Kronikk om ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Se gjerne min kronikk med kritikk av ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk, trykket i Dagbladet 10. mai.

"Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt."

Du finner kronikken her.

Underveis, underveis

Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!

Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.

Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også. 

Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie. 

Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.

Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet her:


EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem. 

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. 

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere. 

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  - vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.  

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland. 

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk. 

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører. 

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

Hjem til jul

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet "hjem".

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus - med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt...  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer - og henger opp og tar i bruk her - hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel - midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale - og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har - er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i "stolen sin" - det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders - og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly - og eventually et hjem -  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk - noen også med barn på armen eller i magen - med drømmer og frykt - med lengsel og smerte - og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart - og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av "de andre" vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene - og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome - noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) - og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi.....

Budskap til mine barn: Det teller hva du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem - eller i klasserommet. Vi forteller - og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar - stort sett, tror jeg - til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre - tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre - er en tidsbegrenset moral - gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid - uansett om vi er det bevisst eller ikke - i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

• Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt - gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land - og i en verden som henger sammen.
• Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden - forklare - sette ting i sammenheng - gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
• Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar - da kan en være med på å forme verden!
• Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for - men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst - så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 

Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

8. mars

"Vi är många - vi är hälften."
Da er vi mange. Da blir det et mangfold av røster. Det hører med.

Det er lett å glemme hvor annerledes kvinner "var" for bare noen generasjoner siden. Og "var" står i anførselstegn her - for hvordan mennesker og verden "er" er ikke bare noe som er gitt ut fra fenomenene i seg selv - men noe som framstår ut fra våre begreper, kategorier og forståelser.

Den gang kvinner ikke burde ha stemmerett, ikke kunne arve og eie som menn, ikke kunne ta høyere utdanning og inneha embeter - fordi de var kvinner, fordi det var tenkt, forstått, tolket slik at kvinner ikke hadde egenskapene som skulle til. De kunne ikke. Trodde man. Det er lett å glemme hvor annerledes det var - her vi fyker rundt i vår likestilthet.

Ingen kamper er noensinne i mål. Gamle kamper må fortsatt kjempes for nye grupper - mens nye utfordringer også oppstår. Det ene utelukker ikke det andre. Det er fullt mulig å både kjempe for afghanske jenters rett  til å gå på skole - og å arbeide for å frigjøre norske ungjenter fra kropps-, utseende- og moteidealer som holder dem nede og stresset oppe.

Jeg har blitt gammel nok til å slutte å lure på om jeg får lov til å kalle meg feminist. Det er klart jeg kan. At jeg har kombinert superlang utdanning, forskning og nesten altfor spennende jobber med ulønnede år med unger på hofta og brødbakst og sokkestopping - og alltid skriving og organisasjonsarbeid for det jeg regner som rettferdighetskamper -  det er min måte å ta plass i verden på. Det er valg jeg gjør og som min tids frihet gir meg mulighet til, som kvinne og som menneske. Demokratiet forutsetter at vi alle tar vårt ansvar - bruker våre valg og våre røster i et fellesskap. Da blir det mangfold. Da blir det uenighet. Det er greit.

I dag har jeg fått gå tur i vårvær med min store, lille elleve-og-ethalvt-åring - og  vi fikk kjøpt to brukbare bukser til denne langbeinte flotte jenta mi som vokser ut av alt som er. Vi har fått snakket om så mangt - og om gruppepress og ønsker og håp. Og hvordan vi kan bruke vår frihet til å være oss selv. Kloke jenta mi. I fjor gikk vi i 8. mars-toget sammen. I år skal vi på lillebrors skirenn (i meldte 9 plussgrader...) i stedet for tog. Men bevissthet og klokskap kan bygges av så mangt.

Les gjerne to 8. mars-tekster jeg har skrevet. Om å både tåle og åpne for mangfoldet - når hele "hälften" også skal med. Være uenig, gjerne - men ikke latterliggjøre og skambelegge folk til taushet.

Her finner du tekstene:

Når kvinnene får stemmer.

Den rette feminismen!

God 8. mars!

Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig

Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.

*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.

Godt nytt år!

Fredspris for barnas framtid

I dag er det dagen for utdelingen av Nobels fredspris. 

Dette har jeg skrevet litt om her.

Er du og dine barn engasjert i fredsprisen? Har dere snakket om årets utdeling? 

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?

Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

Rot, uperfekthetsidealet og tapet

Jeg skriver mer om rot, praktisk arbeid og de (altfor) firkantede boksene "perfekt" og "uperfekt" i dag - se her. 

I dag peker jeg på det jeg kaller "ubehaget i debatten", altså når vi hele tida skal si at "det er ikke så nøye" - så mister vi noe, til slutt er det ikke så nøye med noen ting, rett og slett fordi det er hjemme hos oss. 

Alt det egentlig viktige foregår andre steder. Familie og hjem er bare en rest.

Det er ubehagelig å tenke. Og litt ubehagelig å skrive. Det er sånt som gjør folk irriterte. For er det egentlig så nøye? Har jeg noen rett til å si hva som skal være nøye for folk? Nei, det avgjør vel hver og en av oss i egne liv. 

Men noe er vel nøye, for deg, for meg, for noen? Og hvis det bare det er som foregår utenfor hjemmets fire vegger, så er jo det en litt ubehagelig innsikt. 

Ellers foregår det mye praktisk arbeid innimellom skrivinga. Og det synes. Sporene etter praktisk arbeid krever mer praktisk arbeid. Og innimellom går det an å sitte i høstsola med en kopp te.

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Fredagstanker: "lurt" eller "rett"?

Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng - eller for eksempel handelsavtaler med - la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage - av samme grunn - siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger - i stedet for å lage og reparere dem selv - for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger - og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter - så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut - både at dette er lurt - og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene - i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse - at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er "lurt" for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er "lurt", rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er "lurt" å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon. (Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er "lurt" å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er "lurt" for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen - og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre - i våre egne små liv - eller i det politiske liv - så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.

Første mai!

Da jeg vokste opp var det alltid våronn og hagearbeid på 1. mai. Ved de mindre brukene og husene rundt omkring ble det flagget. Antagelig trakk karene også i blådress og samlet seg til markeringer. På storgårdene - som mitt eget barndomshjem - sto flaggstengene nakne, det var kjeledress og felleskjøplue og durende traktorer.

Det er ikke så rart. Hver tids ideer må forstås ut fra sine premisser. De gamle klasseskillene sto fortsatt sterkt på østlandsbygdene på 1970-tallet. Eiendomsbesitterene på bygda var jo fra gammelt av nettopp storgårdsfolket. Skillelinjene basert på forlengst forlatte motsetninger og tilbakelagte forskjeller i levekår, satt fortsatt i folks forestillinger og preget de valgene en gjorde. (Og i tillegg måtte jo våronna faktisk gjøres hvis været la til rette for det, det hendte da at såmaskina gikk på 17. mai også, - men da var flagget heist....)

Og slik var det selv i ei tid uten både husmenn eller ansatte gårdsgutter, ei tid da små søttitallskjernefamilier med nok av møkk under negla, et nedarvet forvalteransvar for jorda - og lange arbeidsdager for å dyrke og drive gamle gårder som sine egne arbeidsfolk. Selv i denne nye tida var det gamle klasseskillet så tydelig tilstede at 1. mai ikke framsto som vår dag, en dag vi kunne og skulle delta i.

I dag flagger jeg. Selvfølgelig. I dag regner jeg 1. mai som min dag, som samfunnsborger og verdensborger med nok av kampsaker på agendaen. Alle frigjørings- og rettferdighetskamper har sin berettigelse. Alle slike kamper angår oss alle. Og klassekampens kamp til alle tider har vært nettopp en slik kamp - for rettferdighet, anerkjennelse og likeverd, for å få en lønn til å leve av, rimelige arbeidsvilkår og et levelig liv. Og mest av alt for alle menneskers likeverd, at livet og mulighetene ikke skulle være bundet til uoverstigelige og medfødte klassekategorier.

Vi har andre sentrale kamper som er kjempet gjennom tidene. Kampen for at kvinner skulle være like mye verdt og ha like muligheter som menn. Kampen mot rasediskriminering, mot etnisk og religiøs diskriminering eller diskriminering basert på seksuell orientering, alder eller funksjonsnivå. Alle kampene er verdt å kjempe og ingen av dem er over. Klassekampen viste på mange måter vei for andre frigjørings- og rettferdighetskamper og gir oss sentrale lærdommer for å se og kjempe for fortsatt rettferdighet og likeverd.

Det er fortsatt klasseskiller og stor urettferdighet i verden. Mest av alt mellom oss i den rikeste kroken av verden og alle med dårligere vilkår både med hensyn til helsestell, inntektsmuligheter, utdanning og demokratiske rettigheter. Vår velstand og våre muligheter forplikter.

Uansett hvor du kommer fra og om du heiser flagget, stiller i tog eller raker i hagen, så er denne dagen din. Vi deler en kalender der noen dager er markert og gitt et innhold. Men ingen eier bestemte dager. Alle dager er for alle. Du kan alltid fylle alle disse dagene med ditt innhold, det du mener er viktig.

Uansett vil jeg hevde at rettferdighetskamp alltid angår alle. Også resten av året.

God 1. mai!! Tro på noe viktig og kjemp for det.

Fredagstanker om Kirkemøtet, meningsmangfold, religionsfrihet og debatt

Kirkemøtet denne uka måtte konkludere med at det ikke ble gjort noe vedtak om liturgi for likekjønnet ekteskap. Alle forslag ble nedstemt.

Det eneste vedtaket i saken som ble gjort, var å slå fast at denne saken ikke er kirkesplittende. Det må vel tolkes som en intensjon - mer enn som en beskrivelse. Men enighet om en intensjon er også en reell faktor, ønsket om å bevare en samling tross uenighet står sentralt. Slik kan mangfoldet av meninger, og debatten fortsette - innenfor en enhet.

Mange menige kirkemedlemmer har reagert med skuffelse. Mange har signalisert på sosiale medier at nå, nå melder de seg ut av Den norske kirke. Nå får det holde.

Dette er interessant. Jeg vet ikke hvilket omfang det har. Sosiale medier er ingen statistisk holdbar meningsmåling, de mest høyrøstede merkes godt, men er ikke nødvendigvis representative. Samtidig kan de med tydelige stemmer ha stor påvirkningskraft. Uansett er det interessant at mange som ellers er tause i kirkeanliggender, tross alt føler Den norske kirke som en så sentral instans i eget liv at medlemskap, selve symbolet for egen identifikasjon med kirken, blir et viktig anliggende ut fra nettopp denne ene saken. Antagelig er det mange små og store saker innenfor det kirkelige, som vi alle ved nærmere granskning ikke nødvendigvis identifiserer oss med. Vi tar allikevel ikke et daglig oppgjør. Men her kommer altså oppgjørene og protestene i bøtter og spann!

Jeg synes det er fantastisk at så mange blir opprørt over Kirkemøtets ikke-vedtak. At like rettigheter for homofile og heterofile er blitt så selvfølgelig for så mange av oss, at vi ikke aksepterer religiøst legitimert diskriminering lenger. Du skal ikke så mange årene tilbake før denne typen diskriminering satt langt dypere i folket enn det faktisk gjør i Kirkemøtet i dag.

For - ja - det ble ikke flertall. Men det var et svært stort mindretall som stemte for en mer likestilt ordning. Dette er nytt. Dette er et framskritt - slik vi som heier på ikke-diskrimineringen og faktisk tror at at dette er den rette veien, definerer framskritt.

Motstanderne viser til Bibelen og sin egen bibeltolkning. Det er har de full rett til. Retten til religionsfrihet er og bør være sterkt beskyttet. Selv flertallets kirke skal ikke få sin tro styrt utenfra.

For mange nordmenn er medlemskapet i Den norske kirke noe de - vi - ikke tar særlig stilling til gjennom livet. Det er der, i bakgrunnen. Vi kommer fra en sterk statskirkelig tradisjon, med et sterkt entydig budskap om kirketilhørighet, en gang med en dansk-norsk enevoldskonge som styrte via kirketukt og -plikt, med strenge begrensninger på religionsfriheten langt opp mot vår tid - og med det siste hundreårets ganske tette sammenblanding av forståelser av nasjonal og religiøs (statskirkelig) identitet.

Det er ikke så lett å skille begrepene når bakgrunnen er slik. Men - vi må allikevel: Vi er alle norske borgere, med stemmerett, ytringsfrihet og rett til å mene det vi vil. Men religionsfriheten gir oss vår individuelle frihet til å være norske og allikevel tro og tvile som vi vil.  For å ivareta den individuelle religionsfriheten skal og bør også hvert trossamfunn være relativt frisatt fra flertallsmeningene. Relativt, altså innenfor gjeldende lov og rett, naturligvis. Diskrimineringslovgivningen gjelder allment, også for trossamfunnene.

Så ja - vi har vår ytringsfrihetsbaserte rett til å være opprørt over kirkens treghet i denne saken. Vi bør si våre meninger og ytre oss i den generelle debatten, gjøre vårt for å påvirke den interne debatten i kirken. Men det er en grense for i hvilken grad den allmenne folkemeningen skal styre kirkens lære, i likhet med andre trossamfunns lære. Derfor må du være innenfor. Ikke melde deg ut. Hvis vi vil bevare en folkekirke i den folkelige betydningen av ordet - slik nå til og med Grunnloven i § 16 omtaler den som - så må vi også som folk mene noe innenfor kirka, ikke bare utenfor. Det å bevare meningsmangfoldet, selv om (eller rettere sagt fordi) det betyr uenighet og fortsatt debatt - er viktig!

Vi står på terskelen til påska. En tungt religiøst innrammet høytid - men som også er sterkt preget av egg, kyllinger, krim, noen få av oss i fjellsnø - andre (som her i huset) koser oss med vår og hagestell - og bøndene planlegger våronna. Påska er for alle. Til å fylle med ditt eget innhold. Tradisjonene, det religiøse budskapet, vårlyset, sjokoladen...  

Min visjon for folkekirka er også at den er for alle - som vil - og at de gammeltestamentlige pekefingrene for hvem som får synliggjøres i fellesskapet slutter å ha gyldighet.

God påske!

Fredagstanker: Kritikk redder verden!

Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta - fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi - eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt - eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se - så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden - rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:

• Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
• Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap

• Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) - kritikk er formålsretta for å forbedre.
• Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
• Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
• Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for - men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.

Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle - men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk. 

Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering - har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.

Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs. 

God helg.

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte - slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning - så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som "Sånn er det bare", "Det må en bare finne seg i", "I virkelighetens verden så må vi...." - eller lignende utsagn. 

For hva som "bare er sånn" - det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til - det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig - i betydningen forstått som virkelig -  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting "bare er sånn" - så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene - utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at - se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den - vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner -  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett - så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art - eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at "Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn..." Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et "sånn er det bare"-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter - nesten alltid. Miljømessig skadelig - men økonomisk gunstig - javel. Usikre sosiale konsekvenser - men sikker økonomisk gevinst - javel. Folkehelsestressgenererende - javel, men det blir høyere Bnp, så da så...

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja - og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. "Sånn er det bare." Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss - at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger - ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at "Jammen, Guri, sånn er det da bare". eller - "De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet" - så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med....). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at "sånn er det da bare" at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt - var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget - eller ønsket - om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter - og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av.... Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig - fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere - og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste - eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Lesetips til ransdebatten!

Her er dagens lesetips - inn i en aktuell debatt:

Les Trond Wingårds kronikk Et ran av mine barns tid med meg på NRK Ytring.
(Han kjenner jeg godt, kan dere tro! Fast følge i snart 14 år...)


Vi er mange som har forundret oss over den oppmerksomheten Eline Garmakers tekst fikk forrige uke. Ikke var den spesielt godt skrevet, ikke hang argumentene sammen og hun bygger på en haug med vaklende premisser. Men budskapet var tydelig og spissformuleringene var skarpe - og slikt blir det oppmerksomhet og overskrifter av.

Det som uroet meg var dermed ikke Garmakers haltende tekst, eller forsåvidt meningene hennes - folk har lov til å mene hva de vil! - men rett og slett at hun ble møtt med så mye applaus, sendetid og spalteplass rundt omkring. Tror folk virkelig på dette - for eksempel regnestykket hennes om at hun må jobbe 15 timers dag for å veie opp for at andre jobber redusert? At det er andres skyld hvis hun ikke har nok tid til sine unger? Ja, hvis det var sant, så ville det jo være grunn til litt oppstyr, men dette er jo bare diktning. Allikevel blir Garmakers resonnement tilsynelatende omfavnet av mange.

Dette snakket vi mye om her hjemme. Det er jo ikke noe nytt av vi snakker om sånt. Resonnementer omkring tidsbruk, forholdet mellom jobb og (såkalt) fritid, anerkjennelse av ulønnet arbeid, betydningen av å regne inn verdien av tilstedeværelse for barn og andre som trenger deg - selv om du taper kroner på det, forbrukskarusellen som bare ruller og ruller - alt dette er vi vant til å snakke mye om oss i mellom gjennom åra - og vi vet jo hvor vi står.

Men det å beskylde folk for å være snyltere er jo et sterkt virkemiddel. Det treffer! En kan lure på om en egentlig kan tørre å si noe. Og det er jo meningen. Treffer beskyldninger hardt nok, så kan jo folk bli tause og skamfulle nok til å gi opp å argumentere for alternative måter å tenke og leve på. Det har jeg blant annet skrevet om her.

Jeg syntes også det var nødvendig å utarbeide en tekst om hvordan valg alltid er bundet opp av ansvar. Ansvaret gjelder både i det nære, for eksempel for din egen familie og samtidig for samfunnet. Den teksten finner du her.

Men så var det Garmaker og alt det merkelige hun skrev og fikk oppmerksomhet for. "Du burde skrive en analyse av dette," oppfordret jeg kjæresten min. (For han ble jo ikke usikker og lei seg og på grensen til taus - av dette, slik jeg ble.)
Det ble en klok tekst, synes jeg.

Og noe av det jeg registrerer både i kommentarfeltet og på twitter etter publiseringen i går ettermiddag er hvor mange som uttrykker lettelse over at dette blir formulert og skrevet, at dette oppgjøret med pengetellingstankegangen blir tatt. Det var artig å oppleve i går kveld.

"Så forbannet godt skrevet at jeg stiller meg sterkt tvilende til at forfatteren er siviløkonom, men han må ha studert selve livet inngående."

"Å, hadde så lyst å svare Eline Garmaker, men visste ikkje korleis. Her er ein som klarte det glimrande; ..."

- og så raste det inn av "lettede" og takknemlige mailer til kjærestens private e-post, fra folk som hadde sporet ham opp og takket for sunn fornuft og kloke tanker. En fyr ringte midt i fotballtreninga for Gutter 8 og ville takke mannen. Han ble veldig glad da fotballtrener-skribent-mannen ringte opp igjen.

Det var nok flere enn meg som bar på den uroen.

Men les sjøl - og bli gjerne med på diskusjonen!



Takk til andre skribenter som har skrevet og bidratt reflektert i denne debatten. Her er noen andre lesetips:

To pluss tre-bloggeren som skrev
Hjemme med barn - en snylter av andres tid og penger?  - som også havnet på VG.

Karianne Gamkinn, Mammadamen, som skrev Du må selv ta ansvar for dine valg, Garmaker - på Dagsavisen Nye Meninger

Ellen Hagemanns kronikk Norsk forbruksfeminisme på Dagsavisen Nye Meninger.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.