Georg V av Storbritannia

Georg V Konge av Storbritannia
Født		Prince George Frederick Ernest Albert of Wales 3. juni 1865 Marlborough House, London
Død		20. januar 1936 (70 år) Sandringham House, Norfolk
Beskjeftigelse		Frimerkesamler, politiker, monark, aristokrat
Embete		Keiser av India (1910–1936) Den britiske monarken (1927–1936) monarch of Canada (1910–1936) monark (Unionen Sør-Afrika, 1931–1936) Hertug av York (1892–1910) monarch of the United Kingdom of Great Britain and Ireland (1910–1927) medlem av Overhuset (–ukjent) Medlem av Det kongelige råd Member of the Privy Council of Ireland
Utdannet ved		Trinity College
Ektefelle		Mary av Teck
Far		Edvard VII av Storbritannia
Mor		Alexandra av Storbritannia
Søsken		Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale (familierelasjon: eldre bror) Louise av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster) Prinsesse Victoria av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster) Maud av Norge (familierelasjon: yngre søster) Alexander John av Wales (familierelasjon: yngre bror)
Barn		6 oppføringer Edvard VIII av Storbritannia Georg VI av Storbritannia Mary av Storbritannia Henry, hertug av Gloucester George, hertug av Kent Prins John av Storbritannia
Nasjonalitet		Storbritannia Britisk India
Gravlagt		St. George's Chapel Windsor Castle
Medlem av		Royal Society (1893–)
Utmerkelser		47 oppføringer Ridder av Det gyldne skinns orden Den sorte ørns orden Storkorsridder av Royal Victorian Order Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Storkors med kjede av St. Olavs Orden Storbånd av Krysantemumsordenen Det kongelige Victoriakjedet (1902) Andreasordenen 3. klasse av St. Georgordenen Albert-medaljen (1913) Hosebåndsordenen Tistelordenen St. Patricks-ordenen Order of the Bath Imperial Service Order Indias stjerneorden Order of the British Empire Den britiske Johanniterorden Den indiske imperieordenen Elefantordenen Dannebrogordenen Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Hausorden von Hohenzollern Hubertusordenen Den nederlandske løves orden Det gyldne skinns orden Den wendiske krones husorden Frihetskorset (Estland) Storkors av de tre ordeners ordensbånd Osmanieordenen Frelserens orden Kjede av Krysantemumsordenen Ridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkors av Imperieordenen Sankt Stanislaus-ordenen Sankt Stefans orden Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Royal Victorian Order Kong Edvard VII og Dronning Alexandras kroningsmedalje De tre ordeners ordensbånd Salomo-ordenen Storkors av Æreslegionen Krysantemumsordenen Stjerneordenen Honorary Fellow of the Royal College of Surgeons (1909)
Annet navn		George Frederick Ernest Albert
Regjeringstid		6. mai 1910 - 20. januar 1936
Signatur
Våpenskjold
Georg V av Storbritannia på Commons

Georg V (George Frederick Ernest Albert; født 3. juni 1865, død 20. januar 1936) var konge av Storbritannia og besittelsene og keiser av India fra 1910 til 1936, samt konge av Irland og senere Den irske fristaten. Han tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. I 1917, under første verdenskrig, tok han navnet Windsor.

Fra en alder av 12 år tjenestegjorde Georg i den kongelige marine, men etter hans eldre bror Albert Victors uventede død, ble han tronarving og giftet seg med brorens forlovede, Mary av Teck, kjent som «May» i hennes familie. Selv om de tidvis besøkte det britiske imperiet, foretrakk Georg å være hjemme med sin frimerkesamling, og levde hva biografer kaller et kjedelig liv; en konvensjonell livsstil.

Da Georgs far, kong Edvard VII døde i 1910, ble han konge og keiser. Han var den eneste keiser av India som ble kronet i landet. Under første verdenskrig gav han avkall på alle sine tyske titler på grunn av den nasjonalistiske stemningen i landet på den tiden. Han endret navnet på kongehuset til Windsor. I hans regjeringstid delte Westminster-statutten kronen, slik at Georg hersket over dominionene som separate kongeriker, og fremveksten av sosialisme, fascisme og irsk republikanisme endret det politiske spektrum.

Georg var plaget av sykdom i store deler av regjeringstiden; han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard, etter sin død.

Oppvekst og utdannelse

Georg som barn, 1870

Georg ble født 3. juni 1865, ved Marlborough House i London. Hans far var fyrste av Wales (senere Kong Edvard VII), den eldste sønnen til dronning Victoria og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var fyrstinne av Wales (senere dronning Alexandra), den eldste datteren av kong Christian IX av Danmark.

Han ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 7. juli 1865. Som en yngre sønn av fyrsten av Wales, var det ingen forventninger om at Georg skulle bli konge. Hans eldre bror, prins Albert Victor, var første tronarving i rekken etter deres far.

Georg var kun 15 måneder yngre enn sin bror, prins Albert Victor, og det ble derfor bestemt at de to prinsene skulle utdannes sammen. Fyrsten av Wales hyret John Neale Dalton som deres lærer, selv om hverken Albert Victor eller Georg utmerket seg intellektuelt sett. I september 1877, sluttet brødrene seg til skoleskipet HMS «Britannia» i Dartmouth. Faren deres mente at marinen var «den best mulige treningen for en hvilken som helst gutt».

Fra 1879 tjente de kongelige brødrene i tre år som sjøkadetter på korvetten HMS «Bacchante», under oppsyn av Dalton. De reiste rundt i det britiske imperiet og besøkte Norfolk, koloniene i Karibia, Sør-Afrika og Australia, så vel som Middelhavet, Sør-Amerika, Det fjerne østen og Egypt. I Japan fikk Georg tatovert en blå og rød drage på armen av en lokal kunstner. Dalton skrev en reiserapport med navnet Reisen med HMS Bacchante. Mellom Melbourne og Sydney skal Dalton, ifølge ham selv, ha fått et glimt av «den flygende hollender», et mytisk spøkelsesskip. Da de returnerte til Storbritannia, skilte brødrene veier. Albert Victor begynte på Trinity College i Cambridge, mens Georg fortsatte i den kongelige marinen. Han reiste verden rundt og besøkte ulike steder av det britiske imperiet, og tjente aktivt i marinen frem til 1891. Etter dette fungerte hans militære rang kun som et hedersbevis.

Ekteskap

Det britiske monarki
Huset Windsor
Georg V
Edvard VIII
Georg VI
Prinsesse Mary
Henry, hertug av Gloucester
George, hertug av Kent
Prins John
Barnebarn
Elizabeth II
Prinsesse Margaret
William av Gloucester
Richard, hertug av Gloucester
Edward, hertug av Kent
Michael av Kent
Alexandra, lady Ogilvy

Prins Georg, hvis skjebne hadde vært å tjene marinen, levde deretter i flere år under sin onkels kommando, prins Alfred, hertug av Edinburgh, som befant seg i Malta. Der forelsket han seg i onkelens datter, sin kusine, Marie av Edinburgh. Hans bestemor, far og onkel godtok forholdet, men mødrene, fyrstinnen av Wales og hertuginnen av Edinburgh, var begge imot. Fyrstinnen av Wales mente at familien var altfor pro-tysk, mens hertuginnen av Edinburgh mislikte England.^{[trenger referanse]} Da Georg fridde nektet Marie, et valg som ble støttet av hennes mor. Hun ble senere dronning av Romania.

I 1891 forlovet prins Albert Victor seg med prinsesse Victoria Mary av Teck (alltid kalt for «May»), den eneste datteren til prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge. Men prins Albert Victor døde av lungebetennelse seks uker senere, hvorpå Georg ble første tronarving etter deres far. Dette gjorde brått slutt på Georgs marinekarrière, da det nå var forventet at han skulle ha en mer politisk rolle.

Dronning Victoria favoriserte fortsatt prinsesse May som en passende ekteskapskandidat for en fremtidig konge, så hun overtalte Georg til å forlove seg med May. Georg gjorde dette, og May aksepterte. Ekteskapet var en suksess, og de sendte hverandre kjærlighetsbrev i resten av livet.

Georg og May ble gift den 6. juli 1893 i Chapel Royal, St. James's Palace i London. The Times hevdet at gjestene i bryllupet kan ha forvekslet hertugen av York (senere Georg V) og Tsaren (senere Nikolaj II) av Russland, fordi deres skjegg og dresser gjorde dem like av utseende. Derimot var deres ansiktstrekk ganske forskjellige på nært hold.

Hertug av York

Georg som hertug av York, 1893.

24. mai 1892 ble Georg gjort til hertug av dronning Victoria; hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney. Etter Georgs giftemål med May, ble hun nevnt til Hennes kongelige høyhet hertuginnen av York.

Hertugen og hertuginnen av York levde hovedsakelig i York Cottage, et relativt lite hus i Sandringham (Norfolk) hvor deres livsstil lignet mer på komfortabel middelklasse enn kongelig. Georg foretrakk det enkle livet, i sterk kontrast til sine foreldre. Selv hans offisielle biograf fortvilet over Georgs tid som hertug av York: «Han kan være ålreit som en ung sjøkadett og en vis, ung konge, men da han var hertug av York...gjorde han ikke noe annet enn å drepe dyr og drive med frimerker.»

Georg var en velkjent frimerkesamler, og hadde en viktig rolle i omdanningen av Royal Philatelic Collection til den mest omfattende samlingen av britiske og samveldefrimerker i verden; i noen tilfeller satte han kjøpsrekorder i priser på filatelistiske objekter. Hans entusiasme for frimerker ble hånet av intelligentsiaen.

Georg som hertug av Cornwall og York i 1901.

Randolph Churchill hevdet at Georg var en streng far, i den grad at hans barn var skremt av ham, og at Georg hadde sagt til Edward Stanley, 17. Jarl av Derby: «Min far var redd for sin mor, jeg var redd for min far og jeg skal pokker meg se til at mine barn er redde for meg.» I virkeligheten er det ingen direkte kilder for dette sitatet, og det er sannsynlig at Georgs forelderstil var litt forskjellig fra normen på den tiden. Georg og May hadde fem sønner og én datter.

Som hertug og hertuginne av York, var Georg og May involvert i en rekke offentlige oppgaver. I 1901 reiste de rundt i det britiske imperiet, besøkte Australia, hvor hertugen åpnet sin første parlamentsesjon i Australian Parliament, i forkant av dannelsen av «Samveldet i Australia». Turen inkluderte også Sør-Afrika, Canada og New Zealand, hvor (da de nå var hertug og hertuginne av Cornwall og York) Cornwall Park i Auckland ble navngitt til ære for dem av donatoren, John Logan Campbell, daværende borgermester i Auckland.

Fyrste av Wales

22. januar 1901 døde dronning Victoria, og Georgs far, Albert Edvard, tok over tronen som kong Edvard VII. På det tidspunktet arvet Georg titlene hertug av Cornwall og hertug av Rothesay. Senere det samme året ble Georg utnevnt til Hans kongelige høyhet hertugen av Cornwall og York, frem til 9. november 1901, da han ble fyrste av Wales og jarl av Chester.

Kong Edvard VII ønsket mer erfaring og forberedelse for sin sønn, i forkant av hans fremtidige rolle. I kontrast til Edvard selv, som dronning Victoria hadde ekskludert fra alle statssaker, ble Georg gitt bred tilgang til statlige dokumenter av sin far. Georg lot videre sin kone få tilgang til disse papirene, da han verdsatte hennes rådgivning, og May hjalp ofte til med å skrive ektemannens taler.

I 1906 reiste han til India, hvor han følte sterk avsky mot rasediskrimineringen og agiterte for sterkere involvering fra den indiske staten.

Konge og keiser

6. mai 1910 døde kong Edvard VII, og fyrsten av Wales tok over tronen. Georg var nå kong Georg V og Mary var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og han insisterte på at hun kvittet seg med ett av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt dronning Victoria, så dermed endte det med dronning Mary. Kroningen fant sted i Westminster Abbey den 22. juni 1911. I 1911 reiste kongen og dronningen til India på grunn av Delhi-durbaren den 12. desember, hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiserinne og keiser av India. Georg bar den nyskapte Imperial Crown of India under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere og skjøt til sammen 21 stykker. Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000 fasaner på seks timer ved hjemmet til Lord Burnham, men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen.

Første verdenskrig

Fra 1914 til 1918 var Storbritannia i krig med Tyskland. Den tyske keiseren Vilhelm II, som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren til hertugen av Teck, en etterkommer av det tyske kongehuset i Württemberg, selv om både hun og hennes mor var britiske.

Kongens farfar var prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som for eksempel hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. Forfatter H. G. Wells skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.»

Den 17. juli 1917 kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtende huset Sachsen-Coburg-Gotha til huset Windsor, for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere.

Til slutt, på vegne av diverse britiske slektninger, forbød han bruk av tyske titler og gav britisklåtende etternavn. Georg kompenserte sine slektninger ved å gi dem i den britiske adelstitler. Dermed ble fetteren, prins Louis av Battenberg, til Louis Mountbatten, første marki av Milford Haven, mens svogeren, hertugen av Teck, ble til Adolphus Cambridge, første marki av Cambridge. Andre, slik som prinsesse Marie Louise av Schleswig-Holstein og prinsesse Helena Victoria av Schleswig-Holstein, sluttet simpelthen å bruke sine opprinnelige titler. I nyhetsbladet «Letters Patent» den 11. desember 1917, begrenset kongen stilen «Hans (eller Hennes) kongelige høyhet» og rangen «prins (eller prinsesse) av Storbritannia og Irland» til monarkens barn, barna til sønnene av monarken, og den eldste levende sønn av den eldste levende sønn av fyrsten av Wales.

«Letters Patent» skrev også at «titlene Kongelig Høyhet, Høyhet eller Fyrstelig Høyhet, og titlene prins og prinsesse skal opphøre med unntak av de titlene som allerede er godkjent og ikke er avskaffet.» Slektninger av den britiske kongefamilien som kjempet på den tyske siden, som f.eks. prins Ernst Augustus av Hannover, 3. hertug av Cumberland og Teviotdale og prins Carl Eduard, hertug av Albany og regjerende hertug av Sachsen-Coburg-Gotha, ble enkelt og greit fjernet; deres britiske adelstitler ble fjernet av «1919 Order in Council» etter forskriftene i Titles Deprivation Act 1917. Georg fjernet også deres adelsflagg fra St. George's Chapel ved Windsor Castle etter press fra sin mor, dronning Alexandra.

Da Tsar Nikolaj II av Russland, fetter av Georg via sin mor, dronning Alexandra (Nikolaj IIs mor var Maria Feodorovna, dronning Alexandras søster) ble fjernet fra tronen mot sin vilje under den russiske revolusjonen i 1917, tilbød den britiske staten ham og familien asyl, men gjorde tilstanden verre for det britiske folk, og frykt for at revolusjon kunne komme til De britiske øyer gjorde at Georg begynte å tenke at tilstedeværelsen til familien Romanov kunne virke upassende, omstendighetene tatt i betraktning. På tross av senere påstander fra Lord Mountbatten av Burma om at David Lloyd George, statsministeren, var imot redningen av familien Romanov, viser materiale fra kongens privatsekretær, Lord Stamfordham, at Georg V var imot redningen, i strid med rådet fra Lloyd George. Detaljert planlegging for en redning ble gjort av MI1, en del av det britiske «secret service», men på grunn av styrkingen av bolsjevik-posisjonen og andre problemer med gjennomføringen av krigen, ble planen aldri gsatt ut i livet. Tsaren og hans næreste familie ble dermed igjen i Russland, og ble drept av de revolusjonære bolsjevikene i Yekaterinburg i 1918.

To måneder etter krigens slutt døde kongens yngste sønn, John, i en alder av 13 år, etter liv preget av dårlig helse. Georg ble informert om sønnens død av dronningen, som skrev; «John hadde skapt stor nervøsitet hos oss i mange år… Det første tapet i familiesirkelen er hardt å takle, men folk har vært både snille og sympatiske, og det har hjulpet oss mye.»

Senere i livet

Kong Georg V i 1923

Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkiene Østerrike, Tyskland, Hellas og Spania også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I 1922 ble et Royal Navy-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner, Andreas av Hellas og Danmark og prinsesse Alice av Battenberg og deres barn, inkludert prins Philip, som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn, Elisabeth II.

Georg interesserte seg også i det politiske opprøret i Irland, og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsminister Lloyd George. Under generalstreiken i 1926 gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var «revolusjonære» ved å si: «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.» Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger.

I 1932 godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det. Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier i Tyskland på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk til fascistene. Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i 1935, hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.» Derimot ble Georgs forhold til hans arving, prins Edvard, forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner. Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn, prins Albert (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn, prinsesse Elisabeth; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England». Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.»

Død

Statue av Kong Georg V av William Reid Dick, utenfor Westminster Abbey, London

Første verdenskrig svekket Georgs helse og hyppig røyking forverret hans pusteproblemer. Han led lenge av lungeemfysem, bronkitt, KOLS og pleuritt. I 1928 ble kongen virkelig dårlig, og hans sønn Edvard tok over mange av hans oppgaver de følgende to årene. Kongen trakk seg tilbake i en kort periode til feriestedet Bognor Regis i West Sussex. En myte vokste senere frem om at kongens siste ord, før han ble fortalt at han snart var frisk nok til å dra tilbake, var «Pokker ta Bognor!»

Georg ble aldri helt frisk igjen. I hans siste år fikk han tidvis tilført oksygen på grunn av dårlig pust. Om kvelden 15. januar 1936 gikk kongen til sitt soverom i Sandringham House, mens han klaget over forkjølelse; han forlot aldri rommet i live. Kongen ble gradvis svakere, og gikk fra og til bevissthet. Dagboken til hans lege, Bertrand Dawson, forteller at kongens siste ord, et mumlende «Pokker ta deg!», ble gitt til sykepleieren da hun gav ham et beroligende middel om natten 20. januar. Da kongen allerede var bevisstløs og nær døden, innrømmer Dawson at han fremskyndet kongens død ved å gi ham en dødelig injeksjon av kokain og morfin, begge for å forhindre videre smerte for familien, og slik at nyheten om hans død kunne bli annonsert i morgenutgaven av The Times. Han døde kl. 23.55 og er gravlagt ved St. George's Chapel, Windsor Castle.

Under opptoget til fremvisningen av Georgs kiste (Lit de parade) i Westminster Hall, mens opptoget vendte inn mot New Palace Yard, falt Malteserkorset av kronen, og landet i avløpet. Den nye kongen, Edvard VIII, så den falle og lurte på om dette var et dårlig tegn for hans kommende periode som konge. Han abdiserte før året var omme.

Hyllester

Statue av Kong Georg V i King George Square utenfor Brisbane rådhus

En statue av Kong Georg V ble avduket utenfor Brisbane rådhus i 1938, som en hyllest til kongen fra innbyggerne i Brisbane i Queensland, Australia. Plassen som statuen står på ble originalt kalt for Albert Square, men ble senere omdøpt til King George Square til ære for Kong Georg V. I London står en statue, laget av William Reid Dick, utenfor østsiden av Westminster Abbey.

King George's Fields (Kong Georgs områder) i London ble skapt som et minnesmerke av en komité i 1936, ledet av daværende borgermester av London. I dag er de drevet av veldedighet, og styres av National Playing Fields Association. Nasjonalarenaen til Newfoundland på St. John's ble døpt til King George V Park i 1925. Rehov ha-Melekh George ha-Hamishi («Kong Georg Vs Gate») er en enorm passasje i både Jerusalem og Tel-Aviv, de eneste gatene i disse israelske byene som er navngitt etter en ikke-jødisk monark. I Paris ble en stor aveny fra toppen av Champs-Élysées og ned til elven Seine og en undergrunnsstasjon navngitt til ære for Georg V; det samme er «Avenue Georges», lokalisert i Shawinigan, Quebec, Canada; og Kong Georg Vs skole i Hongkong.

Den britiske kongelige marinens krigsskip HMS King George V fra første verdenskrig og HMS King George V fra andre verdenskrig ble navngitt til ære for ham.

Som fyrste av Wales ble Georg 22. juni 1906 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.

Annen informasjon

Newfoundland dollarseddel med Kong Georg V

Titler

• 1865–1892: Hans kongelige høyhet prins Georg av Wales
• 1892–1901: Hans kongelige høyhet hertug av York
• 1901: Hans kongelige høyhet hertug av Cornwall og York
• 1901–1910: Hans kongelige høyhet fyrste av Wales
  • i Skottland: 1901–1910: Hans kongelige høyhet prins George, hertug av Rothesay
• 1910–1936: Hans majestet kongen
  • og, iblant, utenfor Storbritannia, og med hensyn til India: 1910–1936: Hans kongelige høyhet konge-keiser

Stamtavle

Georg V av Storbritannias stamtavle i tre generasjoner

Georg V av Storbritannia	Far: Edvard VII av Storbritannia	Farfar: Albert av Sachsen-Coburg-Gotha	Farfars far: Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha
			Farfars mor: Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg
		Farmor: Victoria av Storbritannia	Farmors far: Edward August av Kent og Strathearn
			Farmors mor: Victoria von Sachsen-Coburg-Saalfeld
	Mor: Alexandra av Storbritannia	Morfar: Christian IX av Danmark	Morfars far: Friedrich Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
			Morfars mor: Luise Caroline av Hessen-Kassel
		Mormor: Louise av Hessen-Kassel	Mormors far: William av Hessen-Kassel
			Mormors mor: Louise Charlotte av Danmark

Etterkommere

Navn	Født	Død	Merknader
Kong Edvard VIII	23. juni 1894	28. mai 1972	Senere hertug av Windsor; gift med Wallis Simpson; ingen barn
Kong Georg VI	14. desember 1895	6. februar 1952	Gift med Lady Elisabeth Bowes-Lyon; fikk barn (inkludert Elisabeth II)
Mary, kronprinsesse	25. april 1897	28. mars 1965	Gift med Henry Lascelles, 6. jarl av Harewood; fikk barn
Henry, hertug av Gloucester	31. mars 1900	10. juni 1974	Gift med Lady Alice Montagu-Douglas-Scott; fikk barn
George, hertug av Kent	20. desember 1902	25. august 1942	Gift med Marina, hertuginne av Kent; fikk barn
Prins John av Storbritannia	12. juli 1905	18. januar 1919	Døde av slag

Litteratur

• Matthew, H. C. G. (Sept 2004; online edn, May 2006), «George V (1865–1936)», Oxford Dictionary of National Biography (Oxford University Press), http://www.oxforddnb.com/view/article/33369 . Passordbeskyttet
• Nicolson, Sir Harold (1952). King George the Fifth: His Life and Reign. London: Constable and Co. 
• Pope-Hennessy, James (1959). Queen Mary. London: George Allen and Unwin, Ltd. 
• Rose, Kenneth (1983). King George V. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0-297-78245-2. 
• Sinclair, David (1988). Two Georges: The Making of the Modern Monarchy. London: Hodder and Stoughton. ISBN 0-340-33240-9. 
• Windsor, HRH The Duke of (1951). A King’s Story. London: Cassell and Co. 

Eksterne lenker

• (en) George V of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) George V of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Georg V av Storbritannia på Internet Movie Database
• (en) Georg V av Storbritannia på Discogs
• (en) Georg V av Storbritannia på MusicBrainz
• (en) Georg V av Storbritannia hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Georg V av Storbritannia hos The Peerage
• Privat nettside: biografi om Georg V
• firstworldwar.com Michael Duffy: biografi om Georg V