Saladin
| Saladin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | يُوسُف بن نجم الدين أيُّوب 1138[1]  Tikrit Castle[2][3] | ||
| Død | 4. mars 1193[4] Damaskus[5] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, guvernør | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ismat ad-Din Khatun | ||
| Far | Najm ad-Din Ayyub | ||
| Mor | Sitt al-Mulk Khatun | ||
| Søsken | 6 oppføringer
Turan-Shah
Al-Adil I Rabia Khatoon Tughtakin ibn Ayyub Sitt al-Sham Nur Ad-Din Shahanshah | ||
| Barn | Al-Afdal ibn Salah ad-Din Al-Aziz Uthman Az-Zahir Ghazi | ||
| Gravlagt | Q12192636 | ||
Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb (kurdisk: سهلاحهدین ئهیوبی, Selahedînê Eyûbî født 1137/1138 i Tikrit, død 4. mars 1193 i Damaskus) mest kjent som Saladin var en muslimsk politisk og militær leder av kurdisk opprinnelse[6][7][8][9] som grunnla Ayyubide-dynastiet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Saladins far, Najm ad-Din Ayyub, som var guvernør i Baalbek under seldsjukkene, sendte ham til Damaskus for utdannelse. Da Saladin ble eldre begynte han å tjenestegjøre for den syriske sultanen Nur ad-Din slik som hans far og farbror hadde gjort før ham. Han fulgte med sin farbror som hadde befal over en del av Nur ed-Dins arméer til Egypt. Her steg han til rangen av kaptein og fikk befal over en del av hæren. Da hans styrke ble beleiret i Al Iskandarīyah (Alexandria) av de kristne palestinerne viste han seg som en fremragende leder.
Da onkelen døde fikk Saladin vervet som storvesir i Fatimidekalifatet i Egypt og nøt stor makt som emir. Dette uroet de kristne syrerne og egypterne. De angrep ham, uten hell, noe som førte til at Saladin kunne marsjere inn i Palestina.
Nur ed-Din begynte å bli misunnelig på Saladins voksende makt, hvilket førte til en vanskelig balansegang for Saladin - som ikke ville forarge sultanen. Nur ed-Din døde i 1174 og Saladin ble etterhvert stilt opp mot hans etterfølger, som han beseiret. Dermed ble han sultan over Syria og Egypt. Han grunnla Ayyubide-dynastiet, som på sitt største hadde kontroll over Egypt, Syria, Irak, Hijaz, Jemen og Kurdistan.
De følgende ti år tilbragte Saladin for det meste i mindre kriger med kristne samtidig som han befestet sine territorier. Han bygde et citadell i Al Qāhirah (Kairo) og stod for en stor del av infrastrukturen i området. Han forente også de forskjellige stridende fraksjonene i området mot de kristne, noe som ikke hadde skjedd tidligere.
De kristne korstogene hadde pågått en lengre tid innen Saladin kom til makten. Mange kristne festninger var blitt bygget og med dem en infrastruktur både for pilegrimer som var på vei til Jerusalem og også for handel.
En fredsavtale ble inngått mellom muslimene og de kristne, og Saladin som var kjent for å stå ved sitt ord, holdt også sin del av avtalen frem til de kristne brøt fredsoverenskomsten ved å plyndre en karavane på vei til Mekka. Krig ble erklært og de kristne beseiret i slaget ved Hattin, nær Tiberias, i 1187. Reynald av Châtillon (cirka 1125-4. juli 1187) var greve i kongeriket Jerusalem på 1180-tallet. Han var den som angrep den muslimske karavanen under rådende våpenhvile. Etter at den kristne hær var blitt beseiret i slaget ved Hattin havnet Reynald i fangenskap hos Saladin som senere selv halshugde ham.
I krigen ble kongeriket Jerusalem stormet, og dets kristne konge, Guy av Lusignan, samt hans to stormestre og en rekke andre personer av høy rang ble tatt til fange. Nå fantes det knapt noen kristne befestninger igjen i området og Jerusalem var under islamsk styre.
Da disse nyheter nådde Europa ble det etter folkelig påtrykk besluttet at et tredje korstog skulle initieres for å gjenerobre Jerusalem. Korstoget ble ledet av Frankrikes kong Filip II August, Fredrik I Barbarossa, keiser av det tysk-romerske rike (som imidlertid døde på vei til krigsskueplassen) og Englands kong Rikard I Løvehjerte. I 1191 inntok det Akko. Rikard Løvehjerte vant to ganger over Saladin og inntok Caesarea og Jaffa. En avtale ble så inngått dem i mellom og i 1192 ble hele området fra Jaffa til Sūr (Tyros) langs kysten overlatt til de kristne. Rikard kunne imidlertid aldri marsjere inn i Jerusalem for det ble ansett for alt for risikabelt. Hans arméer hadde allerede blitt svekket vesentlig og et inntog i Jerusalem skulle kunne føre til en total kollaps.
De to kongene forlot Midtøsten og dro tilbake til Europa og et halvår senere, i 1193, døde Saladin i Damaskus i Syria. Han var da en fattig mann, fordi han hadde gitt bort hele formuen sin til sine fattige underståtter, islamske interesser, og veldedige formål. Sønnene overtok, og delte dynastiet seg imellom. Han hadde tre sønner, og disse fikk makt over hver sin by:
- Afzal fikk Damaskus
- Aziz fikk Kairo
- Tzahi fikk Aleppo
Saladin i litteraturen
[rediger | rediger kilde]
Saladin inngår som en romantisert ridderfigur i Walter Scotts roman Talismanen (1825). Ridderlighet er også figurens viktigste egenskap i bøkene om Arn av Jan Guillou og Kamelskyer av Thorvald Steen.
Saladins heltemot og lederskap har gjort ham ideell som kulturfigur ved framveksten av særlig kurdisk nasjonalisme i det 20. århundre.
Thorvald Steen og Tariq Ali skrev teaterstykket Ørkenstormene som hadde utpremiere på Litteraturhuset i Oslo 5. mars 2010. Stykket handler om kampen mellom korsfareren Richard Løvehjerte og Saladin. Det blir et møte mellom to kulturer med klare paralleller til dagens krig mot terror, til striden om Jerusalem og Palestina og til troens problem. Men først og fremst er det et stykke om mennesker som rives mellom fundamentalistisk tro og menneskelig tvil.
Saladin på film
[rediger | rediger kilde]- Naguib Mahfouz skrev manus til en egyptisk film i 1963, Al Nasser Salah Ad-Din.
- Saladin blir portrettert av Ghassan Massoud i Ridley Scotts film Kingdom of Heaven (2005), der bl.a. Orlando Bloom hadde en av hovedrollene.
- Saladin er også portrettert i filmen Arn (2007) basert på Jan Guillous trilogi om «Arn».
- Også nevnt i videospillet Assassin's Creed.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nationalencyklopedin, NE.se-ID saladin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.theguardian.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saladin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Columbia Encyclopedia, Sixth Edition. 2001-05 Columbia University Press. [1]
- ^ A number of contemporary sources make note of this. The biographer Ibn Khallikan writes, "Historians agree in stating that [Saladin's] father and family belonged to Duwin [Dvin]....They were Kurds and belonged to the Rawādiya (sic), which is a branch of the great tribe al-Hadāniya": Minorsky (1953), p. 124. The medieval historian Ibn Athir, who is a Kurd and therefore his credibility is questionable, relates a passage from another commander: "...both you and Saladin are Kurds and you will not let power pass into the hands of the Turks": Minorsky (1953), p. 138.
- ^ R. Stephen Humphreys, From Saladin to the Mongols: The Ayyubids of Damascus, 1193–1260, (State University of New York Press, 1977), 29;"Among the free-born amirs the Kurds would seem the most dependent on Saladin's success for the progress of their own fortunes. He too was a Kurd, after all...".
- ^ «Encyclopedia of World Biography on Saladin». Besøkt 20. august 2008.