Hopp til innhold

Decius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Decius
GAIVS MESSIVS QVINTVS DECIVS AVGVSTVS
Fødtca. 190
Budalia, Pannonia
Død251
Abrittus (Razgrad, Bulgaria)
Falt i slag
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk keiser (249–251)
  • Praefectus urbi
  • romersk senator Rediger på Wikidata
EktefelleHerennia Etruscilla
BarnHerennius Etruscus
Hostilianus
Messia Decia
NasjonalitetRomerriket
Navn før tiltredelseGaius Messius Quintus Traianus Decius
Navn som keiser:Imp. Caesar Gaius Messius Quintus
Traianus Decius Pius Felix
Invictus Augustus
RegjerteSeptember/oktober 249 - juni 251
Dynastisoldatkeiserne
ForgjengerFilip araberen
EtterfølgerGallus
Decius på Commons
Se også liste over romerske keisere

Traianus Decius (latin: Gaius Messius Quintus Decius Augustus;[1] født ca. 201, død juni 251) var romersk keiser fra 249 til 251. I det siste året av sitt styre, hadde han sin sønn Herennius Etruscus som medkeiser fram til de begge ble drept i kamp mot gotere i slaget ved Abritus. De ble de første romerske keisere som drept i kamp med en utenlandsk fiende. Nederlaget markerte begynnelsen av en periode med økende militær og politisk uro i Romerriket, men symptomene på ustabiliteten som kalles for krisen i det tredje århundret hadde allerede vist seg i årene før.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Mynt preget av Decius

Decius, som ble født i Budalia[2][3] i nærheten av Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia) i Pannonia Inferior, var den første av en lange rekke framtidige romerske keisere som hadde opphav i provinsene ved Donau, ofte referert til som Illyricum.[4] I motsetningen til hans umiddelbare forgjengere som Filip araberen eller Maximinus Thrax, som ikke hadde omfattende administrativ erfaring før de ble keisere, var Decius en framtredende senator som tjenestegjort som konsul i 232, vært guvernør av Moesia og Germania Inferior etterpå, tjenestegjort som guvernør av Hispania Tarraconensis mellom 235–238, og var urban prefekt av Roma under de første årene til keiser Filip araberen (Marcus Iulius Phillippus).[5]

En gang rundt 245 betrodde keiser Filip en viktig kommando til Decius ved Donau.[6] Ved slutten av 248 eller 249 ble Decius sendt av sted for knekke opprøret til Pacatianus og hans soldater i Moesia og Pannonia.[7] Etter at opprøret hadde falt sammen, lot Decius sine soldater utrope seg selv som keiser. Filip dro etter ham, men ble drept i nærheten av Verona i Italia i september 249.[8] Det romerske senatet anerkjente ham som den nye keiseren og ga ham attributten Traianus som en referanse til den gode keiser Trajan. I henhold til den bysantinske historikeren Zosimus ble Decius kledd i purpur og tvunget til byrdene med å styre riket, til tross for at han selv motstrebende og lite villig.[9]

Politiske og monumentale initiativ

[rediger | rediger kilde]

Decius' politiske program var fokusert på å gjenopprette statens kraft, både militært mot ytre trusler, og gjenopprette den offentlige åndelighet med et program for å styrke statsreligionen.

Sensur

[rediger | rediger kilde]

Enten som en konsesjon til senatet, eller kanskje med tanken å forbedre offentlig moral, besluttet Decius å gjeninnføre det adskilte kontoret og autoriteten for sensuren. Valget ble overlatt til senatet som enstemmig valgte Valerianus (den framtidige keiseren) som ansvarlig sensor. Men Valerianus, vel innforstått med farene og vanskelighetene tilknyttet den posisjonen, avslo ansvaret. En invasjon av gotere og Decius' død avsluttet dette forsøket.[6]

Decius' bad

[rediger | rediger kilde]

I løpet av sitt styre fikk Decius satt i gang flere byggeprosjekter i Roma, inkludert et romersk bad med Thermæ Decianæ, Decius' bad, på Aventinerhøyden som ble fullført i 252 og overlevde inn på 1500-tallet.[10] Svært lite gjenstår, og ettertidens fremste informasjon er plantegninger som ble gjort av renessansearkitekten Andrea Palladio. Som andre offentlige bad i byen var Decius' bad utsmykket med storslåtte kunstverker og skulpturer.[11] Han satte også i gang restaurasjonsarbeider av Colosseum som hadde blitt skadet av lynnedslag.[5]

Kristenforfølgelser

[rediger | rediger kilde]

I januar 250 er det sagt at Decius utstedte et av de mest bemerkelsesverdige keiserlige forordninger. Fra tallrike bevarte tekster fra Egypt som nedtegnet offerhandlinger, synes det som om forordningen i seg selv er ganske klar:[12]

Alle innbyggere i Imperiet er påkrevd å ofre foran magistratene (øvrighetsperson) i deres samfunn for 'Imperiets trygghet' ved en bestemt dag (datoen kunne variere fra sted til sted og ordren kan ha vært at ofringen måtte bli utført innenfor en særskilt periode etter at et samfunn hadde mottatt forordningen). Når de har ofret vil de motta et libellus (sertifikat) som nedtegnet det faktum at de hadde utført ordren.[2] Det er, sertifikatet ville bevitne lojaliteten til den som ofret til forfedrenes guder og til fortæringen av offermat og drikke foruten navnene på de magistrater som overvåket ofringen.[6]
Mynt med avbildningen av Herennia Etruscilla.

Det synes ikke som om Decius forsøkte å innføre at den romerske religionen hadde overlegenhet over alle andre guder. Det er sannsynlig at forordningen var et forsøk på å legitimere keiserens posisjon og for å svare på en generell engstelse ved at man passerte Romas tusenårsjubileum.[13] Mens Decius selv kan ha hatt til hensikt med forordningen å bekrefte sin konservative forestilling av Pax Romana og forsikre Romas borgere at Imperiet var fortsatt trygg og sikker, satte det uansett i gang en «forferdelig krise for autoriteten da ulike kristne biskoper og deres menigheter reagerte på forskjellige måter.»[2] Det ble tatt grep som først krevde at biskopene og kirkens ledere ofret til keiseren. Ofringen var «på vegne av» keiseren, ikke til keiseren ettersom en levende keiser ikke ble betraktet som guddommelig. Sertifikater ble utstedt til de som tilfredsstilte magistratene ved kristenforfølgelsene under Decius. Førtiseks slike sertifikater har blitt publisert, alle er datert fra 250, fire av dem er funnet ved Oxyrhynchus i Egypt.[14] Enhver, inkludert kristne, som nektet å ofre for keiserens og Imperiets velvære ved en bestemt dato risikerte tortur og henrettelse.[15] Et antall framtredende kristne nektet utførte offerhandlingen og ble deretter henrettet for illojalitet. En av dem var pave Fabian i 250. Antikristne stemninger førte til pogromer i Kartago og Alexandria.[15] Imidlertid hadde de verste kristenforfølgelsene ebbet ut ved slutten av Decius' andre år som keiser og den tidligere tradisjonen med toleranse kom tilbake.[15] Den kristne kirke, til tross for at det ikke er bevart noen tekster som indikerte at forordningen var rettet mot npen særskilt religiøs gruppe, glemte aldri Decius' styre som de betegnet som en «bister tyrann».[15]

Ved samme tid var det et andre utbrudd av Antoninus-pesten som var på høyden av sin dødelighet mellom 251 og 266 og tok daglig livet av rundt 5 000 i Roma. Dette utbruddet er referert til som «Cyprianus' pest» med henvisning til biskopen av Kartago. I denne byen var pesten og forfølgelsen av kristen verst. Cyprianus' biograf Pontius har gitt et levende bilde den demoraliserende effekten av pesten, og Cyprianus selv moraliserte over hendelsene i sitt essay De mortalitate. I Kartago førte Decius' forordning som sammenfalt med pesten til en jakt på syndebukker. Decius' edikt ble fornyet under Valerianus i 253 og gjentatt under hans sønn Gallienus i 260-261. Cyprianus ble martyr først i 258.

Krig mot gotere

[rediger | rediger kilde]

Barbarernes angrep på Romerriket skjedde oftere og stadig dristigere samtidig som Imperiet gjennomgikk en alvorlig økonomisk krise. I løpet av Decius' kortere styre måtte han føre viktige kriger mot goterne som krysset Donau for å herje distriktene Moesia og Trakia.[6] Dette var den første kraftige gotiske angrep — som senere kom til å spille betydelig historisk rolle — som er nedtegnet. Gotere under deres kong Cniva (Kniwa) ble overrasket av keiseren som beleiret Nicopolis (dagens bulgarske by Nicopolis) ved Donau. Goterne flyktet gjennom det besværlige terrenget i Balkan, men deretter snudde og overrasket romerne i nærheten av Beroë (dagens Stara Zagora), herjet deres leir og spredte de romerske soldatene. Goterne bevegde seg deretter videre for å angripe Philippopolis (dagens by Plovdiv i Bulgaria), og erobret den.[6] Deretter begynte goterne å reise tilbake dit hvor de kom fra, tynget ned av tyvegods og fanger, blant dem flere senatorer.[16]

Slaget ved Abritus

[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden hadde Decius kommet tilbake med sin omorganiserte hær, fulgt av sin sønn Herennius Etruscus, og sin general Trebonianus Gallus, fast bestemt på å beseire barbarene og gjenvinne deres bytte. Den store konfrontasjonen, slaget ved Abrittus, kjempet goterne med desperasjonens mot og dristighet, ledet av deres høvding Cniva. Slaget skjedde den andre uken av juni 251 på myrene i Ludogorie i nordøstlige Bulgaria i nærheten av den lille bosetningen Abrittus[3] eller Forum Terebronii (dagens Razgrad).[6] Jordanes har fortalt at Decius' sønn Herennius Etruscus ble drept av pil tidlig i slaget, og for mante sine menn til ekstra innsats hadde Decius sagt: «La oss ikke sørge! En soldats død er ikke et stort tap!» Decius' ble sammenfiltret i myrene og til slutt utryddet i slaget. Decius døde i kamp sammen med sine menn.[2] Historikeren Aurelius Victor har fortalt:

Decii (= Decius og hans sønn), mens forfulgte barbarene over Donau, døde ved forræderi ved Abrittus etter å ha styrt i to år... Svært mange har rapportert at sønnen falt i slaget mens han modig sto imot angrepet; at faren imidlertid hadde anstrengende forsikret at tapet av en soldat var ikke mye for ham. Og så han fortsatte krigen og døde på tilsvarende vis mens han kjempet med stor kraft.[17]

Decius, og hans sønn som medkeiser, ble de første romerske keisere som døde i kamp mot en utenlandsk fiende.[15]

En litterær tradisjon har hevdet at Decius ble forrådt av sin etterfølger Trebonianus Gallus. Han skal ha involvert seg i en hemmelig allianse med goterne, men dette kan ikke bli bekreftet og er mest sannsynlig en senere oppfinnelse ettersom Gallus ble nødt til å adoptere Decius' sønn Gaius Valens Hostilianus som medkeiser, selv om Hostilianus var altfor ung til å styre i egen rett.[18][19] Det er også usannsynlig at de spredte og beseirete romerske legionærene vill ha utropt en forræder som keiser, en som var ansvarlig for at så mange romere var døde.

Familie

[rediger | rediger kilde]

Decius var gift med Herenia Etruscilla og hadde to sønner, Herennius Etruscus og Hostilianus.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ I klassisk latin ville Decius' navn bli skrevet som GAIVS MESSIVS QVINTVS DECIVS AVGVSTVS.
  2. ^ a b c d «Decius: 249 – 251 AD», University of Michigan.
  3. ^ a b Adkins, Lesley; Adkins, Roy A. (2004): Handbook to life in ancient Rome, s. 28
  4. ^ Swain, Joseph Ward; Armstrong, William H. (1959): The Peoples of The Ancient World, Harper's historical series, ISBN 978-1125829479. Sitat: «These men are usually called the Illyrian emperors since they all were born in that province (Illyricum) and were raised to power by legions stationed there.»
  5. ^ a b Scarre (1995): Chronicle of the Roman Emperors, s. 169
  6. ^ a b c d e f Chisholm, Hugh, red. (1911): "Decius, Gaius Messius Quintus Trajanus" i: Encyclopædia Britannica 7 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 913.
  7. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 634-635 (note 106). En del historikere har forstått dette opprøret som en reflasjon av begynnende separatisme på Balkan.
  8. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 240-241
  9. ^ Zosimus: Historia Nova, I.22
  10. ^ Platner, Samuel Ball (1929): «Thermae Decianae», A Topographical Dictionary of Ancient Rome, London: Oxford University Press
  11. ^ «Baths of Decius» Arkivert 5. juli 2015 hos Wayback Machine., Rome Reborn
  12. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 241
  13. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 243
  14. ^ «Certificate of Having Sacrificed to the Gods, 250 CE» Arkivert 2016-03-19, hos Wayback Machine., Ancient History Sourcebook
  15. ^ a b c d e Scarre (1995): Chronicle of the Roman Emperors, s. 170
  16. ^ Wolfram (1988): History of the Goths, s. 46
  17. ^ Aurelius Victor: De Caesaribus, 29
  18. ^ Scarre (1995): Chronicle of the Roman Emperors, s. 168–169
  19. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 308

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


  Romersk keiser  
Soldatkeiser
Forgjenger:
Filip araberen 		249–251 Etterfølger:
Gallus
Romerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Decius&oldid=21836269»