Solipsisme
Solipsisme (av latin solus «alene» og ipse «selv») er en sinnsfilosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet.
Man kan skille mellom ulike typer solipsisme:
- Den ontologiske (eller metafysiske) solipsismen rendyrker idealismens overbevsining om at bare sinnet har en reell eksistens, ved å hevde at bare mitt sinn har en reell eksistens. Det fins ingen (eller ytterst få) filosofer som har forfektet et slikt syn, men det har blitt diskutert som en teoretisk mulighet. Diskusjonene har hovedsakelig dreid seg om en slik posisjon er konsistent og om den i så fall lar seg motbevise.
- I erkjennelsesteorien betegner solipsismen en metode som betrakter den egne erkjennelse som den eneste sikre kunnskapen (epistemologisk eller metodisk solipsisme). Et eksempel på dette er Descartes’ utsagn cogito ergo sum («jeg tenker, altså er jeg»).
- Solipsisme eksisterer også som en sinnsfilosofisk posisjon (metodologisk solipsisme), der den innebærer at betydningen av begreper ene og alene er avhengig av subjektets bevissthetstilstand.
- Etisk solipsisme forfekter at bare det som gagner selvet, har moralsk verdi. En slik posisjon er mer eller mindre identisk med egoismen som etisk doktrine.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- G. Gabriel (1995). «Verifikation». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3. Stuttgart: Metzler. s. 839–840.