Kojiki

Hoffmannen Ō no Yasumaro skrev Kojiki, på oppdrag fra keiserinne Genmei

Kojiki (japansk: 古事記, «krønike om fortidens hendelser») er en japansk bok fra 712. Den inneholder fortellinger fra japansk mytologi om himmelguder og jordguder, og fremstiller Japans mytiske opprinnelse og historiske hendelser som et sammenhengende hele, slik at den regjerende keiserætten kan føre sin slekt tilbake til solgudinnen Amaterasu, som derved blir keiserættens stammor.

Beretningen begynner på den tiden da himmel og jord skiltes, og avsluttes med keiserinne Suiko, som hersket i Oharida-palasset

Yasumaro, i forordet til sin beretning

Keiser Tenmu, som regjerte mellom 672 og 686, tok etter sin tiltredelse initiativ til at «de keiserlige annalene [skulle] redigeres, og de gamle ordene granskes. Det usanne skal viskes bort, sannheten skal bestemmes og bli fortalt videre til fremtidige generasjoner». Tenmu ga oppdraget til Hieda no Are, som imidlertid ikke fullførte verket. I 711 ble arbeidet gjenopptatt av hoffmannen Ō no Yasumaro på oppdrag fra den daværende keiserinne Genmei, som hersket mellom 707 og 715. Han fullførte sitt arbeid året etter.

Verket består av tre deler: Kamitsumaki, Nakatsumaki og Shimotsumaki. Den første delen inneholder beretningen om Japans skapelse, og om gudene som medvirket der, som skapergudeparet Izanagi og Izanami, og deres barn: solgudinnen Amaterasu, ildguden Kagutsuchi, månegudinnen Tsukoyomi og stormguden Susanowo. Den andre delen begynner med den legedariske keiser Jimmu, Amaterasus sønn, og går frem til keiser Ōjin, som innleder Kofunperioden. Denne delen blander mytisk historie med et snev av faktisk historie, og skildrer samhandling mellom guder og keisere; opplysningene fra denne perioden kan best karakteriseres som legender. Den tredje delen skildrer keiserne fra år 313 (Nintoku) til 628 (Suiko). I denne delen er det mytologiske stoffet nesten fraværende.

Hovedlinjen i Kojiki kan kanskje oppsummeres enda kortere: De japanske øyene skapes; jordgudene innreder dem; himmelgudene gir dem til sine etterkommere, keiserne; keiserne og deres himmelske allierte viser sin overlegenhet over jordgudenes etterkommere; keisernes direkte nedstamming fra Amaterasu dokumenteres opp til Suiko, to generasjoner for Tenmu.

Teeuwen, i innledningen

Teksten er en meget kompetent sammenredigering av ulike teksttyper og enkelttekster som må ha vært godt kjent på skrivetidspunktet: rituelle tekster, keiserlige annaler, dikt og sanger og klanmyter for de klanene som Tenmu og Genmei ønsket å underlegge seg. Sammenredigeringen måtte gjøres slik at man både ivaretok mest mulig av de kjente mytene, opprettholdt tilstrekkelig av klanenes ære til at de ikke følte seg overkjørt, og for det tredje fastholdt keiserens overhøyhet og guddommelige avstamming.

Shintoismen

Da shintoismen ble utformet på 1400-tallet ved at man opprettet den første shintoskole som var uavhengig av buddhismen, grep man tilbake til mytene fra Kojiki og andre samtidige tekster, og mente å vite at denne tradisjonen var Japans opprinnelige religion siden oldtiden.

Shintoismen ble revitalisert i forbindelse med meijirestaurasjonen fra 1868 av, under keiser Mutsuhito. Både før og etter dette hadde shintoistiske ritualer vært med på underbygge keiserens autoritet. Dette ble endret etter Japans kapitulasjon i 1945.

Både under Tenmu og fram til i dag har shintoismen levd side om side med buddhismen, og utvekslet myter og ritualer.

Norsk utgave

• Shinto, Japans eldste myter. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Mark Teeuwen. XL, 139 sider. Bokklubben, 2005. (Verdens Hellige Skrifter; 31) ISBN 82-525-5330-3. Denne oversettelsen inneholder det mytologiske stoffet fra del én og to, og utelater del tre og noen stykker fra de andre delene.