Silbury Hill
Silbury Hill | |||
---|---|---|---|
UNESCOs verdensarv | |||
Land | Storbritannia | ||
Innskrevet | 1986 | ||
Kriterium | I, II, III | ||
Se også | Verdensarvsteder i Europa | ||
Referanse | UNESCO nr. 373 | ||
Silbury Hill er en førhistorisk kunstig oppbygd monumental haug. Den ligger i Wiltshire sørvest i England, og er en del av flere førhistoriske kulturminner på Salisbury Plain, i området i nærheten av bl.a. Stonehenge.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Haugen er hele 40 meter høy, og består av 248 000 kubikkmeter masse. Grunnplanet har en diameter på 167 meter, det dekker ca. 20 dekar. Dette gjør Silbury Hill til den høyeste førhistoriske menneskeskapte struktur i Europa, og den er på størrelse med noen av de mindre egyptiske pyramidene ved Giza. Silbury Hill går inn i et system av flere større slike kulturminner i omegnen. I motsetning til pyramidene, som er fastslått å være gravminner, er dens opprinnelige funksjon sterkt omdiskutert.
Silbury Hill er bygd opp av kalkstein og leirjord hentet i de nære omgivelsene. De indre strukturene vitner om stor teknisk ferdighet og administrasjon av ressurser og arbeidskraft. Man regner med at den ble bygget omkring 4750 før nåtid. Videre er det estimert at byggingen krevde hele 18 millioner arbeidstimer, noe som skulle tilsvare rundt fem hundre arbeidere på heltid i 15 år. Toppen er nå avflatet, men det er grunn til å anta et opprinnelig profil var jevnt avrundet. Toppflaten ble antakelig utjevnet i løpet av middelalderen, trolig for anlegg av en befestning. Et stykke i nivå under toppflaten er en markert avsats som går rundt hele haugen.
Det viser seg at haugen er bygget i to faser. Først som en relativt moderat stor haug som er radiologisk datert til 2400 ± 50 BC. Den består av en kjerne av kalkstein med fotkjede av stolper og sandsteinsblokker. Over dette ble det lagt lag på lag med kalksteinsgrus og jord. Den andre fasen ble innledet med å hauge opp mer kalkstein over haugen, dette ble blant annet tatt ut fra en stor fotgrøft som omkranset haugen. En gang i byggeprosessen ble denne fotgrøfta fylt igjen, og arbeidet ble satt inn på å gjøre haugen mye større. Til dette ble det tydeligvis hentet fyllmasse fra flere steder.
Forskningshistorie
[rediger | rediger kilde]Silbury Hill har gjentagne ganger tiltrukket seg forskernes interesse. Første mann ut var antikvaren John Aubrey. Hans beskrivelse av haugen ble publisert i verket Monumenta Britannica en gang i tidsrommet 1680-82. Senere meldte antikvaren William Stukeley at et skjelett var blitt funnet ved treplanting på toppen av Silbury Hill. Sannsynligvis var dette en sekundær begravelse som ikke trenger ha noe å gjøre med det opprinnelige anlegget. Den første utgravningen ble gjort i 1776 av hertugen av Northumberland, da et lag med gruvearbeidere fra Cornwall drev en sjakt ned mot sentrum av haugen. I 1849 ble det gravd en tunnel inn fra siden mot sentrum. Det ble også gjort utgravninger i 1867 og 1886.
I årene etter første verdenskrig gjorde arkeologen og egyptologen Flinders Petrie en utgravning. Men først i årene 1968-70 ble det gjort en mer omfattende utgravning ledet av professor Richard J.C. Atkinson. Han åpnet flere søkesjakter og gjenåpnet tunnelen fra 1849. Han fikk innhentet mange viktige observasjoner, men radiokarbondateringene hans viser seg i ettertid å være beheftet med så mange feilkilder at de ikke lenger anses som helt pålitelige.
Etter heftige regnskyll i mai 2002 kollapset sjakten fra 1776 og laget et dypt hull i toppen av haugen. Dette førte til at English Heritage innledet en seismisk oppmåling av Silbury Hill for å kartlegge skadene som var blitt gjort ved utgravninger opp gjennom tiden. I forbindelse med dette arbeidet ble det også åpnet to mindre sjakter der det ble funnet et fragment av gevir. Dette ga en pålitelig datering til 2490 – 2340 BC, noe som daterer den andre bygningsfasen til senneolitikum.
I 2007 innledet Skanska, på oppdrag fra English Heritage, arbeider for å fylle igjen alle gamle sjakter og tunneler med kalkstein. Formålet var å stabilisere haugen. Samtidig ble det åpnet nye arkeologiske undersøkelser som etter avslutningen i 2008 ga viktige opplysninger om bygningshistorien til haugen.
Gjenstandsfunn
[rediger | rediger kilde]Det er gjort svært få gjenstandsfunn. I sentrum er bare leire, flint, torv, og annet fyllmateriale iblandet enkelte storfebein og fragmenter av gevir. Det er samlet inn mange enkeltgjenstander fra romersk tid og fra middelalderen, som er langt senere enn det egentlige anlegget.
Hva representerer haugen?
[rediger | rediger kilde]Tross flere undersøkelser foreligger ennå ikke noen entydig tolkning av hva Silbury Hill egentlig er. Det mangler imidlertid ikke tolkninger på mer eller mindre sikkert grunnlag. Her kan gjengis noe.
I folkloren
[rediger | rediger kilde]Ifølge legenden er Silbury Hill reist over graven til en «kong Sill», og han skal være minnet med en rytterstatue av gull inne i haugen. I 1913 ble det nedskrevet et lokalt sagn som sier at Djevelen hadde tatt med en diger sekk av jord som han ville bruke til å begrave Marlborough, men han ble stoppet av prestene i Avebury, og måtte slippe jorda ved Silbury. Dette ble opphavet til Silbury Hill.
Flere teorier
[rediger | rediger kilde]Det har vært spekulert på om haugen er reist som en plattform for forskjellige ritualer, og at formålet med den store haugen var å bokstavelig heve enkelte individer opp fra alle andre. Slike personer kunne fra toppen av Silbury Hill være synlige på flere kilometers avstand. Slik kunne en kanskje fåtallig religiøs eller sekulær elite benytte haugen som middel for å opprettholde sin opphøyde posisjon.
Andre mener å se et system der Silbury Hill går inn som ett av flere objekter som relaterer seg til landskapet rundt. Mellom disse kulturminnene kan det trekkes siktlinjer som kan ha en form for rituell betydning. Men i 2010 gjennomgikk arkeologene Jim Leary og David Field et vidt spekter av tolkinger, og konkluderer med at man ikke kan trekke noen sikre konklusjoner av haugens egentlige funksjon. Isteden framhever de at haugen har hatt en lang og divers tilblivelse. De konkluderer med en hypotese om at det viktigste ved Silbury Hill kanskje var selve byggeprosessen.