Hopp til innhold

Telemarkskjøring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Telemarkskjøring, skjærende svinger.
Karakteristisk telemarksposisjon; her med skjærende svinger.

Telemarkskjøring er en skiteknikk for å nedkjøring i bratt og snødekket terreng. Denne teknikken karakteriseres ved at skiene er festet til skistøvelen kun ved tåen og har løs hæl ofte med bruk av tåbinging av type rottefella. Dette tillater stor bevegelighet, og er tydelig i den karakteristiske telemarksstilen med lavt tyngdepunkt, mellomrom mellom skistøvlene i fartsetningen, og tydelig bøy i begge knær.[1][2] Til telemarkskjøring brukes det vanligvis bredere ski enn langrenn, for eksempel allsidige såkalte fjellski 54-65 millimeter brede. Bindinger av typen NNN-BC (new nordic norm back country) brukes til lett telemarkskjøring, men regnes som noe for spinkelt til hardere bruk. Telemarksteknikk regnes som særlig effektiv svingteknikk i løs snø.[3]

Telemark ble gjort kjent med Sondre Norheim. Det skal ha vært Norheim som laget ski med innsving og han imponerte med sin lette og elegante kjøring i bratt terreng.[3] Norheim laget nye bindinger som gjorde det lettere å få til telemarkssving.[2] Fritz Huitfeldts bok fra 1908 beskriver telemarkssving illustrert med fotografier av Anders Beer Wilse.[4] Telemarkssvingen var opprinnelig først og fremst en teknikk for å stanse og ble etterhvert utviklet til en teknikk med flere svinger etter hverandre i en rytmisk serie. Ved parallellsving (også kalt kristianiasving) holdes skiene parallelt gjennom hele svingen og er et alternativ til telemarkssving; i alpine grener brukes særlig parallellsving.[5][6][7]

Telemarksteknikken var lenge lite brukt og delvis glemt. Skientusiaster i Aspen, Colorado, på 1970-tallet tok i bruk teknikken i løssnøen utenfor opptråkkede bakker og medvirket da til at teknikken kom på moten.[3][2]

Telemark har siden introduksjonen av plaststøvler og carvingski på 1990-tallet hatt en tydelig økning i popularitet.[trenger referanse] Fra å ha blitt brukt mest utenfor preparerte løyper, er telemark på grunn av modernisering av utstyret nå vanlig også i skitrekk. Selv om telemarksutstyr i utgangspunktet har løs hæl, utformes nyere utstyr gjerne med "gåfunksjon". Dette er en mekanisk innretning som kobler vekk mesteparten av motstand i bindingen, og gjør det lettere å bevege foten for eksempel i lange motbakker og på toppturer.

Norge har utøvere i verdenstoppen både på herre- og kvinnesiden.[trenger referanse]

Teknikk

[rediger | rediger kilde]

I hovedsak finnes det to typer svinger, felles for både alpin- og telemarkskjøring:

  • Skrensende svinger
  • Skjærende svinger

Skrensende svinger er vanlig ved lavere hastigheter, og innebærer at skien til en viss grad vinkles/tverrstilles i fartsretningen. Ved å legge trykk på ytterskien vil utøveren innlede svingen, og bytter deretter til en ny sving ved gradvis å reise seg opp, bytte fotstilling, og deretter sette økt trykk på den nye ytterskien. Trykket på ytterski er viktig, og må justeres etter egne ferdigheter samt snøunderlagets fasthet. Løssnøkjøring krever gjerne en noe annen vektfordeling enn ved kjøring i preparerte løyper. Her vil rytme/timing og stavisett (eng: "pole plant") være viktig.

Spor etter skjærende svinger.

Skjærende svinger kan utføres ved høyere hastigheter, og krever at skiutstyret er utformet med innsving (carving). Svingen utføres ved at begge ski vinkles mot underlaget, og skiene vil føye seg etter trykket fra skiløperen og bøye seg slik at en sving dannes av profilet som skien gjør mot bakken. I motsetning til skrensende svinger, vil skjærende svinger si at skisporet til skiløperen blir to parallelle linjer.

For en nybegynner vil skrensende svinger være det første som læres, og som er det letteste å utføre. Skjærende svinger krever trygghet til høyere hastigheter, samt en godt innøvd posisjon.

Stabilitetsplattform.

Posisjonen over skiene er viktig for trykkfordeling og stabilitet. Dette gjelder for både skrensende og skjærende svinger, selv om en noe mer oppreist stilling er vanlig i områder med lavere intensitet. I tillegg er det også fordelaktig å ha en viss avstand mellom skiene, slik at en stabil plattform oppnås; dette er gunstig for å parere uventede støt eller gjøre hurtige unnamanøvre i bakken.

På ytterskien skal skistøvelen stå flatt på skien, og gir bakgrunn for nettopp den foroverlente posisjonen. Derimot må tåpartiet på bakstøvelen bøyes, som ved ordinær langrennsteknikk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sprek. no#: Universitetsforl. 1999. ISBN 8200450880. 
  2. ^ a b c Kleppen, Halvor (1986). På telemarkski. Oslo: Samlaget. ISBN 8252127789. 
  3. ^ a b c Norske fjellboka. Boksenteret. 1995. ISBN 8276830846. 
  4. ^ Huitfeldt, Fritz (1908). Skiløbning. Kristiania: Jacob Dybwad. 
  5. ^ Skiløping. Oslo: Teknologisk forl. 1983. ISBN 8251202272. 
  6. ^ Flemmen, Asbjørn (1980). Ski og skøyter. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200271447. 
  7. ^ Alpin skisport. Oslo: Teknologisk forl. 1980. ISBN 8251201942. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Telemarkskjøring&oldid=23912578»