Stjernespill

Epifania, midttablået av Hieronymus Bosch’ (tredelte altertavle) fra cirka 1510, som måler 138 x 72 cm. Pradomuseet.

Stjernespill eller stjernesang er en folkelig dramatisering av fødselsunderet, knyttet til fortellingen om de tre vise menn eller tre hellige konger, de tre stjernetyderne («magerne»), som fulgte etter Betlehemsstjernen inntil de til sist endte opp i stallen hvor Jesus var født.

Det folkelige opptoget fant gjerne sted i romjulsdagene mellom 3. juledag (27. desember) og helligtrekongersdag eller epifania (6. januar). Opptoget gikk fra dør til dør og ba om å få komme inn og fremføre stjernespillet. Til gjengjeld mottok de litt penger rundt omkring i hjemmene, og ble også traktert med kaker, vin og punsj. Vederlaget kunne noen ganger utarte til tigging, eller til planmessig inntektsbringende virksomhet.

Historikk

Officium stellae, «stjernespillet», gikk inn i rekken av kirkespill, slik som noli me tangere fra 1100-tallet og «Jesu nedstigning i helvete». Stjernespillet handler om de tre vise menns besøk hos Herodes og drapene på småguttene i Betlehem. I den scenen som ble kalt «profet-prosesjonen», inngikk flere av profetene som forutsa Messias' komme, deriblant - som en anakronisme - romeren Vergil. Ikke minst opptrådte Bileam på sitt snakkende esel, et rent eventyrmotiv fra Fjerde Mosebok. Denne fabel-lignende episoden var muligvis et lån fra narrefesten som i middelalderen også fant sted i julen - en rest av romernes saturnalie-fest - der unge klerker moret seg med å ta et esel med seg inn i kirkene. Liturgiske dramaer som stjernespillet, «profet-prosesjonen» og noli me tangere ble fremført på latin og spilt av kirkens folk; kvinnenes roller ble spilt av korgutter. For geistligheten var kirkespill, slik som stjernespillet, en visualisering av det bibelske mysterium. Med deltakelse fra menighetene ble stjernespillet etter hvert så omfattende at det måtte flyttes utendørs på kirkegårdene. Etter hvert ble det også fremført ute på gater og på torg.

Det eneste stedet i Bibelen som omtaler de vise menn, er Matteusevangeliet (Mt. 2,1–18), men det står ingenting om at det var tre av dem. Origenes (ca. 185-~254) mente de måtte ha vært tre fordi Jesus mottok tre gaver. Det er imidlertid først i legendariene at navnene Kaspar, Melkior og Baltasar dukker opp. Utover disse tre kunne antallet deltakere i stjernespillet variere. De mest sentrale medspillere var Josef med tømmermannsbile, jomfru Maria med en dukke (Jesusbarnet) og - som nok en anakronisme - Judas med pungen - det var hans oppgave å samle inn penger og gaver etter forestillingen. Herodes var nødvendig dersom forfølgelses- og kampscenene skulle vises. Hyrder og engler kunne det også være noen av. I moderne tid, hvor det kun synges, og tiggingen og dramaet har kommet i bakgrunnen, er det gjerne bare de tre vise menn som opptrer.

Tiggedager

I middelalderen ble mysteriespillet oppført i kirkelig regi. Med innføringen av protestantismen i nordeuropeiske land tapte katedralskolene sine inntektskilder, fordi kongemakten og statsapparatet utnyttet den nye lære til å tilrane seg tidligere kirkegods og landeiendommer. Katedralskoleelevene grep derfor til stjernespillet for å skaffe seg sårt tiltrengte ekstrainntekter. Paradoksalt nok fikk dermed en skikk som må betegnes som typisk katolsk, sterkere fotfeste etter reformasjonen. I langt større grad enn på de øvrige tiggedagene (Mortensaften 11. november, og Gregorsdagen 12. mars, og opptoget med «brudepikene») ga stjernespillet midt i julefeiringa en kjærkommen anledning til å skaffe ekstra inntekter.

Stjerneguttenes historie i Norge

Katedralskolene

De hellige tre kongers hyllest ved stallen, malt av Giotto di Bondone.

I Norge finnes skikken første gang omtalt av biskop Absalon Pederssøn Beyer i Bergen. Ifølge et dagboksnotat for 6. januar 1563 hadde han vært til gjestebud hos presten Mats Skytte. Beyer forteller om arrangementet at: «Der hadde han diskantene og Davidsdegnene, og ga nok vin og øl, og hadde spillemannen Karl harpere, hvilken òg lekte på sin skalmeie. Der kom og julevakten inn, og finge [fikk] nok.» Vi hører ikke mer om diskantene og Davids degner, men dette var naturligvis disiplene ved Bergen katedralskole, som gjennom sin opptreden skaffet seg penger til mat og klær på helligtrekongersdagen. De første stjerneguttsangene i Danmark-Norge ble trykt i 1642.

Jens Bircherod (1658-1708) som var biskop i Aalborg stift, er mest kjent for sine 51 dagbøker, men i sitt skrift fra 1688, Palæstra antiquaria («Antikvarisk fekteskole»), diskuterer han gamle nordiske juleskikker, og om stjernespillet noterte han i sin dagbok: «Der jeg om aftenen fik de komedianter at se, hvilke gik om med stjernen, og iblandt dem de hvitklædte personer, som skulde repræsentere de hellige tre konger, lot jeg mig i min simplicité indbilde, at samme var komne fra Østerland.»

I Nord-Europa oppnådde katedralskoleelevene å få enerett på å gå med stjerne. Dermed kom det til stridigheter da de bergenske skreddersvennene i 1609 våget seg inn på katedralskoleelevenes enemerker ved å kle seg ut som stjernegutter og fremføre stjernespillet. Skreddersvennene ble belønnet med en klekkelig bot for overtredelsen.

Pietismens inntog

Som følge av dekreter og krav om å utvise julefred, og en voksende pietistisk, ble det nedfelt forbud mot slike opptok i Christian Vs Norske Lov av 1687, innskjerpet i Christian VIs forordninger mot brudd på julefreden av 1735. Dette gjenspeiles i Ludvig Holbergs énaktskomedie Jule-Stue (1724): Skremt av et rykte om en kalv som skulle være født med damekyse på hodet og broderier rundt føttene, kommer husverten på den tanke at han bør avlyse årets julemoro, noe datteren Pernille ikke kan godta, ettersom hun nærer håp om et romantisk møte med en av gjestene under dekke av blindebukk, lek og annen moro. Stjernespill var mer alvorlig, men utover 1600-tallet mistet katedralskolene sin enerett, og dermed oppstod rundt 1650 «stjernelaug» som overtok skikken. Som laugsvesenet forsvant, ble disse prosesjonene etter hvert mer oppfattet som utidig tigging og ren blasfemi, som da sogneprest J.B. Flottmann i Nykirken i desember 1826 skrev at stjerneguttene hadde sunget fra Thomas Kingos salme «Al den ganske Christenhed», noe som i hans øyne medførte at «Religiusiteten snarere herved taber end vinder, idet...Religionen fremstilles som en Farce.» Videre mente han at den inntekten dette skaffet barna, ble sølt bort på fordervelige innkjøp.

Utbredelse og distribusjon

Etter at stjerneguttene i århundrer utelukkende var knyttet til katedralskolene (i Oslo (Kristiania), Stavanger, Bergen og Trondheim), har det, trolig så sent som på 1800-tallet, skjedd en kulturspredning også til andre byer og småsteder langs kysten – like fra Halden til Vadsø. Vi finner således beretninger om stjernespill i Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Oslo, Drammen, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Risør, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Stavanger, Bergen, Ålesund, Kristiansund, Trondheim, Tromsø, Hammerfest, Vardø og Vadsø, men stjernespillet har også vært praktisert i andre kystnære strøk og på enkelte øysamfunn, så som Vigra, Giske, Valderøy og Ekkerøy. De eneste stedene vi kan snakke om en ubrutt tradisjon, like opp i vår egen tid, er i Grimstad og på øyene Vigra, Giske og Valderøy på Sunnmøre. I Bergen skjedde en utvikling, der stjerne-følget helt til 1840-tallet bestod av jomfru Maria: en pukkelrygget Josef utstyrt med øks, stivt bein, vrengt trøye og trekantet generalhatt av papir; Jesusbarnet; de tre konger og Judas. I løpet av 1840-tallet forsvant Maria, og på 1860-tallet også Jesusbarnet. På 1870-tallet var bare Josef, krybben og de tre vise menn tilbake. I januar 1827 innskjerpet stiftsamtmann Christian Magnus Falsen forbudet. Julius Fredrik Olsen som var politimester fra 1893, gjorde det samme.

I nyere tid har det mange steder skjedd en revitalisering ved at barnehager og skolesangkor gjenoppliver den opprinnelige ideen med stjernespillet, å iscenesette Jesu fødsel i stallen med vismennenes besøk. De komiske opptrinnene: Josef som verger den nyfødte med tømmermannsbila, men blir medgjørlig når han hører vismennene bringer gaver, og tiggerfunksjonen når Judas samler inn penger, er imidlertid fjernet. I Ålesund skjedde en slik revitalisering av stjernespillet allerede på 1920-tallet, da IOGTs barnelosje, Haabets Hær, gjorde stjernespillet til en årlig foreteelse. I dag gjennomføres spillet mest som en kuriositet ved at eldre medlemmer av IOGT i Ålesund kler seg ut og fremfører spillet.^{[trenger referanse]}

I Norden har stjernespillet ellers vært utbredt både i Danmark, Finland og hele kyststripa rundt, fra sørvest i Sverige til nordøst i Norge. Selv om det var en typisk urban tradisjon, finnes det også spredte belegg for stjernespill i mer landlige strøk rundt Vänern og i enkelte innlandsbygder i Norge. Edvardsen omtaler i boka Stjernespill og stjernesang i Norge (1993), etter grundig gjennomgang av kildetilfanget fra universitetet i Oslo og Norsk folkemuseums avisklipp, bygdebøker og nasjonalarkivet Norsk folkeminnesamling, steder som Rømskog, Eidskog, Vestfoldbygdene Sem, Hof og Lardal, Porsgrunn, Egersund, Sogndal og Lyngen.

En mann som var stjernegutt utenfor Grimstad rundt år 1880, fortalte at stjernen hadde levende lys og hadde innfelt kråkesølv. Følget gikk fra hus til hus og spurte om stjernen fikk komme inn, og oftest var svaret ja. Så sang de, med første vers: «God aften her inne – både mann og kvinne – vi ønsker eder alle en gledelig nyttårsfest – at Jesus vår Frelser måtte være eders gjest.» For dette ble de oftest budt en fattigmannsbakkels, eller kanskje en skilling eller halvskilling. En stjernesang som ble brukt i Grimstad, var slik:

God aften herinne, så mange som vi finne, husbonder, matmødre, værer glade i sinne.

Sankte Stefan han satte sine fugler på vannet, da så han en stjerne i Østerlandet.

Den stjerne, den stjerne, den betyder visst Kristus, den jødernes konge, den Gud og mann.

Herodes han så av vinduet ud og spurte de vise, hvor de skulle hen.

De sagde de skulle til Betlehemstaden og hilse den Herre som der var født.

Se Judas med pungen, se pungen den er tom. Gode venner, kjære venner, piller pungen vel full.

Takksigels’, takksigels’ for sådan en gave. Ja sådan en gave må blive belønnet.

Så tar vi til vår hatt, så sier vi god natt og ønsker eder alle en gledelig nyttårsfest».

Erindringslitteraturen derfra gir fine barndomsminner om stjerneguttenes besøk i hjemmet; men utover 1800-tallet kom politiet i langt sterkere grad til å følge opp forbudet mot stjernespill. Stjernegutt-opptoget viste seg for siste gang i Christianias gater i 1869, da gutter fra Christiania Opfostringshus («Waisenhuset») gikk gjennom gatene og sang på helligtrekongersaften for å skaffe midler til hjemmet. I Bergen holdt skikken seg 1800-tallet til ende.

Aktørene og stjernen

Etter legendariene var det først på 500-tallet at de tre vise menn ble navngitt som Kaspar, Melkior og Baltasar. Melkior ble ofte omtalt som «den morianske kongen» og hadde derfor sotet seg svart i ansiktet. Alle tre gikk i store skjorter eller draperte lakener, med trekantede papirhatter på hodet. De spisse hattene skulle minne om magernes hodeplagg i det gamle Babylon. Josef var utstyrt med tømmermannsbile, jomfru Maria med en dukke (Jesusbarnet) og Judas med pungen til innsamling av penger og gaver fra tilskuerne.

Stjerna ble som regel nylaget for hvert år. Selve skjelettet i stjerna er utført av lister, gjerne i det harde treverket fra frukttrær, og montert på et langt skaft, med en holder for alt fra ett til tre talglys. På dette rammeverket var det klistret transparent oljepapir eller såkalt karduspapir. Det var viktig hele tiden å dreie rundt på stjerna, slik at papiret ikke ble så varmt at det tok fyr.

Det revitaliserte stjernespillets uttrykksformer i moderne tid

Norge

I 1900-tallets siste tiår ble skikken gjenoppvekket i noen barnehager, i kirker og på skoler, for det meste kun som underholdning for foreldrene i forbindelse med juleavslutning, uten at det tigges om penger.

I 1924 prøvde Bergen Offentlige Biblioteks barneavdeling å revitalisere spillet ved å få en gammel stjernegutt til å utferdige en ny stjerne. I Oslo synes skikken å ha gjenoppstått spontant, uten tegn til noen spesiell arrangør, og ikke bare mottatt med glede. I siste halvdel av 1920-årene dukket det nemlig opp flere leserinnlegg i avisene som protesterte mot at hovedstadens barn hadde tatt opp igjen tiggeriet ved å vandre gatelangs med stjerna. Folkedansinstruktør Klara Semb beklaget derimot forbudet og motstanden mot skikken: «Hadde ik[k]je polit[i]et kome med forbod mot «aa gaa med stjerna» – av di dei meinte det var ei form for tigging – so hadde visselig stjerna vandra fraa hus til hus den dag i dag i myrkje julenetter – straala og bore bod.»

Grimstad kalles ennå «stjerneguttenes hovedstad».

Som innslag i Luciafeiringen synes stjerneguttene i bakgrunnen. Her fotografert i en svensk kirke.

Svenske stjärngossar og Staffan stalledräng

I Sverige har stjerneguttene tradisjonelt stått sterk, men heller ikke her har skikken kunnet holdes i hevd for den moderne tid. I den grad skikken kan sies å holde stand er det kun som del av andre opptog i forbindelse med jul.

Stjernespillet var også i Sverige opprinnelig knyttet til trettendedagen, den dagen de tre vise menn angivelig ga Jesusbarnet gull, røkelse og myrra, men allerede tidlig på 1800-tallet var elementer av stjernespillet plukket opp av Staffansgosserna, som innslag i deres ridning andre juledag, 26. desember. Omvendt fremgår det også av eldre kilder at de svenske stjerneguttene pleide de å fremføre middelalderballaden Staffansvisan (TSB B 8) i løpet av stjernespillet. Legendevisa følger legenden slik Johannes av Hildesheim berettet den i 1370 om martyren Stefanus som var stallgutt hos kong Herodes, og den første som tolket Betlehemsstjernen slik at en ny konge var født. Herodes trodde ham ikke og sa: «Det du sier, er like sant som at den stekte hanen her på bordet blir levende.» I samme øyeblikk våknet angivelig hanen på fatet og gol. Selv de norske stjerneguttene synger legendevisa med et stort forråd av svesismer i teksten.

At tradisjonene rundt Staffansridningen og stjärngossarna ble sammenblandet, har nok også med de gamle bestemmelsene for julefred å gjøre. Etter middelalderlovene varte nemlig julefreden fra tomedag, 21. desember, til tyvendedag jul. Andredagen ble helligholdt like til i år 1770, etterfulgt av Staffansskeidet, som innledet den offentlige del av julefeiringa ved at gårdsguttene red til nabogrenda for gi hestene vann og drikke seg selv fulle i lystig lag. På samme måte sto St. Knut Lavards dag, 7. januar, i overgangsritenes tegn. Ordspråket for dagen lyder: «Knut jager jula ut».^{[trenger referanse]}

Trettondagens afton 1988 skjedde det imidlertid en kjempemønstring av stjernegutter i Göteborg. Noen egentlig revitalisering var det ikke, for de omkring 150 deltakerne var alle medlemmer i Göteborg Domkyrkas Gosskör, som på denne måten benyttet anledningen til å holde en friluftskonsert i januar dette året. De hadde høye kjeglehatter med påklistrete gullstjerner, og Göteborgs-posten kunne melde at: «Tillsammans med föräldrar och syskon kunde deltagarna i fackeltåget räknas till åtminstone 400 personer.»

I nyere svensk tradisjon inngår «stjerneguttene» som baktropp til det populære Lucia-opptoget ved feiringen 13. desember. At skikken med stjernespillet nærmest har opphørt i Sverige, skyldes for en stor del at trettendedagen har mistet sin betydning, samtidig som de øvrige minnedagene av ulike grunner har fått en mer dominant plass.

Når stjerneguttene ble hentet inn i Luciafeiringen, var det for å inkludere guttene i skikken. I dag finnes både stjärnfe och -gossar, og det er i det hele tatt svært lite fokus på manns- og kvinneroller i Lucia-opptoget; i og med at samfunnet kjønnsnøytraliseres, opptrer etter hvert både kvinnelige stjärngossar og mannlige Lucior og tärnor.

Finske stjernegutter (tiernapojat]) i Uleåborg (Oulu), 1919.

Finske tiernapojat

Det finske stjernespillet synes fremdeles å ha bevart sin tradisjonelle form. Forestillingen starter med at det bankes på døra. Når det åpnes, spør Kaspar (Knihti), med sylindrisk hatt, om stjerna får komme inn. Så stemmer de opp med en julesang idet de entrer stua. Den svarte kongen, Melkior (Murjaani), og Kaspar bærer begge sverd, mens Baltasar (Mänkki), med konisk hatt, bærer stjerna og er ubevæpnet. Det er Baltasar som slår fast at Jesus må være den kongen de søker, før de gir fra seg gavene. Samtidig er også kong Herodes, med krone på hodet, på vei til Betlehem for å drepe Jesus, som han frykter er den nye kongen. I duellen som oppstår, synes kong Herodes å ha en langt viktigere rolle i de finske fremførelsene enn andre steder.^{[trenger referanse]}

Polske kolędy, kolędnicy og jaselka

Danske Berlingske Tidende opplyste i 1962 at stjerneguttene (kolędnicy) fremdeles levde i beste velgående i Polen, for gutter gikk i 1962 fortsatt fra hjem til hjem og sang de gamle sangene, ledsaget av julespill med krybber og marionettdukker. De oppførte julespillet jaselka. En stor papirstjerne med et tent stearinlys på en stang var også julesymbol. Julesangen (kolęda) og stjernespillet bærer i seg en blanding av tradisjonell polsk folkepoesi og gammelmodige juleskikker, samt elementer fra eldre slavisk folketro.

Når det gjelder mange av de øvrige tidligere østblokklandene, synes stjernespillet, like til omveltningene i 1989, nærmest å ha fristet en undergrunnstilværelse. Vi har ikke sikre etterretninger om hvordan skikken har holdt seg i selve Russland, men alt tyder på at stjerneguttradisjonens skjulte, pseudo-kristelige (folkelig religiøse) tilværelse i sovjettiden har virket mer konserverende på tradisjonen enn det som ellers er normalt under mer omskiftelige, dynamiske og påvirkelige forhold. Det var i tsartiden vanlig at stjerneguttene framførte julesanger ved dørene, og at de til gjengjeld mottok gaver i form av penger og fødevarer.

Romania: Xylografi av stjernegutter i Bucureștis gater på 1840-tallet. Tegnet av După M. Doussault.

Slovenia

I Slovenia går stjerneguttene rundt rett etter nyttår. Det teatrale opptrinn er spekket med komiske innslag. En scene går ut på at tre av gjeterne legger seg ned og snorksover på gulvet. Til øredøvende leven fra perkusjoner våkner de temmelig forfjamset og uforstående opp, midt på den historiske skueplass. Det narraktige i at de som intetanende statister kastes inn i en begivenhet så stor at den leder til en ny tidsregning, blir behørig poengtert! Seansen blir så avsluttet med lutter dans og glede, der også tilhørerne får ta aktivt del i lystighetene.

De slovenske stjerneguttene er utstyrt med en rekke musikkinstrumenter, som sekkepipe, lur, fløyte, fele, trompet, bjelle, tromme og gongong, hvilket ikke synes å være vanlig andre steder. Derimot er vernemerket som aktørene etterlater seg et alminnelig trekk i katolske land: «Etter at kongane har fått takk og teke imot gåvor, kliv Baltasar upp og skriv over inngangsdøri med krit: K+M+B+ og det nye årstalet. Det er eit vitnemål um at det har vore jul der i huset, og bokstavane skal stå over døri som eit fredsteikn til den siste dagen i året.»

Tyske Krippen-, Sternsinger- und Dreikönigsspiele

Stjernesangerne mottatt av forbundspresident Karl Carstens i Bonn 1. desember 1982. På plakaten står det: Dreikönigssingen 1983 AMANI. Damit Kinder heute leben können.

Foto: Reinck, Bundesarchiv, B 145 Bild-FD64527-0021

For stjernespillets utbredelse var begivenheten i Berlin første juledag 1589 av stor betydning, da små prinser og prinsesser for første gang fikk oppføre julespillet på det kurfyrstelige slott. Det var nemlig blitt viden kjent i de tyske stater at en rik borger i Tyrol, herr Moser, noen år tidligere hadde laget et stort panorama med berg, daler og palmer i sitt hus, og at han for å sette det hele i stand også hadde gått til anskaffelse av en masse tilbehør innført fra Italia. Tablået viste hyrdenes hjorder og svevende engler. Det var mose på gulvet, og inne i berghulen en krybbe med Josef, Maria og Jesusbarnet. Herr Moser innbød byens ungdommer for at de også skulle få forståelse for hendelsene i Betlehem. Herr Mosers tilstelninger var årvisse og så spektakulære at de ble viden berømt.^{[trenger referanse]}

I Tyskland begynner de framførelsen av stjernesangen (Sterndreherlied «Stjernedreier-sang») allerede i adventstida og fortsetter til 6. januar. De hellige tre konger banker på døra og oppholder vertskapet med å fortelle hvor de kommer fra og hvor de skal reise, og da er det om å gjøre for kong Herodes å snike seg inn bak husfolket. Så snart han klarer dette, stikker han frekt hodet frem og ber kameratene om at de endelig må ta inn hos ham før de begir seg videre til Betlehem. De tre vise menn avslår med en strofe, som i en eldre oversettelse lyder:

Ak nei, ak nei, vi drage maa,

det lille barn vi tænker paa,
det lille barn, den herre Gud,
som alting skabt har paa sit bud.

Hans Bernhoft Klæboe

Derpå vender de seg til vertskapet og ber om almisse fra husets barn. I den tyske tradisjonen har også figurer som tilhører andre forestillingskretser omkring julefeiringen, men som på merkelig vis har dukket opp i stjernespillet. Således var det ikke noe uvanlig syn å se den gaveutdelende Knecht («knekt») Ruprecht knele ned sammen med de hellige tre konger ved Jesu krybbe.

I Tyskland og Østerrike ble det midt på 1900-tallet vanlig at det offentlige sto for arrangementet. Her blir det helst samlet inn gaver til ulike ideelle formål - i 2004 mottok den tyske stjernespillkomiteen Den westfalske fredspris for innsatsen^{[trenger referanse]} - gjerne til fattige og vanskeligstilte barn, eller til utviklingsprosjekter i den tredje verden.^{[trenger referanse]}

Stjernesangerne i de respektive områder deltar gjerne ved høytidelige seremonier, der de -som i den ovennevnte slovenske beskrivelsen - etterlot seg velsignelsen C + M + B, innskrevet i det aktuelle årstallet med kritt på døra. For 2008 ville skrivemåten (i Tyskland og Sveits) være 20*C+M+B+08. Stjerna står for Bethlehemsstjerna, mens de tre kryssene symboliserer treenigheten. I Østerrike og Sydtyrol finner en annen skrivemåte, 20-C+M+B-08, men gjerne med et utvidet kors over bokstaven M som et ekstra velsignende ikon.

Velsignelsesformelen eller bønnen skrives med kritt på inngangsdøra. Denne er fra byen Regen i Bayerischer Wald.

I tillegg eksisterer det flere regionale forskjeller og en rekke tradisjonelle skrivemåter med to, tre eller fire kors. Lykke- eller velsignelsesformelen tilhører kirkens sakramenter.

Enkelte tidlige, folkloristiske fortolkninger har feilaktig utlagt bokstavene C, M og B som tre vise menns initialer, men betydningen skal være en forkortet latinsk frase: Christus mansionem benedicat (= «Kristus velsigne dette hus»). Disse tidligere demoniske verneformler i dag omgjort til velsignelsesformler til vern av huset og dets beboere.^{[trenger referanse]}

Stjernespillet er også i Tyskland organisert for å hjelpe barn. Gjennom Aktion Dreikönigssingen («Aksjon trekongerssang»), som er verdens største hjelpeorganisasjon for barn,^{[trenger referanse]} kan barna selv bidra til å hjelpe andre barn. Dette har foregått årlig siden 2003. Ved det første stjernespillet i offentlighetens regi, i 1959, deltok stjernesangere fra 100 menigheter. Siden 1961 har de samlet inn 90 000 DM for Forbundet av tysk-katolsk ungdom (BDKJ). I 2005 var 12743 menigheter med cirka 500 000 barn og 80 000 voksne hjelpere i aksjon, som skaffet omtrent 47 millioner euro, noe som til da var ny rekord for hva innsamlingsaksjonene har oppnådd.^{[trenger referanse]}

Stjernespill i Østerrike (2011).

Østerrike

I Østerrike begynner en å gå med stjerna på første nyttårsdag om aftenen, og de fortsetter med opptogene like til trettendedagen. Birgith Grimsmo, som har undersøkt tradisjonen i de tyskspråklige alperegionene, Østerrike, Sveits, Liechtenstein og Sør-Tyrol, skriver at det foruten drei Könige vom Morgenland («tre konger fra morgenlandet») kunne være om lag ett dusin mennesker med i prosesjonen. I landsbyen Ettal opptrådte det gjerne en messingblåserkvartett av to trompetere, en tenor og en tuba, mens resten av følget deltok i sangkoret. Et viktig innslag i programmet var den årlige visitten til stedets kloster for å synge sammen med et samlet konvent. Østerrikske stjernefolk er alle godt voksne. Her praktiseres ikke skikken med å gå på husbesøk, men den åttekantete stjerna er opplyst under selve gatevandringen, og mellom stjernesangene blir det ropt: «A guats neis Jahr!»

Inntektene av stjernespillet går til den katolske kirkens hjelpearbeid. Et poeng med den vandrende stjerna er at mange flere får bivåne opptoget og dermed får sjansen til å gi kollekt. Dette kan samtidig sees på som en måte å innpasse tradisjonen til storbyer som Innsbruck og Salzburgs travle handlegatemønster, der private hjem er blitt vanskeligere tilgjengelige med calling-anlegg og kikkhull. Den slovenske salesianerpateren Janez Rovan er en av grunnleggerne av den moderne stjernesangen i Østerrike. Etter forslag fra den daværende pater i Globasnitz i Jauntal (Kärnten) ble i 1946 ideen om helligtrekongersangen for de trengende lansert. I Wien gikk embetsmannen Franz Pollheimer i 1946/47 god for stjernesangtradisjonen i hovedstaden. Inntil i 1955 samlet de inn penger til gjenoppbyggingen av Stefansdomen.^{[trenger referanse]}

Helligtrekongerspillet har siden 1954 blitt oppført i regi av den katolske ungdomsforeningen. Omregnet til dagens mynt ble det ved årsskiftet 1954/55 samlet inn 3 080 euro. Siden 1955 har innsamlingen kun gått til sosiale formål, som på forhånd har vært bestemt av misjonshøyskolens arbeidsfellesskap (MIVA = Missions-Verkehrs-Arbeitsgemeinschaft). 50 år senere skaffet 90 000 østerrikske stjernesangere penger til mer enn 600 prosjekter i utlandet, mens det i 2005 ble samlet inn 15,43 millioner euro. I Østerrike er helligtrekongerspillet årets desidert største hjelpeaksjon.

Sveits

I Sveits ble stjernesangen gjeninnført i 1989 og har siden dette blitt opprettholdt av misjonsforeningene. Bidrag går til solidaritetsfondet «Barn hjelper barn» (= Kinder helfen Kindern) og et årlig skiftende prosjekt for barnemisjonsarbeidet.

Italia med Sydtyrol

I Italia hører vi om festen for juleheksen Befana, trolig en forvansket latinisering av det greske epifaneia (επιφανεια = «åpenbaring»). Feiringen foregår på helligtrekongersaften når barnas skytshelgen, sankt Nikolaus, kommer ned gjennom skorsteinen for å gi snille barn gaver, mens slemme barn trues med at de skal få små poser med aske i.

Samme kveld hevner italienerne seg på Herodes, som ville ta livet av Jesusbarnet. I 1887 fortelles at det bæres ilder av Herodes rundt på lange stenger, mens det blåses i horn for å spotte ham. Opptrinnet skjer under øredøvende ståk og larm, og hele julehøytida til ende står kristuskrybber med pyntebånd godt synlig på bytorget.

I Sydtyrol er helligtrekongerspillet til den katolske ungdomsorganisasjonen samorganisert med Bolzano-Brixenmisjonen. Gjennom donasjonene er det blitt gitt støtte til kirkelige prosjekter i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Øst-Europa og Oseania.

Engelske Starboys

Engelsk presteskap arrangerte et prangende flott stjernespill for deltakerne under det store kirkemøtet i Konstanz i Sveits 1414-18. Forestillingen fant sted i jula 1417. Alv Hvidbergskaar karakteriserer denne som stjerneguttenes største triumf gjennom tidende: «I dyre drakter skreid dei heilage tre kongane og andre notabiliteter fram i toget, stj[erne]songen tona, og ei prydeleg stj[erne] blei svinga for den store forsamlinga av bispar, erkebispar, kardinalar og verslege fyrstar med ulike titlar og rang – Tysklands mektige keisar, Sigismund, inklusive.»

Til tross for navnet starboys hadde de engelske stjerneguttene ingen stjerne, men ei firkantet fjøslykt, forsynt med en ring på lokket, som de hektet på kroken i øvre enden av ei lang stang. Ennå midt på 1900-tallet gikk de rundt i hjemmene med denne anordningen og framførte sitt julespill. Dagens lykter er av samme slag, men løfteanordningen med stanga har forsvunnet. Fra Haddenham i Buckinghamshire meldes det at stjerneguttene kun bærer lyskilden direkte i bæreringen. Nå utspiller dessuten forestillingen seg i full offentlighet, i det stjerneguttene legger besøket innom 3 á 4 puber. Takken de får for underholdningen er å bli traktert med gratis øl.

I England, som i Frankrike, er det også vanlig at en baker en spesiell epifaniakake, hvor det er lagt inn en mandel. Den som får mandelen kåres til Bean-King. Det har vært påstått at bønnekongen kunne være en etterlevning av saturnalie-festene, men dette er høyst uklart.

Franske Le jour des Rois

De nyere franske skikkene knyttet til l'Epiphanie har mye til felles med den engelske måten å markere høytiden, men her feires Le Jour des Rois den første søndagen i januar.

Franskmennene markerer gjerne dagen med et stort måltid sammen med familie og venner. Det avsluttes med en spesiell dessertkake som er flat og gyllenbrun. Den kalles for La galette des rois, og er på størrelse med en stor pizza. Den er bakt av mel, smør og egg, og inni er det gjemt en keramikkfigur, cirka 1 cm høy. Den som finner figuren, blir dagens konge eller dronning og får en gullkrone av papp på hodet.

Vanligvis er det vertinnen som skjærer opp kaka, men på forhånd har hun fått et av de yngre barna til å krype inn under bordet for å si navnet på den som får neste kake stykke. Etter at dagens konge er kåret, serveres det champagne til de voksne og brus til barna, mens «kongen» holder en tale og gir sine befalinger. Talen sluttes med en invitasjon til neste år å besøke kongens egen private residens. I dennes hjem blir altså neste års Le Jour Des Rois avholdt.^{[trenger referanse]}

Baltasars opptog i El Puerto de Santa María.

Spanske Cabalgata de Reyes Magos

Helligtrekongerskavalkadene er den spanske formen for stjernespill og feires den 5. januar, som opptakt til den kirkelige festen på helligtrekongersdag. Skikken er tatt med til Mexico og enkelte andre latinamerikanske land av spanske emigranter. Det hele foregår som et opptog gjennom gatene, hvor noen er kledd ut som de tre vise menn. Det deles ut sukkertøy til barna, som står forventningsfulle langs fortauene.

Auto de los Reyes Magos.

Når kvelden kommer, går barna tidlig til sengs, og når de våkner, finner de gavene som de hellige tre konger har lagt igjen, og som barna har bedt dem om i brevs form. Etter tradisjonen hender det at barn som ikke har vært snille, ikke får godteri, men kull eller trussel om ris med sopelimen. Dette er mest ment som en trussel og skjer sjelden. Opptoget i Madrids gater er en stor mediabegivenhet som overføres direkte av den spanske fjernsynsstasjonen TVE. Opptoget i Alcoy skal være verdens eldste, og er en stor turistattraksjon.^{[trenger referanse]}

Stjernespillet er også kommet til Brasil. Til USA synes skikken å være innført av italienske emigranter, men her kan opptoget være henlagt til første juledag. Likheten med Befana-festen er slående, med bruk av lange blikkhorn. De feirende oppsøker folk de ønsker å hedre med en øredøvende tutekonsert, og holder gjerne spetakkelet gående hele natten til ende.

Se også

• Befana
• Helligtrekongerskavalkade (Spania)

Litteratur

• Becker-Huberti, Manfred: Die Heiligen Drei Könige. Geschichten, Legenden und Bräuche. Greven Verlag, Köln. ISBN 3774303568.
• Bregenhøj, Carsten: (1974) Helligtrekongersløb på Agersø: Socialt, statistik og strukturelt. (Dansk Folkemindesamling, Skrifter 3). København 1974.
• Celander, Hilding: Stjärngossarna. Deres visor och julspel. (Nordiska museets Handlingar: 38). Stockholm 1950.
• Edvardsen, Erik Henning 1993, se Hans Wiers-Jenssen
• Gunnell, Terry: The Origins of Drama in Scandinavia. D.S. Brewer, Woodbridge 1994 (1995).
• Hayward, B.: Galoshins: The Scottish Folk Play. Edinburgh University Press, 1992. ISBN 07486-0338-7
• Kjelberg, Reidar: «Helligtrekonger» (s. 205–210). At gavne og fornøie. Et utvalg av hans arbeider ved Gordon Hølmebakk. Gyldendal, 1984.
• Marker, Frederick J. & Lise-Lone Marker: A history of Scandinavian theatre. Cambridge University Press. 1996.
• Martinsson, Bengt: «'Får vi komma in och sjunga julvisan?' Om seden att gå med stjärnan i Ängesbyn» (s. 93–115). Bengt R. Jonsson (red.): Sumlen. Årsbok för vis-och folkmusikforskning 1988. Svenskt visarkiv och Samfundet för visforskning. Stockholm 1990. ISSN 0346-8119
• Molland, Vera: Stjernesangen. Jule- og helligtrekongersspill. Oslo 1962.
• Möller, Bernt: Stjärngossar och trettondagsspel. Några halländska julseder. (Folkminnen och folktankars skriftserie nr. 4). Malmö 1917.
• Paulsen, John: «En gammeldags julaften». Juleaften. Biglers Forlag. Kristiania [1897].
• Piø, Iørn: Bogen om julen. Historien om julen og dens traditioner. Sesam. København 1998. ISBN 978-87-7258-570-3
• Semb, Klara: «Julestjerna». For Bygd og By nr. 25–26. Julenummer 1925.
• Stokker, Kathleen: Keeping Christmas. Yuletide Traditions in Norway and the New Land. Minnesota Historical Society Press. MS 2000. ISBN 0-87351-390-8.
• Wiers-Jensen, Hans og Haakon Hougen: Stjernespill og stjernesang i Norge. ”Norvegia Sacra” 1921 og 1937. [Faksimile av to eldre tidsskriftartikler og en oppdatert gjennomgang av senere muntlige og skriftlige kilder til stjerneguttradisjonen i Norge og en kort beskrivelse av skikken andre steder i verden ved Erik Henning Edvardsen på s. V–VII og 109–160.] (Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 138). Aschehoug, 1993. ISBN 82-991811-2-7.

Eksterne lenker

• Revitalisering av stjernespillet på Bergen Offentlige Bibliotek i 1924.
• Nettsted for barnehjelpsarbeidet Stjernesang i Tyskland. Arkivert 24. desember 2017 hos Wayback Machine.
• Den romerskkatolske kirke i Tyskland: Stjernsang.
• Helligtrekongersspill i den katolske ungdomsorganisasjon i Østerrike.
• Historiske, finske kilder fra Nord-Österbotten (Pohjois-Pohjanmaan) museum.
• Liisa Berg: Tiernapojat – i ord og toner.
• Taru Kolehmainen: Julesanger (Joululaulujen) – innholdet i tradisjonen.
• Forberedelser til stjernespillet i Uleåborg.
• Stjernegutt-tradisjonen
• Stjernegutter og stjernespill i Fredrikshald