Kvikne kobberverk
Kvikne kobberverk ble grunnlagt i 1630-årene som et av landets første kobberverk av noen betydning. Den første gruven ved det nye verket ble anlagt av sogneprest i Tynset, Hans Lauritzen, etter at han i 1631 hadde fått informasjon fra bygdefolket om malmfunn i fjellet. Det første funnet skal ha blitt gjort tidligere av Gammel-Nils som som senere “itte kunn’ finne att romme”. Det kan tenkes at lokalbefolkningen på Kvikne hadde drevet med utvinning i gruvene lenge før dette, men i frykt for at Christian IV skulle høre om det, sa de ingenting.[1]
I 1677 raste hovedgruva Gabe Gottes sammen, og driften ble redusert en liten stund. Rundt 1710 ble driften startet igjen for fullt, med blant annet Norges første vannhjul til steinheising. Kvikne kobberverk var fra 1750 det tredje største kobberverket i Norge. I årene etter 1750 var kobberverkene i Folldal og Selbu større.
Kvikne kobberverk ble offisielt nedlagt i 1812, men driften fortsatte fram til 1912.
Gerhard Schøning besøkte Kvikne i 1775 og tegnet et kart over gruven. Han tegnet også Kvikne kirke.[2]
I dag står bare ruiner igjen av Kvikne kobberverk.
Område
[rediger | rediger kilde]Kvikne kobberverk ligger i Kvikne Østfjell bak Kaltberget. Avstanden til sentrum er 9 km, og det går bare an å kjøre bil der på sommertid.[3]
Driften av verket
[rediger | rediger kilde]Helt fra etableringen tok kong Christian IV personlig interesse i verket, som ett av de første i en rekke av kobberverk som ble anlagt utover 1600-tallet, og besøkte personlig verket sommeren 1635,[4] og verket ble drevet på kronens regning fram til 1654. I årene 1636-54 produserte verket 13 510 skippund kobber med et gjennomsnittlig årlig overskudd på 114 655 riksdaler specie. Samlet i disse årene var avkastningen på 47,5 % av omsetningen.[5]
I 1654 ble Kvikneverket kjøpt av Henrik Müller, som etter hvert kontrollerte de fleste av bergverkene i Norge.[6] Han hadde lånt kronen penger, og mottok eierskapet som en del av oppgjør for dette. Verket var på denne tiden i dårlig forfatning, og Müller slet med å få tilsvarende overskudd av driften som vi har sett fra de tidligere årene. I årene 1655-1668 hadde han en avkastning på 8 % av en omsetning på 110 000 riksdaler.[7]
Press fra Müller for å øke produksjonen førte til at en tok større sjanser i driften. For å holde taket i stollen var det satt igjen søyler av fjell, såkalte bergfester. Disse sto med 6-8 meters avstand og utgjorde 27 000 m3 malmholdig fjell. I perioden 1667-1677 ble det etter påtrykk fra ledelsen drevet hardt på bergfestene, noe som til slutt førte til det store bergfallet 15. mai 1677 der mye av gruven raste sammen.[8]
Etter bergfallet ble det gjenopptatt drift i Prestens gruve og ved Setervangen i tillegg til noe smådrift i Gage Gottes, men produksjonen ved verket gikk betydelig ned. Müller gikk i 1680 konkurs, og flere av bergverkene hans ble etter hvert pantsatt til Manuel Texeira. Texeira så snart lite å hente ved Kvikneverket, og avsluttet sin involvering i driften der i 1683.[9]
I det videre var det ulike forsøk på å holde driften ved verket i gang, men gruvedriften opphørte i 1694, mens det var noe smeltevirksomhet på malmrester og lignende fram til 1700.[10]
En av de som var involvert i de siste forsøkene fram mot 1700 var Trondheims-lagmannen Peder Carstensen Dreyer og hans sønn Abraham. Abraham Dreyer var i 1707 overbergamtsforvalter og gikk da sammen med assessor ved det nordenfjeldske bergamt Jens Hanssen Collin i å få dannet et nytt partisipantskap som tok over rettighetene ved Kvikneverket. Verket ble delt i 64 parter med 10 eiere. Største eier var stiftamtmann Iver von Ahnen med 12 parter, med Dreyer som bestyrer.[11]
I de første årene ble arbeidet konsentrert om å rydde ut og tømme vann i Gabe Gottes. Vannet viste seg å være et stort problem, og for å unngå dette ble det drevet en ny skråsjakt mellom de to gamle gruvene. Senere ble det også drevet en ny vertikalsjakt ved Segen Gottes til nye, dypere, forekomster som stod ferdig i 1731. Fram til 1730 var produksjonen nesten utelukket fra Gabe Gottes, men etter at denne på ny ble fylt med vann i 1731 foregikk all gruvedrift fra Segen Gottes.[12]
Da Storofsen fylte gruvene i 1789 ble det slutten på gruvedriften. Gruven var ansett som utdrevet. Det ble ikke gjort noe forsøk på å lense gruvene, og i 1794 ble Kvikneverket solgt til Hans Carl Knudtzon som drev videre i liten målestokk med stadig salg av eiendommer før driften offisielt ble innstilt i 1812.[13]
I løpet av de 175 årene verket var i drift ble det tatt ut 46 314 skippund garkobber, tilsvarende 6854 tonn.[14]
Malmen som ble tatt ut på Kvikne inneholdt en svært giftig kis kalt arsenkis. Arsenen avga en giftig stank som ikke fantes i noen andre gruver i Norge. Derfor var gruvearbeidernes arbeidsmiljø ved Kvikne kobberverk meget mer helseskadelig enn ved andre anlegg.
Gruvene
[rediger | rediger kilde]Den første gruven, anlagt av sognepresten Hans Lauritzen ved det opprinnelige malmfunnet rundt 1631, ble kalt "Prestens gruve". Her var det prøvedrift med norske bergarbeidere under ledelse av den tyske stigeren Christoffer Gartner som var hentet fra Kongsberg Sølvverk. Gruven gikk også under navnet "Segen Gottes". Driften her ble lagt ned i 1637 for å konsentrer arbeidet i Guds gave gruve.[15] Etter bergfallet i 1677 ble det gjenåpnet drift i Segen Gottes fram til 1692. I 1729 viste en ny sjakt som ble drevet rike forekomster her, dypere enn den gamle gruven, med svært kobberrik malm.[16]
Guds gave, eller "Gabe Gottes", gruve ble anlagt like ved Prestens gruve, og drev på den samme malmforekomsten, bare separert av en forkastning. Her foregikk hoveddriften av verket fra 1632[17] til en sammenrasning av gangene i 1677 stoppet driften.[18]
I tillegg til disse ble det anlagt en ny gruve ved Setervangen, ca. 1 km nord for hovedgruven, og mye senere en ny i samme område. Den eldre, eller øvre, Setervangsgruven er omtalt i 1635-6, og som innstilt i 1637.[15] Den ble senere drevet i mindre skala etter bergfallet i 1677, i starten av driften etter gjenopptakingen i 1707 og etter storflommen i 1789.[16] Den yngre, nedre, Setervangsgruven ble drevet i Knutzon-perioden og var på slutten den eneste gruven i drift ved verket. Gruven er basert på en forekomst funnet i 1670.[19]
Kobberforekomsten ved Nåverdalen ved Innset var kjent allerede på 1650-tallet, med mindre drift. Større drift startet opp her på 1700-tallet. Malmen var fattig og driften lå i perioder nede, men ble tidvis gjenopptatt i perioder med lite tilgang på annen malm ved verket.[20]
Smeltehyttene
[rediger | rediger kilde]Kvikne kobberverk hadde mange smeltehytter. På grunn av det store forbruket av brensel i prosessen ble disse ofte flyttet til nye områder med uberørt skog.[21]
Den første lå ved Ya, 3 km fra gruvene, og ble anlagt rundt 1632 som en forsøkshytte. Denne ble lagt ned 1640 da hyttene ved Innset kom i drift.[21]
Den andre hytten ble bygd ved Sverja i 1633 og lagt ned i 1640. Her hadde det allerede i 1636 blitt bygd en ny større hytte som tok over driften.[21]
Etter hvert ble noe av produksjonen flyttet lenger nedover i dalen til Børli og Brevad 15 og 18 km lenger nord langs Orkla fra gruva. Ved Brevad stod en ny hytteplass med to smeltehytter klar i 1637. Denne var i drift til 1656.[21]
I 1640 ble den nybygde hytteplassen på Innset tatt i bruk, med fire smeltehytter.[21] Den siste hytten ved Innset ble ødelagt i 1789.
En mindre smeltehytte var i bruk ved Nåverdalen i 1650-årene, og ble gjenåpnet sammen med gruvedriften her etter Storofsen i 1789. Den eneste smeltehytten som fortsatt er intakt befinner seg i Nåverdalen. Den er veldig godt bevart og ble fredet i 1959.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Støren 1946, s. 6.
- ^ Schøning, Gerhard (1722-1780) (1968). Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.
- ^ Nystuen, Kari. «Kvikne Kobberverk». Kvikne.no. Besøkt 6. oktober 2024.
- ^ Støren 1946, s. 13.
- ^ Støren 1946, s. 41b, note 3.
- ^ Støren 1946, s. 14.
- ^ Støren 1946, s. 52.
- ^ Støren 1946, s. 61.
- ^ Støren 1946, s. 71-73.
- ^ Støren 1946, s. 74-79.
- ^ Støren 1946, s. 80-81.
- ^ Støren 1946, s. 89.
- ^ Støren 1946, s. 97.
- ^ Støren 1946, s. 135-137.
- ^ a b Støren 1946, s. 10.
- ^ a b Støren 1946, s. 122.
- ^ Støren 1946, s. 12.
- ^ Nystuen, Kari. «Kvikne Kobberverk». Kvikne.no. Besøkt 6. oktober 2024.
- ^ Støren 1946, s. 123.
- ^ Støren 1946, s. 124.
- ^ a b c d e Støren 1946, s. 129.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Støren, Ragnvald (1946). Kvikne kobberverks historie. [uutgitt manuskript]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Kvikne kobberverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.