Norrøn kunst

Nordportalen i Urnes stavkirke var vestportalen i den eldre stavkirken på samme sted, oppført ca 1070-1080. Den ble gjenbrukt da den nåværende kirken ble oppført ca 1140.

Foto: Nina Aldin Thune

Norrøn kunst er en samlebetegnelse for kunstytringene i forskjellige stilarter som ble utøvet i vikingtiden i Norge, Sverige, Danmark og andre områder med norrøn bosetning, som Island, Færøyene, Grønland og De britiske øyer. Området for norrøn kunst ble gradvis utvidet fra slutten av 700-tallet og fram til 1100-tallet. De bevarte kunstverker omfatter utskårne figurer i tre og stein, smykker i metall, billedtepper, og utsmykning av skip og kirker. Vikingtidens kunst og kunsthåndverk bygde i stor grad på en videreføring av jernalderens kunstuttrykk, for eksempel de mange dyremotiver og stiliserte figurer som er en direkte fortsettelse av eldre tiders stilarter. Norrønt kunstuttrykk representerte således de yngste stilperioder av germansk dyreornamentikk. Økt kontakt med omverdenen medførte også inntrykk og inspirasjon fra utlandet, for eksempel kan man finne innflytelse fra insulær kunst i Storbritannia og Irland. Kontakten var også gjensidig, ettersom angelsaksiske og irske håndverkere opptok norrøne elementer i sin kunst.

Vindfløy fra Söderala i Sverige fra begynnelsen av 1000-tallet

Osebergskipet slik det er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy utenfor Oslo.

Norrøn kunst forble lenge fellesnordisk til tross for utenlandsk påvirkning, og den beholdt mange særegne trekk. Det gjelder såvel diktningen som den visuelle kunst. Sagalitteratur og skaldekunst ble holdt levende til langt inn på 1200-tallet, mens vikingtiden ebbet ut på midten av 1000-tallet. Det som er bevart av dekoren på stavkirkene, er datert til tidsrommet fra rundt 1070 til begynnelsen av 1300-tallet, selv om stavkirkene har blitt bygget om i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser og byggemoter. Den danske arkeologen Iben Skibsted Klæsøe har forklart utenlandsk innflytelse med epokens preg av økt internasjonal kontakt. I begynnelsen var det handel som brakte med seg nye impulser i form av gjenstander og nye tanker, etterhvert også i form av bosetning i utlandet, som Normandie og De britiske øyer. I løpet av høymiddelalderen ble vesteuropeiske stilarter som den romanske langt mer dominerende da det kristne Norden ble knyttet nærmere til resten av Europa.

De viktigste kilder til førkristne og hedenske forestillinger og norrøn mytologi i Norden er bilder, runesteiner og skriftlige kilder. Scener fra eldre sagnkretser kan bli gjenfunnet i billedframstillinger, og selv i dekor av stavkirker er det funnet førkristne forestillinger i billedkunsten, eksempelvis Sigurd Fåvnesbane som er utskåret i relieff på en portal fra Hylestad stavkirke. Studiet av billedframstillinger har derfor ikke bare kunsthistorisk interesse, men også religionshistorisk betydning for forståelsen av norrøn mytologi. Kunstverk kan i visse tilfeller også benyttes som historiske kilder, blant annet som vitnemål om etableringen av en sentral kongemakt i det nykristne Norden.

Visuell kunst og håndverk

Volund smed var en mytologisk mestersmed. Denne billedsteinen fra Gotland viser en scene fra Volundkvadet. Niduds datter Bodvild sees til venstre. Til høyre sees Volund, kledd i ørneham, som forlater smia si.

Norrøn kunsts komplekse dekorasjon blandet tradisjon med nye stilimpulser til en særegen levende, frisk, og dirrende stil som gjenspeilte dens hvileløse tid. Kunstuttrykket sto plantet i hedenskapens nordiske røtter, og med kristendommens dominans ebbet den ut, siden kristne håndverkere foretrakk å arbeide i den felleseuropeiske romanske stil. Norrøne kunstnere og kunsthåndverkere var ikke selv bevisst at de bedrev kunst, slik begrepet i moderne tid defineres, men de visste hva dyktig håndverk var. De produserte ikke kunst, men dekorerte kultgjenstander og hverdagsgjenstander som våpen, smykker, vogner, skip og skjold. De malte sjelden bilder, skjønt det finnes tekstbevis som indikerer at de ikke var fremmed for dette uttrykket. Innenfor treskjæring, steinhogging og metallarbeid dekorerte de objektene på måter som vitner om en høyt utviklet sans for skjønnhet og stil.

I vikingtiden ble både håndverkere og kunstnere betegnet med det samme begrepet, smed, norrønt smidr. Tidvis ble ordet satt sammen med det materiale som de arbeidet med. En snekker eller treskjærer kunne derfor bli kalt for en tresmed. Spesialiserte håndverkere som våpensmeder og skipssmeder hadde høy status i de norrøne samfunnene. Hvordan smykkesmeder og andre kunsthåndverkere ble vurdert, vet vi ikke direkte, men antagelig ble de ikke mindre verdsatt enn de førstnevnte. I et skaldekvad, Husdråpa, ble det diktet om et bilde på noen kjøkkenpaneler som beskrev mytologiske hendelser. Det fantes også andre kvad, eksempelvis Haustlong og Ragnarsdråpa, som omtalte bilder eller dekor på bestemte gjenstander.

Kunstferdig utformede smykker i edelt metall ble brukt av de høyere klasser for å signalisere rikdom og prestisje. Gull og sølv ble brukt til de mest fornemme gjenstandene enten i ren form eller innleiret som dekorasjon i andre materialer. Edelmetall ble importert fra andre land i Europa, enten som smykker eller som mynter, og deretter smeltet om. I romersk og germansk jernalder, det som i Norge kalles for merovingertiden, ble det innført store mengder med gull, og noe ble gjenbrukt i form av smykker og andre statussymboler. Det ble også framstilt smykker av mindre edelt metall, som bronse, som deretter ble forgylt eller forsølvet, slik at de framsto som like gylne og staselige som gedigne gullsmykker. I løpet av 900-tallet ble det etablert spesialiserte produksjonssteder og verksteder for særlig eksklusive gjenstander. Inntil da ble de mest kostbare og forseggjorte gjenstandene importert fra utlandet. Tidligere hadde lokale kunsthåndverkere stort sett framstilt gjenstander i billigere materialer og med enklere teknikker.

Vikingtidens kunstnere og håndverkere var hovedsakelig anonyme. De eneste som signerte sine verker, var de som var runeristere. Enkelte smeder brukte bumerke for å identifisere sitt verksted, men det finnes også eksempler på at produkter ble merket med utenlandske bumerker for å øke prisen verket, om enn ikke nødvendigvis kvaliteten. Det synes som om en del håndverkere var omvandrende og tilbød sine tjenester der hvor de var ønsket. Av den grunn kan det hende at en del funn i Norge ikke nødvendigvis var produsert av «norske» håndverkere.

Runestein fra Ramsund i Södermanland. Bildene viser ulike scener fra fortellingen om Sigurd Fåvnesbane, men er ikke plassert i kronologisk orden.

Vikingtidens kunst var karakterisert ved kontrast, kulør og harmonisk bevegelse. Stilen var prangende, men de beste kunstnerne utførte delelementer med samme omhu som helheten, slik at ornamentikkens små detaljer kunne studeres av dem som hadde sakkunnskap til å vurdere deres kvalitet. Fra et kunsthistorisk perspektiv var det et bestemt billedspråk og en bestemt stil som gikk igjen i hele perioden. Det samme gjelder motivene; man oppfant ikke bare nye. Forskeren Alexandra Persch mener at de derfor må ha blitt framstilt av spesialister.

Billedspråket var annerledes enn det som vanligvis anvendes i dag, idet hendelser som ellers var kronologisk adskilt i en fortelling, gjerne ble gjengitt slik at de opptrådte som samtidige på billedfeltet, og de enkelte scener i fortellingen måtte leses sammen for å fungere som en helhet. Det meste av utsmykningene fantes på bruksgjenstander, og et gjennomgående motiv i hele perioden var stiliserte dyrefigurer, gjerne utformet i kompliserte mønstre. Dyreornamentikk har lange tradisjoner i europeisk kunst, men norrøn kunst er kjennetegnet ved en nær sammenheng mellom utsmykningen og gjenstanden, hvor ornamentikken er utført som en integrert del.

I de fleste tilfeller var mønstrene av abstrakt, ikke-figurativ art, og deres betydning er derfor vanskelig å tolke. Preben Meulengracht Sørensen har foreslått at de kanskje ikke har noen annen betydning enn å fungere som ren dekor. Gregor Paulsson mener derimot at de stiliserte dyrehodene og deres uklassiske kropper som griper hverandre i føttene, slik som på de norske treutskjæringene på Osebergfunnet, tilhører en symbolverden som anskueliggjør at den ikke er knyttet til de klassiske tankebyggene, «men i en nordisk, sterkt følelsesfylt og magisk verden. En tid- og målløs følelse, utenfor alle handlingsrelasjoner til det framstilte, må ha blitt vekket av dem.» Utsmykningen med gripedyr viser som regel, i likhet med de bilder som illustrerer fortellingene, et fastfrosset øyeblikk midt i en scene, hvor det er opp til betrakterens fantasi å fastslå hvilke handlinger som deretter utføres, for eksempel av et rovdyr eller fabeldyr som er ved å kaste seg over et annet dyr. Plantemotiver fikk en oppblomstring i første halvdel av vikingtiden, men forsvant deretter igjen omkring år 1000.

Litteratur og poesi

På Røksteinen i Östergötland er det risset et eddadikt, men diktets betydning er usikker, da vi ikke kjenner til de fortellinger som det henviser til.

Den norrøne litteraturen var i begynnelsen overlevert muntlig, selv om det eksisterte en skriftkultur. Runene egnet seg ikke til nedskrivning av lange tekster. Skriftkultur var imidlertid ikke ukjent, da den fantes i flere av nabolandene. Preben Meulengracht Sørensen mener at vikingtidens runemonumenter kan tolkes som en begynnende skriftkultur i seg selv, men årsaken til at skrift i moderne forstand oppsto i Norden først etter religionsskiftet, var at det ganske enkelt ikke var behov for den tidligere.

Diktning hadde en viktig posisjon i norrøn kultur, og dyktige skalder hadde høy status i samfunnet. De var autoriteter i det som ikke bare hadde med språk og kommunikasjon å gjøre, men var bindeleddet til hvordan fortidens bedrifter skulle huskes og framstilles på riktig måte. I hele perioden var det en nær sammenheng mellom diktning og bilder; skaldediktningen utgjorde med sitt kunstferdige og formalistiske uttrykk, hvor alene form kunne gi en strofe innhold, et språklig sidestykke til tidens slyngede billedstil. Diktningen inneholdt mange konvensjoner, men leverte likevel nyvinninger for den dyktige dikter.

Myter ble også gjenfortalt ved diktningens poesi og skaldekunst, men her ble det brukt en langt mer enkel og tradisjonell diktform, som i dag kalles eddadikt. I disse diktene lå vekten på enkelhet og formidling av kollektiv viten. I motsetning til skaldediktene ble de ikke tilskrevet en opprinnelig forfatter, men ble oppfattet som oppstått en gang i fjern fortid. Meulengracht Sørensen mener at de sjangrer og den metrikk som karakteriserte eddaformen ble utviklet på 800-tallet, og at de dikt som har blitt overlevert til i dag, sannsynligvis ble til i samme tidsrom.

Det har imidlertid aldri eksistert én fast form av de enkelte diktene, de ble preget av hver enkelt skald som muntlig formidlet dem, inntil de ble nedskrevet på 1200-tallet etter å ha tapt sin opprinnelige religiøse betydning. Den norrøne diktingen forutsatte at tilhøreren allerede var i besittelse av en kunnskap om mytologien og historien, ettersom fortellingen hovedsakelig ble formidlet i antydende og fragmentarisk form. Selve fortellingen besto som regel av en enkelt eller flere scener, tatt ut av den mytologiske sammenheng. Flere av diktene hadde en rammefortelling hvor fortelleren henvendte seg direkte til tilhøreren. Overordnet fantes det to typer av eddadikt; kunnskapsdikt og episke dikt.

Litteratur og bilder

Hyrrokin fra Hunnestadsmonumentet i Skåne.

Detalj fra et steinkors fra Gosforth i England. Nederst er vist to menn som fisker, noe som antagelig forestiller Tor på jakt etter Midgardsormen. Øverst et bundet villdyr, kanskje Fenrisulven.

I den norrøne kulturen var det en nær forbindelse mellom visuell og muntlig kunst. Bilder hogd i stein, skåret i tre, vevd på tepper eller malt på tre og andre materialer har fungert som inspirasjon for diktere og mytefortellere. De brukte kunstverkene som referansepunkter og diktet videre på de bilder hvor mytenes sentrale scener var gjengitt. Historien om tordenguden Tor og Midgardsormen har blitt bevart i hele fem ulike skaldedikt, i eddadiktet Hymeskvida (Hymiskviða) og i Den yngre Edda, men også fra flere billedsteiner hvor Tor har ormen på kroken, samtidig som han løfter armen med hammeren. Et steinkors fra Kirk Andreas på øya Man i Irskesjøen er et annet eksempel på mytologiske bilder. Her er det hogd ut en scene fra Voluspå som vitner om kaos og ødeleggelse i referanse til døden. Et annet steinkors fra samme sted har motiv fra det førkristne sagnet om Sigurd Favnesbane.

Et annet bilde som kunne fungere som vitnemål og samtidig som inspirasjon for skalder stammer fra Hunnestad nordvest for Ystad i Sverige, antagelig gjort en gang rundt år 1000. Det viser en person som rir på et villdyr og bruker en slange som tømme. Det er tradisjonelt blitt tolket som jotnekvinnen Hyrrokkin, men Meulengracht Sørensen påpeker at lignende figurer kjennes fra andre myter, og at motivet kan ha hatt en selvstendig betydning som kunne benyttes både isolert og som et ledd i en annen fortelling. Antagelig lot Snorre Sturlason seg inspirere av slike bilder med scenen til Hyrrokin som ankommer til Balders bålferd.

Ikke alle bilder refererte nødvendigvis til bestemte myter, men var motivbilder som kunne flettes inn i ulike historier. I andre tilfeller er forbindelsen mer entydig, for eksempel på bilder av Tor og Midgardsormen. Bilder og visuell anskueliggjøring var åpenbart viktig for oldtidens mennesker, noe som er vist i de mange utsmykkede gjenstander som er funnet etter dem. I henhold til Alexandra Perschkan det også være at bilder ble oppfattet som viktigere eller en mer korrekt måte å formidle mytisk materiale på enn tekst alene.

Utenlandsk påvirkning

Detalj fra en illustrasjon i den irske Kellsboken.

Takutsmykning i Domkirken i Aachen.

Norrøn kunst varte ut over vikingtiden, til sammen i mer enn tre århundrer, grovt regnet fra 800 til 1100, men flere av dens elementer eksisterte både før og etter denne perioden. Det er vanlig å dele perioden inn i seks stilepoker, også syv hvis man regner Berdalstilen som en egen stil, og ikke som en del av Osebergstilen (mer om disse stilene nedenfor). For enkelhets skyld, slik Gregor Paulsson gjør i sitt standardverk Konstens världshistoria, kan den også deles i to: en tidlig norrøn stil og sen norrøn stil.

Den eldste stilen, Osebergstilen, er en klassisk påvirket dyrestil. Kilden ligger nær Norden i den karolingiske kunsten, men stilen bygger også på tidligere tiders ornamentale kunst i Norden. Karakteristisk er fabeldyrene som griper og biter kantene og rammeverket rundt seg selv, eller andre nærliggende dyr eller deler av egen kropp. Den sene stilen representeres av den svenske runesteinstilen med samtidige paralleller i Norge og Danmark. Den bygger på Jellingsteinenes motiv. Om elementene har hentet inspirasjon utenlands, mener Gregor Paulsson, har stilen likevel et selvstendig helhetspreg i sin rytmiske følge av fabeldyr og S-formede løkker symmetrisk stilt mot hverandre.

Norrøn kunst har samtidig klare stilistiske særtrekk som skiller den fra nabokulturenes kunsttradisjoner. Et eksempel er skålspennene som var de mest utbredte praktiske smykkegjenstandene i vikingtiden. De ble brukt som en spenne på overdelen av kvinnenes kjoler. Utsmykningen var konservativ og det kan spores svært få stilistiske endringer over en periode på rundt 400 år.

Intet kunstuttrykk oppstår og blomstrer i et vakuum, og det har blitt gjort store anstrengelser for å finne opphavet og inspirasjonskildene til norrøn kunst utenfor dens kjerneområde. Det er vanskelig å spore hvor kulturutvekslingen kommer fra og i hvilken retning den gikk, men Iben Skibsted Klæsøe og andre har samlet en del stiltrekk som kan også kan stedfestes til bestemte områder utenfor Norden. De geometriske mønstre og dyreornamentene i irske bokillustrasjoner fra 500- til 700-tallet synes å ha preget norrøne kunsthåndverkstradisjoner, om ikke direkte, så indirekte. Insulær kunst på De britiske øyer og Irland, karakterisert av slyngede og flettede dyrekropper samt en del plantemotiver, utfoldet seg innenfor den norrøne kulturkrets og interessesfære.

En annen utbredt funngruppe er de trekantede fibulaspennene som sammen med skålspennene tilhørte de norrøne kvinnenes standardsmykker. De ble brukt for å samle og feste sjalet på brystet. Innen disse smykkene er det konstatert flere variasjoner og moteretninger som var inspirert av sørvesteuropeiske tradisjoner. I Frankerriket ble disse fibulaene brukt som sverdskjedebeslag, og de første eksemplarene ble antagelig brakt hjem av menn som hadde tjent som leiesoldater og ga dem som gaver til sine kvinner. Senere fikk vinranker og akantusblader gradvis innpass i norrøn kunst, først på trekantede fibulaspenner, deretter på annen kunst. De viktigste utenlandske tendensene var symbolske kristne paradisfigurer i form av løver, fugler og vinranker, samt keiserlige/guddommelige akantusplanter.

Den mest utbredte europeiske stilart i tidlig middelalder var den insulære stil som hadde rot i irsk-angelsaksisk tradisjon, men som ble spredt til det europeiske fastlandet gjennom klosterbevegelsen. En annen teknikk som vant innpass i Norden var ringnåler med filigran i sølv og innlagt rav eller glass. Fra De britiske øyer kom det også en påvirkning fra orientalsk tradisjon, som hadde påvirket det geistlige miljø i det angelsaksiske England på 600- og 700-tallet via syrisk kristendom og klosterbevegelsen. Med disse kom en lettere, yndigere stil med motiver bestående av vinranker og fugler avbildet parvis på greinene. Vinranker ble i Johannesevangeliets kapittel 15:1 forklart som et symbol på kirken selv. Med dette nærmet den angelsaksiske dyrestil seg de orientalske stilarter og ble mer naturalistisk. Dyrene fikk langstrakte kropper, og ikke forvridde som i norrøn stil. Disse langstrakte formene gjenfinnes likevel i norrøne skålspenner i tiden mellom 800- til 1000-tallet hvor de ofte ble kombinert med tradisjonelle norrøne gripedyr. Skibsted Klæsøe mener at selv om de kristne motivene således var tilstede i motivspråket ble de brukt uten at betydningen ble forstått før kristendommen ble etablert i Norden.

Fra slutten av 800-tallet og fram til rundt 950-tallet opptrådte den frankiske akantusstil i norrøne utsmykninger. Denne stilen hadde en oppblomstring i Frankerriket under Karl den store på 700- og 800-tallet. Den bygde på gresk-romerske tradisjoner og kjennes blant annet fra kapitélutsmykninger på store søyler av korintisk type. Motivene bygger på middelhavsfloraen og er oppkalt etter akantusplanten. Den klassiske inspirasjonen i Karl den stores veldige rike avspeilte kongens intensjon om å gjenskape Romerriket. Det kunstneriske miljø han bygde opp ble basis for den karolingiske renessanse. I Norden ble blant annet løver raskt en del av den lokale stilart. Fibulaer inspirert av frankisk stil fra 800-tallet er konsentrert omkring Uppland i Sverige, noe som tyder på sterke forbindelser mellom dette området og Sentral-Europa på denne tiden.

Periodisering

Spenne i bronse fra sen Merovingertid, 700-tallet, funnet på Gotland i Sverige.

Såkalt «gullgubbe» fra merovingertiden; små tynne plater av gull med to figurer, et av hvert kjønn. Den fulle betydningen for amulettene er fortsatt ikke kjent.

Den største av Jellingsteinene. Den ene siden har figur med utstrakte armer omkranset av trær og greiner, ofte tolket som en Kristusfigur, men for samtiden på 900-tallet kan det like gjerne ha framstilt Odin i treet.

Kunstuttrykket var det samme gjennom hele vikingtiden og tiden umiddelbart etter, men var samtidig i utvikling og endring etterhvert som nye stilimpulser vant innpass. Mellom innovative perioder var det lengre tradisjonelle perioder preget av perfeksjonisme og utdyping. Når en ny stil kom i bruk, ble ikke den foregående avløst, men eksisterte forløpende ved siden av den nye i en lengre tid. En vesentlig nyvinning var introduksjonen av monumentale steinskulpturer i sen vikingtid. Fra denne tiden kjennes kun få av de små statuettene som var vanlige i romersk jernalder (år 1 til 400 e.Kr.). Funn fra denne tidlige perioden er det funnet en rekke statuetter, både lokale og romerske importvarer. I vikingtiden ble det framstilt en rekke hoder, hovedsakelig av dyr. Dragehoder ble ofte benyttet dekorativt for å framheve sammenføyninger og endestykker på kister og vogner.

Norrøn kunst kan overordnet deles inn i to perioder, tidlig og sen. Overgangen mellom dem skjedde en gang på midten av 900-tallet, sammenfallende med overgangen mellom tidlig og sen vikingtid. Det er også tidspunktet for oppførelsen av nordhaugen i Jelling. Kunsten i tidlig tid, fra slutten av 700-tallet til midten av 900-tallet, er en videreutvikling av gripedyrstilen fra merovingertiden. Opprinnelsen til stilarten er omdiskutert. Arkeologer som Skibsted Klæsøe peker på paralleller som løvehoder i bysantinsk kunst, mens stilutviklingen i vesteuropeisk kunst på 600-tallet gikk fra naturalisme til mer abstrakte bånddyr. Kunst i tidlig tid besto i virkeligheten av et mangfold av stilarter, men overgangen til vikingtiden betydde at jernalderens båndformede dyr ble avløst av snodde kattelignende gripedyr. Utviklingen videre omfattet en gradvis stilisering av dyremotivene, slik at de fra slutten av perioden knapt kan artbestemmes zoologisk. Parallelt med dyremotivene eksisterte motiver med ringkjeder, kringlemønstre og eksotiske plantemotiver. Særlig de sistnevnte var åpenbart et resultat av utenlandsk innflytelse og vitnet om at Norden begynte å bli en del av Europa.

Ifølge den danske arkeologen Lise Gjedssø Bertelsen kan norrøn kunst i sen vikingtid overordnet beskrives som en raffinert lek med linjer og et symbolspråk knyttet til religiøse forestillinger. Farveleggingen har vært en integrert del av framstillingen og har hatt stor betydning for uttrykket. Stilen var en videreutvikling av den tradisjonelle norrøne kunsten med inspirasjon fra blant annet insulær kunst. Kristne symboler fikk etter hvert større og mer sentral betydning i kunsten. Selv om stilartene var norrøne og fellesnordiske og overlappet hverandre i tid, kan stilpreg ofte knyttes til bestemte kongers regjeringstid. Eksempelvis falt mammenstilens høydepunkt sammen med den danske kongen Harald Blåtanns styre, mens ringerikestilen var sammenfallende med Knut den mektiges tid.

Motiv og struktur har betydning for forståelsen av kunsten. Symboler refererer til andre myter og fortellinger, og kan dermed gi betydning til den enkelte gjenstand. Et eksempel er som det foregående akantusbladet som var symbolet for Livet tre. Det ble i denne perioden knyttet til det kristne kors, og bildets komposisjon er viktig for forståelsen av det. Fra vesteuropeisk kunst kom det i denne perioden en ny hierarkisk ordning av bilder. Øverst, midt på eller ved midtlinjen, var den mest fornemme plasseringen, noe som avspeilte det kristne monoteistiske verdensbildet. En figur som var plassert med fronten framover og som hadde øyekontakt med tilskueren hadde en særlig autoritet. Plassering i profil hadde en mer henvisende funksjon. Plassering i periferien antydet lav status.

Den største av Jellingsteinene har en side som har blitt beskrevet, særlig av kristne arkeologer, som en framstilling av Jesus Kristus i en korsfestet posisjon, omgitt av flettverk. Det er mulig at dagens tolkningsvillige arkeologer projiserer sin egen overbevisning på fortidens kunstneriske framstilling. For det første var Danmark på denne tiden i den innledende fasen av overgangnen til kristendommen, og det er liten grunn til å tro at et folks religiøse overbevisning øyeblikkelig ble endret på grunn av kongens påbud. For det andre sier runeteksten intet om hva motivet forestiller. For det tredje er intet kors avbildet bak figuren med de utstrakte armene. Det betyr ikke nødvendigvis at skikkelsen ikke forestiller Kristus. På et annet nivå finnes det innenfor norrøn religion og mytologi en mystisk myte om at Odin, «de hengtes gud», ofret seg selv til seg selv ved å henge seg i et tre, da ikke bare Livets tre, men Kunnskapens tre. Det er fullt mulig at skulptøren bevisst lot relieffets tegning være tvetydig slik at det ga mening både for tradisjonsbundne hedninger og nykonverterte kristne.

Stilarter

Sverdfeste med filigransinnleggning fra gravfeltet Valsgärde i Sverige.

Osebergskipets akterstavn med dekorasjoner.

Tidslinje for stilperiodene i norrøn kunst.

Bronsespenne fra rundt år 1000. I dag på Nationalmuseet i København.

Foto: Christian Bickel

«Jellingbegeret», drikkebeger fra den antatte graven til Gorm den gamle i Jelling.

Kopi av Cammin-skrinet i Mammenstil (originalen gikk tapt under den andre verdenskrig) framstilt i tre, bronse og elghorn i det sørlige Skandinavia, utskjæringene er utført ca. år 1000.

Foto: Malene Thyssen

Ringerikestil på runestein U1016 fra Fjuckby i nærheten av Uppsala i Sverige

Detalj av portalen på Urnes stavkirke, i Urnesstil.

Foto: Andreas Tille

Arkeologer har klassifisert de to overordnede periodene i norrøn kunst i seks hovedstilarter, eller syv om også Berdalstilen skal betraktes som en egen stil: Oseberg, (eventuelt Berdal), Borre, Jelling, Mammen, Ringerike, og Urnesstilen. Gjennom omfattende studier av utsmykninger er det blitt påvist en kronologisk utvikling av stilartene. Av den grunn kan også utsmykningenes stilart ved utgravde gjenstander bidra til å gi en omtrentlig datering av arkeologiske funn. Hver av stilartene er oppkalt etter funnstedet for de mest karakteristiske gjenstandene i vedkommende stil, for eksempel Jellingstilen med framtredende dyrefigurer som ble oppkalt etter funn i den ene av de kongelige gravhaugene i Jelling i Danmark. Ringerikestilen, som er karakterisert ved kunstferdige plantedekorasjoner, er oppkalt etter et område i Norge hvor det ble avdekket en rekke slike bilder innhogd i sandstein. Den yngste stilarten er blitt oppkalt etter en utskåret dørportal i tre i Urnes stavkirke i Sognefjorden.

Hva som er bevart av vikingtidens kunstframstilling er begrenset. Det meste består av noen få skipsgraver og en del forråd med edelt metall, smykker og penger som er funnet ved tilfeldighet. Hva vi vet om veggtepper og klesdrakter er mer begrenset. Men en del nøkkelfunn antyder et mangfold og en rikdom i norrøn kunst som var langt større enn det som er blitt bevart. De viktigste av båtgravene er funnet i svenske Vendel i Uppland, de rikeste fra 600- og 700-tallet, Valsgärde også i Uppland fra 600- til 1000-tallet, og fra 800-tallet ikke minst Osebergskipet fra Oseberg i Vestfold. I tillegg kommer et antall rike steinmonumenter til. De største, viktigste og merkeligste er de store steinene i danske Jelling som kong Harald Blåtann reiste for sine foreldre Gorm den gamle og Tyra Danebod en gang rundt 950.

På Gotland ble det på 700-tallet utviklet en egen minnemarkering, billedsteiner, som ble reist på eller ved gravene. Billedsteinene har et relieff ved utsparing, og har antagelig vært malt i fargeglad koloritt. Ankomsten av og konverteringen til kristendommen i Norden er en annen begrensende faktor. Kristendommen endret de gamle tradisjonene med gravgods, og det arkeologiske materialet ble langt fattigere.

Stilistiske endringer er basert på subjektive vurderinger, og kunsthistorikerne og arkeologene er ikke nødvendigvis enige i om alle trekk skal tolkes som en særegen stil eller som en lokal variant. Kunsthistorikere har forsøkt å dele norrøn kunst inn i minst seks stilepoker, men den kan overordnet deles inn i en tidlig tid og en senere tid. Ett hovedtrekk går igjen i hele epoken; gripedyret, et fabeldyr som griper om seg selv med potene og klørne, og om andre vesener og bordene og mønstrene som omgir det. Gripedyret er til stede i Osebergutskjæringene og var en stilistisk konstant i hele vikingtiden, fra hedendommen og langt inn i kristendommen.

Osebergstilen er den første stilepoken og har sitt navn etter skipsgraven på Oseberg gård i nærheten av Tønsberg i Vestfold. I likhet med foregående og etterfølgende epoker er den preget av stiliserte dyrefigurer, enten utformet som snodde bånd eller med avrundede former. Samme stiltrekk er også påvist ved et gravsted i Broa på Gotland. Stilen består hovedsakelig av rike utskjæringer i tre og intrikate bronsearbeider. Graven på Oseberg er datert til rundt 830. Utformingen av utstyret i Oseberggraven, som foruten gravskipet består av vogner, sleder, senger og huslige gjenstander og redskaper, er åpenbart gjort av flere mesterhåndverkere i sine fag. En av gjenstandene er en tredimensjonal, uttrykksfull utgave av et gripedyr, utskåret med et sinnrikt dekorativt mønster av flettverk. Et annet dragehode er langt mer behersket i utskjæringene og gir et mer realistisk uttrykk. Dype flettverkmønstre er skåret inn i dyrets nakke, mens forparten er gitt en tettere og enklere dekor som framhever dyrets levende og naturalistiske fjes, kjever, gap og øyne. Dyktigheten til den ukjente kunstneren har gitt ham oppnavnet «akademikeren» blant kunsthistorikere. Et tilsvarende dekorativt mønster kjennes fra et funn i Broa på Gotland, bestående av et forråd av bronseforgylte hestebisler. Dekoren består av buktende dyr som flettes inn, mens rammeverket utgjøres av større dyr som med potene griper om metallets rammer.

Berdalstilen er oppkalt etter et sted i Sognefjorden. I den grad dette er en egen stil, er den kjennetegnet av asymmetriske langstrakte dyr med avrundede kropper og trekantede, kattelignende hoder. Den er kjent fra begynnelsen av og til midten av 800-tallet. Ribe i Danmark synes å ha vært et betydningsfylt produksjonssted for skålspenner i denne stilen.

Borrestilen er oppkalt etter den norske skipsgraven i Borre i Vestfold, hvor det funnet en del mindre seletøy i forgylt bronse. Borrestilen er en videreføring av Osebergstilen. Gjenstandene er blitt dekorert i et mer geometrisk og formalisert mønster av sammensatte sirkler og firkanter enn hva som var tilfellet tidligere. Den synes preget av en mer delikat, mer forfinet dyktighet hvor kresent flettverksmønster og filigransarbeid i kombinasjon med små innlegg av edelt metall har skapt vakre smykker. Gripedyret er fortsatt eksisterende, men nå i kombinasjon med en annen form for flettverk kalt ringkjeder, noe som er benyttet på en gullspore funnet ved Værne kloster i Rygge i Østfold.

Stilen kjennes hovedsakelig fra utsmykninger på personlige gjenstander fra ca 850 og hundre år framover til. Gjenstander i Borrestil er funnet ikke bare i Norden, men over hele Nord-Europa fra Island til Russland. Den preget også mindre kostbare hverdagsgjenstander, antagelig etterligninger av mer kostbare objekter, noe som indikerer generelt økende rikdom i de nordiske landene. Borrestilen opptrer sideløpende med angelsaksisk inspirerte vinrankemotiver. Etter dens kjernetid fra rundt 850 og til 950 opptrådte den senere parallelt med nyere stiler.

Jellingstilen overlappet den populære^{[trenger referanse]} Borrestilen og varte omtrent i hundre år. Den har sitt navn etter dekoren på et drikkebeger i sølv fra gravfunnene i Jelling. Gravhaugen var antagelig en markering av graven til kong Gorm den gamle og er datert til rundt 958, men stilen i seg selv varte fra rundt 880 og fram til rundt 985. Koppen står på en liten base. Dekoren består av S-spiraler med fabeldyr. Disse er abstrahert slik at deres kropper, innviklet i hverandre, utgjør et uendelig bånd, gjennomskåret av ovaler som danner et båndmønster langs deres haler.

Utsmykninger i denne stilen er også funnet utenfor Norden. Det er en del paralleller til insulære illuminerte manuskript som norrøne menn kan ha kommet over på herjingstokter til De britiske øyer. Et forråd med sølvspenner med intrikate ornamenter funnet på Orknøyene har blitt datert til rundt 950. Dyredekoren var bortimot identisk med stilen på Jellingkoppen, bare mer sammenfiltret. Dette har blitt sett på som en indikasjon på de første antydninger til Mammenstilen som etterfulgte Jellingstilen, men kan også reflektere en fruktbar innflytelse fra piktiske billedspråk på Orknøyene og Skottland.

Mammenstilen er oppkalt etter metallgjenstander fra en velutstyrt høvdinggrav i Mammen i nordvest-Jylland. Den relativt kortvarige Mammenstilen i siste halvdel av 900-tallet og noe inn i 1000-tallet er i likhet med Ringerikestilen karakterisert ved delvis naturalistiske sammenslyngede planteranker, oppstått ved en sammensmeltning av karolingiske akantus og nordisk dyrestil. Bladverk og løvsagarbeid er utviklet til komplekse svingete planteranker. Mammenstilen både overlappet og fortsatte etter Jellingstilen, og en del historikere er ikke villige til å skille mellom disse to. Begge stilene synes å være særlig knyttet til kretsen rundt det danske kongehus, og de var kanskje direkte inspirert av utsmykningen på den store Jellingsteinen. Hva som eventuelt skiller de to stilene fra hverandre, er at Mammenstilen har dyr som framstilles mer realistisk, faste og solide, og mindre utstrakt i formen. En jernøks dekorert med innlegg av sølvtråder er funnet i Mammen. Øksen er smal og 16.5 cm lang. Den har et abstrakt mannsansikt med skjegg på øksens hode, og avbildningen av en fugl med mange renskårne detaljer.

Ringerikestilen var tilsynelatende begrenset til den norske regionen Ringerike, som i dag hovedsakelig tilhører en storkommune av samme navn øst i Buskerud fylke. Området har store forekomster av rød sandstein, og i området er det funnet flere dekorerte steiner som har karakterisert stilen. Ringerikestilen oppsto mens kristendommen spredte seg over Skandinavia og reisning av store steinplater med dekorasjoner ble vanlig. Dekoren var som Mammenstilen karakterisert av dyr nesten skjult i slyngplanter. Det var dyr som hunder og fugler, vesener som ryttere, og dekor som omfattet små og store spiraler med blader. Planteverket med blader som var utviklet fra Mammenstilen ble kanskje det mest karakteristiske trekket ved Ringerikestilen, som varte i rundt 90 år fra slutten av 900-tallet.

En bronseforgylt vindfløy fra Söderala i Sverige er et utmerket eksempel på Ringerikestilen, som vist på bildet øverst i artikkelen. Dragen og andre fabeldyr er åpenbart i nærkamp, og det samme temaet er benyttet i andre eksempler av stilen. Det finnes et utskåret steinmonument datert til samme periode i St. Pauls katedral i London. Det viser en annen versjon av den samme dragen, innviklet i kamp med et annet dyr. Steinen ble antagelig reist under kong Knut den mektiges regjeringstid og er en indikasjon på at norrøn kunst hadde en omfattende utbredelse på De britiske øyer. Da monumentet ble oppdaget i 1852 kunne arkeologene slå fast at det var spor av fargesprakende maling på steinen. Det kan indikere at norrøn kunst ikke var monokrom i uttrykket.

Urnesstilen er den yngste stilarten. Den oppsto en gang rundt 1050 eller noe før og ble navnsatt av den norske arkeologen Haakon Shetelig i 1909 etter Urnes stavkirke og den typiske ornamentikken på denne stavkirkens nordportal og gavler. Stilarten var utbredt over hele Norden til slutten av 1100-tallet. Den er karakterisert av mer stiliserte og tynnere dyr enn de foregående stilarter. Den er i seg selv en videreutvikling av Ringerikestilen, og de to stilene overlappet hverandre i minst et halvt århundre, inntil de utsmykkede bladornamenter ble forlatt til fordel for skjønnheten som utelukkende springer ut av samspillet i det kompliserte flettverket. Dets linjer og slyng- og klatretråder hadde utspring ikke bare fra planteverket, men også fra dyrene. I en forstand var det en tilbakevending til tidligere tradisjoner da forvrengte fabeldyr var innviklet i hverandre for å danne enkle flettverkmønstre.

Et tidlig eksempel på Urnesstilen er et drikkebeger av sølv fra et forråd ved svenske Lilla Valla på Gotland. Begeret fra rundt 1050 var dekorert med enkle sammenfletninger av halene til ulike dyr. Men mer komplekse eksempler på stilen ble avdekket på en liten brystnålspenne av sølv som ble funnet ved Lindholm Høje, en forhistorisk boplass og gravsted på en høyde i Aalborg i Danmark. Den besto av et enkeltstående fabeldyr utviklet til en elegant og delikat snirklete krusedull. Det er også funnet spor av Urnesstilen på mynter preget av kongene Harald Hardråde (1047–1066) og av Olav Kyrre (1080–1090).

Utskjæringene i stavkirken Urnes i Lustrafjorden i Sogn og Fjordane er det fremste eksempelet på stilen. Det intrikate og fremragende håndverket er enestående. Kombinasjonen av symmetriske dekor i de øvre deler av billedfeltene og asymmetriks i de nedre skaper en spenning i komposisjonen. Nederst på den venstre portalplanken biter et fabeldyre (antagelig en stilisert løve) i foten til et anndet dyr, og disse er innviklet i en sammenrøre av slynger og tråder av ulik tykkelse. Igjen markerer tvekampen mellom to ulike dyr et populært motiv og en tilbakevending til det tradisjonelle førkristne gripedyret, som således hadde overlevd gjennom alle epokene i norrøn kunst.

Religion og ikonografi

Odin på Sleipner avbildet på en billedstein fra Gotland. Motivet kan identifiseres ettersom Odins hest ifølge myten har åtte bein.

Bilder og dekorasjoner er sammen med runene de viktigste kildene til norrøn religion fra førkristen tid, ettersom de representerer de eneste samtidige levninger fra hedendommens religiøse forestillinger. Undersøkelsen av billedframstillinger og deres ikonografi inntar derfor en viktig posisjon i studiet av norrøn religion.

I Norden er det funnet bilder med åpenbare religiøse motiver som stammer fra førkristen tid. Fra rundt 400-tallet kan enkelte motiver tolkes som tidlige utgaver av guddommer som kjennes fra senere kilder, men det er først i vikingtid at vi med relativ sikkerhet kan forbinde motiver med kjente fortellinger og myter. Det finnes også bilder fra vikingtiden som illustrerer fortellinger som i dag er ukjente og derfor ikke mulig å tolke. For å forstå oldtidens bilder er det nødvendig å benytte middelalderens nedtegnelser av fortidens mytologiske fortellinger.

Studiene av bildene vitner også om at man i Norden hadde en særlig billedforståelse som ofte fungerte som en form for komprimerte tekster. Det betyr også at forståelsen av dem krevde at man hadde kunnskap om bakgrunnshistorien. Et eksempel er billedsteinene fra Gotland. Deres motiver kan vi i mange tilfeller tolke som framstillinger av kjente myter. I noen tilfeller er forbindelsen entydig, i andre tilfeller langt mer tvetydig, mens den i enkelte tilfeller ikke lar seg forbinde med noen kjent myte.

Videreføring i romansk stil

Portalen fra Tønjum stavkirke

Foto: Nina Aldin Thune

Borgund stavkirke i Borgund, Lærdal. Dette er en av Norges mest besøkte stavkirker.

Foto: Nina Aldin Thune

Med unntak av stavkirkene i Norge er de eldste steinkirker i norrøn tid i Norden bygget i romansk stil, og de tidligste påtrufne kalkmalerier går tilbake til 1080-tallet. Heretter ble den romanske stil raskt dominerende, unntatt i Norge, hvor stavkirkene av tre fikk regionalt stilpreg, skjønt det også ble reist steinkirker i romansk stil. Til tross for den romanske stilens generelle dominans forsvant ikke den gamle nordiske stilen fullstendig. I årtiene fram til 1150-tallet eksisterte det en blandingsstil hvor elementer fra de to stilartene kan opptre på den samme gjenstanden.

Den danske kunsthistorikeren Lise Gotfredsen mener at denne sammenblandingen ble brukt helt bevisst. I romansk kunst er skillet mellom frodig og livgivende natur og kaotisk og farlig natur et hovedtema. Hun foreslår at den gamle dyrestil med sine forvridde mønstre kunne representere kaos, mens den nye, strengere romanske stil representerte orden. Et eksempel er kirkens yttermurer som symbolsk markerte overgangen mellom to domener; gudsriket og den profane verden. Overgangen gjenspeiles i utsmykningen ved inngangsportalene. De er tidvis dekorert med motiver hvor kaotiske mønstre blandes med romanske i den hensikt å skape en symbolsk reise som kan forstås som en progresjon fra den gamle kaotiske stil og videre til den nye, rene stil.

Omkring år 1100 kan det spores en tydelig engelsk innflytelse i norrøn kunst. Deretter forsvinner denne innflytelsen gradvis for å bli avløst av tysk og lombardisk innflytelse. Gotfredsen mener at dette åpenbart er et resultat av opprettelsen av det nordiske erkebispesetet i Lund i 1103 og katedralbyggingen som umiddelbart ble satt i gang i tiden som fulgte. Etter 1150 ble den franske innflytelsen dominerende da den tidlige gotiske stil spredte seg over hele Europa. I 1183 kom den norske erkebiskop Øystein Erlendsson tilbake fra England. Han satte i gang en ombygging av Kristkirken i Nidaros til det som skulle bli Norges første katedral, Nidarosdomen. Byggestilen ble lagt om til unggotikk, en stil han var blitt fortrolig med i England. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.

Særegent for norrøn kunst i Norge er stavkirkene, en bygningstype som knapt finnes i Danmark og Sverige. De eldste som er i behold kan dateres til tiden omkring 1070. I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge, kanskje også langt flere, men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I dag er det bare bevart 28 stavkirker i Norge. En stavkirke er mer enn en kirke bygd i tre. Definisjonen peker på en egen konstruksjon: Stavkirkene er oppført med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Det er de bærende stavene har gitt navn til kirketypen. Det er flere teorier om opphavet til kirketypen. En av dem går ut på at stavkirken er en «oversettelse» fra stein til tre av den utenlandske basilika, og en annen ser stavkirkenesom en videreutvikling av hedenske hov fra førkristen tid. Om det siste er riktig, peker det på en arkitektur som går tilbake til vikingtiden, kanskje også enda lenger tilbake. Stavkirkenes sparsomme dekor er hovedsakelig å finne på portalene, på gavlene og øverst på stavene.

Litteratur

• Andrén, Anders (1991): «Förhållandet mellom texter, bilder och ting» i: Steinsland, Gro (red.): Nordisk hedendom; Tro och säd i förkristen tid. Odense Universitetsforlag
• Bertelsen, Lise Gjedssø (2002); Den sene vikingetids kunst. i Bertelsen (red.); Vikingetidens kunst; en udstilling om kunsten i vikingernes verden og efterverden ca. 800 – 1250. Kongernes Jelling 2002 ISBN 87-989042-0-5
• Crumlin-Pedersen, Ole (2005): «Skibet i kulten» i: Capelle (red): Ragnarok; Odins verden, Silkeborg Museum 2005
• East, Katherine; A Lead Model and a Rediscovered Sword, both with Gripping Beast decoration (PDF)
• Godfredsen, Lise (2002): «Den romanske kunst og vikingekunstens efterliv» i: Bertelsen (red.): Vikingetidens kunst; en udstilling om kunsten i vikingernes verden og efterverden ca. 800 – 1250. Kongernes Jelling 2002 ISBN 87-989042-0-5
• Graham-Campbell, James (red.): Cultural Atlas of the Viking World; 1994 ISBN 0-8160-3004-9
• Klæsøe, Iben Skibsted (1994): «Inspirationerne til vikingetidens kunst» i: Lund, Niels (red.): Norden og Europa i vikingetid og tidlig middelalder. 1994 isbn 87-7289-240-4
• Klæsøe, Iben Skibsted (2002): «Den tidlige vikingetids kunst» i: Bertelsen (red.): Vikingetidens kunst; en udstilling om kunsten i vikingernes verden og efterverden ca. 800 – 1250. Kongernes Jelling 2002 ISBN 87-989042-0-5
• Meulengracht Sørensen, Preben (2006): Kapitler af Nordens litteratur i oldtid og middelalder. ISBN 87-7934-219-1
• Neiß, Michael: «Fenrisulv och Midgårdsorm. Två grundmotiv i vendeltidens djurornanmentik. (Kontinuitetsfrågor i germansk djurornamentik I.).Mit deutscher Zusammenfassung.» i: Fornvännen 99. Stockholm 2004.
• Neiß, Michael (2007): «The ornamental Echoe of Oðinn’s Cult. (Kontinuitetsfrågor i germansk djurornamentik II)» Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF) i: Fransson, Ulf (red.): Cultural Contacts between East and West. Stockholm
• Paulsson, Gregor (1977): Konstens världshistoria. Medeltiden. Natur och kultur, Stockholm
• Persch, Alexandra (2005): «På glatis med ikonografi» i Capelle (red.): Ragnarok, Odins verden. Silkeborg Museum 2005
• Thrane, Henrik (2005): «Romerske og germanske småfigurer» i: Capelle (red.): Ragnarok, Odins verden. Silkeborg Museum 2005

Eksterne lenker

• Møt middelalderen på Kulturhistorisk museum
• Norrøn-inspirert kunst, Arild Hauge
• Hurstwic, engelsk side med gjennomgang av de norrøne stilartene, visualisert med eksempler