Voluspå
Voluspå (norrønt: Vǫluspá = «volvens spådom»), er et dikt som har fått navn av Snorre, mens verken Codex Regius eller Hauksbók har noe navn på diktet. Voluspå er det første av de 29 diktene som innleder Codex regius av Den eldre Edda fra sent 1200-tall. I Hauksbok er det først tilføyd etter Hauk Erlendssons død i 1334. I tillegg gjengir Snorre de aller fleste strofene i Den yngre Edda.[1]
Som Trymskvida er Voluspå diktet i fornyrdislag[2] ispedd stev, idet refrenget «Garm bjeffer høyt foran Gnipa-helleren, festet slites, og Freke løper» gjentas gjennom diktet.[3]
Innhold
[rediger | rediger kilde]Dette er både en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti, og avsluttes med en kort, men henført skildring av en etterpå følgende ny og bedre verden. Diktet er lagt i munnen på en volve som retter sine ord til «Heimdalls sønner» (en kjenning for menneskeheten). I Voluspås første vers fortelles at hun het Heid[trenger referanse], og «alltid var hun yndet av onde kvinner». I annet vers fortelles at hun «satt ute» - dvs. bedrev útiseta («utesitting») der volven satt i nattemørket i et veikryss eller på en jordfast stein[4] - da Odin ankom for å lære om fremtiden.[5]
I kvadet rekapitulerer hun først historien fra skapelsen og frem til samtiden, da Voluspå ble skapt. Da verden var ung, opplevde gudene en gullalder, som fikk en ende da tre jotnejenter dukket opp.[6] Dette viser til en myte som ikke kjennes fra noen annen tekst. Hendelsen resulterer i at dvergene blir til. Det følger seks strofer med dvergenes navn, kalt Dvergatal («dverg-ramsen»)[7] som er blitt tolket som et senere innskudd og derfor utelatt i noen utgaver. Etter Dvergatal følger skapelsen av menneskene og en beskrivelse av Yggdrasil.
Etter dette spår Heid hva som vil komme; i skremmende bilder beskriver hun verdens undergang i ragnarok og gudenes fall. Odin selv blir drept av fenrisulven som har slitt seg fri, og like før verdens ende utkjemper Tor, som siste gjenlevende gud, et endelig slag med Midgardsormen.
Til sist slukner solen, mens verden synker i havet.[8] I de siste strofene beskrives hvordan jorden igjen stiger opp av havet, verdens gjenfødsel. «Åkrene vokser uten å bli sådd. Alt vondt blir bedre; Balder kommer.»[9]
I Hauksbok er tilføyd et 67. vers, der dragen Nidhogg som holder til ved brønnen Kvergjelme i Nivlheim, dødsrikets nederste del, kommer flygende med lik mellom sine fjær.[10]
Voluspås opphav er ukjent, men det antas at det er diktet enten i Norge eller på Island sent på 900-tallet i brytningstiden mellom hedendommen og kristendommen, og nedskrevet på 1200-tallet.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Nordbø, Børge: «Voluspå» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. mai 2022 fra [1]
- ^ «Versemål i eddadiktningen»
- ^ Voluspå, vers 38, 43, 48, 53 og 58
- ^ Marianne Pahle: «Da galder ble ulovlig» (s. 66), masteravhandlling, UiO 2008
- ^ Voluspå, to første vers
- ^ Voluspå, vers 11
- ^ Voluspå, vers 14-19
- ^ Voluspå, vers 58
- ^ Voluspå, vers 63
- ^ Voluspå, vers 67
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Völuspá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Völuspá – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Voluspå på norrønt Flere oversettelser til norsk, færøysk, dansk og svensk.
- McKinnell, John: «Völuspá and the Feast of Easter» (PDF), Alvíssmál 12 (2008): 3-28.
- [2]
- Knut Ødegård: "Edda-dikt I", Oslo 2013.
