Simplicius

Den hellige Simplicius Simplicius
Født		Ukjent dato Tivoli
Død		10. mars 483 Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop
Embete		Pave (468–483)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Peterskirken
Dåpsnavn		Simplicius
Valgt		468
Innsatt		mars 468
Saligkåret		-
Festdag		10. mars
Forgjenger		Hilarius
Etterfølger		Felix III
Simplicius på Commons Se også liste over paver

Simplicius (død 10. mars 483) var pave i den katolske kirke fra 468 til 10. mars 483. Han ble helgenkåret etter sin død med festdag den 10. mars. Simplicius forsvarte konsilet i Khalkedon mot den eutykianske monofysittismen som ble oppfattet som kjetteri, arbeidet for å avhjelpe plagene fra barbarenes invasjoner i Italia, opplevde opprøret til heruliske leiesoldater og han proklamerte Odovakar som konge av Italia i 476 etter å ha avsatt Romulus Augustulus, den siste vestromerske keiser. Simplicius arbeidet for å opprettholde pavedømmets autoritet i Vest-Europa.

Liv og virke

Han ble født i Tivoli i Italia som sønn av en borger ved navn Castinus. Det meste som er kjent om ham er avledet fra Liber Pontificalis («Paveboken»). Etter pave Hilarius’ død ble han valgt til dennes etterfølger. Han var pave i en svært urolig tid, og under hans pontifikat kollapset hele Vestromerriket.

Siden mordet på keiser Valentinian III i år 455 hadde flere vestromerske keisere etterfulgt hverandre i rask rekkefølge, og det var en stadig trussel om krig og omveltninger. Herulerne fulgte i fotsporene til andre germanske (barbariske) invasjoner og kom til Italia, og deres leder Odovakar knuste det vestromerske riket ved å avsette den siste keiseren, Romulus Augustulus, og tok selv tittelen konge av Italia. Selv om Odovakar religiøst sett var arianer behandlet han den katolske kirke i Italia med stor respekt, og sørget for at kirken ikke merket særlig til den nye statsdannelsen.

Under den monofysittiske striden som ennå raste i Østromerriket, forsvarte Simplicius kirkens uavhengighet mot cæsaropapismen som Det bysantinske rikets keisere utøvde, og hevdet apostolisk autoritet i trosspørsmål. Den 28. paragrafen fra konsilet i Khalkedon i 451 sikret patriarken av Konstantinopel de samme hedersprivilegier som biskopen i Roma, skjønt sistnevnte hadde førsterang. De pavelige legatene protesterte mot denne opphøyelsen av patriarken av Konstantinopel, og Leo I bekreftet kun konsilets beslutning om dogmatikk. Patriarken av Konstantinopel forsøkte imidlertid å tvinge igjennom paragrafen og keiser Leo krevde at Simplicius skulle godkjenne den. Simplicius avfeide keiserens krav, og minsket deretter rettighetene til patriarkene i øst.

I 476 drev Basiliskos den østromerske keiser Zenon i landflyktighet og han tok deretter selv tronen. Den politiske krisen økte den monofysittiske striden. Basiliskos søkte å finne støtte hos monofysitterne, og ga de avsatte patriarkene Timotheus Ailurus av Alexandria og Petrus Fullo av Antiokia tillatelse til atter å fungere i sine respektive patriarkat. Samtidig utstedte han et religionsdiktat, Enkyklikon, til Ailurus hvor det ble besluttet at kun de første tre økumeniske konsilene skulle være godkjente, og benektet således konsilet i Kalkedon og fornektet brevet til pave Leo I.

Alle biskopene ble anmodet om å skrive under ediktet. Biskopen av Konstantinopel, Akakios, nølte og tenkte først å skrive under, men folkets sterke motstand fikk biskopen til å endre syn og gå i opposisjon mot keiseren. Abbedene og prestene i Konstantinopel tok Simplicius’ parti som forsøkte å beholde de katolske dogmene slik som de hadde blitt definert ved Kalkedon. Paven anmodet om lojalitet i brev til Akakios, til prester og abbeder, også til Basiliskos selv. På samme vis tok Simplicius opp med keiseren spørsmålet om den katolske patriarken av Alexandria, Timotheus Salophakiolus, som hadde blitt veltet av Ailurus. Da keiser Zenon fordrev Ailurus i år 477 og gjeninnførte den tidligere ordning, sendte han en katolsk trosbekjennelse til paven. Simplicius kunne da den 9. oktober 477 gratulere ham med å ha vunnet makten og oppfordret ham til å gi æren til Gud som på dette viset hadde ønsket å gi kirken dens frihet tilbake.

Simplicius pastorale omsorg for den vestlige kirken håndterte han med nidkjærhet til tross for de store vanskelighetene som folkevandringstiden innebar for kirken. Han gjorde biskop Zeno av Sevilla til sin stedfortreder i Spania slik at pavens prerogativ (særrett) skulle iverksettes i landet. Da biskop Johannes av Ravenna i år 482 bestemte at byen Mutina var underlagt hans jurisdiksjon og uten større myndighet viet biskop Georgius for denne stol, opponerte Simplicius og fremmet pavedømmets autoritet som øverste myndighet.

Simplicius grunnla fire nye kirker i byen Roma. En stor rotunde på Caelius ble ombygd til kirke og innviet til den hellige Stefanus. Hoveddelen av denne kirken finnes bevart som Santo Stefano Rotondo. En fin hall i nærheten av Santa Maria Maggiore ble skjenket til kirken og innviet til apostelen Andreas samt utsmykket med apside med mosaikker, men den er ikke lenger bevart. Paven bygde også en kirke til den første martyren, den hellige Stefanus, bak San Lorenzo i Lucina, men heller ikke denne kirken finnes lengre. Den fjerde kirken ble oppført til minne om jomfru Bibiana, «juxta palatium Licinianum», som ble oppført på stedet for hennes grav. Denne kirken finnes fortsatt, Santa Bibiana.

I den hensikt å sikre kirkens regulære virksomhet, det vil si forrette ved dåp og kirketukt i gravkirkene utenfor bymurene, Peterskirken, Sankt Paul utenfor murene (San Paolo fuori le Mura), og San Lorenzo utenfor murene (San Lorenzo fuori le Mura), dannet Simplicius tre forsamlinger i byen slik at disse religiøse funksjonene ble delt.

Simplicius ble gravlagt i Peterskirken i Vatikanstaten. Han ble etter sin død æret som helgen.

Eksterne lenker

• Opera Omnia av Migne, Patrologia Latina with analytical indexes. Denne lenken holder også seksjonen i Vita Operaque ved Libro Pontificali
• «Pope St. Simplicius» i Catholic Encyclopedia. 1913.