Hopp til innhold

«Kon-Tiki»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kon-Tiki»)
For dokumentarfilmen, se Kon-Tiki. For spillefilmen fra 2012, se Kon-Tiki (spillefilm)
«Kon-Tiki»
Generell info
Skipstypeflåte
Bygget ved 
Tekniske data[a]
Lengde14 m
Bredde7 m
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

«Kon-Tiki» er en flåte som ble bygget og seilt under ledelse av Thor Heyerdahl (1914–2002) i 1947 for å bekrefte hans teorier om folkevandring i Stillehavet. Seilasen gjorde Heyerdahl verdensberømt som eventyrer.

Fargelagt foto fra dokumentarfilmen.
Flåten utstilt på Kon-Tiki Museet utenfor Oslo.

Flåten ble bygget av balsatre. Det ble verken brukt spiker eller ståltråd for å sette den sammen, kun tau av hamp. Bambusrør, bananblader og noen få furuplanker utgjorde det øvrige byggematerialet.

Seilasen startet fra Peru, i Limas havneby Callao 28. april 1947, og endte på et korallrev ved Raroia i Polynesia 7. august etter en seilas på nesten 8 000 km i løpet av 101 dager. Heyerdahl hadde nå bevist sin teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Sør-Amerikas vestkyst av folk som hadde tatt seg over Stillehavet på balsaflåter.

Heyerdahls bok om seilasen, Expedition Kon-Tiki ble utgitt i 1948, og oversatt til en rekke språk. Den kom ut på norsk samme år under navnet Kon-Tiki og ble en bestselger. I 1951 kom filmen Kon-Tiki, som vant en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen.

[rediger | rediger kilde]

Flåten ble døpt «Kon-Tiki» etter inkafolkets solkonge og yppersteprest med samme navn. Ifølge sagnet levde Tiki og hans folk et fredelig liv ved Titicacasjøen i Peru, der de en dag ble overfalt og nesten utryddet av en nabostamme. Bare Kon-Tiki og hans nærmeste menn overlevde. De tok seg ned til havet, der de flyktet på en balsaflåte til Polynesia. Ifølge Thor Heyerdahl er sagnets Kon-Tiki stamfar til Polynesias befolkning.

Med unntak av den svenske sosiologen Bengt Danielsson var mannskapet ombord Thor Heyerdahls venner fra Little Norway under krigen. Foruten ekspedisjonslederen Heyerdahl var disse med:

  • Erik Hesselberg (1914–1972), som navigatør. Han var den eneste ombord som kunne navigere. Han spilte gitar, var en god maler og hadde tegnet den store Kon-Tiki-figuren på seilet.
  • Knut Haugland (1917–2009), radioekspert som hadde hatt en viktig rolle under tungtvannsaksjonenVemork under krigen.
  • Torstein Raaby (1918–1964), også radioekspert, hadde spilt en viktig rolle under krigen ved senkningen av det tyske slagskipet «Tirpitz».
  • Herman Watzinger (1916–1986), nestkommanderende, var student ved NTH og tok fri fra studiene, var ansvarlig for meteorologiske og hydrografiske målinger underveis.
  • Bengt Danielsson (1921–1997) ble hyret på i Peru som stuert, med ansvar for daglige matrasjoner. Han var den eneste av mannskapet som snakket spansk, og ble brukt som tolk.

Antropologi

[rediger | rediger kilde]

Mens «Kon-Tiki»s seilas var et interessant eksperiment som demonstrerte Heyerdahls teori om de polynesiske flåters sjødyktighet, er hans befolkningsteori omstridt og betvilt av antropologer. Fysiske og kulturelle særtrekk gjør at denne gruppen fagfolk lenge har hevdet at Polynesia ble bosatt fra vest mot øst. Folkeforflytningen begynte i Asia, ikke Sør-Amerika. Sent på 1990-tallet har en ved DNA-tester funnet at polynesiere har mer fellestrekk med folk fra Sørøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.

Det skal likevel bemerkes at Thor Heyerdahl aldri har villet bevise at «dagens» polynesiere nedstammer fra Sør-Amerika. I henhold til enkelte polynesiske legender var Polynesia opprinnelig befolket av to folkeslag, de såkalte lang-ørede og de kort-ørede. I en blodig krig ble hele den lang-ørede befolkning utryddet og de kort-ørede overtok eneherredømme over Polynesia. Heyerdahl hevdet at den utryddede befolkning var de som stammet fra Sør-Amerika, ikke dagens, de kort-ørede.

Kon-Tiki MuseetBygdøy åpnet allerede i 1950.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Heyerdahl, Thor (1950). Kon-Tiki. Gyldendal (1949) og senere utgaver.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]