Hopp til innhold

Roberta Flack

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Roberta Flack
FødtRoberta Flack
10. feb. 1937[1]Rediger på Wikidata (87 år)
Asheville[2]
Black Mountain[3]
BeskjeftigelseMusiker, sanger og låtskriver, lærer, sanger, pianist, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedHoward University
NasjonalitetUSA
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award
Musikalsk karriere
SjangerSoulmusikk, jazz,[4] moderne voksenpop, folkemusikk, rhythm and blues
InstrumentPiano,[5] vokal[5]
StemmetypeAlt
Aktive år1968–
PlateselskapAtlantic Records, Capitol Records, Angel, RAS Records, 429 Records
Nettstedhttp://www.robertaflack.com
IMDbIMDb
Roberta Flack på Commons

Roberta Cleopatra Flack (født 10. februar 1937 i Black Mountain, Nord-Carolina) er en amerikansk sanger, sangskriver, pianist og musiker, som er kjent for musikk i sjangerne jazz, soul, blues, rock, R&B og folk. Selv understreket hun at musikk ikke har hudfarge.[6]

Flack er kjent for hitsinglene «The First Time Ever I Saw Your Face»,[6] «Killing Me Softly with His Song» (utgitt i 1973; komponert av Charles Fox med tekst av Norman Gimbel og Lori Lieberman; Lieberman ga ut sin innspilling i 1972)[7][8][9][10] og «Feel Like Makin' Love». Hun har dessuten spilt inn et stort antall sanger, både egne og andres komposisjoner, som for eksempel «The Impossible Dream».[trenger referanse] Flack spilte inn «Hey, That's No Way to Say Goodbye» av Leonard Cohen til sitt debutalbum First Take i 1969 og Rolling Stone regner denne versjonen som en av de beste Cohen-cover. Cohen ga selv ut sin innspilling på Songs of Leonard Cohen (1967).[11]

Flack var den første artisten som vant en Grammy Award for Record of the Year to år etter hverandre, «The First Time Ever I Saw Your Face» vant i 1973[6] og «Killing Me Softly with His Song» ble tildelt Grammy for beste innspilling og for beste kvinnelige vokal i 1974.[9][8]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Robert Flack ble født 10. februar 1940 i Nord-Carolina, USA.[6] Hun vokste opp i Arlington, Virginia sammen med foreldrene Laron Flack og Irene Council) Flack, en organist i kirken. Flack vokste opp i en stor musikalsk, familie. Hun fikk tidlig interesse for å spille piano.

Flack fikk regelmessig klaverundervisning fra hun var 6 år gammel.[6] Hun akkomagnerte The Choir of Lomax African Methodist Episcopal Zion Church ved å spille hymner og spirituals på piano, men hun likte også å besøke Baptistkirken i nabølaget for å høre gospel-musikk, slik som den som ble sunget av Mahalia Jackson og Sam Cooke. Flack begynte å spille piano da hun var ni år.

Da hun var femten begynte hun på Howard University og fullførte bachelorgrad i musikkpedagogikk i 1958[6] som en av de yngste studentene der noensinne. Etter hvert byttet hun hovedundervisningen fra piano til sang og ble assisterende dirigent for universitetets kor. Hennes ledelse av en produksjon av operaen Aida ga henne stående applaus fra ledelsen av Howard University.

Flack ved engelsklærer ved en skole i Washington DC 1960-1967[6] og ved Chevy Chase, Maryland. Hun fullførte studiene ved Howard Universitet da hun var 19 år og begynte videre studier av musikk, men hennes far døde plutselig, så hun ble tvunget til å ta seg en jobb der hun underviste i musikk og engelsk i Farmville i Nord-Carolina.

Mens hun arbeidet som lærer ledet hun kor og virket som kirkeorganist.[6]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere

Før hun ble en profesjonell sanger og låtskriver, returnerte Flack til Washington, D.C., og begynte som pianolærer ved Banneker, Browne og Rabaut Junior High Schools. Hun gav også privat pianoundervisning fra hjemstedet sitt på Euclid Street. NW Washington. I denne perioden begynte den musikalske karrieren hennes å ta form på kveldstid og i helgene i Washington, D.C. på nærliggende arenaer. På "Tivoli Club", akkompagnerte hun operasangere på piano. I pausene ssang hun blues, folk og popsanger på bakrommet, der hun akkompagnerte seg selv på piano. Senere, opptrådte hun flere dager i uken på the 1520 Club, der hun igjen akkompagnerte seg selv på piano. På denne tiden, fortalte hennes sanglærer, Frederick "Wilkie" Wilkerson, at han trodde hun ville få en framtid med popmusikk than enn med klassisk musikk. Hun forandret dermed repertoaret sitt og ryktet spredde seg. Flack begynte å synge profesjonelt da hun ble ansatt til å opptre fast ved Mr. Henry's Restaurant, på Capitol Hill i Washington, D.C. i 1968.

I 1967 sluttet hun som skolelærer og begynte som sanger på Washingtons nattklubber.[6]

1970-tallet

Flack i 1971

Les McCann oppdaget Flack da hun sang og spilte jazz i en nattklubb i Washington. Han skrev senere noen ord på coveret til hva som ble hennes første album, First Take: "Her voice touched, tapped, trapped, and kicked every emotion I've ever known. I laughed, cried, and screamed for more...she alone had the voice." Han ordnet raskt en prøvespilling ved Atlantic Records, der hun spilte 42 sanger i løpet av 3 timer for produsenten Joel Dorn.

I november 1968, spilte hun inn 39 demosanger på mindre enn 10 timer. Tre måneder senere, meddelte Atlantic at de hadde spilt inn Flack's debutalbum, First Take, i løpet av 10 timer.[6]

Clint Eastwood benyttet «The First Time Ever I Saw Your Face» (skrevet av Ewan MacColl) som gjennomgangsmelodi filmen Play Misty for me (1971). Flack spilte deretter inn denne balladen og ga den ut som singel i 1972. Den nådde toppen av salgslistene i USA og hun ble tildelt Grammy for sin versjon. I 1973 ga hun ut sin versjon av «Killing Me Softly with His Song» basert på Liebermans versjon utgitt i 1972 (komponert av Charles Fox med tekst av Norman Gimbel og Lori Lieberman). «Killing Me Softly with His Song» var inspirert av Don McLeans konsert.[6][9][8][7]

I 1971, deltok Flack i den legendariske konsertfilmen Soul to Soul av Denis Sanders, der hovedartisten var Wilson Pickett, sammen med Ike & Tina Turner, Santana, The Staple Singers, Les McCann, Eddie Harris, The Voices of East Harlem og andre. Dette utvalget av amerikanske musikkartister ble invitert til å på 14-årsfeiringen av uavhengigheten til Ghana. Filmen nyutgitt digitalt på DVD og CD i 2004' Men Flack nektet av ukjente årsaker å la sine innspillinger være med på DVD og CD-utgavene. Hennes a cappella med den tradisjonelle spiritual «Oh Freedom» retitulert «Freedom Song» på den originale Soul to Soul LP'n, finnes bare på VHS-versjonen av filmen.

1980-tallet

Roberta Flack hadde i 1982 en hitsingel med «Making Love», skrevet av Burt Bacharach (tittelsporet på filmen med samme navn i 1982), som klatret til #13 på hitlistene. Hun begynte å arbeide sammen med Peabo Bryson med mer begrenset suksess, men klatret til #5 på R&B-hitlistene (og til #16 på Poplistene og til #4 på Adult Contemporary) med «Tonight, I Celebrate My Love» i 1983.

I 1986, sang Flack temasangen med tittelen «Together Through the Years» for TV-serien Valerie til NBC, senere kjent som The Hogan Family. Sangen gjennom hele showets seks sesonger. I 1987 supplerte Flack stemmen til Michael Jacksons mor i den 18-minutter lange kortfilmen "Bad". Albumet Oasis ble utgitt i 1988 og gjorde ikke så sterkt inntrykk på poppmusikk-publikumet, selvom tittelsporet nådde helt til #1 på R&B hitlisten og en remiks av låten «Uh-Uh Ooh-Ooh Look Out (Here It Comes)"» toppet the dansemusikklisten i 1989. Flack havnet igjen på US Top 10 med hitsangen «Set the Night to Music», en 1991-duett med den Jamaikanske sangeren Maxi Priest som nådde til #6 på Billboard Hot 100.

Senere karriere

I 1999 ble en stjerne med Roberta Flack's navn plassert på Hollywood Walk of Fame. Samme år turnerte hun i Sør-Afrika. Den siste av hennes opptredener der ble besøkt av President Nelson Mandela. I 2010, opptrådte hun på den 52. Annual Grammy Awards, der hun sang en duett, «Where Is The Love» med Maxwell.

I februar 2012, ga Flack ut albumet Let it Be Roberta, et album med cover-låter av The Beatles med blant annet «Hey Jude» og «Let It Be». Det var hennes første innspilling på over åtte år. Flack kjente John Lennon og Yoko Ono, fordi de alle i 1975 hadde flyttet inn Dakota-bygningen i New York City, og hadde leiligheter rett over gangen for hverandre. Flack har fortalt at hun allerede hadde blitt spurt om å spille inn et andre album med The Beatles-covere. I 2013 ble det rapportert at Flack var involvert i en innspilling av et album med The Beatles' klassikere.

Da Flack var 80 år, gjorde hun inn sin til å siste innspilling, albumet Running, med sanger som ble med i dodokumentaren 3100: Run and Become med tekst og musikk av Michael A. Levine.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Flack er meldem av "the Artist Empowerment Coalition", som vokter over retten til artister til å kontrollere sine kreative eiendeler. Hun er også talskvinne for "American Society for Prevention of Cruelty to Animals". Hennes deltagelse i reklamer for ASPCA inneholdt låten "The First Time Ever I Saw Your Face". I Bronx sektoren av New York City, "Hyde Leadership Charter School's after-school music program" er kalt "The Roberta Flack School of Music" og er ie et partnerskap med Flack, som grunnla skolen, og tilbyr gratis musikkundervisning til underpriviligerte studenter.

Mellom 1966 og 1972 var Roberta Flack gift med Steve Novosel. Flack er tante til skøyteløperen Rory Flack. Hun er også gudmor til musikeren Bernard Wright, som døde i en ulykke 19. mai 2022.

Ifølge en DNA-analyse, er Roberta Flack av Kamerunsk avstamning.

Helse 20. april 2018, opptrådte Flack på scenen i "Apollo Theater" til inntekt for "Jazz Foundation of America". Hun ble dårlig, gikk av scenen og ble kjørt til Harlem Hospital Center. I en uttalelse fra hennes manager, ble det fortalt at Flack hadde fått et slag noen år tidligere og følte seg ikke helt bra enda, men hun følte seg bedre og lå natten over på sykehuset for medisinsk observasjon natten over.

14. november 2022, ble det annonsert at Flack hadde blitt diagnostisert med ALS (Amyotrofisk lateralsklerose) og hadde trukket seg fra all opptreden på grunn av sin sykdom.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

  • First Take (1969)
  • Chapter Two (1970)
  • Quiet Fire (1971)
  • Roberta Flack & Donny Hathaway (1972)
  • Killing Me Softly (1973)
  • Feel Like Makin' Love (1975)
  • Blue Lights in the Basement (1977)
  • Roberta Flack (1978)[7]
  • Roberta Flack Featuring Donny Hathaway (1980)
  • I'm the One (1982)
  • Born to Love (med Peabo Bryson) (1983)
  • Oasis (1988)
  • Set the Night to Music (1991)
  • Stop the World (1992)
  • Roberta (1994)
  • The Christmas Album (1997)
  • Friends: Roberta Flack Sings Mariko Takahashi (1999)
  • Holiday (2003)
  • Let It Be Roberta: Roberta Flack Sings the Beatles (2012)
  • Running (2018)

Livealbum

  • Live & More (med Peabo Bryson) (1980)[7]
  • At Her Best – Live (2008)

Soundtrack album

  • Bustin' Loose (Universal, 1981)[7]

Singler (topp 10 på Billboard Hot 100)

  • «The First Time Ever I Saw Your Face» / «Trade Winds» (#1) (1972)
  • «Where Is the Love» / «Mood» (#5) (1973)
  • «Killing Me Softly with His Song» / «Just Like a Woman» (#1) (1973)[7]
  • «Feel Like Makin' Love» / «When You Smile» (#1) (1974)
  • «The Closer I Get to You» (med Donny Hathaway) / «Love Is the Healing» (#2) (1978)

Samlingsalbum

  • The Best of Roberta Flack (1981)
  • Greatest Hits (1984)
  • Softly with These Songs: The Best of Roberta Flack (1993)
  • The Very Best of Roberta Flack (2006)
  • Love Songs (2011)

Priser

[rediger | rediger kilde]

Roberta Flack har fått flere priser og har blitt hedret, blant annet:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  5. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 303, Wikidata Q99181182 
  6. ^ a b c d e f g h i j k Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036909. 
  7. ^ a b c d e f Historien om rock. Bind 15. Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518168. 
  8. ^ a b c Edgers, Geoff (27. januar 2020). «She sang ‘Killing Me Softly’ before Roberta Flack. Now she just wants you to hear her side of the story.». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 16. november 2023. 
  9. ^ a b c Benitez-Eves, Tina (23. april 2023). «50 Years Since Roberta Flack Turned the Don McLean-Inspired "Killing Me Softly with His Song" Into a Hit». American Songwriter (på engelsk). Besøkt 16. november 2023. 
  10. ^ Paul, Larisha (1. juni 2023). «Blackpink's Jennie Serenades Tokyo Fashion Show With 'Killing Me Softly With His Song'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 16. november 2023. 
  11. ^ Harris, Keith (11. november 2016). «10 Great Leonard Cohen Covers». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 1. oktober 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roberta_Flack&oldid=24754271»