Hopp til innhold

Isokrates

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isokrates
Isokrates, gipskopi i Pusjkinmuseet i Moskva av en delvis moderne byste, men hvor hodet synes kunne dateres tilbake til 200-tallet e.Kr.[1]
Født436 f.Kr.
Antikkens Athen
Død338 f.Kr
Antikkens Athen
BeskjeftigelseLogograf (taleskriver), retoriker
EktefellePlathane[2]
NasjonalitetHellas
SpråkGresk
PeriodeAntikkens Hellas
Isokrates på Commons

Isokrates (gresk: Ἰσοκράτης; født 436, død 338 f.Kr.) var en gresk retoriker og en av de ti attiske talerne. På hans tid var han antagelig den mest innflytelsesrike retorikeren i Hellas og ga mange bidrag til retorikken og utdannelse gjennom hans lærergjerning og skrevne arbeider.

Gresk retorikk er vanligvis sporet tilbake til Korax av Syrakus som først formulerte et sett med retoriske regler i det 400-tallet f.Kr. Hans elev, Tisias, hadde innflytelse på utviklingen av retorikken i rettssalene. Ifølge noen motstridende beretninger var han omtalt som læreren til Isokrates. Innen to generasjoner hadde retorikk blitt en viktig kunstart, dets vekst ble drevet framover av sosiale og politiske endringer, som demokrati og domstolene.[3][4]

Tidlig liv og påvirkninger

[rediger | rediger kilde]

Isokrates ble født inn i en velstående familie i Athen på høyden av bystatens makt kort før utbruddet av Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.). Det senere bysantinske Suda skrev at Isokrates var sønn av Teodoros som eide et verksted som produserte musikkinstrumentet aulos. Moren hans het Heduto. Han hadde en søster og tre brødre; to av brødrene var Tisippos (Τίσιππος) og Teomnestos (Θεόμνηστος).[5][6]

Isokrates fikk en førsteklasses utdanning. «Han er rapportert å ha studert med flere framtredende lærere, blant andre Tisias (en av de tradisjonelle grunnleggerne av retorikk), sofistene Prodikos og Gorgias, og den moderate oligarken Theramenes, og å ha assosiert med Sokrates, men disse rapportene kan gjenspeile senere synspunkter av hans intellektuelle røtter mer enn historiske fakta».[5]

Hans ungdom var preget av en dyster periode etter at Perikles hadde dødd, en framstående athensk leder og statsmann, det var en periode der rikdom – både offentlig og privat – forsvant, og politiske beslutninger var dårlig gjennomtenkt og voldelige. Isokrates ville ha vært 14 år gammel da demokratiet stemte for å drepe alle de mannlige innbyggerne i den lille trakiske byen Skione i Khalkidiki.[7] Det er beretninger, blant annet av Isokrates selv,[8] som sier at Peloponneskrigen utslettet farens eiendom, og Isokrates ble tvunget til å tjene til livets opphold på annen måte.[9]

Sent i livet giftet han seg med en kvinne ved navn Platane (datter av sofisten Hippias) og adopterte en av hennes sønner i et tidligere ekteskap,[5] som var den senere tragedieforfatteren Afareos og som Isokrates underviste på sin skole.[10]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

«Isokrates unngikk tilsynelatende det offentlige liv under de ustabile årene av Peloponneskrigen».[5]

Hans profesjonelle karriere sies å ha startet med logografi (λογογράφος, logografos), tilsvarende grovt dagens betegnelse «taleskriver».[11] Han praktiserte som en innleid taleskriver i rettssalen. Athenske borgere hyret ikke advokater; juridisk prosedyre krevde at man representerte seg selv. I stedet ville den som måtte møte opp ansette folk som Isokrates til å skrive taler for dem. Isokrates hadde et stort talent for dette ettersom han manglet selvtillit til selv å snakke offentlig. Hans svake stemme motiverte ham til å publisere hefter, og selv om han ikke spilte noen direkte rolle i statssaker, påvirket hans skriftlige tale offentligheten og ga betydelig innsikt i dagens store politiske spørsmål.[12]

Rundt 392 f.Kr. opprettet Isokrates sin egen skole for retorikk (den gang hadde Athen ingen standard pensum for høyere utdanning; sofistene var typisk omreisende som underviste der de kunne), og viste seg å være ikke bare en innflytelsesrik lærer, men en klok forretningsmann. Honorarene hans var uvanlig høye, og han tok ikke imot mer enn ni elever om gangen. Mange av dem fortsatte med å være framtredende filosofer, lovgivere, historikere, oratorer,[13] forfattere og militære og politiske ledere.[5][14] Som en konsekvens samlet han en betydelig formue. Ifølge Plinius den eldre kunne han selge en enkelt tale for tjue attiske talenter.[15] «I kjernen av læren hans var en aristokratisk forestilling om arete («dyd, fortreffelighet»), som kunne oppnås ved å forfølge filosofi – ikke så mye den dialektiske studien av abstrakte emner som epistemologi og metafysikk som Platon markerte som «filosofi» som studiet og praktisk anvendelse av etikk, politikk og offentlige taler».[5]

Retorisk program

[rediger | rediger kilde]
Fransk skulptur av Isokrates i Parc de Versailles i Versailles

Ifølge George Norlin definerte Isokrates retorikk som ytre følelse og indre tanke om ikke bare uttrykk, men fornuft, følelse og fantasi. Som de fleste som studerte retorikk før og etter ham, mente Isokrates at den ble brukt til å overtale oss selv og andre, men også brukt til å lede offentlige anliggender. Isokrates beskrev retorikk som «den begavelsen av vår menneskelige natur som hever oss over det rene dyreriket og gjør oss i stand til å leve det siviliserte livet.» [16] Isokrates definerte entydig sin tilnærming i talen «Mot sofistene».[17]

Denne polemikken ble skrevet for å forklare og kunngjøre resonnementene og pedagogiske prinsippene bak den nye skolen hans. Han fremmet en bred utdanning ved å tale mot to typer retoriske lærere: eristikkere, som kranglet om teoretiske og etiske spørsmål, og sofistene, som underviste i teknikker for politiske debatt.[14] Mens Isokrates av mange blir sett på som en retor og som praktiserer retorikk, refererer han selv til studiet sitt som filosofi — som han hevder er hans egen. «Mot sofistene» er Isokrates sitt første publiserte verk der han redegjør for filosofi. Hans viktigste metode er å sette hans måter å undervise på i kontrast til sofisteri. Mens Isokrates ikke går imot den sofistiske undervisningsmetoden som helhet, understreker han sin uenighet til dårlig sofistisk praksis.[18]

En grunn til mistroen til sofistene, som ikke var en ensartet gruppe, var tendensen til relativistisk tankegang med skeptisisme til kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i etisk-politiske spørsmål: Finnes det én rett eller én moral? Men mishaget var særlig rettet mot at sofistene lærte bort ved betaling å argumentere og debattere, og således argumentere for eller imot alle ting. «Sofistane degenererte til å bli spissfindige ordkløyvarer, det vil si «sofistar» i vår tydning av ordet.»[19]

Isokrates' program for retorisk utdanning understreket evnen til å bruke språk for å løse praktiske problemer. Han understreket at elevene trengte tre ting for å lære: en naturlig evne som var medfødt, kunnskapstrening gitt av lærere og lærebøker, og anvendt praksis formet av lærere.[14] Han la også vekt på samfunnsopplæring, opplæring av studenter til å tjene staten. Elevene øvde på å komponere og holde taler om ulike emner. Han anså naturlig evne og praksis for å være viktigere enn regler eller prinsipper for retorikk. I stedet for å avgrense statiske regler, understreket Isokrates «dugelighet for anledningen» eller kairos (retorens evne til å tilpasse seg skiftende omstendigheter og situasjoner). Skolen hans varte i over femti år, og etablerte på mange måter kjernen i liberal kunstutdanning slik vi kjenner den i dag, herunder talekunst, komposisjon, historie, statsborgerskap, kultur og moral.[14]

Den første retorikkskolen

[rediger | rediger kilde]

Før Isokrates besto undervisningen av førstegenerasjons sofister, som gikk fra by til by som omreisende, som lærte alle individer som var interessert i politiske yrker, hvordan de kunne være effektive i offentlige taler. Noen populære reisende på slutten av 400-tallet f.Kr. blant annet Gorgias og Protagoras.[20] Rundt 392-390 f.Kr. grunnla Isokrates sitt akademi i Athen ved Lyceum, som er kjent som det første akademiet i retorikk. Grunnlaget for dette akademiet brakte studenter til Athen for å studere. Før dette reiste lærere blant byer og holdt foredrag for alle interesserte.[20] De første elevene på Isokrates skole var athenere.

Etter at Isokrates utga sin tekst Panegyrikk i 380 f.Kr., spredte imidlertid hans rykte til mange andre deler av antikkens Hellas.[16] Etter grunnleggelsen av Isokrates' akademi, grunnla Platon, en samtidig rival av Isokrates, sitt eget akademi som en rivaliserende filosofiskole.[20] Isokrates oppmuntret elevene sine til å vandre og observere offentlig oppførsel i polis (Athen) for å lære gjennom imitasjon. Elevene hans hadde som mål å lære å tjene byen.[20] Noen av studentene hans var blant andre Isaios, Lykurgos, Hypereides, Eforos, Theopompos, Speusippos og Timotheos. Mange av disse studentene forble under undervisning av Isokrates i tre til fire år. Timotheos satte så stor pris på Isokrates at han reiste en statue ved Eleusis og dedikerte den til ham.[16]

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]
P. Oxy. 1183, Papyrus fra sent på første århundre e.Kr. som inneholder Isokrates' Trapeziticus 44–48.

På grunn av Platons angrep på sofistene, ble Isokrates skole – som hadde sine røtter, om ikke hele sin misjon, i retorikk, sofistenes domene – sett på som uetisk og svikefull. Likevel er mange av Platons kritikk vanskelig å underbygge i det faktiske arbeidet til Isokrates; mot slutten av Platons dialog Faidros viser Platon til, og med, Sokrates som berømmet Isokrates (selv om noen forskere har ment at dette kan være sarkasme). Isokrates så på den ideelle taleren som en som ikke bare må ha retoriske gaver, men også en bred kunnskap om filosofi, vitenskap og kunst. Han fremmet de greske idealene om frihet, selvkontroll og dyd; i dette påvirket han flere romerske retorikere, som Cicero og Quintilianus, og påvirket kjernekonseptene i liberal kunstutdanning, det vil si de frie kunstene.

Nyvinningene til Isokrates innen retorikken ga uttrykk og rytme mer oppmerksomhet enn noen annen gresk forfatter, men ettersom setningene hans var så komplekse og kunstneriske, forsaket han samtidig ofte klarhet.[12]

Av de 60 orasjonene i hans navn som var tilgjengelige i romertiden, ble 21 av disse videreformidlet ved slutten av middelalderen. De eldste manuskriptene er daterte 800- niende eller 900-tallet, inntil 300-tallet ble kopier av Isokrates’ tre første orasjoner ble funnet i en enkelt kodeks under en 1990-talls utgraving ved Kellis, et sted i oasen Dakhla i Egypt.[21] Vi har ni brev i hans navn, men ektheten til fire av dem har blitt betvilt. Han sies å ha samlet en avhandling, Den retoriske kunst, men det er ingen kjent kopi av denne. Andre gjenlevende verk er blant annet hans selvbiografiske Antidosis, og pedagogiske tekster som «Mot sofistene».

Isokrates skrev en samling av ti kjente orasjoner, hvorav tre var rettet til herskerne i Salamis på Kypros. I «Til Nikokles» foreslår Isokrates først hvordan den nye kongen kan styre best.[22] I resten av talen gir Isokrates råd til Nikokles om ulike måter å forbedre hans vesen på, for eksempel bruk av utdanning og å studere de beste dikterne og vismennene. Isokrates avsluttet med forestillingen om at når man finner den lykkelige middelveien, er det bedre å komme til kort enn å gå til overmål. Hans andre tale om Nikokles var knyttet til herskerne i Salamis på Kypros; dette ble skrevet for kongen og hans undersåtter. Isokrates understreket igjen at det sikreste tegnet på god forståelse er utdanning og evnen til å snakke godt. Kongen brukte denne talen til å kommunisere til folket hva han forventer av dem. Isokrates gjorde et poeng av å si at mot og kløkt ikke alltid er bra, men måtehold og rettferdighet er det. Den tredje talen om Kypros er et enkomion (lovprisning av en person eller ting)[23] til Evagoras I som er faren til Nikokles. Isokrates applauderer ukritisk Evagoras for å ha inntatt tronen til Salamis med tvang, og framstilte ham som en mønsterhersker, og som fortsatte å styre Salamis fram til hans attentat i 374 f.Kr.[24]

To år etter at han hadde fullført de tre orasjonene, skrev Isokrates en tale for Archidamus, prinsen av Sparta. Isokrates anså bosettingen av thebanernes kolonister i Messene som et brudd på freden i Antalcidas. Han var mest plaget av det faktum at denne prøvelsen ikke ville gjenopprette de sanne messenerne, men snarere helotene, som i sin tur gjorde disse slavene til herrer. Isokrates mente rettferdighet var viktigst, noe som sikret de spartanske lovene, men han så ikke ut til å anerkjenne rettighetene til helotene. Ti år senere skrev Isokrates et brev til Archidamos, nå kongen av Sparta, og oppfordret ham til å forsone grekerne, og slutte deres kriger med hverandre slik at de kunne få slutt på persernes frekkhet.[24]

På slutten av de alliertes krig i 355 f.Kr. skrev 80 år gamle Isokrates en tale adressert til den athenske forsamlingen med tittelen «Om freden»; Aristoteles omtalte den som «Om konføderasjonen». Isokrates skrev denne talen for det lesende publikum, og ba om at begge sider ble gitt en objektiv høring. De som går inn for fred har aldri forårsaket ulykke, mens de som omfavnet krig slynget seg inn i mange katastrofer. Isokrates kritiserte smigrerne som hadde ødelagt deres offentlige anliggender.[24]

Varig innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Selv om Isokrates i stor grad har blitt marginalisert i filosofihistorien[25] (han omtales eksempelvis ikke i Arne Næss’ Filosofiens historie (1976), har hans bidrag til studiet og praksisen av retorikk fått mer oppmerksomhet. Akademikeren Thomas M. Conley, særskilt oppmerksomhet til klassisk gresk retorikk,[26] har hevdet at gjennom Isokrates’ innflytelse på Cicero, hvis skrifter om retorikk var de mest omfattende og kontinuerlig studerte fram til moderne tid, «kan det sies at Isokrates, av alle grekerne, var den største.»[27]

Med den ny-aristoteliske vendingen i retorikk, blir verkene til Isokrates noen ganger formet som en ren forløper til Aristoteles’ systematiske avhandling i Rhetorica (Retorikken).[28] Akademikeren Ekaterina Haskins, som studerer retorikk som en intellektuell og pedagogisk tradisjon,[29] leser imidlertid Isokrates som en varig og verdifull motsats til aristotelisk retorikk. I stedet for den aristoteliske posisjonen til retorikk som et nøytralt verktøy, forstår Isokrates retorikk som en identitetsformende forestilling som aktiverer og opprettholder borgerlig identitet.[28] Den isokratiske posisjonen til retorikk kan betraktes som en gammel forutsetning til 1900-tallets teoretikeren Kenneth Burkes oppfatning om at retorikk er forankret i identifikasjon.[30] Isokrates’ arbeid har også blitt beskrevet som en urpragmatiker, på grunn av hans påstand om at retorikk bruker sannsynlig kunnskap med sikte på å løse reelle problemer i verden.[25][31]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Isocrate», Enciclopedia dell' Arte Antica (1961)
  2. ^ Plathane (Pauly-Wissowa), besøkt 21. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Phillips, David D. (27. mars 2003): «Orator Biographies», Stoa.org
  4. ^ Potter, Ben (17. april 2015): «Isocrates: The Essayist» Arkivert 11. august 2020 hos Wayback Machine., Classical Wisdom Weekly. Sitat: «In 338 BC, two years shy of Alexander's coronation and his own 100th birthday, Isocrates starved himself to death after yet another appeal to Philip fell on deaf ears.»
  5. ^ a b c d e f Isocrates (2004): Isocrates II. Oversatt av Terry L. Papillon. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-70245-5 – via ProQuest Ebook Central.
  6. ^ «SOL Search: iota,652», SUDA Encyclopedia. University of Kentucky.
  7. ^ Cawkwell, G. Law. (27. august 2020): «Isocrates», Encyclopedia Britannica
  8. ^ Isocrates: Antidosis. 15 161. Perseus.tufts.edu. Sitat: «I had lost in the Peloponnesian War the patrimony which remained to me from what my father had spent...»
  9. ^ Dobson, J.F.: «Chapter 6: Isocrates», The Greek Orators – via Perseus.tufts.edu.
  10. ^ Schmitz, Leonhard (1870): «Aphareus», Smith, William, red.: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
  11. ^ logograph (n.), Online Etymology Dictionary
  12. ^ a b Cawkwell, George Law (1998): Isocrates, Hornblower, Simon; Spawforth, Antony, red.: The Oxford Companion to Classical Civilization. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860165-4.
  13. ^ «orator», NAOB
  14. ^ a b c d Matsen, Patricia; Rollinson, Philip; Sousa, Marion (1990): Readings from Classical Rhetoric. Southern Illinois.
  15. ^ Plinius: Naturalis Historia, VII.30
  16. ^ a b c Norlin, George (1928): «Isocrates», London W. Heinemann; s. ix–xlvii.
  17. ^ Benson, Thomas W.; Prosser, Michael H. (2013): Readings in Classical Rhetoric, Taylor & Francis, s. 43
  18. ^ Livingstone, Niall (2007): «Writing Politics: Isocrates' Rhetoric of Philosophy», Rhetorica: A Journal of the History of Rhetoric. 25 (1), s. 15–34.
  19. ^ Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofiens historie 1, Universitetsforlaget, s. 43
  20. ^ a b c d Mitchell, Gordon: «Isocrates», Coursesites.com. Arkivert fra originalen 18. september 2014.
  21. ^ «Ancient Kellis», Lib.monash.edu.au. 2. oktober 1998. Arkivert fra originalen 20. april 2012.
  22. ^ Avgousti, Andreas (2023): «The household in Isocrates' political thought», European Journal of Political Theory. 22 (4): 523–541. doi:10.1177/14748851211073728. ISSN 1474-8851. S2CID 246303666.
  23. ^ ἐγκώμιον, Liddell, Henry George; Scott, Robert; A Greek–English Lexicon hos Perseus Project
  24. ^ a b c Beck, Sanderson (2004): Greece & Rome to 30 BC, bind 4, Ethics of Civilization, World Peace Communications; ISBN 978-0971782372
  25. ^ a b Matson, W.I. (1957): «Isocrates the Pragmatist», The Review of Metaphysics. 10 (3): 423–427. ISSN 0034-6632. JSTOR 20123586.
  26. ^ «Thomas M Conley», University of Illinois
  27. ^ Conley, Thomas M. (1990): Rhetoric in the European tradition. New York: Longman. ISBN 0-8013-0256-0. OCLC 20013261.
  28. ^ a b Haskins, Ekaterina V. (2010): Logos and power in Isocrates and Aristotle. Columbia, S.C.: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-873-0. OCLC 632088737.
  29. ^ Ekaterina Haskins, Pennsylvania State University
  30. ^ Haskins, Ekaterina (July 2006): «Choosing between Isocrates and Aristotle: Disciplinary Assumptions and Pedagogical Implications», Rhetoric Society Quarterly. 36 (2): 191–201. doi:10.1080/02773940600605552. ISSN 0277-3945. S2CID 145521219.
  31. ^ Kennerly, Michele; Pfister, Damien Smith, red. (2018): Ancient rhetorics and digital networks. Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-9157-7. OCLC 1021296931.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Benoit, William L. (1984): «Isocrates on Rhetorical Education», Communication Education. 33 (2): 109–119. doi:10.1080/03634528409384727.
  • Bryant, Donald C., red. (1969): Ancient Greek and Roman Rhetoricians: A Biographical Dictionary. Columbia, MO.
  • Haskins, Ekaterina V. (2004): Logos and power in Isocrates and Aristotle. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-526-5.
  • Isocrates. bind I og II, oversettelser av George Norlin. Bind III, oversatt av Larue van Hook. Loeb Classical Library, London, 1928, 1929, 1945.
  • Muir, J.R. (2018): The Legacy of Isocrates and a Platonic Alternative. London: Routledge.
  • Muir, J.R. (2022): Isocrates: Historiography, Methodology, and the Virtues of Educators. Cham, Switzerland: Springer.
  • Poulakos, Takis (1997): Speaking for the polis: Isocrates' rhetorical education. Columbia, South Carolina: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-177-9.
  • Poulakos, Takis; Depew, David J., red. (2004): Isocrates and civic education. Austin: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-70219-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Isokrates
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isokrates&oldid=24687993»