Tarquinius Priscus

Lucius Tarquinius Priscus, kunstnerisk avbildning fra 1500-tallet, utgitt av Guillaume Rouillé

Tarquinius Priscus, eller Tarquinius den eldre, var ifølge romersk tradisjon den femte kongen av Roma, i den mytiske kongetiden. Han etterfulgte Ancus Marcius som konge, og skal ifølge tradisjonen ha regjert fra 616–578 f.Kr.

Ifølge overleveringene var han sønn av Demaratos, en velstående gresk utvandrer som slo seg ned i etruskerbyen Tarquinia og giftet seg med en lokal etruskisk kvinne. Priscus, som selv var etrusker, søkte lykken i Roma på den ambisiøse kona Tanaquils oppfordring, da han selv ikke var av en fornem etruskisk slekt og følgelig ikke hadde store muligheter til politisk karriere i Etruria.

Tarquinius regjering skal ha inneholdt historien om auguren Attus Navius, og andre mytiske hendelser. Han skal også ha bygget Cloaca maxima – i tillegg til andre bygg – iverksatt byggingen av Jupitertemplet på Kapitolhøyden, og skal ha lagt grunnlaget for det som senere kom til å bli veddeløpsbanen Circus Maximus; han skal og ha stiftet festlekene kjent som ludi Romani.

Han skal ha blitt etterfulgt av svigersønnen Servius Tullius, og skal ha vært far eller bestefar til Romas syvende og siste konge, Tarquinius Superbus.

Historie

Tidlig liv og vei til kongemakten

Tarquinius og ørnen

Tarquinius skal, ifølge Livius, opprinnelig ha hett Lucumo. Han skal ha vært sønn av Demaratos, en velstående gresk utvandrer som slo seg ned i etruskerbyen Tarquinia og giftet seg med en lokal etruskisk kvinne. Livius hevder at Demaratos var fra Korint, og skal ha slått seg ned i Tarquinia i Etruria etter en revolusjon. Videre sier han at Demaratos skal ha fått to barn, Lucumo og Arruns; Arruns skal ha gått bort før sin far, men etter å ha gjort sin kone gravid. Demaratos skal så ha dødd kort tid etter Arruns, og skal ikke ha visst om svigerdatterens graviditet; følgelig sto Lucumo igjen alene om arven, og Arruns' sønn fikk tilnavnet Egerius. Tarquinius giftet seg inn i en fornem etruskisk ætt, da kona Tanaquil var etterkommer til en av de mest fornemme etruskiske familier; den nå svært velstående Tarquinius' ambisjoner skal ha blitt stimulert av hans kone. Tanaquil blir hos Livius fremstilt som en som gjorde alt hun kunne for at mannen skulle komme i posisjon – en karrierebevisst renkesmed. Livius forteller at Tanaquil ikke tålte å se sin mann bli sett ned på på grunn av at han var sønn av en flyktning og innvandrer; hun så mot Roma, en ny og innvandringsvennlig by, en by der eliten var nyutsprungen og i utvikling, og ervervelsen av overklassestatus var avhengig av personlige kvaliteter. Tanaquil hadde fått med seg at utlendinger kunne nå helt til kongemakten i Roma, og hun hadde kjennskap til sabineren Tatius, til Numa Pompilius som ble kalt fra Cures, og til kongen Ancus Marcius, som selv var av sabinerætt gjennom sin mor – alle konger av Rom. Med dette fikk hun overtalt mannen, og sammen flyttet de til Roma.

Livius forteller at de hadde kommet så langt som til Janushøyden da en svevende ørn elegant stupte ned og tok av Lucumos hatt, sirklet rundt vognen og lagde høye rop, for deretter å ha plassert hatten tilbake på Lucumos hode, og flydd bort. Livius sier at det ble sagt at Tanaquil, som lik etruskere flest var ekspert i å tolke guddommelige jærtegn, var henrykt over gudenes forvarsel. Hun kastet armene rundt sin ektemann og ba ham søke en majestetisk skjebne, da ørnens opptreden hadde vært av så stor betydning for guddommen som sendte den. Ørnens handling skal ha representert at gudene løftet en hodepryd plassert på hodet av menneskehender, for å erstatte det med en gave fra himmelen.

Vel i Roma begynte paret å bruke sin rikdom til å erverve venner og støttespillere, alt del av et spill for komme i posisjon. Lucumo kunngjorde sitt nye navn til å være Tarquinius Priscus. Han fikk innpass hos kong Ancus, og ble hans barns formyndere, samt venn av kongen. Ved Ancus' bortgang ble Tarquinius valgt til Romas nye konge, til Ancus' barns forargelse. Livius forteller her at Tarquinius fikk sendt den avdøde kongens snart myndige barn ut på jakt da valget skulle avholdes. Etter å ha holdt en tale der han blant annet fremmet plebeiernes interesser ble han valgt.

Regjering

Tarquinius skal ha vært en dyktig konge i krig, og beseiret en rekke latinere- og sabinere. Han skal ifølge Livius først ha hærtatt latinerbyen Appiola, og fra her skal han ha brakt med seg store verdimengder.

I en av krigene mot sabinerne skal kongen ha ønsket å utvide antallet romerske rytteravdelinger. Auguren Attus Navius, en som tolket fuglenes bevegelser for gudenes velvilje, skal ha fortalt Tarquinius at ingen nye forandringer kunne gjøres i kavaleriet før man henvendte seg til fuglenes bevegelser, og så om gudene var velvillige til forslaget. Tarquinius, forarget og i hastverk, skal hånlig ha sendt utfordringen tilbake og bedt Attus Navius konferere med gudene om det Tarquinius selv hadde i tankene var mulig å gjennomføre. Navius skal ha vendt tilbake og bekreftet det, hvorpå Tarquinius hånlig skal ha røpet at han hadde tenkt på å dele en slipestein med en barberkniv, og ba følgelig auguren bevise at dette var mulig. Tradisjonen forteller at Navius overrasket alle ved å klare det, og at ingen fra den tid av turte å ignorere tegn fra gudene. Livius forteller at Attus fikk en bronsestatue på Comitium, til venstre for senatsbygget, med hodet dekket, og den delte slipesteinen skal ha blitt plassert der så alle fremtidige generasjoner kunne se. Alle viktige statsanliggende skal da ha fått så høy status at ingenting, verken i krig eller fred, skal ha blitt gjort uten deres støtte; curieforsamlingen, centurieforsamlingen, og de viktigste statsanliggende skal da ha blitt stanset eller oppløst ved det minste dårlige tegn fra auspisiene. Ifølge Livius skal uansett Tarquinius, som ikke turte å gå mot auspisiene, ha løst problemet ved å øke antallet ryttere i hver avdeling i stedet for å øke antallet avdelinger.

Tarquinius blir gitt æren for å ha konstruert Cloaca maxima, og andre bygg. I en tradisjon tilskrives han konstrueringen av templet til Jupiter på Kapitolhøyden, et storstilt tempel i etruskisk stil.) Han skal etter å ha sluttet fred med naboene ha bygget ut byens infrastruktur, med avløpskanaler og drenering, og forbedret byens forsvar med befestningsarbeider. Han skal ifølge Livius ha arrangert seiersleker etter erobringen av Appiola. Til lekene hentet han etruskiske hester til veddeløp, og etruskiske boksere, og disse festlekene, kjent som ludi Romani, ble del av den årlige romerske festkalenderen.

Angående politiske anliggende skal Tarquinius ha økt antall senatorer med hundre, som senere ble kjent som «de mindre slekter»s senatorer, og som skal ha vært lojale overfor kongen.

Død

I Tarquinius' regjering ble den unge Servius Tullius velkjent og kraftig populær i byen, etter å ha vært utsatt for flere heldige varsler. Han ble kongens svigersønn, og lå an til å bli kongens arvtaker. Den forrige kongen Ancus Marcius' etterkommere likte det derimot dårlig at Tullius lå an til å nå kongsmakten; de mente det var vanærende for deres slekt at kongsmakten ble gitt til innvandrere og til og med «slaver», da det ennå fantes levende etterkommere av kong Ancius. Etterkommerne til Ancius' fikk arrangert en krangel mellom to gjetere, og det ble kalt på kongen for å løse uenigheten. I dette øyeblikk skal en av gjeterne ha slått kongen i hodet med en øks.

Kongens kone, Tanaquil, fikk derimot ordnet det slik nyheten om kongens død ikke ble kjent, men heller at han kun var skadet. Hun skal ha ordnet det slik at Servius Tullius fikk midlertidig overta kongsmakten, og slik viste han sin dugelighet som konge før nyheten om kongens død ble offentlig kjent.

Etterkommere

Ifølge tradisjonen hadde Tarquinius Priscus to barn eller barnebarn, Lucius og Arruns. Lucius ble etter et kupp Romas siste konge, under navnet Tarquinius Superbus.

Moderne tolking

Noen moderne historikere argumenterer for at tarquinerne, alle av etruskisk opphav, representerer at i en periode ble kontrollert av etruskiske overherrer, og følgelig representerer kastingen av monarkiet og republikkens fødsel en utdrivelse av disse etruskerne. Det faktum at det ikke nevnes noe slik i tradisjonen og at man ikke anser at en dominerende etruskisk kultur inntok Roma taler derimot imot denne teorien.

Litteratur

• Iddeng, Jon W.: Romerrikets historie - republikkens vekst og fall. Dreyers forlag, Oslo 2014. ISBN 978-82-8265-112-7