Rettskriving
Rettskriving,[1] rettskrivning[1][2][3] eller ortografi (fra de greske ordstammene orthos, «korrekt»/«riktig», og graphè, «skrift») er det settet av skriftspråklige normer som gjelder for et skriftspråk. Hvem som bestemmer rettskrivingen varierer fra språkområde til språkområde. I Norge er den offisielle rettskrivingen i både bokmål og nynorsk fastlagt av Språkrådet. I de nordiske landene er rettskrivingen fastlagt av tilsvarende organisasjoner. I andre språkområder, som for eksempel i det tyske, er imidlertid rettskrivingen fastlagt av private organisasjoner. Man har også eksempler på slike private initiativ i Norge, blant annet Det Norske Akademi for Språk og Litteratur som utgir Norsk Riksmålsordbok, den største oversikten over norsk språk.[4]
Språklige nivå
Rettskrivingsnormer kan deles i fire språklige nivå: et semantisk nivå, et syntaktisk nivå, et morfologisk nivå og et grafematisk nivå.
På det semantiske nivået er man opptatt av å avklare hvilke ord som gir korrekt mening. Forskjellen mellom adverbene «da» og «når» og «å» og «og» er eksempler på rettskrivingsnormer på et semantisk nivå. På det syntaktiske nivået er man opptatt av å avklare korrekt ordstilling og korrekt tegnsetting. Rettskrivingsnormer på et morfologisk nivå omhandler korrekte bøyingsformer av adjektiver, substantiver og verb. På et grafematisk nivå omhandler rettskrivingsnormer hvilke tegnkombinasjoner som skal uttrykke et gitt fonem. Eksempler på grafematiske rettskrivingsnormer er for eksempel bruk av dobbel konsonant for å markere kort vokal.
Rettskrivingsavvik eller skrivefeil
Undersøkelser viser at rettskrivingsavvik på norsk kan deles inn i tre hovedkategorier: tegnsettingsavvik, ordvalgsavvik, og grafematiske avvik. Tegnsettingsavvik er den største enkeltgruppen, og de fleste skribenter har vansker med kommatering. Ordvalgsavvik er også svært vanlig, og særlig er sammenblandingen av de likelydende ordene «å» og «og» svært vanlig. Blant de grafematiske avvikene er det særlig to hovedtyper feil: avvik i konsonantismen (enten forenkling av dobbel konsonant eller dobling av enkel konsonant) og særskriving av sammensatte ord.
Norske rettskrivningsreformer
Utdypende artikkel: Norsk språkhistorie (20. århundre)
Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer i norsk språk, hvorav de viktigste kom i årene 1907, 1917, 1938, 1951, 1959 og 1981.
- Rettskrivinga av 1901 (landsmål)
- Rettskrivningen av 1907 (riksmål)
- Rettskrivningen av 1910 (landsmål)
- Rettskrivinga av 1917 (bokmål og nynorsk)
- Rettskrivningen av 1938 («samnorskreformen»)
- Rettskrivningen av 1941 («nazi-reformen» for bokmål og nynorsk)
- 1951-reformen (muntlig norsk)
- Læreboknormalen av 1959 (norm for bokmål og nynorsk i skolebøker)
- Rettskrivningen av 1981 (bokmål)
- Rettskrivningen av 1986 (uoffisielt riksmål)
- Rettskrivningen av 2005 (bokmål)
- Rettskrivinga av 2012 (nynorsk)
Referanser
- ^ a b «Bokmålsordboka – Rettskriving». UIB og Språkrådet. Arkivert fra originalen 6. mai 2018. Besøkt 6. mai 2018. «rett|skriving m1, f1; el rett|skrivning m1, f1 (av III rett) tradisjonell eller offisielt fastsatt skrivemåte for ordene i et språk»
- ^ Søk den 6. mai 2018 i den komplette riksmålsordlisten som beskrevet her https://www.riksmalsforbundet.no/riksmalsordlisten-na-pa-nett/ arkivert returnerer «rettskrivning -en» som eneste tillatte form på riksmål.
- ^ Hegge, Per Egil (30. mars 2008). «Spørsmål til Per Egil Hegge – Med og uten n». Aftenposten. Arkivert fra originalen 6. mai 2018. Besøkt 6. mai 2018. «Heter det rettskriving eller rettskrivning? Generelt markerer den innskutte n-lyden en mer konservativ form - således er den langt hyppigere på dansk enn på norsk. En falanks norske lingvister vil derfor fjerne n-en helt og går inn for innleding og veileding, selv om det ikke er særlig mange som finner det naturlig.»
- ^ «Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur». Riksmålsforbundet. Arkivert fra originalen 13. oktober 2004. Besøkt 8. juni 2007. «- Å utgi og videreføre Norsk Riksmålsordbok. Det er den største ordboken i Norge, ble utgitt av Riksmålsvernet og utkom i fire store bind mellom 1937 og 1957. Akademiet overtok ansvaret for verket i 1981. To store supplementsbind (V og VI) ble utgitt i 1995, og bindene I-VI rommer nå mer enn 5000 tettrykte, tospaltede sider.»