Hopp til innhold

Røros Kobberverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klokke fra Røros Kobberverk

Røros Kobberverk var et selskap innenfor gruvevirksomhet som hadde tilhold på Røros fra 1644 til 1977, hvilket i sin driftstid var en av de eldste private virksomheter i Norge.

Røros Kobberverk regner sin oppstart fra 1644. Det var fra oppstarten et såkalt partisipantskap, hvilket i praksis var forbeholdt bedre borgere av Trondhjem by, og kongen av Danmark-Norge sine forretningsvenner. Det var lenge et hovedsak privat selskap hvor partisipant'erne måtte skyte inn egne penger hvis det var et årlig underskudd, mens et årlig overskudd gikk "rett i lomma" på partisipant'erne. Herunder i historien var det i alle fall to angrep fra svenskene, som brente hele Bergstaden og robbet hele beholdningen av råkobber. Røros Kobberverk var gjennom 1600- og 1700 en viktig bidragsyter til statsøkonomien. Men i 1910 hadde nok partisipant'erne innbetalt nok av underskudd og Kobberverkeet ble omgjort til et ordinært aksjeselskap. Gjennom historien fikk Kobberverket virkelig kjenne ned- og oppganger i verdensmarkedet, og da spesielt etter første verdenskrig. Av denne grunn stod all virksomhet stille i rundt fem år på 1920-tallet. Fra midten av trettitallet var verket så godt som statseid. Smeltehytten på Røros ble nedlagt etter en brann i 1953. Kobberverket gikk konkurs og driften opphørte ved årsskiftet 1977/78, 333 år etter etableringen - hvilket var den lengste bedriftsvirksomhet på private hender i Norge.

Geologi

[rediger | rediger kilde]

Området tilhører Trondheimsfeltet og består av kambosilurske avsetningsbergarter som er sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Under fjellkjedefoldingen ble det dannet flere skyvedekker og synklinaler. Røros tilhører Meråker-dekket.

I tillegg til kambrosilurske skifre som fyllitt, finnes vulkanske dypbergarter og intrusiver. Metallforekomstene er dannet ved reaksjon mellom vulkanske og omkringliggende bergarter.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Restene etter taubanestasjonen på Christianus Sextus-gruven
Foto: Tommy Gildseth

Røros Kobberverk startet i en tid hvor aktiviteten i bergverksindustrien var høy. De utallige krigene som herjet kontinentet gjorde at edle metaller måtte skaffes til veie for å finansiere disse. Christian IV sendte ut et skrift våren 1644 der han lovet belønning til de som fant forekomster av metaller, men også harde straffer til de som ikke meldte fra. Det besynderlige for Røros sitt vedkommende, var at det var denne sommeren/høsten at forekomstene ble kjent for offentligheten. Faktum er at det i militære dokumenter fra 1632 nevnes et kompani soldater i Herjedalen (som da var norsk) som blir oppfordret å søke jobb ved de «rørosiske gruber» etter endt tjeneste. Men den offisielle starten skjer ved Mutingsbrevet fra 28. august 1644.

På 1630-tallet var et av de største funn av kobber i Norge gjort i bygden Kvikne i Tynset kommune, ikke så langt fra Rørosfjellene. Dette ga grunnlag for Kvikne kobberverk, som ble et av landets største bergverk på 1600-tallet. De første personer som er omtalt ved verket på Røros, kom nettopp fra Kvikne, blant andre den første direktøren, Lorents Lossius. Han fikk med seg sin svigerfar, presten i Meldalen Anders Olsen Bruse, og sognepresten på Tynset Hans Lauritzen, og startet det første partisipantskapet med ansvar for driften av Røros Verk.

Den første tiden gikk det dårlig. Det var dårlige forekomster i gruven som var i drift. Denne bar forøvrig navnet «Freyes Glück», i dag Lossiusgruva i Rauhåmmåren. Ifølge Peder Hiort skal gruven bare ha vært i drift i noen måneder, men det sår man i dag tvil om. Starten kom for alvor ved funnet av Storwartz-feltet, og gruven som i dag er kjent som Gamle Storwartz, «Auf die Fortuna». Denne ga stort nok utbytte til at selskapet var mer eller mindre sikret.

Olavsgruva var verkets nest siste gruve og ble drevet i perioden 1936 til 1972. Olavsgruva er den eneste Rørosgruven som fortsatt er mulig å besøke ved guidet omvisning. Johan Falkberget har beskrevet livet i gruvene og i Røros i sine romaner. Falkberget begynte å arbeide ved Kongens gruve da han var 9 år gammel.[1]

Ingen annen norsk bedrift bidro så mye til de kongelig inntekter som Røros. Gruvene ble regnet blant de rikeste i Europa. I årene 1644 til 1814 var produksjonen på 45 000 tonn kobber med en bruttoverdi på 22 millioner riksdaler, av dette gikk 6,7 millioner riksdaler til eierne og 5 millioner til staten.[1]

Privilegieområdet Circumferensen

[rediger | rediger kilde]

I 1646 skrev kong Christian IV ut et privilegiebrev til Røros Kobberverk som ga dem enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor et område avgrenset av en sirkel med radius på fire gamle norske mil (45,2 km) med senter i funngruven Gamle Storwartz. Dette privilegieområdet ble benevnt Circumferensen. I dette området kunne bøndene bli pålagt, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for kobberverket. Privilegiene til kobberverket betydde også inntekt for bøndene i distriktet. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket.

Nedleggelse

[rediger | rediger kilde]

Styret i Røros Kobberverk A/S vedtok 30. september 1977 å legge ned driften. Den var da Norges eldste bedrift med 333 års drift og hadde 67 ansatte. Kobberprisen var sterkt fallende og kostnadene stigende.[1]

Utsnitt av Anvilles Nordenkart som angir Femund som grensevann mellom Norge og Sverige.
Området som tilfalt Norge etter grenseavtalen i 1751

Riksgrensen mot Sverige

[rediger | rediger kilde]

Da de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen ble avstått til Sverige i 1645, ble Røros med ett en grensebygd. Og da hele Trondhjems len ble avstått i 1658 ble også Røros svensk for en kort periode. Allerede i 1660 ble Røros sammen med resten av lenet tilbakeført til Danmark-Norge. Riksgrensen mot Sverige ble derimot ikke nøyaktig fastlagt før grensetraktaten av 1751, hvorved lappebygdene Idre og Særna formelt ble avstått i bytte mot blant annet Trysil og Lierne som da tilfalt Danmark-Norge. I grenseforhandlingene var den svenske posisjonen at riksgrensen mellom de to land skulle dele Femunden på langs, og da med hele østre bredd beliggende i Sverige. Fra norsk side ble det blant annet argumentert for at Kobberverket med Femundshytta (som lå på Femundens østre bredd) behøvde store områder for hogst av trevirke og at grensen måtte trekkes lenger øst. Man må bare anta at den svenske forhandlingsdelegasjonen ikke trengte mer lappeskoger og derved ble grensen lagt lenger øst, og derved forble Femundsmarka og de vestre delene av Sylane en del av Norge, et areal på ca. 1350 km2.

Vi skal heller ikke glemme at Røros flere ganger ble brent av svenske tropper, men de sluttet heldigvis med disse toktene etter Armfeldts felttog.

Riksgrensen mellom Norge og Sverige (og delvis Finland) er i dag den eldste og lengste riksgrensen som fremdeles gjelder.

Gruver

[rediger | rediger kilde]

Gruvene kan fordeles i ulike geografiske gruvefelt, med angivelse av viktigste driftsår.

  • Storwartsfeltet:
    • Christian Quintus: 1691-1770, forsøksdrift 1900-1905, NGU-ID 1640-047.
    • Gamle Storwartz: 1645-1702, 1715-27, 1917-29, NGU-ID 1640-045.
    • Gamle Solskinn: 1673-1730, 1870-89, 1905-17, NGU-ID 1640-079.
    • Hestkletten: 1659-1756, forsøksdrift sammen med Quintus 1900-1905, NGU-ID 1640-048.
    • Myrgruven: 1694, sammen med Quintus får år etter.
    • Nyberget: 1650-1717, sammen med Nye Solskinn 1861-90.
    • Nye Storwartz: 1708-1919, ca. 1927-46, NGU-ID 1640-046.
    • Nye Solskinn: 1854, 1861-90, NGU-ID 1640-078.
    • Olavsgruva (Kronprins Olav gruve): 1937-72, NGU-ID 1640-065.
  • Feragen: Område bestående av flere mindre kromgruver:
    • Leikgruven skjerp, NGU-ID 1640-034.
    • Lergruven skjerp, NGU-ID 1640-033.
    • Skardgruven: 1938-39 (Engzeli Kromgrube), NGU-ID 1640-032.
  • Andre gruver i Røros:
    • Clausberget: 1652-91.
    • Klinkenberg: 1668-1892.
    • Lossiusgruven (Freyes Glück): Kobberverkets første gruve, drevet kun noen måneder 1644-45. NGU-ID 1640-027.
    • Slettmo: forsøksdrift 1902-05, 1915-18, NGU-ID 1640-050.
  • Andre gruver i Holtålen:
    • Fromgruven: (1789-1914?) begrenset drift, privatdrevet 1720-45, Kobberverket 1790, NGU-ID 1644-014.
    • Hersjø: 1670-99, hvorav privatdrevet 1670-87 og 1693-99, NGU-ID 1644-005.
    • Killingdal gruver: nordre gruve 1677-92, søndre 1791-1809. Drevet av A/S Killingdal Grubeselskap 1891-1986, NGU-ID 1644-011.
    • Kjøli gruve: forsøksdrift 1766-69. Sporadisk drift av ulike selskap 1773-98, 1857-68, 1895-1919, kommunal drift på 1930- og 40-tallet, NGU-ID 1644-029.
    • Rødhammer gruve: forsøksdrift 1777-80, 1791, 1818, 1824, NGU-ID 1644-033.
    • Rogngruven: (1774-1908?) 1855-70, NGU-ID 1644-015.
    • Storhøgda: 1777-79 (1909?), NGU-ID 1644-013
  • Gruver i Midtre Gauldal:
    • Fløttum gruve: forsøksdrift 1888-92, 1904-10, 1915-17, NGU-ID 1648-013.
  • Gruver i Tydal:
    • Allergot: 1815-35, NGU-ID 1665-007.
    • Grønskard: rekke gruver og skjerp, drevet 1741-72 av Selbu verk, 1801-28 av Kobberverket, NGU-ID 1665-005.
    • Våråviken: forsøksdrift 1822-24, NGU-ID 1665-009.
  • Ikke verifisert:
    • Tufsingdalsgruva: 1712
    • Hesjedalsgruven (Pålsgruven): 1750-1830, 1918
    • Gauldalsgruven: 1774-79, 1915
    • Abrahamsgruve (Jakobs gruve): skjerp
    • Fossgruven (Os): 1808-12, 1906-20
    • Oscar II/Mosenggruven (Os): 1882
    • Mein/Mennagruven (Holtålen): 1883-1890
    • Kårslåtten (Holtålen): 1916-17
    • Storvollen (Holtålen): 1855-70, 1906-09, 1916-18.
  • Ikke verifiserte kromgruver:
    • Gjetsjø
    • Gjetberget
    • Rødtjern

Smeltehytter

[rediger | rediger kilde]

Smeltehyttene var essensielle i kobberfremstillingen, her gjennomgikk kobbermalmen en lang og omstendelig smelteprosess før det ferdige produktet, dvs. kobberbarrer var klare for eksport. En hensiktsmessig lokalisering var en avveining av tilgang på råstoffer som malm, ved/kull og vann(kraft), hvorav de to førstnevnte var mulig å transportere – den siste ikke. Smeltehyttene ble følgelig alltid plassert ved en elv som kilde for vann og kraft.

Røros Kobberverks viktigste smeltehytte lå ved Hitterelva og Bergstaden vokste opp omkring denne. Etter få års drift var imidlertid skogen borte over et stort område rundt Bergstaden. Kostnadene og arbeidet med å frakte ved og kull til smeltehytten økte i takt med avstandene, og det ble etter hvert både billigere og enklere å frakte malmen til steder med bedre tilgang på ved og kull. Kobberverket bygget følgelig nye smeltehytter der det fremdeles fantes skog. Driftstida for disse hyttene varierte, enkelte var ute av drift noen år for så å bli tatt i bruk igjen.

Smeltehytter med driftstid:

  • Røros hytte, 1646-1953
  • Nøren hytte, 1654-1672
  • Galåen hytte, 1660-1671
  • Feragen hytte, 1661-1692
  • Tolgen hytte, 1670-1871
  • Tamlaget hytte, 1659-1690
  • Dragås hytte, 1727-1834
  • Femundhytten, 1743-1822
  • Drevsjømo hytte, 1813-1834
  • Lovise hytte, 1748-1879
  • Eidet hytte, 1834-1887
  • Ormhaugen hytte, 1855-1867

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Lillegaard, Leif B. (1968). Vårt eldste bergverk konkurs. Norwegian Pictorial Review. Oslo: Faktum forlag. s. 388. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Røros_Kobberverk&oldid=24724817»