Hopp til innhold

Erkebiskop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erkebiskop Stanislav Zvolenský av Bratislava

En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.[1]

I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop. Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt.

En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.

I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie.

Erkebiskoper i Norden

[rediger | rediger kilde]

Norge fikk sin første erkebiskop i 1153, i Nidaros. Embetet ble nedlagt da kirken i Norge ble underlagt dansk styre ved reformasjonen i 1537. Kirken i Danmark-Norge valgte, da bispetittelen noen år senere ble tatt i bruk igjen, å ikke gjeninnføre erkebispeembetet. I stedet gjorde man biskopen i den politiske hovedstaden – København, for Norges vedkommende Christiania fra 1814 – til ledende biskop med status av fremst blant likemenn (primus inter pares). I Folkekirken i Danmark er dette fortsatt ordningen. I Den norske kirke ble dette i 1917 endret til årlig valg av formann (fra 1932 preses) i Bispemøtet, også her med status som "fremst blant likemenn". Fram til 1998 ble Oslo biskop alltid valgt som preses av biskopene. 1998-2010 ble andre enn Oslo biskop valgt til preses, for fire år om gangen. Fra oktober 2011 har Den norske kirke fast preses, med sete sammen med biskopen i Nidaros – Norges gamle erkebispeby.[2]

Kirken i Sverige beholdt ved reformasjonen erkebispesetet i Uppsala, men slik at embetet ikke lenger var overordnet de andre biskopene – bare "fremst blant likemenn". Den evangelisk-lutherske kirke i Finland opprettet sitt erkebispesete i Åbo etter svensk mønster i 1817, da politiske endringer gjorde at kirken ikke lenger var under svensk styre.[1]

De fleste lutherske kirker i verden har ikke erkebiskop.

Erkebiskoper i Storbritannia

[rediger | rediger kilde]

Den engelske kirke beholdt erkebispeembetet ved reformasjonen på 1500-tallet, med erkebispeseter i Canterbury og York. Erkebiskopen av Canterbury er symbolsk (men ikke kirkerettslig) overhode for Den anglikanske kirke, som består av 44 nasjonale og regionale kirker i alle verdensdeler – der de fleste bruker erkebispetittelen om den ledende biskopen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Erkebiskop. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.
  2. ^ Nidaros Bispedømme. (2014, 26. november). I Store norske leksikon. Hentet 1. februar 2017.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]