Hopp til innhold

Kileskrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Mesopotamia


 
Byer / Imperier
Kronologi
Språk
Mytologi
Kileskriftens utvikling - fra tegning av et hode til et tegn skrevet i kileskrift.
Gammelpersisk kileskrift, innledningen til Behistuninnskriftene.

Kileskrift er ett av verdens eldste skriftsystemer, med opphav i Sumer.[1] Det er en form for skrift som ble brukt av flere folkeslag i Levanten i oldtiden. En rekke forskjellige oldtidsspråk ble skrevet med kileskrift, som fikk sitt navn fordi tegnene har form som spisser og vinkler,[2] og fordi skriverne benyttet en spiss pinne for å risse skrifttegnene i myk leire som siden ble tørket.[3]

Skriften ble utviklet i Sumer i slutten av fjerde årtusen f.Kr. (Uruk IV-perioden) og begynte som et system av piktogrammer. I det tredje årtusen f.Kr. begynte piktogrammene å forenkles til mer abstrakte ideogrammer, da antallet bokstaver i bruk minket. Systemet besto av en kombinasjon av et logofonisk, konsonantpreget alfabet og syllabiske (stavelsesdannende) tegn. Denne opprinnelig sumeriske skriften ble tilpasset akkadisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, luvisk, hattisk, hurrittisk og urartisk, og inspirerte gammelpersisk og ugarittisk skrift. Kileskrift ble gradvis erstattet av det fønikiske alfabet under det nyassyriske rike 911–612 f.Kr. På 100-tallet e.Kr. var skriftsystemet utdødd, og all kunnskap om hvordan man leste det, gått tapt fram til det ble tolket på 1800-tallet.

Det er beregnet at mellom en halv million[4] og to millioner kileskrifttavler er gjenfunnet i arkeologiske utgravninger i moderne tid. Av disse har man tolket eller publisert mellom 30 000-100 000.[5] British Museum har den største samlingen på rundt 130 000 tavler, fulgt av Vorderasiatisches Museum Berlin, Louvre, Istanbuls arkeologiske museum, Iraks nasjonalmuseum, Yales babylonske samling (ca 40 000) og Penn Museum i Pennsylvania. Det meste av disse samlingene er verken blitt oversatt, studert eller utgitt.[4] da det kun er noen få hundre kvalifiserte eksperter på kileskrift i verden.[5]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Kileskriften utviklet seg fra en gammel form for skrift brukt i Sumer, mer i form av en billedskrift, ideogrammer, på samme måte som Egypts hieroglyfer. Dette var til bruk i handel, hvor det var nødvendig med varelister. De eldste tekstene man kjenner, viser de opprinnelige billedtegnene som etter hvert ble stilisert til enkle tegn satt sammen av forskjellige mønstre av vinkler. Slik oppstod kileskriften som en stavelsesskrift bestående av omkring 600 tegn.

Sumerisk hadde hovedsakelig bestått av enstavelsesord. Mye av kileskriften er egentlig sumeriske ord der selve ordet var glemt, ettersom sumerisk var utdødd som talespråk. Tegnene levde likevel videre i kileskrift med samme betydning som de hadde hatt på sumerisk, fordi de var kjappe å rable ned og sparte skriveren for den tiden han ville brukt på å skrive det mye lengre hettittiske eller akkadiske ordet. Slik ble sumeriske tegn til ideogrammer som tjente som en slags stenografi for kileskrift på andre oldtidsspråk.[6] Det sumeriske ordet ble altså ikke uttalt når hettitter leste opp teksten; da sa man det tilsvarende ordet på hettittisk. Fordelen med ideogrammene var at oldtidsforskere fikk mening i hettittiske skrifttavler før ett eneste ord av språket var kjent. Ulempen er at mange vanlige hettittiske ord, som «kvinne», «kobber», «sau» osv. aldri ble stavet på hettittisk, bare gjengitt med det sumeriske ideogrammet. Derfor kjenner vi fremdeles ikke slike vanlige hettittiske ord.[7]

Det sumeriske ordet for «himmel» var an, jfr himmelguden Anu. Dette tegnet ble da brukt for stavelsen an i andre sammenhenger. Senere brukte akkaderne dette tegnet for «himmel» slik sumererne hadde gjort, selv om «himmel» på akkadisk het shamu. Men tegnet beholdt den lydverdien det hadde hatt på sumerisk, slik at det fortsatt kunne brukes for stavelsen an. Man tilføyde noen ganger determinativer for å bedre forståelsen.

Fra slutten av 1700-tallet ble tegnene gradvis tydet ved arbeid utført av dansken Carsten Niebuhr, tyskeren Georg Friedrich Grotefend og engelskmannen Henry Rawlinson, noe som ga en helt ny innsikt i oldtidens kulturer. Tavlene inneholder ofte handelsavtaler og brev, men også lovverk og kongelister.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Woods, Christopher, red. (2015): Visible Language. Inventions of Writing in the Ancient Middle East and Beyond (PDF), Oriental Institute Museum Publications, 32, Chicago: University of Chicago, ISBN 978-1-885923-76-9, s. 13
  2. ^ «kileskrift», Bokmålsordboka
  3. ^ «cuneiform (adj.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ a b «Cuneiform Tablets: Who's Got What?», Biblical Archaeology Review, 31 (2), 2005
  5. ^ a b Watkins, Lee; Snyder, Dean (2003): The Digital Hammurabi Project (PDF), The Johns Hopkins University
  6. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 126), Penguin Books, revidert utgave 1961
  7. ^ O.R. Gurney: The Hittites (s. 121)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Daniels, Peter; Bright, William (1996): The World's Writing Systems. Oxford University Press. ISBN 0-19-507993-0, s. 146

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Cuneiform – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kileskrift&oldid=23253594»