Turisttog

Turisttog er et hjuldrevet vogntog trukket av en traktorliknende trekkvogn ment for transport av turister og besøkende på sightseeingturer i byer eller parker. Det kan også betegnes som minitog eller tivolitog. Betegnelsen «turisttog» brukes også om jernbanetog for turistfrakt som på Raumabanen og Flåmsbanen. Turisttoget eller minitoget som et vegkjøretøy består av trekkvognen med en eller flere tilkoblede vogner ment for passasjerer som forlystelsesreiser blant annet i byområder, parker og fornøyelsessteder, men også til sightseeing i attraktive omgivelser som Bergen sentrum i Norge.

Liknende vogntog på det samme prinsippet brukes for transport av gods eller bagasje på korte distanser på for eksempel fabrikkanlegg eller lufthavner.

Betegnelsene

Den norske betegnelsen «turisttog» går ut på bruksområde ettersom disse kjøretøyene i Norge ofte er ment for turisttransport. Størrelsen og utseendet førte også til betegnelsen «minitog». I utlandet er forskjellige betegnelser tatt i bruk, i Nord-Amerika er betegnelsene trackless train, tram og parking lot tram kjent omkring disse kjøretøyene, som i Europa er betegnet som land train, road train, Tschu-Tschu train og Dotto train. De to siste betegnelsesordene i Europa, Tshu-Tschu og Dotto kom fra degenerert varemerker hos produsenter. I Frankrike har man betegnelsen petit-train som oversettes til «minitog» om sesongbestemte turisttog.

Historie

Etter at de første fornøyelsesparkene ble åpnet på midten av 1800-tallet skulle det melde seg et voksende problem etter hvert som flere og flere attraksjoner konsentreres innenfor et lukket område, og dermed måtte man ha egnet transport for å tilbakelegge store avstander for de besøkende. Ett av de første kjente turisttogene ble bygd av ingeniør Rolle B. Fageol for Verdensutstillingen i San Francisco i 1915. Det besto av et bilkjøretøy og flere trinnløse vogner hvor passasjerer satt på langsgående sittebenker. Biltoget het Fadgl Auto Train. I 1917 ble kjøretøyet som for ettertiden er omtalt som «verdens første skinneløs tog», bygget av Henry O. McGee Manufacturing Company, Indianapolis som et attraksjonskjøretøy blant annet for Metro-Goldwin Pictures. Vogntoget, som ble kalt Metro-Goldwyn-Mayer Trackless Train (MGM), besto av trekkvognen med bensinmotor med forkledning som et stort damplokomotiv og en Pullman-passasjervogn satt på gummihjul. Det vakte oppsikt overalt, og ble sendt ut på en verdensreise i 1925-1928. Busstoget var vanlig fra før, så forkledte vogntog vant ikke terreng. Men som fornøyelseskjøretøy var minitoget fortreffelig, selv om det ble solgt for opphugging ved krigsutbruddet.^[1]

Etterkrigskjøretøyer som de berømte jeeper så gjenbruk etter krigens slutt i 1945, og jeepen var brukt som basis for turisttog i både fornøyelsesparker og parker, noen ganger ved å ha en åpen tilhengervogn etter seg. Andre ganger med to til tre vogner etter seg. Det var dessuten ikke uvanlig å utsette innkjøpte jeeper for meget omfattende forkledning eller ombygging. Et eksempel var jeep-toget fra Deibler Trackless Trains i Manhattan med strømlinjede chassis inspirert av et diesellokomotiv.^[2] Et annet eksempel var bygd for å likne meget sterkt på et vanlig lokomotivtrukket tog.^[3] Jeepene var populære som trekkvogn for de mange turisttogene i amerikanske parker og attraksjonsområder i etterkrigstiden, blant annet med etterlikninger av Conestoga Wagon hestevogner som tilhengervogner på White Springs ved Suwannee River. De ble populært kalt «Jeep Trains»^[4]

Fadgl Auto Train i San Francisco, 1915
Minitog som «World´s First Trackless Train» fra MGM i New York, 1932
Tysk turisttog/biltog i Bundesgartenschau, Stuttgart, 1961
«Petermännchen», Barkas B100 biltog/turisttog i Markt, Schwerin

Teknologi

Et turisttog består normalt av et traktorlikende kjøretøy som fungerer som et lokomotiv ved å trekke flere vogner etter seg som et jernbanetog eller vogntog. Trekkvognen kan ha forbrenningsmotor eller elektrisk motor. Som et fornøyelseskjøretøy ønsket man assosiasjoner med jernbanen, så det typiske turisttoget kan ha en forkledning basert på et damplokomotiv for trekkvognen og dekorasjon i muntre farger for tilhengervognene. Det er ment for å gjøre dem attraktive for passasjerer som enten er barn eller foreldre med barn. Noen av produsentene bygde også skinnegående miniatyrtog og baserte dermed sine turisttog på disse miniatyrtogene i egne produksjon.

Vognene har som regel plass til mellom 6 og 40 personer, og kan være med eller uten tak, ha åpne eller lukkede sider og komfortnivået kan variere fra det helt enkle til de meste komfortable med polstrede sitteseter. I land med varmt klima er det vanlig for turisttoget å ha åpne sider, med et tak eller en markise som minimumsbeskyttelse mot regn og som solskygge under den varme solen. For å hindre at folk stiger av eller på under kjøringen vil det normalt være dører som kan låses eller sperrekjeder satt på plass av personellet. Ettersom vognene og trekkvognen skal være så lett som mulig med avfjæring, er forkledningen enten av fiberglass eller aluminium.^[5]

Som et vegkjøretøy er traktorkjøretøyet rattstyrt av sjåføren med bakakselen som drivakslingen for motoren. Vognene styres ved hjelp av koblingene, som kan ha støtdempere for å håndtere effekten av akselerasjon eller oppbremsing. Enkelte tog med få vogner eller med en samlet kort lengde kan ha vogner hvor den forreste akselen er styrbar.^[6] Lengre eller større tog vil ha firehjulsstyring med bruk av flerleddmekanisme. Sjåføren trenger ikke å passe på de bakre vognene i toget ettersom vognene vil følge etter i det samme sporet under dreining ved hjelp av firehjulsstyringen.^[5] Dette er med på å produsere inntrykket av et tog som kjører på skinner, for mange falt det naturlig å bruke ordet «tog» om vogntoget.

Ikke alle turisttogene har forkledning, blant annet i Strasbourg hvor det er et moderne utseende på trekkvognen og tilhengervognene, som er utstyrt med elektrisk motor. Noen ganger var vanlige vogntog for bagasjefrakt fra lufthavnene brukt som turisttog med få endringer. Trekkvogner basert på ordinære bilkjøretøyer var brukt som del av turisttoget, blant annet for parkkjøring som i Greenwich Park, London. I 2013 ble en Landrover-bil med elektrisk drift brukt som trekkvogn for et minitog i Cornwall.

Noen av turisttogene hadde en spesiell konstruksjon som den japanske Hino Ranger-lastebilen som var ombygd til en trekkvogn i semitrailerkonfigurasjon med en tilhengervogn og dermed er en semitrailerbuss. Bussoperatøren Nishi Tokyo Bus i Tokyo hadde flere semitrailerbusser som egentlig var forstørrede turisttog for populære turistlinjer gjennom den japanske hovedstaden. Andre operatører valgte den samme løsningen som i Yosemite National Park i California, hvor en umodifisert trekkvogn med hybridmotor trekker en semitilhenger med passasjerene etter seg.

Ikke alle tilhengervognene hadde to hjulganger, noen ganger var vogner med kun en hjulgang med to hjul og en aksling tatt i bruk.^[7]

Benyttelse

Som navnet turisttog antyder, brukes disse vogntogene som transportmidler for turister til kjøring på offentlige gater og veier. Her benyttes disse ofte som offentlig transport mellom museer og andre severdigheter i et sentralt område enten hele året eller i en del av dette året. Ofte er turen en attraksjon i seg selv, idet den tilbyr sightseeing nedover en interessant rute utenom sin funksjon som transportmiddel. Avhengig av forholdene kan turisttoget kjøres på gågater i byer som den sveitsiske byen Gruyères.^[8]

I mer lukkede områder som tivolier, fornøyelsesparker og lignende er turisttogene, som også kan betegnes som tivolitog, tilgjengelig for folk som kan få en tur rundt på området, og kan også fungerer som en forlystelse i seg selv. Som et praktisk transportmiddel er turisttogene/tivolitogene populært for turister/besøkende som trenger å bevege seg over et større område eller fra fjerntliggende parkeringsplasser til inngangen, blant annet i de velbesøkte Disneyland-fornøyelsesparkene. I flere temaparker hvor det ikke er bevegelsesfrihet, som i områder med ting fra filmopptak som vises fram for de besøkende og annet, blir turisttogene benyttet til gjenvisingsturene.

I den danske fornøyelsesparken Tivoli i København er tivolitogenes forkledning basert på gatesporvogner som tidligere ble benyttet av De kjøbenhavnske Sporvej (KS) som fra 1919 til 1972 hadde eneansvaret for den københavnske sporveien. Disse er bensindrevede vogner som består av et trekkekjøretøy med sittebenker og en tilhengervogn av forskjellig design. Forbildene for disse tivolitogene er serien 305-314 fra 1911, de såkalte «Engelhardt-vogner» med design produsert av arkitekturen Knud V. Engelhardt. Disse vognene var populære som en del av det daglige bylivet i København fram til retireringen i 1972, ettersom de var enkle å modifisere. Tilhengervognene er også inspirert av tilhengervognene fra KS, disse av serie 1110-1184 fra årene 1901-09 som åpne sommervogner. Alle vognene har skilter med «Linie 8», københavnernes yndlingslinje mellom Brønshøj og Christianshavn.^[9]

Mindre minitog ment for barn finnes som regel i større kjøpesentre som fornøyelseslek for barna mens foreldre og pårørende shopper. På engelsk har disse minitogene betegnelsen mall train.^[10] Ofte er disse minitogene batteridrevet med mye mindre motorytelse enn for et vanlig turisttog.