Vevstol

Vevstol eller kort vev er en maskin eller innretning konstruert for produksjon av tekstilvev. Hovedfunksjonen for en vev er å spenne opp en renning, også kalt varp, av langsgående tråder og danne skiller slik at tverrgående innslagstråder, også kalt islettstråder eller veft, kan legges inn (veves) mellom renningstrådene. Størrelsen og kompleksiteten varierer fra små håndholdte rammer til enorme maskinelle innretninger.

Historikk

Tyrkisk kvinne i Konya arbeider i en modernisert versjon av en tradisjonell vev. Teknikken er gammel, men vevstolen er her fremstilt i stål. Her skimtes en skillestokk øverst til venstre. Motsatt skille trekkes frem med skaftstokken

Skisse av en flatvev med to skaft, overbinding med hester.

Tekstilvev er kjent fra historiske funn datert til neolittisk stenalder omkring 8. årtusen f.Kr. blant annet i Kina og Midtøsten. Veving basert på spunnede fibere f.eks av ull er først kjent fra tidlig bronsealder 3500 f.kr. I Norden er vevede tekstiler kjent fra Sverige (Gerumsmanteln) i førromersk jernalder (før år 1). I Norge var vevede stoffer i vid bruk i vikingtiden og man kunne produsere fine linstoffer med 10 tråder per cm. Vevstolene som ble brukt var oppstadgogn, med vertikal renning som ble holdt strammet med lodd av stein; slike vever er funnet ved arkeologiske utgravinger. Vevstoler med vertikal renning brukes i dag vanligst for billedvev og tepper.

Vevstoler med horisontal renning og trøer er kjent fra det gamle Egypt. I middelalderen kom vevstoler med horisontal renning og trøer i bruk i Vest-Europa, men av en annen type enn den som er kjent fra Egypt.^[1] Ved den industrielle revolusjon mot slutten av 1700-tallet i England ble det utviklet metoder for maskinell veving. I Norge ble det opprettet en rekke veverier utover 1800-tallet som i stor grad reduserte hjemmevevingen.

Virkemåte

På en moderne flatvev som på bildet, ligger renningen horisontalt. Tegningen viser her et oppsett med to skaft og trinser. Renningen består av en rekke varptråder. Disse strekkes opp på et eget stativ, en rennebom. Formålet er å lage alle renningstrådene like lange, danne likest mulig stramming og å danne ett eller to skiller. Skillet letter senere innsveiping i vevstolen Det er også viktig å opprettholde en høy grad av parallellitet i renningen, derfor blir den ombundet en rekke steder for å bibeholde parallelliteten.

Renningen kan være ensfarget eller med flere farger. Den kan være tykk ulltråd der renningen vil inngå som en tydelig del av sluttresultatet eller av tynn snor som renning til filleryer. Fra rennebommen samles renningen i en stor flette. Renningen sveipes deretter opp på varpbommen (1). Trådene trekkes over strekkbommen (2) gjennom skillepinnene (12) og hovler (3) som er trådløkker montert på skaftene (4). Nyere hovler har gjerne en liten metallring i midten som renningstråden tres gjennom. Skaftene har til formål å løfte eller senke et sett av varptråder når en trør (10). I overkant knytes skaftene opp i en overbinding. I enkle overbindiger brukes et system med hester og trinser. I overkant er skaftene knytt opp to og to i korte vippepinner - hester (5). To og to hester er knytt sammen med en kort snor og holdes oppe via en trinse. Her er vist et oppsett med bare to skaft. En har derfor her sløyfet trinse og knyttet opp hestene direkte i hovelkjeppen. Under er hvert skaft knyttet ned, enten direkte til en trøe, eller som her, til en veksel(11). Vekselen er videre knyttet ned til en trøe. Formålet med vekselen er at draget i underkant av skaftet skal komme midt på og dermed hindre skjevtrekking, særlig ved mange eller brede trøer. I en vevstol med mange skaft kan én gitt trøe være knytt opp til flere veksler slik at trøa trekker ned et antall skaft. Dette bestemt av ønsket mønster og binding i veven.

Deretter går renningstrådene gjennom en vevskje (6) med tinder, over brystbommen (7), knebommen (8) og inn på tøybommen (9). Tøybommen og varpbommen har skraller for å kunne mate fram etterhvert som ferdig tøy produseres og for å holde renningen stram. Knebommen tillater veveren å sitte med knærne inn i veven. Strekkbommen sørger for at renningen ligger flatt og i definert høyde. På renningsbommen ligger renningen løs som parallelle tråder. For å holde renningstrådene lagvis og mest mulig jevnt, sveiper en gjerne inn tykt kraftpapir og tynne trespiler. Trespiler brukes eventuelt også på tøybommen for å jevne ut ferdig tøy.

Denne veven er satt opp med to skaft og dermed to trøer. Når en trør en trøe, vil denne trekke sitt tilhørende skaft ned. Via hestene vil derved det motsatte skaftet trekkes opp og tilhørende trøe går opp. En har skapt et skille og skyttelen (13) med en spole innslagstråd (islettstråd) skyves gjennom renningen (ved pilen) mellom de varptrådene som er løftet og de som er senket. For hver tråd slås vevskjeen mot tekstilet slik at veven blir fast og jevn. Så bytter man til andre trøe slik at annenhver tråd går ned og opp, og en ny islettstråd kan skytles imellom. Man kan bruke en vevspenne for å holde bredden, da islettstrådene har en tendens til å trekke renningen sammen.

Antall skaft bestemmer hvor mange grupper av tråder som kan senkes og heves i forskjellige kombinasjoner. Dess flere skaft, dess mere komplisert mønster kan veves og vanlige vever har minst fire skaft. Når veven settes opp vil mønsteret bestemme hvilke trøer som skal trekke hvilke skaft og hvilken rekkefølge og kombinasjon av trøer som skal brukes. Sammen med forskjellige farger på islettstrådene gir dette det ønskede mønsteret. Dette er en komplisert oppgave hvis man vil ha bestemte kompliserte mønstere, men det finnes nå dataprogrammer for å lage mønstere og beregne hvordan skaft, veksler og trøer skal bindes opp. Med åtte skaft har man en teoretisk mulighet for 254 (egentlig 2⁸) antall skiller. Med trøer og trinser eller kontramarsj er det imidlertid bare et fåtall av disse man kan kontrollere. Med trinser kan det også ved enkelte kombinasjoner bli dårlig skille. Ved å utstyre vevstolen med en dragrustning kan antall anvendbare skiller økes betydelig.

Enkelte vevstoler er utstyrt med kontramarsj. Her er trinser og hester i overbindingen byttet ut med veksler. Videre er det enkelte som har anordinger slik at snorene til overknytingen ikke går ned gjennom renningen, men føres på utsiden av vevstolen ned til et ekstra sett med veklser, kontravekslene. Snorer gjennom renningen kan, ved finere stoffer, gi striper i veven.

Sidekantene av vevstoffet kalles jaren. Denne legges ofte med en enkel lerretsbinding og kan være med mindre avstand mellom renningstrådene for å være fast og slitesterk.

Forskjellige manuelle vevmetoder utføres på andre måter:

Billedvev utføres ofte ved å legge tråder og andre materialer rett mellom renningstrådene og bruke en løs vevskje.
Filleryer utføres som beskrevet over, men ved å tre inn strimlede og sammenrullede filler som islett.
Billedtepper (sk. orientalske tepper) lages ved å legge en og en farget tråd som en knute rundt to og to varptråder med løse ender på framsiden. Disse komprimeres med vevskje og teppeluggen skjæres til riktig lengde når teppet er ferdig.

Forskjellige vevstoler

Vevstoler gis mange forskjellige utseende avhengig av opphavsmann og tradisjon:

Oppstadgogn

Som beskrevet over er en oppstadgogn eller oppstadvev normalt satt opp som en ramme som står skrått mot veggen, renningen strekkes av lodd i underkant. Ofte er disse vevene utstyrt med halvskaft med hovler for lettere å hente frem mønsteret. En vever ovenfra og ned. Denne veven sparer også renningstråd fordi tøyet ofte kan veves fra ende til ende av renningen.

Moderne oppstadvev

Ofte omtales også en oppreist moderne vev som oppstadvev eller billedvev. Figuren viser en vev der en kjenner igjen de fleste elementene fra en flatvev. Veven er utstyrt med tøybom, renningsbom, brystbom, to skaft og trøer. Her veves nedenfra og opp.

Markvev

Primitiv vev der renningen er strukket mellom to rekker pinner på bakken. Ofte i kombinasjon med en grop som veveren sitter i for å komme i riktig arbeidshøyde.

Rammevev

Her er det en fast, ofte flyttbar remme med pinner eller tenner på to motstående sider der som renningen strekkes mellom. Brukes også i dag for enklere arbeider og for billedveving.

Selevev

Renningen strekkes mellom et fast objekt, for eksempel et tre og en sele eller belte som veveren har rundt seg. Egner seg for relativt smale renninger som belter, skjerf og løpere og kan lett rulles sammen og tas med.

Flatvev

Som beskrevet over under virkemåte. Finnes både i gulvmodeller med trøer og bordmodeller (bordvev) med små hendler på toppen av veven for å styre hovlene.

For hver ny renning som settes inn går det tapt en lengde varptråder som tilsvarer hele lengden fra varpebom til tøybom. Renningsarbeidet og treingen er også en av de mest kompliserte arbeidsoperasjonenene. Derfor vil man ofte velge en felles nøytral renning og veve mange arbeidsstykker på samme renning. Man kan eventuelt endre mønster ved å endre oppsett på skafter og trøer underveis.

Maskinell veving

Maskinell veving foregår opprinnelig i tilsvarende vever som flatveven, der skyttelen og hovlene styres maskinelt. I dag er slike vever normalt skyttelløse og islettråden skytes inn av et prosjektil. det er en rekke varianter som ivaretar forskjellige behov for kvalitet og mønster med opp til 6 skafter som kan veve minst 6 islett per sekund.

Jacquardvev

Opprinnelig var en «jacquardtopp» et påbygg på toppen av en ordinær flatvev. Denne løsningen ble konstruert av Joseph Marie Jacquard i 1801 og forenkler fremstillingen av komplekse mønstre som i brokade, damask og matelassé.^[2]^[3]

En Jaquardvevstol har ikke skaft. Hver enkelt renningstråd kan heves uavhengig av alle andre. Hvilke renningstråder som skal heves i et gitt skille er bestemt av et stort hullkort. For et gitt mønster har veven ett kort for hvert nye innslag. Hullkortene er sydd sammen til et langt belte og toppen skritter frem ett og ett kort for hver gang en trør på vevstolens eneste trøe.

Jacquards oppfinnelse er basert på tidligere arbeider av Basile Bouchon (1725), Jean Baptiste Falcon (1728) og Jacques Vaucanson (1740).^[4]

Jacquardvever er fortsatt i bruk, men nå i store industrivever, der hullkortene er erstattet av datastyrte systemer mens resten av toppen er som før. En kan modernisere en slik gammel maskinell topp ved bare å bytte ut selve kortleseren. Bruken av hullkort og senere bruk av disse i tidlige datamaskiner har ført til at Jacquards oppfinnelse ofte blir omtalt som begynnelsen på dataalderen. Hullkort er imidlertid bare en type statisk hukommelse. Det foregår ingen form for beregning eller beslutning. Jacquardveven gjør ikke noe annet enn knastene i en spilledåse, den gjentar det samme mønsteret om igjen og om igjen, riktignok raskt og feilfritt.

Referanser

^ Hoffmann 1991: 96.
^ Hobsbawm, Eric (2008). The Age of Revolution. London. s. 45.
^ «Fabric Glossary». Christina Lynn. Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 21. november 2008. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 4. oktober 2021.
^ Razy 1913, s. 120.

Se også

Kilder

Arild Hauge. «Tekstil». Besøkt 8. januar 2007. Historisk om tekstiler i vikingetid
«Tekstilindustrien langs Akerselva». Norsk Teknisk Museum. Arkivert fra originalen 25. mars 2007. Besøkt 8. januar 2007. Tekstilindustri og vevstol

Litteratur

Hoffmann, Marta (1958): En gruppe vevstoler på vestlandet. Noen synspunkter i diskusjonen om billedvev i Norge. Oslo.
Hoffmann, Marta: The warp-wighted loom. Studies in the history and technology of en ancient implement. Universitetsforlaget, Oslo 1974, ISBN 8200080943 ISBN 9788200080947
Hoffmann, Marta (1991). Fra fiber til tøy. Landbruksforlaget. ISBN 8252914519.
Lundell, Laila: Den store VEVBOKEN, Teknologisk forlag, Oslo 1977, ISBN 82-512-0147-0

[1] Hoffmann 1991: 96.

[2] Hobsbawm, Eric (2008). The Age of Revolution. London. s. 45.

[3] «Fabric Glossary». Christina Lynn. Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 21. november 2008. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 4. oktober 2021.

[FOOTNOTERazy1913120-4] Razy 1913, s. 120.

[1]

[2]

[3]

[4]