Tysklands delstater
 |
|
Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer.
Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken.
Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk.
Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler.
Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder.
Oversikt over føderasjon og delstater
[rediger | rediger kilde]Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, de øvrige tretten delstatene omfatter både byer og landområder. Delstaten Bremen består av to byer, Bremen by og Bremerhaven. Byene ligger som atskilte enklaver i Niedersachsen. Begge byene har sine kommunale styringsorganer, men delstaten Bremens regjering og delstatsparlament, befinner seg i Bremen by.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Keiserriket og Weimarrepublikken
[rediger | rediger kilde]
Det tyske keiserrike (1871 til 1918) hadde en føderal struktur. De 25 delstatene var i samsvar med forfatningen representert i et forbundsråd med tilsammen 58 medlemmer. Preussen var størst med 17 medlemmer foran Bayern med 6 medlemmer. Preussen representerte et dynasti og var den dominerende delstaten, med 2/3 av befolkningen og arealet. Den føderale staten hadde liten innvirkning på finanspolitikken.[6][7]
Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) var en forbundsstat. Denne ble mer demokratisk i den forstand at nasjonalstaten fikk større innflytelse over finanspolitikken. Fortsatt var imidlertid Preussen dominerende med hensyn til befolkning og areal.[8][7]
Det nasjonalsosialistiske Tyskland
[rediger | rediger kilde]Det nasjonalsosialistiske Tyskland ble under den såkalte ensrettingen (Gleichschaltung) rendyrket som en enhetsstat, og delstatene mistet sin innflytelse.[9]
Det okkuperte Tyskland 1945 til 1949
[rediger | rediger kilde]Etter avslutningen av den andre verdenskrig opprettet de allierte okkupasjonsmaktene nye delstater, for slik å skape en desentralisert fordeling av makt. Ved inndelingen av delstatene ble det ikke søkt å opprettholde delstatenes historiske grenser. Tvert imot var det for de allierte okkupasjonsmaktene viktig å oppløse Preussen og den ekstreme asymmetri denne delstaten ville ha representert i den nye forbundsstaten. Blant de vesttyske delstatene var det bare Bayern, Hamburg og Bremen, og til en viss grad Schleswig-Holstein, som kunne sies å bygge på historiske grenser. Inndelingen av de nye delstatene førte til en viss usikkerhet blant befolkningen, og grunnloven fikk dermed en bestemmelse som gjorde mulig å endre grensene (Art. 29).[7][10][11]
I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det i juli 1945 opprettet delstatene Sachsen, Sachsen-Anhalt, Thüringen, Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern. I den amerikanske sonen kom i september 1945 Bayern, Hessen, Württemberg-Baden og i januar 1947 Bremen. Storbritannia opprettet i sin sone i 1946/1947 delstatene Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Schleswig-Holstein og Hamburg. Frankrike grunnla 1945/1946 i sin okkupasjonssone delstatene Baden, Württemberg-Hohenzollern og Rheinland-Pfalz.[10]
Forbundsrepublikken Tyskland
[rediger | rediger kilde]Londonkonferansen i 1948 mellom Storbritannia, USA, Frankrike og Benelux-landene konkluderte med et ønske om dannelse av en forbundsstat i de vestlige okkupasjonssonene.[12]
Ved grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 23. mai 1949 besto landet ifølge grunnloven av tolv delstater.
- Baden
- Bayern
- Berlin
- Bremen
- Hamburg
- Hessen
- Niedersachsen
- Nordrhein-Westfalen
- Rheinland-Pfalz
- Schleswig-Holstein
- Württemberg-Baden
- Württemberg-Hohenzollern
I 1952 ble delstatene Württemberg-Baden, Württemberg-Hohenzollern og Baden slått sammen til Baden-Württemberg, slik at forbundsrepublikken formelt da omfattet ti delstater når man regner med Vest-Berlin.
I 1955 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning som resulterte i at Saarland forlot Frankrike og ble i 1957 innlemmet i forbundsrepublikken som landets formelt sett ellevte delstat. Dette ble senere kalt «Den lille gjenforeningen».
En relativt liten utvidelse av Tysklands grenser fant sted i 1963, da kommunen Selfkant ble endelig innlemmet i delstaten Nordrhein-Westfalen. Selfkant var til da holdt som pant av Nederland for krigserstatninger landet mente å ha krav på. Kommunen er Tysklands vestligste punkt.
DDR (1949 til 1990)
[rediger | rediger kilde]Den sovjetiske okkupasjonssonen og senere DDR var opprinnelig også oppdelt i delstater, tilsvarende de som hadde vært i Deutsches Reich. DDR ble imidlertid ikke videreført som en føderalstat, men som en enhetsstat, kontrollert av ett parti, SED.[13] I 1952 ble delstatene opphevet i DDR, til fordel for 14 regioner kalt Bezirk.[14]
Berlins særstilling
[rediger | rediger kilde]Berlin var etter andre verdenskrig delt i fire okkupasjonssoner. De vestlige sonene ble gjerne samlet kalt Vest-Berlin og den del av byen som lå i den sovjetiske sonen, Øst-Berlin.
Berlin var i henhold til forbundsrepublikkens grunnlov (Grundgesetz) og byens egen forfatning (Verfassung von Berlin av 1. september 1950), en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Dette slo også Tysklands forfatningsdomstol fast 21. mai 1957. Okkupasjonsmaktene aksepterte imidlertid «inntil videre» ikke at Vest-Berlin fullt ut ble en del av forbundsrepublikken. Berlin sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet, men kun med rådgivende stemmerett.[15][16]
Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattevesen, og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år.[17] Vest-Berlin hadde tette bånd til Vest-Tyskland og ble av vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin behandlet som en delstat. Innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap, og Vest-Berlin implementerte indirekte all vesttysk lovgivning.[15](s91-93)[18][19][20][21]
Tysklands gjenforening
[rediger | rediger kilde]Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble de opprinnelige østlige delstatene fra 1945 gjenopprettet og innlemmet i forbundsrepublikken. Det dreide seg om
- Brandenburg,
- Mecklenburg-Vorpommern,
- Thüringen,
- Sachsen og
- Sachsen-Anhalt.
I tillegg ble Vest- og Øst-Berlin sammenslått til en delstat. Samlet fikk Tyskland dermed 16 delstater. Etter gjenforeningen ble de nye delstatene innlemmet i en overføringsordning mellom landets rike og fattige områder.[11]
Forsøket på sammenslåing av Berlin og Brandenburg
[rediger | rediger kilde]Brandenburgs befolkning avviste i en folkeavstemning i 1996 et forslag til sammenslåing av Berlin og Brandenburg, slik delstatsregjeringene hadde foreslått. Berlins befolkning stemte for med 94,5 % av de avgitte stemmer. Valgdeltakelsen i Berlin var 47,93 % av de stemmeberettigede. I Brandenburg stemte 62,67 % av de stemmeberettigede mot forslaget. Valgdeltakelsen i Brandenburg var på 66,38 % av de stemmeberettigede.[22]
Politisk system
[rediger | rediger kilde]Føderalisme etter subsidaritetsprinsippet
[rediger | rediger kilde]Forbundsrepublikken Tyskland er en forbundsstat. De 16 delstatene er medlemmer av forbundet, men med selvstendig statsmakt. Fordelingen av Tysklands statsmakt følger i utgangspunktet det alminnelige maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt.
Den tyske føderalismen medfører også at statsmakten er fordelt «vertikalt», det vil si mellom de nasjonale myndigheter og delstatsmyndighetene. På nasjonalt nivå så vel som delstatsnivå er det gitt kompetanse til å gi lover, til å utøve makt og domstoler. Fordelingen av myndighet mellom den føderale staten og delstatene bygger på subsidaritetsprinsippet. Prinsippet innebærer at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.[23]
Utøvelsen av statsmakt og oppfyllelsen av statlige oppgaver i Tyskland er i utgangspunktet en sak for delstatene. Dette gjelder med mindre noe annet følger av eller er tillatt etter grunnloven.[24]I praksis styres finans-, utenriks- og sosialpolitikk av landets nasjonale myndigheter. Delstatene har ansvaret for blant annet utdannelse, kultur, kommunalrett, politi, boligpolitikk og plan- og bygningsvesen.[25]
Oppdelingen i delstater
[rediger | rediger kilde]Oppdelingen av Tyskland i 16 delstater kan i henhold til grunnlovens såkalte «evighetsklausul» (artikkel 79) ikke endres.[26][27]
Hver av delstatene har en forfatning. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i Tysklands grunnlov, gjennom det såkalte «homogenitetspåbudet» i grunnlovens artikkel 28. Påbudet innebærer at delstatsforfatningene skal bygge på bestemte strukturprinsipper. De må således være demokratiske republikker, rettsstater og sosialstater. Med sosialstat menes i grunnlovens art. 20 at staten har plikt til å forsvare samfunnets svake gjennom lovbestemt alderstrygd, barnetrygd, syketrygd og liknende.[28] Forfatningsdomstolen uttalte i 1959 at kravene til homogenitet i den forfatningsrettslige ordning av delstatene ikke er det samme som konformitet eller uniformitet. Delstatene har således et visst spillerom i utformingen av egne forfatninger, så lenge strukturprinsippene følges.[29][30]
Dersom det oppstår vanskelige konflikter mellom de enkelte delstatene, kan Tysklands regjering, med samtykke fra Forbundsrådet, tvinge en ordning i gjennom. Det har hittil (2018) ikke skjedd.[29]
Forbundsrådet
[rediger | rediger kilde]Delstatenes regjeringer kan sende fra tre til seks representanter til Forbundsrådet, som er det andre kammeret i Tysklands parlament, i tillegg til Forbundsdagen.[31] Flere av delstatene har dessuten opprettet kontorer i hovedstaden Berlin.[32]
En reform i 2006 medførte et klarere skille mellom føderasjonens (Tysklands) og delstatenes lovgivningsansvar. Videre ble det vedtatt en reduksjon av andelen av Forbundsdagens lovgivning som krever Forbundsrådets samtykke.[11]
Delstatene og EU
[rediger | rediger kilde]Gjennom Forbundsrådet øver delstatene avgjørende innflytelse på Tysklands politikk overfor EU. Forbundsrådet skal medvirke når Tysklands politikk overfor EU bestemmes.[33] Delstatene kan ifølge grunnloven opprette egne kontorer (tysk: Vertretungen) i EU, og det er vedtatt en egen lov for samarbeidet om EU-politikken mellom forbundsrepublikken og delstatene.[34]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Fläche und Bevölkerung nach Ländern». Statistische Ämter des Bundes und die Länder. 31.12.2015. Besøkt 16. august 2018.
- ^ «Landtag Baden Württemberg - Startseite». www.landtag-bw.de. Besøkt 13. mai 2016.
- ^ NDR. «GroKo: Die Vernunft-Ehe von Hannover». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 23. november 2017. Fra 2017
- ^ Rheinland-Pfalz, Landtag. «Landtag Rheinland-Pfalz - Konstituierung des Landtags». www.landtag.rlp.de. Arkivert fra originalen 18. mai 2016. Besøkt 18. mai 2016.
- ^ Rheinland-Pfalz, Staatskanzlei. «Einzelansicht». Statistisches Landesamt Rheinland-Pfalz (på tysk). Besøkt 15. juli 2018.
- ^ «Verfassung des Deutschen Reichs (1871)». Wikisource. Besøkt 14. august 2018.
- ^ a b c Uwe Andersen. «Bundesstaat/Föderalismus | bpb». www.bpb.de (på tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 16. august 2018.
- ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Entstehung der Bundesrepublik: Traditionen der Verfassung». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 14. august 2018. «Auch Kaiserreich und Weimarer Republik waren Bundesstaaten.»
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Die Gleichschaltung der Länder». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 14. august 2018. «Legislativer Abschluss der Maßnahmen war am 31. März 1933 das "Vorläufige Gesetz zur Gleichschaltung der Länder mit dem Reich", welches sieben Tage später um das "Zweite Gesetz" erweitert wurde. Auf Länderebene zielten sie auf die politische Ausschaltung aller Minister, Abgeordneten und höheren Staatsbeamten, die nicht der NSDAP angehörten.»
- ^ a b Blume, Dorlis/Würz, Markus (2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Länder». www.hdg.de (på tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 14. august 2018.
- ^ a b c Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 242, 246) ISBN 978-8215-02220-8
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Von den Londoner Empfehlungen zum Grundgesetz | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 14. juli 2018.
- ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel:». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 14. juli 2018.
- ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: Jahreschronik 1952». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 14. juli 2018.
- ^ a b Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.
- ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417.
- ^ Vibe, Kjeld (1962). Berlin-spørsmålet. Bergen: Chr. Michelsens institutt.
- ^ WALSH, MARY WILLIAMS (9. september 1994). «Berlin Bids Farewell to Allied Troops as 49-Year Presence Ends. American, British and French forces came as conquerors and grew to be seen as protectors.». Los Angeles Times (på engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 27. mai 2018.
- ^ Grathwol, R. P., & Moorhus, D. M. (1995). American Forces in Berlin: Cold War Outpost, 1945-1994. DIANE Publishing.
- ^ Plischke, E. (2012). Government and politics of contemporary Berlin. Springer Science & Business Media.
- ^ Dill, M. (1970). Germany: a modern history. University of Michigan Press.
- ^ «Volksentscheide / -abstimmungen | Wahlen». wahlen.brandenburg.de (på tysk). Arkivert fra originalen 15. juli 2018. Besøkt 15. juli 2018.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Föderalismus». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 15. juli 2018.
- ^ Melchior, Robin (2010). Staatsrecht leicht gemacht. Ewald von Kleist Verlag, Berlin. s. 23. ISBN 3874402770. «Die Bundesrepublik Deutschland; ist ein Bundesstat (Art. 20 Abs. 1 GG); it dem Bund als Gesamtstaat und den 16 Bundesländern als Gliedstaaten, die selbst Staatsgewalt besitsen. Die Ausübung der staatlichen Befugnisse, nd die erfüllung der staatlichen Aufgaben ist Sache der Länder, soweit das GG keine andere Regelung trifft oder zulässt; Art. 30 GG.»
- ^ «Bundesländer Deutschland - Daten, Fakten und Wissenswertes». bundesland24.de (på tysk). Besøkt 14. juli 2018.
- ^ Uwe Andersen. «Bundesstaat/Föderalismus | bpb 2.Grundgesetz und Bundesstaat». www.bpb.de (på tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 8. juli 2018.
- ^ «Art 79 GG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de (på tysk). Besøkt 8. juli 2018.
- ^ Blom, Kari (1999). Samfunnskunnskap. [Oslo]: Aschehoug. s. 101. ISBN 8203301932.
- ^ a b Andersen, Uwe. «Bundesstaat/Föderalismus | bpb». www.bpb.de (på tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 8. juli 2018. «Die enge Verbindung zwischen Bund und Ländern wird auch deutlich am Homogenitätsgebot (Art. 28 GG), das die Verfassungsordnung der Länder an die im GG für den Bund vorgegebenen politischen Strukturprinzipien bindet. Für den Grenzfall schwerwiegender Konflikte mit einzelnen Ländern verfügt der Bund sogar über das – bisher noch nie eingesetzte – Instrument des "Bundeszwanges" (Art. 37 GG), d. h. er kann notfalls gewaltsam vorgehen, bedarf aber dazu der Zustimmung des Bundesrates.»
- ^ «Das Homogenitätsgebot als strukturelles Merkmal föderaler Staaten.». www.mpil.de. Max-Planck-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht. s. 142. Besøkt 8. juli 2018.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Bundesrat | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 11. juli 2018.
- ^ «Unser Haus in Brüssel - Die nordrhein-westfälische Landesvertretung | Bund.Europa.Internationales». mbem.nrw (på tysk). Arkivert fra originalen 11. juli 2018. Besøkt 11. juli 2018.
- ^ Andersen, Uwe/Wichard Woyke. «Bundesrat | bpb». Handwörterbuch des politischen Systems der Bundesrepublik Deutschland (på tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 11. juli 2018. «Durch den Br. wirken die Länder bei der Gesetzgebung und Verwaltung des Bundes und in Angelegenheiten der Europäischen Union mit" (Art. 50 GG).»
- ^ «EUZBLG - nichtamtliches Inhaltsverzeichnis». www.gesetze-im-internet.de (på tysk). Besøkt 11. juli 2018.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) States of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
