Hopp til innhold

Shane MacGowan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Shane MacGowan
FødtShane Patrick Lysaght MacGowan
25. des. 1957[1]Rediger på Wikidata
Pembury
Død30. nov. 2023[2]Rediger på Wikidata (65 år)
Dublin (Irland)[3]
BeskjeftigelseMusiker, sanger, sanger og låtskriver, filmskuespiller, designer, rockesanger, sangtekstforfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedWestminster School
Holmewood House School
EktefelleVictoria Mary Clarke[3]
NasjonalitetIrland
Storbritannia
Medlem avThe Nips
Shane MacGowan and The Popes
The Pogues
Musikalsk karriere
SjangerFolkemusikk, punkrock[4]
InstrumentGitar, vokal[5]
StemmetypeBaryton
Aktive år1977–2023
InnflytelseSex Pistols, Brendan Behan
Nettstedhttp://www.shanemacgowan.com
IMDbIMDb
Shane MacGowan på Commons

Shane Patrick Lysaght MacGowan (1957–2023) var en britisk og irsk vokalist, kjent fra bandet The Pogues som han etablerte og dominerte før han måtte forlate bandet. Bandet kombinerte rytmisk irsk folkemusikk med London-punk. The Dubliners var et forbilde innenfor irsk musikk.[6][7][8]

Han hadde irske foreldre, men var født og oppvokst i England, der han også bodde store deler av livet.[9][10] Han var stolt av sitt irske opphav,[9][10] hadde en utstrakt kjennskap til den irske litteraturarven, og var opptatt av den irsk folkemusikk.[8] Særlig gjennom The Pogues bidro han til å gjøre irsk musikk kjent og respektert.[9] Sammen med Waterboys bidro The Pogues til revitalisering av folkrock i Storbritannia på 1980-tallet.[11] Bandet inspirerte Billy Bragg, The Waterboys, The Levellers, Sinnead O'Connor og The Saw Doctors.[12]

Hans musikk reflekterte til dels tilværelsen som irsk-ættet i Storbritannia, Australia og USA.[6][13] Han siste plate kom ut i 1997. Han ble særlig anerkjent som låtskriver. Hans litterære begavelse ble oppdaget i barneårene. Han fullførte ikke grunnskolen. President Michael Higgins uttalte at MacGowan vil huskes som en av musikkens beste tekstforfattere med høy poetisk kvalitet.[14] Sangene hans er til dels små drama med poetisk følsomhet i ord og fremstilling.[15] MacGowan ble minnet med 1 minutt stillhet i Dáil Éireann, Irlands nasjonalforsamling, etter dødsfallet.[16]

MacGowan var kjent for sin kaotiske livsstil med alkohol og narkotika; privat var han sjenert. Han hadde et særpreget utseende, med ødelagte tenner og store ører, og skilte seg dermed fra det bildet mange hadde av hvordan en frontfigur i et band fremstår.[15][8][9][10]

Bakgrunn og oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Shane Patrick Lysaght MacGowan ble født 25, desember 1957 i Pembury, Kent, England. Han ble født i Kent da foreldrene, Maurice (fra Dublin) og Therese (fra Tipperary), besøkte slektninger der i julen.[10][17][18] Shane MacGowans foreldre var irske, men bodde mange år flere steder i England, blant annet London og Brighton.

Den irske sangeren Imelda May, MacGowans venn.

Selv om Shane bodde hos sin mors foreldre de første seks årene i Carney, nær Nenagh i Tipperary County, har han sin aksent fra Nord-London. Foreldrene slo seg ned i England (Dragenham i Nord-London) da han var 6 år.[19][17][18] Han fikk fra barndommen dype røtter i irsk folkemusikk. Som gutt tilbragte han årlig mange ferieuker hos morens slektninger på slektsgården i Tipperary og fikk der innføring i irsk sang og musikk og irsk-katolsk religiøst liv.[9] Hans mor var prisbelønt sanger og folkedanser og hadde jobbet som modell i Dublin, hans far var svært interessert i litteratur og skriving.[18][20]

Skolegang

[rediger | rediger kilde]

MacGowan gikk som barn på den prestisjetunge engelske privatskolen Holmewood House[10] der MacGowans litterære talent ble oppdaget.[8] Engelsklæreren på Holmewood var forbløffet over MacGowans tekster og over at gutten leste Dostojevskij, D.H. Lawrence og James Joyce hjemme. Sammen med faren skal han ha arbeidet seg gjennom noen av utfordringene i den svært krevende Finnegan’s Wake da han var 11 år. Guttens skriftlige arbeider var så gode at læreren tok var på dem. Han var interest i Ernest Hemingway og Oscar Wilde. Han vant 13 år gammel en novellekonkurranse arrangert av Daily Mirror.[9][21]

Johnny Rotten, januar 1977

Han fikk 14 år gammel et stipend til Westminster School blant annet for å studere litteratur.[22] Westminster er en anerkjent kostskole nær Parlamentet i London. Foreldrene hadde høye forventninger til den litteraturinteresserte gutten.[23] Han likte seg dårlig på Westminster der han ble ertet for de utstående ørene og de dårlige tennene.[19] Den begavede gutten var ikke motivert for å prestere akademisk. Han og en kamerat ble 15 år gamle tatt narkotika (hasj) og fikk en betinget dom for i ungdomsretten.[9] Etter dommen ble han utvist da han var i andre året på Westminster.[24] I 1974 begynte han på Hammersmith College of Further Education: Han ble kastet ut etter å ha tegnet med tusj på veggene.[9]

Han var belest og lyrikeren Brendan Behan var MacGowans forbilde og inspirasjon. Flann O'Brien var en annen favoritt. MacGowan skal ha lest Dostojevski 12 år gammel. Han kom fra et kulturelt miljø som der konversasjon ble verdsatt som en kunstform. Albumet Red Roses for Me har tittel etter Sean O'Casey.[10]

I april 1976 var i Kensington for en konsert med Joe Strummers band The 101'ers. Oppvarmingsbandet The Sex Pistols var en åpenbaring for MacGowan. "That's when I saw God" sa han senere om konserten med Sex Pistols ledet av Johnny Rotten ("this little red-haired Paddy": Rotten var også av irsk opphav). MacGowan ble et kjent ansikt da NME trykket et bilde av ham med et blodig øre under overskriften "Cannibalism at Clash Gig" (en jente skal ha bitt av ham øredobben under en konsert med Clash). Han adoperte punk-stilen og kalte seg Shane O’Hooligan når han vanket på klubber og konserter i Soho.[9][19][25][26]

MacGowan giftet seg med Victoria May Clarke i 2018 (35 år etter at de møttes).[27][28][29]

Under en feiring av 60-årsdagen hans i 2018 opptrådte blant andre Nick Cave, Bono, Bobby Gillespie (fra bandet Primal Scream), skuespilleren Johnny Depp, Clem Burke (Blondie og dels Ramones) og Glen Matlock.[8][30] Festkonserten ble holdt i National Concert Hall i Dublin. Også Sinead O'Connor, Imelda May og Glen Hansard stod på scenen.[22] Irlands president Michael D. Higgins var også tilstede og overrakte Lifetime Achievment Award til MacGowan.[31] Bono var nær venn av MacGowan, som han beundret.[32][33]

Bob Dylan ville gjerne møte MacGowan da han var i Dublin i 2017. Dylan spurte under samtalen hvor lang tid MacGowan brukte på å skrive «Fairytale of New York», «omtrent 15 minutter» skal MacGowan ha mumlet til svar.[34][a][37] Bruce Springsteen besøkte MacGowan hjemme i Dublin noen måneder før han døde.[38]

Sykdom og død

[rediger | rediger kilde]

Han var kjent for sine dårlige og manglende tenner fra de tidlige årene med The Pogues. Mange år med misbruk av alkohol og narkotika førte til at han i 2008 ikke hadde noen naturlige tenner igjen. Han fikk da satt inn proteser ved et omfattende inngrep; innsetting av proteser var gjenstand for 1 time dokumentar på Sky TV. Hans karakteristiske stemme var trolig preget av manglende tenner.[39] MacGowan var første gang til rehabilitering 17 år gammel på grunn av avhengighet av valium som opprinnelig ble skrevet ut av legen for å redusere MacGowans søvnproblemer. Han var i 6 måneder innlagt på psykiatrisk sykehus der han blant annet fikk elektrosjokkbehandling.[10] Sinnead O'Connor anmeldte ham i 2000 for heroinbesittelse i håp om at han skulle slutte misbruket.[20] Han var ifølge egen beretning plaget av depresjon store deler av livet.[40]

Han brukte rullestol fra 2015 etter flere fall og brudd. Det siste leveåret led han blant annet av hjerneinflammasjon (encefalitt). Han døde av sykdom 30. november 2023 i Dublin.[27][28][29]

Kisten ble 9. desember 2023 fraktet på hestevogn i prosesjon med orkester gjennom Dublins gater før bisettelsesseremoni i Nenagh, Tipperary, morens fødested, rundt 150 km vest for Dublin. Mange var møtt frem langs ruten gjennom Dublin. President Higgins, Nick Cave, Johnny Depp, Gerry Adams og Bob Geldof var tilstede i St Mary of the Rosary Church i Nenagh. Depp leste tekst og var med som kistebærer. Adams leste tekst. Bono var forhindret fra å delta og i stedet ble et opptak der Bono leste fra Korinterbrevene spilt av. Glen Hansard ledet fremføring av "Fairytale of New York" i kirken og Nick Cave fremførte MacGowans "A Rainy Night in Soho." MacGowans tidligere bandkamerater i The Pogues fremførte "The Parting Glass", en traditional skotsk sang, mot slutten av seremonien.[41][42][43][44]

Karriere

[rediger | rediger kilde]
Spider Stacey (foto 2011), etablerte The Pogues sammen med MacGowan

Han var med i bandet the Nipple Erectors som debuterte med konsert i september 1977 og med singel i 1978, under navnet The Nips ga de ut flere singler og et album uten særlig sukess. The Nips laget blant annet en punkversjon av den irske sangen "Poor Paddy Works On The Railway". MacGowan ledet deretter det kortvarige bandet The (Millwall) Chainsaws, senere kalt New Republicans.[9][17][22][45]

The Pogues

[rediger | rediger kilde]

I oktober 1982 etablerte han sammen med Spider Stacy bandet Pogue Mo Chone som er gælisk for "kyss meg bak" (póg mo thóin). Navnet ble forenklet til Pogue Mahone og bandet utvidet med Jem Finer. MacGowan og Stacy møttes under en konsert med Ramones i 1977. Bandet spilte country, rockabilly, keltisk folkemusikk og punk. De spilte til å begynne på puber og klubber i London, før de ble knyttet til Stiff Records under navnet The Pogues. De debuterte på plate med MacGowans "Dark Streets of London" (singel) i 1984. Samme år kom debutalbumet Red Roses For Me (navn etter et drama av Sean O’Casey) som ikke var en kommersiell suksess. I 1984 fikk de være med på turne med Elvis Costello & The Attractions.[9][17][22][45] Bandets manager, Frank Murray, sørget for at bandet holdt høyt tempo med opp til 200 konserter i året.[19]

Hans tekst og musikk ble opprinnelig dårlig mottatt i offentligheten og det tradisjonelle musikkmiljøet i Irland[23] (blant annet fordi han ble oppfattet å mangle respekt for landets musikktradisjoner). Senere ble han anerkjent som tekstforfatter og irene ble stolte av The Pogues blant annet for bandets bidrag til å gjøre irsk musikk anerkjent.[9]

The Pogues ga opprinnelig et forvirrende inntrykk og en frontfigur som MacGowan hadde knapt vært sett tidligere. Han snøvlet og surret seg gjennom musikk som fremsto som en versjon av The Dubliners. "We play faster and take more speed" bemerket MacGowan om forskjellen på dem og The Dubliners. Innflytelsen fra både Sex Pistols og det irske emigrantmiljøet var tydelig. Johnny Rotten er også født av irske innvandrere i London og tilbragte ferier hos slektninger i Irland.[25][26]

Da han startet The Pogues, brukte Shane MacGowan mye av sin irske bakgrunn i sangene. Han foretrakk det rufsete The Dubliners fremfor det renskårne, tradisjonsbundne The Chieftains og De Dannan.[8] Bandet holdt til i London og halvparten av medlemmene hadde irske røtter.[11] Ingen av medlemmene var født i Irland og MacGowan poengterte selv at de egentlig ikke var irske.[46] Bandet var videre inspirert av Elvis Costello og The Clash.[12] Lou Reed var et forbilde for MacGowan.[15] Han skrev om irsk nasjonalisme, irsk historie og opplevelser til irer i London og USA. Han har nevnt den irske poeten James Clarence Mangan og dramatikeren Brendan Behan som viktige for ham.

Albumet Rum, Sodomy, and the Lash er hovedsakelig skrevet av MacGowan og produsert av Costello. Albumet ble godt mottatt av kritikerne og de opptrådte på Top of the Pops med Ewan MacColls "Dirty Old Town".[9] Albumet er bandets mesterverk ifølge musikktidsskriftet Rollinge Stone.[46] Låtene "Ditry Old Town" og "A Pair of Brown Eyes" medvirket til kommersiell og kunstnerisk sukess.[21] Han var gjestevokalist på Nick Caves Murder Ballads (1996).[47]

Deres album 1985-1993 nådde top 10 i Storbritannia. "Fairtale of New York" i duett med popsangeren Kirsty MacColl nådde nummer 2 på hitlistene i 1987. I Irland nådde den til toppen av hitlisten, noe MacGowan var svært stolt over. Låten kom senere på hitlistene flere ganger og har flere ganger blitt stemt frem som Storbritannias beste julesang.[8][10][17][48] Låten ble innspilt i forbindelse med If I Should Fall from Grace with God[9] som nådde høyest på besteselgerslistene blant deres album.[21] The Pogues hadde en hit med "Dirty Old Town" skrevet av Ewan MacColl, Kirstys far, i 1949 (tidligere innspilt og fremført av The Dubliners i 1968). Dirty Old Town omhandler Salford nær Manchester.[49][50] "The Irish Rover" ble i 1987 spilt inn sammen med The Dubliners og gitt ut på single.[21]

På slutten av 1980-tallet bIe han blant annet på grunn av rusmiddelmisbruk stadig mer uberegnelig. Han uteble fra konserter, øvinger og flyavganger, og han bidro stadig mindre til nye låter. I 1989 gikk han glipp av en turne med Bob Dylan i California fordi flyselskapet nektet å ta ham med.[8][51] 1991 ble MacGowan kastet ut av The Pogues særlig på grunn av alkoholproblemene. Spider Stacey overtok som vokalist (Joe Stummer fra The Clash ble også tatt inn i bandet[9]) og Jem Finer ble mest aktiv låtskriver. I 2001 deltok han på bandets juleturne med den gamle besetningen.[8][10][17][48]

Etter The Pogues

[rediger | rediger kilde]
På scenen i München, 2011

I 1995 ga MacGowan ut singelen "Woman's got me drinking" i duett med Sinnead O'Connor og Johnny Depp på gitar. På 1990-tallet etablerte han bandet Shane MacGowand & The Popes som han turnerte med. Sammen med dette bandet ga han ut The Snake (1994). The Crock of Gold (1997) med The Popes var hans siste album. Disse to albumene har et visst americana-preg.[8][10][17][23][48] Da han fikk kontroll å rusmiddelbruken turnerte han igjen med The Pogues før samarbeidet surnet igjen på 2000-tallet.[52] Etter dette opptrådte han lite på større scener og var en sjelden gang gjest hos Nick Cave eller The Pretenders.[21]

I 1997 var han gjenstand for TV-dokumentaren «The Great Hunger: The Life and Songs of Shane MacGowan» og i 2020 «Crock of Gold – A Few Rounds with Shane MacGowan».[53] Richard Balls skrev biografien A Furious Devotion (2021).[23] I 2001 ga han ut boken A Drink With Shane MacGowan som er dialog med Victoria Mary Clarke, hans kone.[46]

Diskografi (etter The Pogues)

[rediger | rediger kilde]
  • The Snake (1995)[46]
  • The Crock of Gold (1997)

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I ettertid beskrives han som en særegen sanger (til dels snøvlende) og suveren låtskriver, en "rennesteinspoet" der livets mindre lyse sider beskrives lyrisk og med innsikt.[12] New York Times beskriver ham som brilliant men kaotisk, og fremhever særlig kvaliteten på tekstene.[23] Rolling Stone kaller ham "mad celtic genius" (det gale keltiske geniet).[46] Egon Holstad anser MacGowan som en av de beste låtskriverne på 1980-tallet.[53] Nick Cave beskriver ham som sin generasjons beste låtskriver.[48] President Michael Higgins uttalte etter dødsfallet at MacGowan vil huskes som en av musikkens beste tekstforfattere med høy poetisk kvalitet.[14] MacGowan ble minnet med 1 minutt stillhet i Dáil Éireann, Irlands nasjonalforsamling, på dagen for dødsfallet.[16]

MacGowan snakket helst ikke med journalister. Richard Balls, som skrev en offisiell biografi, sammenlignet intervju med MacGowan å lage dokumentar om ville dyr. MacGowan var kjent for sin kaotiske livsstil med alkohol og narkotika; privat var han var sjenert og snill, og ønsket helst å tilbringe tid med noen få nære. Han bodde store av livet i England og var stolt av sitt irske opphav.[9][10][19] Med sitt uvanlige utseende med store ører og ødelagte tenner var han ikke en typisk frontfigur i et band.[8]

I 2018 ble han tildelt Ivor Novello inspiration award i London.[9]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ En berømt anekdote sa Bob Dylan til Leonard Cohen at han (Dylan) brukte «omtrent 15 minutter» på å skrive låten «I and I» på albumet Infidels (1983).[35][36]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Discogs, Discogs artist-ID 257024, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sky News, «The Pogues star Shane MacGowan, best known for Christmas hit Fairytale Of New York, dies at 65», verkets språk engelsk, besøkt 30. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b www.elnacional.cat[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  5. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2610, Wikidata Q99181182 
  6. ^ a b O’Loughlin, Ed (1. desember 2023). «In Dublin’s Pubs, Raising a Farewell Pint to Shane MacGowan». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2023. 
  7. ^ «Fairytale of New York: Shane MacGowan, music and excess’». BBC News (på engelsk). 30. november 2023. Besøkt 1. desember 2023. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k Schofield, Derek (30. november 2023). «Shane MacGowan obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. desember 2023. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Richard Balls (30. november 2023). «Shane MacGowan obituary: Outsider who became one of Ireland’s most feted sons». The Irish Times (på engelsk). Besøkt 3. desember 2023. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k Sillito, David (30. november 2023). «A life too interesting: Shane MacGowan». BBC (på engelsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  11. ^ a b Blokhus, Yngve (2020). Wow! populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215047782. 
  12. ^ a b c Bakke, Asbjørn (2013). Rockens største og beste. Oslo: Cappelen Damm faktum. ISBN 9788202400460. 
  13. ^ Beresford, Jack. «The Pogues controversially branded ENGLISH rather than Irish on Wikipedia». The Irish Post. Besøkt 2. desember 2023. 
  14. ^ a b «Tributes pour in for Shane MacGowan as President hails ‘one of the greatest lyricists’ and Imelda May says ‘may the road rise to meet you’». Independent.ie (på engelsk). 30. november 2023. Besøkt 2. desember 2023. 
  15. ^ a b c Gillespie, Bobby (8. desember 2023). «‘All punk power and visceral emotion’: farewell, Shane MacGowan, my Celtic soul brother». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. desember 2023. 
  16. ^ a b «Shane MacGowan Death: Nation Remembers An 'Iconic Musician'» (på engelsk). 1. desember 2023. Besøkt 2. desember 2023. 
  17. ^ a b c d e f g Bergan, Jon Vidar (2006). Store rock- og popleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257316326. 
  18. ^ a b c «Fairytale of New York: Shane MacGowan, music and excess’». BBC News (på engelsk). 30. november 2023. Besøkt 1. desember 2023. 
  19. ^ a b c d e Barber, Lynn (18. november 2021). «How Shane MacGowan became Ireland’s prodigal son». The Spectator (på engelsk). Besøkt 4. desember 2023. 
  20. ^ a b Snapes, Laura (30. november 2023). «Shane MacGowan, Pogues songwriter and Irish music legend, dies aged 65». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. desember 2023. 
  21. ^ a b c d e Beaumont, Mark (30. november 2023). «Shane MacGowan, 1957-2023: an uncompromising, chaotic one of a kind». NME (på engelsk). Besøkt 4. desember 2023. 
  22. ^ a b c d «Shane MacGowan celebrates 60th birthday at Dublin bash». BBC News (på engelsk). 16. januar 2018. Besøkt 2. desember 2023. 
  23. ^ a b c d e Phillips, Matt (30. november 2023). «Shane MacGowan, Songwriter Who Fused Punk and Irish Rebellion, Is Dead at 65». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2023. 
  24. ^ «Shane MacGowan: My family values». Guardian. 20. desember 2013. Besøkt 23. oktober 2015. 
  25. ^ a b «Only the end of the beginning». The Irish Times (på engelsk). 26. august 2000. Besøkt 4. desember 2023. 
  26. ^ a b «The making of a Rotten public image». The Irish Times (på engelsk). Besøkt 4. desember 2023. 
  27. ^ a b Phillips, Matt (30. november 2023). «Shane MacGowan, Songwriter Who Fused Punk and Irish Rebellion, Is Dead at 65». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. desember 2023. 
  28. ^ a b Kristiansen, Anita (30. november 2023). «Døde etter sykdom». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  29. ^ a b Hjetland, Geir Bjarte (30. november 2023). «Shane MacGowan er død». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  30. ^ «Shane MacGowan celebrates 60th birthday at Dublin bash». BBC News (på engelsk). 16. januar 2018. Besøkt 4. desember 2023. 
  31. ^ «President Higgins leads tributes to Shane MacGowan». RTE (på engelsk). 30. november 2023. Besøkt 2. desember 2023. 
  32. ^ McLoughlin, Lisa (1. desember 2023). «U2 pay heartfelt tribute to Shane MacGowan following his death». Evening Standard (på engelsk). Besøkt 2. desember 2023. «Bono and MacGowan were longtime friends, with MacGowan living for a time in the Pride singer’s guest house in Killiney, Dublin.» 
  33. ^ Kootnikoff, D. (2012). Bono: A Biography. Bloomsbury Publishing USA.
  34. ^ Britton, Luke Morgan (17. mai 2017). «See a photo of Bob Dylan hanging out with Shane MacGowan after Dublin show». NME (på engelsk). Besøkt 5. desember 2023. 
  35. ^ Greene, Andy (13. oktober 2016). «Flashback: Bob Dylan Covers Leonard Cohen's 'Hallelujah'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 6. desember 2023. 
  36. ^ Journal, The Gentleman's. «Forget Bob Dylan. Leonard Cohen should have been the first songwriter to win the Nobel Prize for Literature | The Gentleman's Journal | Gentleman's Journal». The Gentleman's Journal (på engelsk). Besøkt 6. desember 2023. 
  37. ^ Remnick, David (10. oktober 2016). «Leonard Cohen Makes It Darker». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 6. desember 2023. «Cohen told Dylan, “I really like ‘I and I,’ ” a song that appeared on Dylan’s album “Infidels.” “How long did it take you to write that?” “About fifteen minutes,” Dylan said.» 
  38. ^ Campbell, Tina (4. mai 2023). «The Pogues’ Shane MacGowan visited by Bruce Springsteen amid health issues». Evening Standard (på engelsk). Besøkt 4. desember 2023. 
  39. ^ Walker, Peter (20. desember 2015). «'Everest of dentistry': Shane MacGowan gets new teeth in TV special». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. desember 2023. 
  40. ^ Hattenstone, Simon (4. april 2022). «‘Of course I like life!’ Shane MacGowan on the Pogues, his ‘death wish’ and his sideline in erotic art». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 5. desember 2023. 
  41. ^ Carroll, Rory; correspondent, Rory Carroll Ireland (8. desember 2023). «‘He embodied who we are, warts and all’: Dublin mourners bid farewell to Shane MacGowan». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. desember 2023. 
  42. ^ Ronald, Issy (8. desember 2023). «Shane MacGowan honored at funeral attended by stars including Nick Cave and Johnny Depp». CNN (på engelsk). Besøkt 9. desember 2023. 
  43. ^ Saperstein, Pat (8. desember 2023). «Shane MacGowan’s Funeral: Nick Cave Sings, Johnny Depp Is Pallbearer as Mourners Dance in Aisles». Variety (på engelsk). Besøkt 9. desember 2023. 
  44. ^ Dunworth, Liberty (8. desember 2023). «Nick Cave, Aiden Gillen and Johnny Depp lead tributes to Shane MacGowan at his funeral». NME (på engelsk). Besøkt 9. desember 2023. 
  45. ^ a b Nast, Condé (30. november 2023). «Remembering Shane MacGowan, the Gorgeously Messy Soul of Irish Music». Vanity Fair (på engelsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  46. ^ a b c d e Sheffield, Rob (1. desember 2023). «'We'll Have Another Round!': The Mad Celtic Genius of Shane MacGowan». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 3. desember 2023. 
  47. ^ 1001 album du må høre for [sic!] du dør. no#: Orion. 2006. ISBN 8245807591. 
  48. ^ a b c d Humphries, Conor (30. november 2023). «Shane MacGowan, hard-drinking poet of The Pogues, dies at 65». Reuters (på engelsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  49. ^ Brent, Harry (16. april 2021). «'Dirty Old Town' is about ENGLAND - not Ireland - as secrets about famous Pogues and Dubliners song are revealed». The Irish Post. Besøkt 2. desember 2023. 
  50. ^ Zaleski, Annie (30. november 2023). «Punk, human spirit and a Christmas classic: Shane MacGowan’s 10 greatest recordings». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. desember 2023. 
  51. ^ Handelman, David (16. november 1989). «The Pogues: Under The Influence». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 5. desember 2023. «....assembled at London’s Heathrow Airport en route to the first Dylan gig, in San Francisco. MacGowan, a nonstop boozer who had also been dabbling with LSD during the making of the Pogues’ latest album, Peace and Love, collapsed in the terminal and was not allowed on the plane.» 
  52. ^ Hjetland, Geir Bjarte (30. november 2023). «Shane MacGowan er død». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 2. desember 2023. 
  53. ^ a b Holstad, Egon (30. november 2023). «Et flammende geni som satte dype spor etter seg». itromso.no (på norsk). Besøkt 2. desember 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Shane_MacGowan&oldid=24227624»