Hopp til innhold

Urfolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aino-folket er et jeger-, sanker- og fiskerfolk som tidligere bodde i store deler av det nordlige Japan og områdene i nærheten. I dag lever den etniske gruppa som en minoritet på Hokkaido. De fleste betrakter dem som urbefolkninga i området, selv om myndighetene i Japan ikke anerkjenner det.

Urfolk, urbefolkning og urinnvånere (etter tysk Ureinwohner, «gamle eller opprinnelige beboere eller innbyggere»). På norsk har ordet to nesten sammenfallende betydninger: Som i den originale betydningen og som et politisk begrep overfor enkelte grupper av minoritetsbefolkning. I Norge er samene den eneste folkegruppen som er anerkjent som urfolk i politisk forstand. [1] I Sverige er det stilt krav fra kvenene om at de også skal få urfolkstatus. [2]

Juridiske definisjoner

[rediger | rediger kilde]
Samer i tradisjonelle drakter, ca. 1890. Samer er eneste gruppe med juridisk urfolkstatus i Norge

Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert juridisk definisjon av urfolk, men ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater[3], som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1:

a) «stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;»

eller:

b) «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Betegnelsen urfolk passer til omkring 360 millioner mennesker som lever i rundt 70 land. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en felles kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den majoritetsbefolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, selv om dette ikke alltid er tilfelle. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.

Bakgrunn for definisjonen

[rediger | rediger kilde]

I 1982 ble den såkalte FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger etablert.[4] Denne etableringen var delvis et resultat av konklusjonene og anbefalingene til FNs spesialrapportør som arbeidet med problemstillinger knyttet til diskrimineringen av urfolk, Jose Martinez Cobo. Cobo overleverte i 1983 rapporten «En studie av problemene knyttet til diskriminering mot opprinnelige befolkninger» (Study of the Problem of Discrimination Against Indigenous Populations) til FNs menneskerettskomité.[5] Rapporten inneholdt blant annet en arbeidsdefinisjon av begrepet «urfolk»:[6]

Urfolk er de nålevende etterkommere etter folk som helt eller delvis bodde i sitt nåværende område eller land på den tid folk med en annen kultur eller etnisk opphav kom til området fra en annen del av verden, overvant dem (ved erobring, bosetting eller på andre måter) og derved redusert dem til en ikke-dominerende undersåtter under en koloni; og som i dag lever mer etter sin spesielle sosiale, økonomiske eller kulturelle vaner og tradisjoner enn i tradisjonene og institusjonene til det landet de nå er del av, der statens struktur i hovedsak er basert på nasjonale, sosiale og kulturelle trekk fra den dominerende kulturen.[note 1]

Rapporten har senere dannet grunnlaget for bestemmelsene i FNs erklæring om urfolksrettigheter. Særlig viktig ble Cobo-rapportens utredning rundt definisjon av urfolksbegrepet, som man mente burde inneholdt både objektive og subjektive (identitet) kriterier for definisjonen. Imidlertid har rapporten den svakhet at den primært er rettet mot urbefolkning under det tidligere britiske imperiet, og derved definerer urfolk på grunnlag av okkupasjon av europeiske kolonimakter. Selv om dette gjelder mange av verdens urfolk, er dette ikke relevante kriterier for urbefolkning i Europa, der minoritets- og majoritetsbefolkningen har levd side om side i hundrevis eller noen ganger tusenvis av år. Dette er blant annet tilfelle i Norge, der samer og nordmenn har bodd side om side så langt tilbake det finnes kilder.[7] Cobos rapport har derfor blitt videreutviklet i forbindelse med kriteriene knyttet til det norske samemanntallet, og for urfolksdefinisjonen i ILO-konvensjon nr. 169.

På bakgrunn av Cobos rapport, har blant andre Erica-Irene Daes' definisjon av aboriginer (Australias urbefolkning) fra 1997 dannet utgangspunkt for en moderne definisjoner av hvem som er «urfolk»:[8][9]

  • Etterkommere etter folkegrupper som bebodde gruppens tradisjonelle bosettingsområde fra før senere befolkninger eller statsdannelse
  • Opplevd individuell identitet og gruppeidentitet kulturelt fellesskap
  • Felles kultur, verdier og normer som skiller dem fra andre folk eller folkegrupper

og:

  • Opplevelse av undertrykkelse, marginalisering, fordrivelse, ekskludering eller diskriminering, uavhengig om disse forhold vedvarer eller ikke

Utviklingen av urfolksrettighetene

[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har urfolk over hele verden vært utsatt for overgrep og undertrykkelse fra majoritetsbefolkningen og myndighetene i de statene de bebor. I tiden før 1950-tallet hersket et menneskesyn hvor urfolk ble ansett som primitive folkeslag og som ville ha best av å bli assimilert inn i de rådende folkegrupper og kulturer i nasjonalstatene.[bør utdypes] Etterhvert som dette menneskesynet endret seg, oppstod behovet for å sikre urfolkene grunnleggende rettigheter og beskyttelse mot overgrep og undertrykkelse.[trenger referanse]

ILO-konvensjon nr. 107

[rediger | rediger kilde]

Den første internasjonale avtalen som anerkjente urfolks grunnleggende rettigheter var ILO-konvensjon nr. 107.[10] Svakheten med den første urfolks-konvensjonen var at den ikke klart tok avstand fra nasjonalstatenes assimileringspolitikk. Dette ble i økende grad klart etter hvert som FN begynte å arbeide med urfolkserklæringen, og antallet urfolksdeltagere økte på de internasjonale møtene. Videre ble det etter hvert klart at prinsippene i konvensjon nr. 107, som er sterkt preget av målsettingen om å assimilere urfolk, ikke lenger var i samsvar med menneskerettighetene og nyere politikk i forhold til urfolk.[trenger referanse]

Mange urfolk i verden er fremdeles ekskludert fra det storsamfunnet de lever i og er ikke sjelden fratatt grunnleggende rettigheter som likeverdige medlemmer av nasjonalstaten de lever i. De kjennetegnes allikevel av et ønske om å sikre og utvikle sine tradisjonelle områder og å videreføre deres etniske identitet og kultur til kommende generasjoner.[klargjør] Den individuelle identiteten som medlem av et urfolk og urfolkets aksept av den enkelte som medlem, er grunnleggende for et urfolks fellesskapsfølelse. Deres eksistens som folk er knyttet til deres mulighet til å påvirke deres egen skjebne og framtid, og til å leve i tråd med sin egen kultur, egne sosiale institusjoner og rettsoppfatninger.[trenger referanse]

ILO konvensjon nr. 169

[rediger | rediger kilde]

ILO konvensjon nr. 169 er en vidtgående og omfattende folkerettslig bindende konvensjon, som utelukkende omfatter urfolks og stammefolks rettigheter. Den berører flere aspekter ved urfolks liv, som for eksempel tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og åndelige verdier. Konvensjonen krever imidlertid ratifikasjon av nasjonalstaten for at konvensjonen skal være juridisk bindende for nasjonalstatens og materialiseres som rettigheter for urfolk. FNs erklæring om urfolks rettigheter har en annen status, og har overnasjonal gyldighet i tråd med øvrige erklæringer fra FN.[11]

Relaterte statusbegrep

[rediger | rediger kilde]

Det finnes andre minoritetsgrupper i Norge som ikke har status som urfolk ettersom innvandringen av disse gruppene har skjedd i historisk tid, etter innvandring av nordmenn og samer. Disse kan ikke få urfolkstatus etter ILO-konvensjonene der bosetting i det aktuelle område må ha skjedd før majoritetsbefolkningen. Disse gruppene kan imidlertid får status som «nasjonale minoriteter», som også gir en grad av juridisk rett til billighetserstatning for diskriminering, beskyttelse mot videre diskriminering og rett til å bli hørt i politisk prosesser som angår dem. De har dog ikke rett til hevd på bestemte geografiske områder ut over den retten som tilfaller andre av landets borgere.[12] Fem grupper er anerkjent som nasjonale minoriteter av norske myndigheter: jødene, kvenene, skogfinner, tatere/romani og sigøynere/rom.[13] Samene er den eneste gruppen som er anerkjent som urfolk av norske myndigheter.[14]

Folkeslag

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ I originalspråk lyder Cobos definisjon: Indigenous populations are composed of the existing descendants of the peoples who inhabited the present territory of a country wholly or partially at the time when persons of a different culture or ethnic origin arrived there from other parts of the world, overcame them, by conquest, settlement or other means, reduced them to a non-dominant or colonial condition; who today live more in conformity with their particular social, economic and cultural customs and traditions than with the institutions of the country of which they now form part, under a state structure which incorporates mainly national, social and cultural characteristics of other segments of the population which are predominant.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kommunal- og moderniseringsdepartementet (3. november 2014). «Hvem er urfolk?». Regjeringen.no. Besøkt 6. april 2015. 
  2. ^ Larsen, D.R. (30. juli 2009). «Kvener er ikke noe urfolk». NRK Sápmi. Besøkt 6. april 2015. 
  3. ^ ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, Regjeringen.no, 1990/2007
  4. ^ «The Working Group on Indigenous Populations». IWGIA. Arkivert fra originalen 2. mai 2016. Besøkt 8. mai 2016. 
  5. ^ Study of the Problem of Discrimination Against Indigenous Populations, UNPFIL, 1983
  6. ^ Who are the indigenous peoples? A working definition, IWGIA, International Work Group for Indigenous Affairs Arkivert 3. mars 2011 hos Wayback Machine.
  7. ^ Olsen, Lars Ivar Hansen og Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750 (Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. utg.). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-19672-8. 
  8. ^ Working Group on Indigenous Populations, Working Paper on the concept of «indigenous people», Erica-Irene Daes, Australian Indigenous Law Reporter, 1997
  9. ^ Entrepreneurship as social change: a third movements in entrepreneurship book, Chris Steyaert og Daniel Hjorth, Google Books, 2006
  10. ^ C107 Convention concerning the Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countrie, ILO, 1957
  11. ^ ILO-konvensjon nr. 107 og nr. 169 om urfolks rettigheter Arkivert 18. mai 2011 hos Wayback Machine., Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter
  12. ^ «Tiltak og arbeid frå styresmaktene». Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet. 8. desember 2000. Besøkt 7. november 2012. 
  13. ^ Nasjonale minoriteter, Regjeringen, no
  14. ^ Norgeshistorie.no, Hanne Hagtvedt Vik, «Da samene ble Norges urfolk». Hentet 5. jan. 2017.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Urfolk&oldid=23970482»