke liberale islett som lå langt foran sin tid, blant annet innførte den full stemmerett for kvinner. Men de bærende ideologiske elementene stammet fra syndikalisten Alceste de Ambris, med ulike innslag av anarkistiske, syndikalistiske og republikanske idéer.[trenger referanse]

Han innførte en rekke symboler som romersk hilsen og fascistiske fasces og tittelen Il Duce på seg selv. Alt dette ble overtatt av Mussolinis fascistiske styre i Italia. Opprørerne fikk en viss støtte fra elementer innen den italienske marinen, som da jageren Espero sluttet seg til D'Annunzios lokale styrke.[13] I tillegg kom det en rekke nasjonalister fra Italia, herunder elitesoldater fra første verdenskrig og hadde både kamptrening og våpenkjennskap.

D'Annunzio søkte ulike allianser, både blant separatistgrupper på Balkan og nasjonalistiske grupper innen Italia. Han planla og propaganderte for en marsj mot Roma og understreket stadig sterkere en arbeiderorientering i politikken, men uten å få tilstrekkelig støtte, heller ikke fra Mussolini som hadde blitt satt på sidelinjen av D'Annunzios handlekraft.

Han måtte gi opp dette forsøket da italienske styrker angrep byen 24. desember, men ble møtt av en styrke på 4 000 veltrente og motiverte soldater. Den italienske marinen startet 26. desember et bombardement av byen fra krysseren «Andrea Doria», som medførte at D'Annunzio kapitulerte 29. desember 1920 for å spare byen for ytterligere ødeleggelser.

Det ble gitt et generelt amnesti i forbindelse med kapitulasjonen, og D'Annunzio ble igjen i byen i noen dager for å begrave sine døde før han reiste tilbake til Italia og sitt hjem i Gardone Riviera ved Gardasjøen.

Under Mussolinis styre

[rediger | rediger kilde]
Il Vittoriale degli Italiani, påbegynt i 1921 i Gardone Riviera ved Gardasjøen, i jugendstil med elementer av nyklassisistisk, italiensk fascistisk arkitektur. Eiendommen var D'Annunzio hjem etter defenestrasjonen i 1922 og fram til sin død

Etter Fuime-okkupasjonen trakk D'Annunzio seg tilbake til sitt hus ved Gardasjøen og tilbrakte tiden med forfatterskap og politisk agitasjon. Selv om han hadde en sterk innflytelse på den ideologiske tenkingen til Benito Mussolini, ble han aldri en del av det fascistiske styret i Italia. Etter et attentat i 1922ble han bevegelseshemmet og sjokkskadet da han ble kastet ut av en vindu av en ukjent overfallsmann, slik at han ikke kunne delta i marsjen mot Roma like etter. Han overlevde drapsforsøket, men ble alvorlig skadet og ikke restituert før etter at Mussolini hadde blitt statsminister og tatt posisjonen som Duce del fascismo.

I 1924 ble han adlet av kong Victor Emmanuel III og fikk ærestittelen Principe di Montenevoso. I 1937 ble han president av Det italienske akademi etter Guglielmo Marconi, som døde året før. D'Annunzio døde imidlertid året etter av et hjerneblødning i sitt hjem. Han fikk en statlig begravelse av Mussolini to dager senere, og gravlagt etter eget ønske stående, innmurt i en nisje i sitt hjem Il Vittoriale degli Italiani.

I 1963 ble levningene flyttet til en enorm sarkofag av hvit marmor, stående på søyler og plassert på eiendommens høyeste punkt, sammen med mindre sarkofager med andre helter fra Fiume.

Arbeider

[rediger | rediger kilde]
Gabriele D'Annunzio på et bilde fra før 1932

Romaner

[rediger | rediger kilde]
  • Il piacere (The Child of Pleasure[1], 1889)
  • Giovanni Episcopo (1891)
  • L'innocente (1892)
  • Il trionfo della morte (The Triumph of Death, 1894)
  • Le vergini delle rocce (The Maidens of the Rocks, 1895)
  • Il fuoco ( The Flame of Life: A Novel, 1900)
  • Forse che sì forse che no (1910)

Tragedier

[rediger | rediger kilde]
  • La città morta (The Dead City: a Tragedy, 1899).
  • La Gioconda (Gioconda, 1899).
  • Francesca da Rimini (1902). [2]
  • L'Etiopia in fiamme (1904).
  • La figlia di Jorio (1904).
  • La fiaccola sotto il moggio (1905).
  • La nave (1908).
  • Fedra (1909).

Novellesamlinger

[rediger | rediger kilde]
  • Terra vergine (1882)
  • Le novelle della Pescara (1884–1886)

Lyrikksamlinger

[rediger | rediger kilde]
  • Primo vere (1879)
  • Canto novo (1882)
  • Poema paradisiaco (1893)
  • The five books of Laudi del cielo, del mare, della terra e degli eroi (1903–1912)
    • Maia (Canto Amebeo della Guerra)
    • Elettra
    • Alcyone (Halcyon – ISBN 0-415-96745-7)
    • Merope
    • Asterope (La Canzone del Quarnaro)
  • Ode alla nazione serba (1914)

Selvbiografiske arbeider

[rediger | rediger kilde]
  • La Leda senza cigno
  • Notturno
  • Le faville del maglio
  • Le cento e cento e cento e cento pagine del Libro Segreto di Gabriele D'Annunzio tentato di morire o Libro Segreto (som Angelo Cocles)

Han brev- og dagbokroman, Solus ad solam, ble utgitt etter hans død.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gabriele-DAnnunzio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 61061, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1231, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 41, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Lettere a Fiammadoro[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.ansa.it[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11886047f, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  9. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 24905315, Wikidata Q16744133 
  10. ^ www.arllfb.be, besøkt 31. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The New Theatre Handbook and Digest of Plays, Bernard Sobel (Ed.), Crown Publishers Inc., New York, NY, 1959, pp 159-160.
  12. ^ Adrian Room, Dictionary of Pseudonyms: 13,000 Assumed Names and Their Origins (2010), p. 132 online
  13. ^ «D'ANNUNZIO PAYS DESERTING SAILORS; Hands Out 10,000 Francs to Crew of Destroyer--Its Officer Bound to Gun.WRANGEL TROOPS NEAR BYMany in Rome Look Hopefully toGiolitti to Find a Way Outof Flume Crisis». The New York Times. 11. desember 1920. Besøkt 5. desember 2010. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Gabriele D’Annunzio – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gabriele_D’Annunzio&oldid=24738186»