Hopp til innhold

Utilitarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jeremy Bentham, den første moderne teoretiker av utilitarismen.

Utilitarismen er en moralfilosofi som argumenterer at handlinger må bedømmes ut fra deres konsekvenser (konsekvensetikk). Dens budskap kan oppsummeres som «størst mulig lykke for flest mulig». Utilitarismen sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800-tallet, og den prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en måte som tilfredsstiller empiriske krav. Utilitarismen ble grunnlagt av Jeremy Bentham og videreutviklet av John Stuart Mill, men har sine forløpere i gresk hedonisme og eudaimonisme.

Benthams opprinnelige forslag gikk ut på å bedømme handlinger ut fra om de bidro til å øke eller minke den totale lykke for alle berørte personer. Målet består i å maksimere lykken eller velværet (etter at lidelsene er trukket fra), summert over alle mennesker i et samfunn. Utilitarisme skiller seg fra egoisme ved at alles interesser likestilles.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Kinesisk Mohismen, som var viktig i De stridende staters tid, ønsket sosial og politisk orden basert på utilitaristisk etikk. Mohistisk utilitarisme fokuserte mindre på lykke, og mer på velstand og verdighet. Moderasjon var en dyd, og luksus og musikk ble ansett som ekstravaganse som ikke var til nytte for vanlige folk.[1]

Lykke og hedonisme ble diskutert av antikkens filosofer, og i middelalderen var Niccolò Machiavelli en fremtredende konsekvensetiker som hevdet at staten kunne gjøre hva som helst for å oppnå det som var best for flest. Den britiske teologene og filosofene Richard Cumberland (1631–1718) og John Gay (1699-1745) mente at lykke var alle handlingers ultimate mål, også i et evighetsperspektiv. Gay hevdet at Gud er uendelig lykkelig, og at menneskenes lykke er Guds vilje.[2] Irske Francis Hutcheson skrev i 1725 at den mest moralske handlingen er god i forhold til hvor mange mennesker en spesiell handling blir glade av. På sammen måte er en moralsk ond handling dårlig i forhold til det antall mennesker som lider.

Jeremy Bentham laget en systematisk utilitarisme, og mente at regler eller handlinger som ikke gjorde godt ikke var gode. Thomas Hobbes psykologiske egoisme, gjør det utenkelig at en person vil gi opp sin egen lykke for å oppnå mer lykke for andre. Bentham forsøkte lenge å forene egoisme og utilitarisme, men innså at mennesker også handler altruistisk til fellesskapets beste.[2] Bentham anså nytelse og smerte som målestokk for handlinger, og moralske valg burde redusere smerte og øke nytelse basert på hvor sterk følelsen er, hvor lenge den varer, hvor sikkert utfallet er, hvor nært den som føler konsekvensen er fra den som velger, om valget vil føre til mer av det samme, og hvor "ren" følelsen er i forhold til blanding av de andre kriteriene. Frihet og selvstendighet anså Bentham som positivt, men da i instrumentell forstand. Benthams syn på politikk var at en lov kan være moralsk god, men hvis konsekvensene av loven endrer seg over tid vil også den moralske kvaliteten endre seg.[2]

John Stuart Mill, som skrev boken Utilitarianism, så opp til Bentham, men var kritisk til Benthams hedonisme og kvantitative tilnærming til nytte. Mill mente at nytte har en kvalitativ side. Sanslig nytelse, som vi har felles med dyr, skiller seg fra intellektuell tilfredsstillelse, som Mill anså som dypere og bedre. Mill mente at å velge rett og gjøre godt i seg selv gjør en lykkelig, og at alle egentlig ønsker at flest mulig er lykkelige, og slik bidrar til alles felles nytte. Samvittighet ble vektlagt av Mill for å regulere våre valg, og vår rettferdighetssans kan gi oss en impulsiv lyst til å straffe andre. Mill mener at bare vår evne til å se fellesskapets nytte lar oss trekke moralske og intelligente beslutninger.[2]

Henry Sidgwick (1838-1900) mente at utilitarisme kunne bidra med moralske prinsipper i konflikter mellom f.eks. rettferdighet og sannhet. Sidgwick mente at vurderingen av hva som er best for flest er så kompleks at ikke alle var i stand til å gjøre gode utilitaristiske valg. Sidgwick førte til debatt om hvorvidt vurderingen av hva folk burde gjøre og hva de faktisk gjør må tas hensyn til når en lager lover. Sidgwick pekte også på hvordan befolkningsvekst kan føre til at det som er best for flest akkurat nå kan føre til dårligere tider fremover, og at utilitarismen også må se fremover.[2]

Former for utilitarisme

[rediger | rediger kilde]

George Edward Moore (1873-1958) forkastet hedonistisk utilitarisme og mente at det var flere verdier som burde maksimeres. Moore satte opp et tankeeksperiment der han forestilte seg en vakker verden og en stygg verden, begge uten mennesker. Moore mente at den vakre verdenen var bedre, for selv om det ikke var noen mennesker der til å se den, så har det vakre en iboende positiv egenskap som bør maksimeres. Moores utilitarisme kalles ofte ideell utilitarisme.

Karl Popper mente at "maksimal nytte" burde byttes med "minimal smerte" ettersom å maksimere lykke vil være både umulig og føre til politisk totalitarisme. Ninian Smart omtalte dette som negativ utilitarisme.

Robert Merrihew Adams (1937-) laserte motiv-utilitarisme, der det å velge seg noen individuelle mål og styre mot disse, sannsynligvis vil gi et bedre resultat enn om man vurdere nytten av hvert enkelt valg.

Preferanse utilitarisme ble lansert av John Harsanyi i 1977, og assosieres ofte med Richard Mervyn Hare og Peter Singer. Harsanyi hevdet at hedonistisk utilitarisme var basert på utdatert psykologi, og at det er feil at mennesker i hovedsak er motivert av å øke velværet og redusere smerten. Han forkastet også ideell utilitarisme fordi menneskets mål heller ikke er styrt av våre tanker om iboende verdi. Folk gjør, ifølge Harsanyi, irrasjonelle valg, og det må skilles mellom preferanser vi ser og "ekte preferanser". Det er de "ekte preferansene" vi ville foretrekke å følge dersom vi hadde all relevant informasjon og trakk rett konklusjon. Preferanse utilitarisme ønsker å tilfredsstille disse "ekte" valgene.

Kritikk og motkritikk

[rediger | rediger kilde]

Kritikere har påpekt en rekke vanskeligheter med utilitaristiske posisjoner:

  • Det er ikke trivielt hvilke følelser som skal betraktes som relevante for velvære.
  • Det er ikke trivielt hvordan velvære og lidelse skal veies opp mot hverandre.
  • Maksimering av lykke kan tenkes å bli oppnådd ved å bryte aksepterte moralske normer.
  • Enkeltmennsker eller bestemte samfunnsgrupper kan få det verre, når det bare fokuseres på den totale lykkemengden i samfunnet.
  • Det er ikke entydig hva som er best for flest, og man kan ikke vite hva konsekvensen blir når valget skal tas.

Ulike varianter av utilitarismen har forsøkt å imøtegå noen av disse kritikkpunktene. Her kan man nevne den såkalte negative utilitarismen og skillet mellom akt- og regelutilitarisme. Også John Rawlsrettferdighetsteori kan ses på som en videreutvikling av utilitaristiske posisjoner.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]