Hopp til innhold

Thor Heyerdahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thor Heyerdahl
Født6. okt. 1914[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Larvik (Norge)[5][6]
Død18. apr. 2002[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
Colla Micheri (Andora)[7]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, antropolog, arkeolog, historiker, manusforfatter, marinbiolog, eventyrer, filmregissør, sjømann, etnograf, globetrotter, skribent, reisende, forsker Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedUniversitetet i Oslo (1933–) (studieretning: zoologi, geografi)
Doktorgrads-
veileder		Kristine Bonnevie
EktefelleLiv Rockefeller (1936–1947)[8]
Jacqueline Beer (1996–2002) (avslutningsårsak: personens død)[9]
Yvonne Dedekam-Simonsen (1949–1969)
FarThor Heyerdahl[10]
MorAlison Martine Lyng[10]
BarnThor Heyerdahl jr.[11]
Bjorn Heyerdahl[11]
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser
20 oppføringer
Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1985)
Hjelp til selvhjelp-prisen (1994)
Årets Peer Gynt (1999)
Storoffiser av av Alaouite-ordenen (1971)
Storkors av St. Olavs Orden (1987)
Storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden (1965)
Den gylne arks orden
Vega-medaljen (1962)
Patron’s Medal (1964) (neste: Lester Charles King, forrige: Albert P. Crary)[12]
Mungo Park Medal (1950)
Offiser av Solordenen
Lomonosov-gullmedaljen
Æresdoktor ved Universitetet i Oslo
Æresdoktor ved Det Nasjonale Taras Sjevtsjenkoniversitetet i Kyiv
St. Olavs Orden
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst
Order of Merit
Alaouite-ordenen
Solordenen
Order of Merit for Distinguished Services
FagfeltEtnografi
Thor Heyerdahl på Commons

Thor Heyerdahl (1914–2002) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.

Hans navn ble for alvor kjent gjennom en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8 000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen skulle vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahls arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene «Ra», «Ra II» og «Tigris» for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.

Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galápagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, Güímar på Tenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorgrader og andre priser, deriblant Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987. I kontrast til æresbevisningene står kritikken fra akademisk hold. De færreste av hans teorier vant frem i fagmiljøene, og hans teorier ble kritisert for å være pseudovitenskapelige og bygge på selektiv kildebruk.

Thor Heyerdahl døde i 2002, 87 år gammel. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.

Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner.[13] Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937–2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. De administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Biografi

[rediger | rediger kilde]
Heyerdahls barndomshjem i Larvik
Foto: Morten Bakkeli

Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening, og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi.[14] Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder; som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.[15]

Julaften 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969)[16] fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahls første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 fikk de to barn sammen, sønnene Thor Heyerdahl jr. (1938-2024)[17] og Bjørn Heyerdahl (1940-2021).[18]

I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra» og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke.[19] Ekteskapet resulterte i døtrene Annette, Marian og Helene Elisabeth, men endte med skilsmisse i 1969.[20] Heyerdahl mente at årsaken til skilsmissen var at han tilbragte for mye tid hjemmefra, samt uenigheter om barneoppdragelse. I en selvbiografi senere innrømmet han at han skulle ha tatt på seg hele skylden for bruddet.[21]

Heyerdahl levde i flere år sammen med fysioterapeuten Liliana Salvo[22], før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over 5000 bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».[23]

Heyerdahl påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo; dette ble avvist av flere forskere ved Universitetet i 2002: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»[24]

Verdenskrigen

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada og senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark. Han var en tur tilbake til Storbritannia fordi papirene ifølge sovjetiske myndigheter ikke var i orden. I Varanger møtte Heyerdahl Torstein Raaby som i lang tid hadde operert som agent i Troms. Thor og Liv hadde forlatt Norge høsten 1939. I 1941 flyttet han til Baltimore og arbeidet ved skipsverft som bygget Liberty-båtene. Han meldte seg til tjeneste for den norske eksilregjeringens kontor i USA og var under opplæring i Canada til han i 1943 ble sendt til Storbritannia. På fallskjermskolen i Storbritannia fortalte han Knut Haugland, en av tungtvannssabotørene fra Vemork, om sine teorier om folkevandring i Stillehavet.[25] Heyerdahl planla å hoppe ut med fallskjerm i Nordmarka, men Heyerdahl ble i stedet sendt til Finnmark for sette opp radioforbindelse til London.[26]

Thor Heyerdahls gravsted i Colla Micheri, Italia.
Foto: Nick Michael

Slutten

[rediger | rediger kilde]

Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø.[27] Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.

Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et diffusjonistisk utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.[28] Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.»[28] Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.

Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn Joaquín de Zuniga hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket.[28] Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i Bolivia, et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av Clements Markham i Royal Society i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.

I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i inkaenes mytologi var en solgud ved navn Con-Tiki Viracocha som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i Peru. Det opprinnelige navnet for Viracocha var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av Titicacasjøen. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra Coquimbodalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.

Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40)

[rediger | rediger kilde]

Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991).

I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».

Kon-Tiki (1947)

[rediger | rediger kilde]
Postkort som viser Kon-Tiki på vei over Stillehavet.
Foto: Nasjonalbiblioteket
Kon-Tiki står i dag på Kon-Tiki Museet.

Utdypende artikkel: «Kon-Tiki»

Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av inkaflåter laget av spanske conquistadorer, og av de innfødtes legender samt arkeologiske funn som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte av balsatre bygget i tradisjonell stil. På grunn av trafikken i havnen ble flåten tauet noen nautiske mil ut fra kysten av en taubåt fra den peruanske marinen. Da slepet var unnagjort, seilte flåten vestover, godt hjulpet av Humboldtstrømmen.

Om bord på flåten hadde mannskapet med seg om lag 1000 liter vann. Det meste av dette ble oppbevart i moderne beholdere, men Heyerdahl tok også med et antall forseglede bambusstengler med vann for å se hvordan vann kunne blitt oppbevart under lengre ferder i eldre tider. Maten besto av rotfrukter og hermetikk, samt feltrasjoner de hadde fått av den amerikanske hæren. Underveis supplerte de dette ved å fiske, og Stillehavet skulle vise seg å skaffe mer enn nok fersk mat.

Mannskapet så land for første gang 30. juli da de passerte atollen Puka Puka. Fem dager senere nådde de atollen Fangatau, hvor de også såvidt hadde kontakt med befolkningen. De var ikke i stand til å seile flåten til land her, og det skulle gå ennå to dager før Kon-Tiki fikk landkjenning. Den 7. august 1947, etter 101 dager og 4 300 nautiske mil, nådde de øya Raroia i Tuamotu-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.

Etter at ekspedisjonen var over, ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo.[28] I 1949 åpnet så Kon-Tiki Museet, hvor den fortsatt står. Senere har også «Ra II» fått plass i dette museet.

Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar, fram til kortfilmen «Den danske dikteren» vant ved utdelingen i 2007.

Heyerdahl viser frem Oscarstatuetten (1955)

Ekspedisjonene til Galápagos (1952) og Påskeøya (1955–56)

[rediger | rediger kilde]
Heyerdahl fotografert under et besøk på Påskeøya i 1997.

Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galápagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i dokumentarfilmen Galapagos, som hadde premiere i 1955.

Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955, hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e.Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker; før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i Tiwanaku sør for Titicacasjøen i Bolivia.[29] De store steinstatuene, moaiene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de totora-siv i kratersjøene på øya, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket, fra en øy i vest.[30] I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med Mangareva, som ligger 2000 km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.[31]

Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på Rapa Iti, hvor festningen Moronga Uta, Polynesias største byggverk, ble gravd ut.[29]

Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøene var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur.[32] Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdahl var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans.[33] DNA-prøver hadde påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som ble antatt å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.[34][35]

Men i 2020 fremla en internasjonal studie av DNA fra ulike østpolynesiske øyer og flere folkegrupper i Sør-Amerika «avgjørende bevis» (conclusive evidence) for at det også var kontakt mellom søramerikanere og polynesere tusen år tilbake i tid. Søramerikansk avstamning ble funnet på Rapanui og fjernere øyer som Palliser, Nuku Hiva, Fatu Hiva og Mangareva. Sammenholdt med DNA fra søramerikansk befolkning ble zenu-folket i Colombia funnet å ha mest til felles med polynesisk DNA.[36]

Også søtpoteten hadde spredt seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom.[37]

«Ra II» står i dag på Kon-Tiki Museet i Oslo. Båten har fått nytt sivskrog, alt annet er originalt.

«Ra» (1969) og «Ra II» (1970)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: «Ra» og «Ra II»

Med båtene «Ra», sjøsatt i 1969, og «Ra II», sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Målet var å krysse Atlanterhavet fra Marokko i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter den egyptiske solguden.

«Ra» ble bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen som benyttet papyrus fra Tanasjøen som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i Safi og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige raser og nasjonaliteter med ulike politiske og religiøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren Norman Baker som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da det gjensto bare rundt 1000 km av totalt omtrent 6000.

Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket, ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd.[38] Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre.[39] Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.

12. juli kom «Ra II» fram til Bridgetown på Barbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra FNs generalsekretær tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972.[40] Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.[38]

Ekspedisjonen resulterte i boken Ra i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen med samme navn premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.

Mannskapet på «Tigris»
Foto: Kon-Tiki Museet

«Tigris» (1977)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Tigris»

Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en sivbåt som han døpte «Tigris» etter elven båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under FN-flagget. Av mannskapet på 11 hadde Norman Baker (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.

En modell av «Tigris» befinner seg i Pyramideparken i Güímar.

«Tigris» ble bygget i Irak av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II».[41] Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn.[42] Dobbeltmasten som bar råseilet var 10 meter høy.

24. november 1977 begynte ferden i Al-Qurnah, byen hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt, var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva Shatt al-Arab, seilte de først til Bahrain. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for sumererne i Mesopotamia[42], og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til Muskat i Oman, og derfra til Karachi i Pakistan.

Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i Massawa i Eritrea. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II».[43] Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i den eritreiske selvstendighetskrigen. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger; i Somalia raste Ogaden-krigen og på den andre siden av Adenbukta var det borgerkrig i Jemen. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet Djibouti etter å ha tilbakelagt 6800 km gjennom Persiabukten og Arabiahavet. 3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.

Ragnar Kvam jr. hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt Kapp det gode håp for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».[44]

Utgravninger ved Túcume i Peru

[rediger | rediger kilde]

Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen Túcume på Perus stillehavskyst. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika. På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe) omkring år 1100.

Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket: det var skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrasjoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya.[45] Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.

Jakten på Odin

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jakten på Odin

I to artikler i Aftenposten og i bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.

Heyerdahl besøkte Aserbajdsjan fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000[46] Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca. 8–7 årtusener f.Kr. på Gobustan (ca. 60 km sørvest for Baku), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.

Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.

Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av Snorre Sturlason i Ynglingesagaen på 1200-tallet der det fortelles at Odin kom til nord med sitt folk fra et land som het Aser. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom Sachsen til Fyn i Danmark, og til slutt slo seg ned i Sverige. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. Aserbajdsjanerne bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»

Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, Jakten på Odin, var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i Azov i Russland, nær Azovhavet på nordøstsiden av Svartehavet.[47] Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og lingvister i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.[48][49]

Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i svartehavsregionen, for eksempel Azov og æser, udinere og Odin, Ty og Tyrkia. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også anakronismer; for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.

Andre prosjekter

[rediger | rediger kilde]
Pyramidene i Güímar
Foto: Berthold Werner

Heyerdahl reiste i 1982 til Maldivene i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya[28]. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der, fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Heyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er Sri Lanka som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka Mysteriet Maldivene.

I 1991 begynte han sine undersøkelser av pyramidene i Güímar på Tenerife og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra Instituto de Astrofisica de Canarias om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at Kanariøyene hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og Middelhavet.

Like før han døde, vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet i gang arkeologiske utgravninger på stillehavsøya Samoa.

Heyerdahl i ettertid

[rediger | rediger kilde]

Skepsis til teorier og metode

[rediger | rediger kilde]

Thor Heyerdahl møtte allerede i sin samtid motbør fra andre forskere. Han ble ofte beskyldt for å drive pseudovitenskap, ha en selektiv metodebruk og for å overse dokumentasjon som ikke passet hans teorier. Striden rundt Jakten på Odin-prosjektet var på mange måter typisk for forholdet mellom Heyerdahl og fagmiljøet. Hans teorier har sjelden vunnet noen vitenskapelig aksept, mens Heyerdahl selv avviste all vitenskapelig kritikk og konsentrerte seg om å publisere sine teorier i populære bøker rettet mot allmennheten. Heyerdahls svar på kritikken var å fremstille seg som den uavhengige nytenkeren. I boken Jakten på Odin. På sporet av vår fortid skriver han: «…jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…»[50]

Heyerdahls ekspedisjoner viste imidlertid også at havseilaser over lange avstander var mulig med gamle midler og metoder. I lys av dette må han kunne ses som en utøver av eksperimentell arkeologi. «Det gjennomslag han fikk hos allmennheten for sitt budskap, står i en viss motsetning til det nokså begrensede gjennomslag hans vitenskapelige bidrag fikk i internasjonale forskningsmiljøer.»[28] Hans viktigste arkeologiske innsats regnes for å være utgravningene på Påskeøya.[28]

Hans arbeid på Maldivene inneholder flere trekk som beskrives som karakteristiske for hans fremstillingsmåte[28]: han overså tidligere forskning utført i 1920-årene, og presenterte konklusjoner i strid med rapporten fra sin egen ekspedisjons arkeolog, Arne Skjølsvold.[28]

Innvendinger fra genetikere

[rediger | rediger kilde]

I ettertid har DNA-studier problematisert teorien om migrasjon fra Sør-Amerika til Polynesia. Hovedtyngden av genetiske studier av mitokondrielt DNA (mtDNA) peker i retning av at de første polynesiere kom fra vest. En åtte år lang genetisk studie foretatt av Erika Hagelberg ved Cambridge University, konkluderte i 1998 at polynesierne hadde vandret østover fra Sørøst-Asia og ikke Sør-Amerika.[51] Også befolkningen i Melanesia kom vestfra ifølge samme studie, men utgjør en egen befolkning.[51] I juli 2005 publiserte genforskere fra New Zealand resultatene av et studium av mtDNA hos folk fra Taiwan såvel som fastlandet i Kina. Studiene påviste at befolkningen i Polynesia hadde slektskap med befolkningen på Taiwan, men ikke Han-kinesere fra fastlandet.[52]

I 2007 og 2009 ble det publisert to nye forskningsrapporter ved Universitetet i Oslo. De baserte seg på studier av mtDNA og Y-kromosom-markører, og fokuserte på personer som var født på Påskeøya før slavehandlere ankom i 1860-årene og begynte å blande seg med innbyggerne. Rapportene nyanserte konklusjonene fra tidligere funn. De bekreftet at hovedtyngden av polynesiernes arvestoff kom vestfra. Men samtidig ble det dokumentert spor av gener fra Sør-Amerika og Europa.[53][54] Folk med avstamning fra Sør-Amerika har også bosatt seg på Påskeøya før europeernes ankomst i 1722, men de er unntakene som bekrefter regelen om polynesiernes vestlige opprinnelse.[34]

En DNA-studie[55] som ble publisert i 2014 bekreftet at den genetiske bakgrunnen hos Påskeøya-folket i hovedsak er polynesisk, med 16 % europeisk innslag og 8 % fra amerikanske urfolk. Innslaget av arvemateriale fra amerikanske urfolk ble datert til perioden 1280–1495.[56]

I 2007 ble det lagt frem DNA-analyser av 50 hønseben fra Chile, karbondatert til mellom 1321 og 1407. Forskere fant identisk arvestoff hos førkolombiske høns fra Tonga og Amerikansk Samoa, og et DNA som nesten samsvarte på Påskeøya.[57][58] Dette kan tolkes dithen at polynesiere innførte tamhøns i Sør-Amerika, og reiste frem og tilbake mellom Polynesia og Sør-Amerika i førkolombisk tid.[34] I 2014 hevdet en ny rapport at det studerte genmaterialet kan ha blitt kontaminert med moderne arvemateriale.[59] Spørmålet diskuteres derfor fortsatt.

Søtpoteten er kjent fra Peru 8000 f.Kr.[60] og har vært dyrket i Sentral-Amerika siden 3000 f.Kr.[61] Dens kultivering antas å ha nådd Karibia og Sør-Amerika 2500 f.Kr.[62] På Cookøyene er den dokumentert via karbon-14 datering til 1000 e.Kr., og det antas at den nådde det sentrale Polynesia omkring år 700.[63][64] Ulike bevis viser at den ikke er blitt spredt via frø som har vært flytende over havet; dessuten er søtpoteten i Polynesia en kultivert art som blir utbredt via vinstiklinger, og ikke frø.[65] Spørsmålet er da hvordan den ble utbredt i Stillehavet; den rådende teorien er at rotveksten ble importert av polynesierne selv fra Sør-Amerika.[63]

Innvendinger fra lingvister

[rediger | rediger kilde]

Også språkforskere har gått ut med kritikk av Heyerdahls påståtte lingvistiske beviser for kulturutveksling og folkevandring. Der Heyerdahl hevder at likheter mellom ord og navn funnet på vidt forskjellige steder viser at det har forekommet kulturell kontakt avviser fagmiljøene dette som tilfeldigheter, og påpeker at noen av Heyerdahls påstander bare understreker ytterligere Heyerdahls manglende kunnskap på området.[24]

Arkiv og samlinger

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til alle bøkene og filmene han etterlot seg, er mye av hans forskning tatt vare på i arkivene til Kon-Tikimuseet. Disse arkivene ble i 2011 oppført i UNESCOs register over verdensminner.[13]

En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». I 1971 ble Thor Heyerdahl utnevnt til æresborger av Larvik, og har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole.

I 1999 lanserte Norges Rederiforbund «The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award», som hvert år hedrer aktører innen shipping som har utmerket seg med innsats for maritimt miljøarbeid.[40]

Filmer

[rediger | rediger kilde]
Stillbilde fra Heyerdahls Oscarvinnende dokumentar Kon-Tiki.

Mye av Thor Heyerdahls popularitet skyldtes hans evne til å dokumentere ekspedisjonene gjennom filmmediet. Heyerdahl laget dokumentarfilmene Kon-Tiki (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), Galapagos (1955), Aku-Aku (1960) og Ra (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen Pippi Långstrump på de sju haven (1970).

Det svenske filmselskapet Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I selskapets arkiver i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl, noe av dette har aldri blitt klippet ferdig og blitt sendt. Blant råmaterialet er det opptak fra prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står også bak mange av de aller største og mest kjente TV-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er Mystery of the Maldives, Easter Island – A Mystery is solved (om Påskeøya), The Pyramids of Peru (Tucume), Thor Heyerdahl – 80 Years Young, Thor Heyerdahl – kulturer i världen, Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist og ikke minst den stort anlagte The Kon-Tiki Man – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller.

I 2002, året da Heyerdahl døde, laget Sebra Film Jakten på Odin i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som Challenge of the Seas and Forest of the World, Globale Future, The Climate, World of Drugs og Culture Spans the World.

Spillefilmen Kon-Tiki hadde premiere 24. august 2012. Filmen hadde et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, der de resterende 7 millionene ble brukt på markedsføring.

«Heyerdahl-byen»

[rediger | rediger kilde]
Steingata 7 i Larvik
Foto: Arnstein Rønning

«Heyerdahl-byen» var et prosjekt eid av Larvik kommune som gikk over tre år med oppstart i 2007. I styringsgruppen var det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet var på 3,9 millioner kroner, og bidragsytere var Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilget sin årlige andel på 400 000 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidro med sine andeler. Også Larvik har bidratt.

Prosjektet var et såkalt «generator-prosjekt» for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngikk i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen var eksempelvis et Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa skulle inngå som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer.

17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune hadde sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4,7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 var et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skulle inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen».

I 2009 stod Larviks nye storsatsing på videregående opplæring og idrettsarena klar. Skolen fikk navnet Thor Heyerdahl videregående skole.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
Byste av Heyerdahl i Güímar.

Heyerdahl mottok en rekke ordener for sitt virke:

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
De fleste av disse er digitalt tilgjengelige fra Nasjonalbiblioteket
  • På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938)
  • Kon-Tiki ekspedisjonen (1948)
  • American Indians in the Pacific. The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition. (1952)
  • Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957)
  • Archaeology of Easter Island vol. 1 (1961)
  • Archaeology of Easter Island vol. 2 (1965)
  • Sjøveier til Polynesia (1968)
  • Ra (1970)
  • Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974)
  • Art of Easter Island (1975)
  • Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
  • Tigris: På leting etter begynnelsen (1979)
  • Fatu-Hiva (1980)
  • Mysteriet Maldivene (1986)
  • Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
  • Grønn var jorden på den syvende dag (1991)
  • Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
  • Pyramidene i Tucume (1993)
  • I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
  • Ingen grenser (Sammen med Per Lillieström) (1999)
  • Jakten på Odin (Sammen med Per Lillieström) (2001)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 78975, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Хейердал Тур, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.azer.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p37289.htm#i372889, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b UNESCO Memory of the world
  14. ^ «Barndom, ungdom og utdannelse (1914-1937)». Kon-Tiki Museet. Arkivert fra originalen 3. september 2014. Besøkt 2. september 2014. 
  15. ^ «Thor Heyerdahls liv - I korte trekk». Østlands-Posten. 6. mars 2008. Besøkt 23. november 2013. 
  16. ^ Liv Coucheron Rockefeller i slektsdatabasen geni.com. Besøkt 2. september 2014
  17. ^ Lars Føyn: Thor Heyerdahl jr. (1938-2024) - Minneord i Aftenposten 25. sept. 2024
  18. ^ Ingjerd Hoëm, Martin Biehl og Reidar Solsvik: Bjørn Heyerdahl (1940-2021) - Minneord i Aftenposten 6. mai 2021
  19. ^ Christian Nicolai Bjørke (18. april 2008). «Heyerdahls kvinner». Vårt Land. Arkivert fra originalen 24. desember 2013. Besøkt 21. desember 2013. 
  20. ^ «About Thor Heyerdahl» (på engelsk). The Heyerdahl Institute. Arkivert fra originalen 27. desember 2013. Besøkt 27. desember 2013. 
  21. ^ Thor Heyerdahl, "In the Footsteps of Adam," Christophersen translation (ISBN 0-349-11273-8), London: Abacus, 2001, p. 254.
  22. ^ Side 16. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og mytene. Gyldendal, 2013, ISBN 978-82-05-39116-1.
  23. ^ ««Han høyrde konkyliane syngje»». Forskningsmagasinet Apollon. 1995. Besøkt 23. november 2013. 
  24. ^ a b E. Hovdhaugen, C. Keller, E. Mundal, A. Stalsberg og G. Steinsland: «Anmeldelse av Jakten på Odin», I: Maal og minne, nr 1, 2002, s 98-109. Se pdf Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine., originalens paginering s. 100.
  25. ^ Evensberget, Snorre: Thor Heyerdahl oppdageren. Oslo: Stenersen, 1994.
  26. ^ Heyerdahl, Thor og Christopher Ralling: Thor Heyerdahl. Eventyret og livsverket. Oslo: Gyldendal, 1989.
  27. ^ «Thor Heyerdahl dies at 87» (på engelsk). The Guardian. 19. april 2002. Besøkt 21. desember 2013. 
  28. ^ a b c d e f g h i Gunnar Håland. «Thor Heyerdahl». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 27. november 2013. 
  29. ^ a b Axel Sommerfeldt og Espen Wæhle. «Thor Heyerdahl». Store norske leksikon. Besøkt 2. desember 2013. 
  30. ^ Side 166. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.
  31. ^ Side 168. Ragnar Kvam jr.: Thor Heyerdahl: Mannen og verden. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.
  32. ^ Force, Roland W. (1959). «[uten navn]». American Anthropologist. 61 (4): 708-710.  «Though it purports to convey scientific facts, it is in fact an adventure story»
  33. ^ Smith, Marian W. (1958). «The Enigma of Easter Island». The Geographical Journal. 124 (3): 384-386.  «Heyerdahl's success has been achieved by rigorous attention to primary sources, that is, by sound application of anthropological method. But, as the same review indicates, his historical hypothesis goes beyond his data and because of some of its implications may receive what must seem to the non-anthropologist to be unreasonably violent repudiation. [...] Scientists are glad to accept Heyerdahl's facts and willing to revise their theories accordingly. But they are highly sceptical, and frankly suspicious, of that bearded redhead in the background. Such a theory needs more than the usual burden of proof to carry conviction.»
  34. ^ a b c «Early Americans helped colonise Easter Island»
  35. ^ Marshall, Michael: «Early Americans helped colonise Easter Island: The long-rejected idea that South Americans travelled thousands of kilometres to Polynesia is now backed by genetics» i: New Scientist, 6. juni 2011.
  36. ^ Ewen Callaway: «Ancient voyage carried Native Americans’ DNA to remote Pacific islands», Nature 8. juli 2020
  37. ^ Christensen, Arnfinn: «Søtpoteten fulgte Kon-Tikis kurs» Arkivert 2013-09-17, hos Wayback Machine., Forskning.no 13. februar 2013
  38. ^ a b «Ra II». Kon-Tiki Museet. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 30. november 2013. 
  39. ^ Espen Wæhle. «Ra-ekspedisjonene». Store norske leksikon. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 30. november 2013. 
  40. ^ a b «Heyerdahl Award» (på engelsk). Norges Rederiforbund. Besøkt 30. november 2013. 
  41. ^ «Tigris». Kon-Tiki Museet. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 1. desember 2013. 
  42. ^ a b Axel Sommerfeldt. «Tigris-ekspedisjonen». Besøkt 1. desember 2013. 
  43. ^ Betty Blair og Bjørnar Storfjell. «Heyerdahl Burns "Tigris" Reed Ship to Protest War» (på engelsk). Besøkt 1. desember 2013. 
  44. ^ Jon H. Rydne og Sølvi Wærhaug (14. oktober 2013). «Ville til Amerika med «Tigris»». VG. Besøkt 1. desember 2013. 
  45. ^ «Túcume». Kon-Tiki Museet. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 3. desember 2013. 
  46. ^ «Thor Heyerdahl in Azerbaijan». Azer.com. Besøkt 1. september 2011. 
  47. ^ Storfjell, "Thor Heyerdahl's Final Projects," i Azerbaijan International, Vol. 10:2 (sommeren 2002).
  48. ^ Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg, Gro Steinsland: Anmeldelse av Thor Heyerdahl og Per Lillieström: Jakten på Odin. Stenersens forlag. Oslo 2001. Maal og Minne 1 (2002) s. 98-109.pdf
  49. ^ Stahlsberg, Anne (13. mars 2006). «Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma?». Besøkt 20. juni 2012.  (pdf
  50. ^ Gjengitt i Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg og Gro Steinslands andmeldelse av boken pdf.
  51. ^ a b Charles Arthur: Science: DNA shows how Thor Heyerdahl got it wrong, The Independent, 8. januar 1998
  52. ^ Jean A Trejaut, Toomas Kivisild, Jun Hun Loo, Chien Liang Lee, Chun Lin He, Chia Jung Hsu, Zheng Yuan Li, Marie Lin: Traces of Archaic Mitochondrial Lineages Persist in Austronesian-Speaking Formosan Populations, 5. juli 2002, PLoS Biol 3(10), DOI: 10.1371/journal.pbio.0030247
  53. ^ B. A. Lie, B. M. Dupuy, A. Spurkland, M. A. Fernández-Viña, E. Hagelberg, E. Thorsby: Molecular genetic studies of natives on Easter Island: evidence of an early European and Amerindian contribution to the Polynesian gene pool, Tissue Antigens, Volume 69, Issue 1, pages 10–18, January 2007
  54. ^ E. Thorsby, S. T. Flåm, B. Woldseth, B. M. Dupuy, A. Sanchez-Mazas, M. A. Fernandez-Vina: Further evidence of an Amerindian contribution to the Polynesian gene pool on Easter Island, Tissue Antigens, Volume 73, Issue 6, pages 582–585, June 2009
  55. ^ J. Víctor Moreno-Mayar et al.: «Genome-wide Ancestry Patterns in Rapanui Suggest Pre-European Admixture with Native Americans», Current Biology, bd. 24, nr. 21, 2014.
  56. ^ Chris Tyles-Smith: «Human Genetics: Pre-Columbian Contact», Current Biology, bd. 24, nr. 21, 2014.
  57. ^ Emma Young: Polynesians beat Columbus to the Americas, NewScientist, 4. juni 2007
  58. ^ Alice A. Storey, José Miguel Ramírez, Daniel Quiroz, David V. Burley, David J. Addison, Richard Walter, Atholl J. Anderson, Terry L. Hunt, J. Stephen Athens, Leon Huynen, Elizabeth A. Matisoo-Smith Radiocarbon and DNA evidence for a pre-Columbian introduction of Polynesian chickens to Chile, Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, vol. 104 no. 25, 10335–10339, doi: 10.1073/pnas.0703993104, 1. mai 2007
  59. ^ Vicki A. Thomson, Ophélie Lebrasseur, Jeremy J. Austin, Terry L. Hunt, David A. Burney, Tim Denham, Nicolas J. Rawlence, Jamie R. Wood, Jaime Gongora, Linus Girdland Flink, Anna Linderholm, Keith Dobney, Greger Larson Alan Coopera: Using ancient DNA to study the origins and dispersal of ancestral Polynesian chickens across the Pacific, Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, vol. 111 no. 13, 4826–4831, doi: 10.1073/pnas.1320412111, 20. februar 2014
  60. ^ Alison Clare Steingold (august–september 2008). «The Uber Tuber». Hana Hou!, Vol. 11, No. 4, s. 2). Arkivert fra originalen . Besøkt 11. september 2014. 
  61. ^ Sweet Potato Arkivert 2005-02-07, hos Wayback Machine., Consultative Group on International Agricultural Research
  62. ^ AFLP Assessment of Sweetpotato Genetic Diversity in Four Tropical American Regions (PDF). : International Potato Center (CIP) Program report 1997-1998. International Potato Center (CIP). 1999. Arkivert fra originalen (PDF) 23. april 2014.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. april 2014. Besøkt 11. september 2014. 
  63. ^ a b VAN TILBURG, Jo Anne. 1994. Easter Island: Archaeology, Ecology and Culture. Washington D.C.: Smithsonian Institution Press
  64. ^ "Gardening at the Edge: Documenting the Limits of Tropical Polynesian Kumara Horticulture in Southern New Zealand" Arkivert 2011-07-24, hos Wayback Machine., University of Canterbury
  65. ^ «Batatas, Not Potatoes». Botgard.ucla.edu. Arkivert fra originalen 19. mai 2008. Besøkt 12. september 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. mai 2008. Besøkt 11. september 2014. 
  66. ^ Norges Statskalender 1986 s. 541.
  67. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thor_Heyerdahl&oldid=24791293»