Valdemar Atterdag
Valdemar IV Konge av Danmark | |||
---|---|---|---|
Født | 1320 Tikøb | ||
Død | 24. oktober 1375 Gurre slott, Danmark begravet = Sorø klosterkirke | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Helvig | ||
Far | Kristoffer II av Danmark | ||
Mor | Eufemia av Pommern | ||
Søsken | Erik Christoffersen av Danmark Otto, hertug av Lolland og Estland Margrethe | ||
Barn | Kristoffer av Danmark (død 1363) Margarete Valdemarsdatter (1345-1350) Ingeborg Valdemarsdatter (1347-1370) Margrete Valdemarsdatter (1353-1412) | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Gravlagt | Sorø klosterkirke | ||
Utmerkelser | Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem | ||
Annet navn | Valdemar Atterdag | ||
Regjeringstid | 1340–1375 | ||
Våpenskjold | |||
Valdemar Atterdag (Valdemar IV) (født ca. 1320, død 24. oktober 1375 på Gurre slott ved Helsingør) var konge av Danmark 1340–1375 og far til dronning Margrethe 1. Historikeren Ellen Jørgensen (1877-1948)[1] mente tilnavnet «Atterdag» stammer fra plattysk «ter Taghe!» som betyr «hvilke dager!». Dette uttrykket stammer fra en tysk kronikør på 1600-tallet. Han legger ordene i munnen på Valdemar[2] i historien om Erland Kalv. Kalv var en av Jyllands herremenn, som deltok i flere opprør mot Valdemar, blant annet i 1350. Siden skiftet Kalv side, og forhandlet med de holstenske grevene på kongens vegne.[3]
Etter at Valdemars far Kristoffer II av Danmark måtte flykte fra Danmark i 1326, oppholdt Valdemar seg ved keiserhoffet i Sør-Tyskland, hvor han ble oppdradd til fyrste. Etter at væpneren Niels Ebbesen (1300-40)[4] den 1. april 1340 myrdet Gerhard III av Holstein (folkevisenes «kullede (dvs. skallete) greve») i Randers,[5] ble det 22. april 1340 inngått et forlik i Spandau ved Berlin. Forliket gikk ut på at Valdemar skulle være konge, og at landet nord for Limfjorden skulle tilfalle ham. Resten av Nord-Jylland fikk han mot å betale 35 000 mark sølv. Videre ble det avtalt at de tyske grevene skulle gi fra seg områdene Kalø, Horsens, Kolding og Ribe.
«Han ville ikke sove bort tiden til ingen nytte», står det i Sjællandske krønike om Valdemar Atterdag som innløste pantsatte landsdeler, utvidet og sikret krongodset, gjenopprettet rettssikkerheten og militærvesenet, sørget for handel og enda fikk tid til overs til en valfart til Jerusalem, flere pavebesøk, krigstokter og andre utenlandsopphold. «Det var i hele riket ikke tid til å spise, hvile eller sove», klaget en av hans samtidige. Men etter godt tyve års innsats hadde Valdemar overvunnet den siste motstanden, og markerte dette med danehoffet i 1360.[6]
Da Helvig, datter av hertug Erik II av Slesvig, giftet seg med Valdemar i 1340, brakte hun med seg en medgift som utgjorde en fjerdedel av Nord-Jylland.
Samlingen av riket
[rediger | rediger kilde]23. juni 1340 ble Valdemar valgt til konge på landstinget i Viborg. Han sto overfor en stor oppgave, nemlig å samle riket og betale kreditorene. Landet hadde da vært under holstensk herredømme siden 1332. I 1341 utstedte Valdemar et amnesti til alle som måtte ha forbrutt seg mot hans far eller resten av familien. I 1346 solgte han Estland, som hadde vært dansk siden 1219, til Den tyske orden for 10 000 mark sølv. Hans metoder var brutale, og der var en del tilløp til opprør. Men i løpet av 4-5 år ble også Sjælland «innløst». De katolske biskopene støttet kongen, og han la sitt hovedkvarter til Vordingborg som han gjorde til Danmarks største festning og flåtestasjon.
Da størsteparten av riket igjen var på danske hender, begynte Valdemar å involvere seg i forholdene i Nord-Tyskland. Han støttet sin svoger, markgreve Ludvig av Brandenburg – gift med Valdemars søster Margrethe – i en konflikt med en bedrager, som hevdet å være den forlengst avdøde markgreve Valdemar. Bedrageren ble imidlertid støttet av den tyske keiser. I 1349 slo Valdemar bedrageren i et slag i Nord-Tyskland. Den hjemlige begeistring over kongens innblanding i de tyske forhold var lunken. I 1351 erklærte de holstenske grevene som ennå var i Danmark, sammen med en rekke jyske stormenn krig mot Valdemar. I 1353 ble det inngått forlik, og grevene fikk lov til å beholde sine panteslott på Fyn.
I 1357 brøt det igjen ut opprør blant de jyske stormenn, blant andre drost Claus (Nicolaus) Limbeck[7] og rådgiveren marsk Palne Jonsen Munk[8] og de holstenske grevene. I 1357 vant Valdemar det avgjørende slaget ved Broberg på Fyn.
Nyere forskning tyder på at voldstedet (befestningen) Bartholm ved den fredete Urup dam[9] var åsted for slaget, og at Bartholm er datidens Borisholm.[10] Kampene ble avsluttet først i 1360 ved fredsslutning på et danehoff. Her ble også en håndfestning («Landefreden») vedtatt og kongen måtte underskrive den.
Skånemarkedet
[rediger | rediger kilde]Nå rettet Valdemar sin oppmerksomhet mot Skåne som i 1332 kom i personalunion som selvstendig part med Sverige og Norge under Magnus Smek, etter at skåningene hadde drept de tyske pantherrer foran Lund domkirke. Kong Magnus ble presset av sin sønn, Erik, som selv ville være konge, og både far og sønn ba Valdemar om hjelp. Valdemar lovet generøst dem begge sin bistand.
I 1360 lyktes han i å erobre Skåne, Blekinge og halvparten av Halland, som siden 1332 hadde vært under svenskekongen.[11] Etter erobringen av Malmö og Helsingborg var Skåne – og især det innbringende sildemarkedet – atter en del av det samlede og gjenreiste danske riket. Kongens største inntekter på den tid var avgifter fra sildemarkedene ved Falsterbo og Skanør. Hvert år i september stevnet omkring 100 000 kjøpmenn fra hele Europa til Skånemarkedet. Tønnene med sild fra Øresund ble veid av kongens menn, avgiften ble betalt, og tønnene ble rullet om bord i skipene.
Valdemar fortsatte sine erobringer da han i 1361 inntok hansabyen Visby og erobret hele Gotland (som forble dansk til 1645). Slaget ved Visby og hærtoktet rundt var usedvanlig blodig, også etter samtidens målestokk. Tusenvis av dårlig utrustede bønder ble fanget og slaktet ned utenfor Visbys murer. Her ble de begravet i massegraver med en stor del av sitt utstyr. Visby som var en av den tids rikeste byer, var særlig bebodd av tyskere, som handlet i Russland og tjente store penger. Men nå ble det for mye for forbundet av 77 nordtyske handelsbyer, Hansabyene, som erklærte krig.
I Vordingborg mottok Valdemar 77 krigserklæringer fra Hansaforbundet (gammelgermansk: Hanse = «skare», «flokk»). Som svar på dette feidebrevet laget Valdemar sitt kjente ordspill på lavtysk:
- Wo nur de Gensen nichten biten
- Hvor bare gjessene ikke biter
- nach den Hensen frage ick nick en Schiten.
- etter hansaen/hønsene spør jeg ikke en skit.[12]
Kongen satte den gylne gås på Vordingborgs Gåsetårn og uttalte: «77 høns og 77 gjess betyr intet...». (Den nåværende gåsen ble først satt opp i 1871, og i 1971 forgylt med to kilo gull.[13]) Men etter noen innledende seire endte det med et stort nederlag, hvor Valdemars eneste sønn, Christoffer, falt.
Flukten fra Danmark
[rediger | rediger kilde]I 1368 måtte Valdemar flykte fra Danmark, og i mer enn ett år oppholdt han seg ved det tyske keiserhoffet. Mens han var der, avla han også besøk hos begge pavene, både i Roma og i Avignon. I Avignon tildelte paven ham utmerkelsen Den gylne rose.[14] Valdemar fikk tillatelse til å valfarte til den hellige grav i Jerusalem og la seg slå til ridder av den hellige grav, datidens høyeste orden.
24. mai 1370 måtte Danmark underskrive en ydmykende freden i Stralsund, hvor hansabyene tok Skåne i pant, og kontroll over sildemarkedet i Skåne i 15 år. Videre fikk de rett til å godkjenne valget av Valdemars etterfølger.
Denne fredsavtalen var høydepunktet av hanseatenes maktutøvelse. Italieneren Piccolimini (senere utnevnt til pave under navnet Pius II) som reiste rundt i Tyskland på 1400-tallet, hevdet at Lübeck var så mektig en by at de skandinaviske landene var vant til å utnevne og avsette konger slik Lübeck ønsket. Her var det nok Erik av Pommern han tenkte på.[15]
I 1371 vendte Valdemar hjem til Danmark. Etter dette nederlaget konsentrerte han seg om Slesvig, som var den siste del av riket som manglet. Slesvig ble ledet av den barnløse hertug Heinrich. Valdemar overtok flere store pantelen, bl.a. Als og Sundeved. I 1375 døde Heinrich, og hans enke overlot Tønderhus til Valdemar. Det lyktes likevel ikke Valdemar å gjenforene Slesvig med Danmark.
Valdemar Atterdag døde på Gurre slott og er begravet i Sorø klosterkirke. Med ektefellen Helvig hadde han seks barn, men bare ett av dem overlevde faren, Margrethe I.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ellen Jørgensen, gravsted.dk
- ^ «Valdemar Atterdag»
- ^ Olrik, Jørgen: «Erland Kalv» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. februar 2023 fra [1]
- ^ Niels Ebbesen, danmarkshistorien.dk
- ^ «Den kullede greve», Grænseforeningen
- ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 67), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
- ^ «Claus (Nicolaus) Limbeck»
- ^ Hørby, Kai: «Palne Jonsen Munk» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. februar 2023 fra [2]
- ^ «Urup dam»
- ^ Helle Nordström: «På sporet av Valdemar Atterdag», Fyens Stiftstidende 3. november 2015
- ^ «Landefredsforordningen», danmarkshistorien.dk
- ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 481), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1963
- ^ «Gåsetårnet»
- ^ «Valdemar Atterdag», danmarkshistorien.dk
- ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 482)