Pjotr Stolypin

Pjotr Stolypin
Født	14. apr. 1862; Dresden
Død	5. sep. 1911 (49 år); Kyiv
Beskjeftigelse	Politiker, statsmann
Embete	Russlands statsminister (1906–1911); list of Ministers of Interior of Russia (1906–1911); guvernør i Saratov Oblast (1903–1906); guvernør (Guvernementet Grodno, 1902–1903); guvernør i Grodno; Medlem av statsrådet i det russiske imperium ;
Utdannet ved	Statsuniversitetet i St. Petersburg (1881–1885)
Ektefelle	Olga Stolympinová
Far	Arkady Stolypin
Mor	Natalya Gorchakova
Søsken	Alexandr Stolypin
Barn	Arkadi Stolypine
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet
Gravlagt	Grotteklosteret
Utmerkelser	13 oppføringer Den hvite ørns orden; Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen; 1. klasse av Sankta Annas orden; 2. klasse av Sankta Annas orden; 3. klasse av Sankta Annas orden; 3. klasse av Sankt Vladimirs orden; Royal Victorian Order; St. Olavs Orden; Serafimerordenen; Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden; Den hvite ørns orden; Danilo Is orden; Storbånd av Paulowniablomstenes orden
	Pjotr Stolypin på Commons

Pjotr Arkadjevitsj Stolypin (russisk: Пётр Арка́дьевич Столы́пи; 1862–1911) var en russisk statsmann. Han var russisk statsminister fra 1906 til 1911, da han ble skutt under et besøk i Kyiv-operaen under en framføring av Nikolaj Rimskij-Korsakovs Tsar Saltan. Stolypin var til stede i operaen blant annet sammen med tsar Nikolaj II og resten av tsarfamilien.

Han er kjent for sin hardhendte kamp mot revolusjonære grupper og for gjennomføring av en jordbruksreform som kom i kjølvannet av opphevelsen av livegenskapet og hvor en ønsket å få et mer fremtidsrettet, kapitalistisk system innen landbruket. Reformen ga rett til å eie egen gård og jord.

Liv og virke

Bakgrunn

Stolypin stammet fra en storborgerlig russisk slekt. Hans forfedre stammet fra Litauen – de var innvandret fra Baltikum til Russland på 1500-tallet. Slekten gled inn i den russiske overklasse og hadde på Stolypins tid allerede en lang tradisjon bak seg i monarkiets tjeneste. Familien hadde vidstrakte landeiendommer i hele Russland.

For den unge Stolypin var tjenesten i rikets tjeneste staket ut fra begynnelsen av. På farssiden var han i slekt med dikteren Mikhail Lermontov, hans morfar var generalen Mikhail Dmitrijevitsj Gortsjakov (1793–1861). Hans var, general Arkadi Dmitrijevitsj Stolypin (1821–1899), var tidvis russisk gesandt i Tyskland; slik henger det sammen at Pjotr ble født i Dresden i Kongeriket Sachsen. I 1884 ble han gift med Olga Borissovna Neidhardt, som kom fra en prominent moskovittisk familie. De fikk fem døtre og én sønn.

Karriere

Stolypins familieforbindelser bidro til at han steg temmelig raskt i gradene i det russiske forvantningsapparat. Allerede som 27-åring ledet han lavadelens kammer i Kovno, hovedstaden i den daværende guvernementet Kovno. Etter et ettårig mellomspill som guvernør med sete i den hviterussiske by Grodno ble Stolypin i 1903 guvernør i guvernementet Saratov ved Volga.

Der gjorde han seg bemerket med en vellykket undertrykkelse av den revolusjonære bevegelse i tiden etter 1905-revolusjonen. Det førte til at tsaren først tok ham som innenriksminister, og i 1906 til statsminister. Etter at han ikke klarte å få dumaen til å samarbeide med hans regjeringsprogram, ble en av hans første embedshandlinger som statsminister å rett og slett oppløse den nettopp valgte Dumaen. Stolypin ønsket med dette å svekke de radikale elementer blant de folkevalgte, elementer som fortsatte å nekte å samarbeide med tsarregjeringen og gikk inn for gjenopptakelsen av de samfunnsomveltende innsatser.

Det fulgte en bølge av opptøyer og politiske mord på embetsmenn og representanter for statsmakten. Dermed satte statsministeren en rekke guvernementer under krigsrett. For å gjenopprette orden innsatte han også et system med standretter, som i løpet av hans embedstid felte omkring 5.500 dødsstraffer. Med dette fikk han økenavnet «jern-statsministeren».

Politiske reformer

Agrarreform

Stolypin var en utpreget monarkist, men han erkjente at det var nødvendig med en reform av l'ancien régime for at dette i det lange løp skulle kunne stå seg. Hans politiske hovedmål var å avverge en voldelig revolusjon som etter hans vurdering ville styrke alle samfunnslag ned i elendigheten. Han mente at staten måtte engasjere seg for bøndene, som var størstedelen av det russiske folk. Rett nok var livegenskapet avskaffet i tsarriket i 1861 av Aleksander II, men dette hadde ikke ført til særlig påtakelige forbedringer av landsbefolkningens levekår. Bøndene var riktignok ikke lenger lenket til jordeierne. Men de var fortsatt individuelt sterkt bundet, skjønt til landsbyfellesskapene (mir-systemet, som fortsatt bestod). Dette systemet fordelte jorden mellom bøndene, forbød privat eie av jorden, og innskrenket bøndenes mobilitet. De var alle sammen bundet til et landsbyfellesskap.

Allerede i 1906 forordnet Stolypin per ukaz at småbøndene skulle ha rett til privat landeiendom. Fra hans påfølgende skritt vokste det seg frem en dyptbripende agrarreform. For å utstyre bøndene med tilstrekkelig kapital og fagkunnskap skapte han et utdannelsesprogram og spesielle bondekreditter med lav rente. Likeså initierte han et kooperativsystem som skulle gi bøndene muligheten til å forøke produksjonen ved felles innkjøp og bruk av landbruksmaskineri. Målet med hans program var fremveksten av en middelklasse blant bøndene, som ved egeninnsats og statssøtte skulle klare å løfte seg over landsbyfellesskapenes egalitære masse. Et resultat var opprettelsen av et agrarparti, som ved sin innsats for bøndenes interesser på sikt burde kunne overvinne den århundrelange såkalte tredjestandstenkningen i keiserriket. Slik skulle denne største delen av befolkningen forsones både med den russiske statsmakt og med kapitalismen, og dermed skulle de mulige røtter til voldelig revolusjon kappes over.

Nytt land i Sibir

Stolypin ville mer enn å styrke bøndenes sosiale stilling. For samtidig skulle Tsarriket berikes helhetsøkonomisk på bondestandens styrkegevinst ved at jordbruksarealene ble utvidet. Hånd i hånd med hans sosiale reformer gikk et program for nydyrkning. Dette ble fremfor alt konsentrert om områdene hinsides Uralfjellene. Han var også aktiv i å fremme byggingen av Amur-jernbanen. Fra 1908 og frem til første verdenskrigs utbrudd fant det sted en migrasjon på over 2,8 millioner mennesker til Sibir og Sentral-Asia.

Modernisering av staten

Stolypin hadde også mer vidtgående planer om å forvandle statsskikket fra autokrati till et mer effektivt regjeringssystem. Han utferdiget planer for egne ministerier for folkehelsen og for etniske anliggender. Før hans politiske karriere var forbi hadde han også utarbeidet planer som ville ha emansipert jødene i Tsarriket, for dermed å kunne vinne denne minoriteten for den tsaristiske stat. Likeså gikk han, til tross for sine nasjonalistiske og monarkistiske overbevisninger, inn for en gradvis prosess som skulle legge grunnen for en uavhengig polsk stat.

Fratreden

Stolypin fikk med sitt reformprogram mange fiender i alle politiske leirer. De venstreorienterte og de liberale konstitusjonelle demokrater betraktet ham som en voldelig undertrykker av den revolusjonære bevegelse. For mange på høyre fløy gikk hans moderniseringsideer alt for langt. Venstreopposisjonen gikk allerede fra hans tiltreden som statsminister inn for voldsmidler mot ham, noe også mangt et Duma-medlem var enig i. Det sosialrevolusjonære parti var her det ledende element; dette parti så på drap som politisk legitime midler.

Allerede 12. august 1906 ble det forøvet et bombeattentat mot Stolypin. Angrepet krevde 27 dødsofre, såret ham selv lett, og hans datter Natalja alvorlig.

Stolypin tapte etterhvert mer og mer gjennomføringskraft for sin politikk. Da et lovforslag for en utvidelse av jordbrukernes selvhjelpsorganisasjon (Zemstvo) rettigheter ble avvist av Dumaen i 1911, søkte han resignert om avskjed.

Mordet på Stolypin

Kort etter ble nok et mordanslag forøvet av de venstreorienterte. Stolypin ble den 14. september 1911 hardt skadet under et operabesøk i Kyiv av to pistolskudd avfyrt den sosialrevolusjonære Dimitri Bogrov, som stod i kontakt med Okhranaen. Fire dager etter døde han av sine sår.

I henholdt til sitt testament, skrevet flere år tidligere, ble han begravet i Kyiv; for han hadde forordnet: «Begrav meg der jeg ble myrdet».

Referanser

^ EB-12 / Stolypin, Peter Arcadevich, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt gregoriansk^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ESBE / Stolypin, Petr Arkadjevitsj^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

Fuhrmann, Joseph T. (2013). Rasputin, the untold story (illustrated ed.). Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons, Inc. p. 314. ISBN 978-1-118-17276-6.
Ascher, Abraham (2001). P. A. Stolypin: The Search for Stability in Late Imperial Russia. Stanford University Press. ISBN 0-8047-3977-3.
McDonald, David MacLaren (1992). United Government and Foreign Policy in Russia, 1900-1914. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 978-0674922396.
Conroy, M.S. (1976), Peter Arkadʹevich Stolypin: Practical Politics in Late Tsarist Russia, Westview Press, (Boulder), 1976. ISBN 0-8915-8143-X

Eksterne lenker

(en) Pyotr Stolypin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Pjotr Stolypin i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Biografi i Den store sovjetiske encyklopedi (russisk)

[hash-4d2b0e6ffe8e78e8e9d8c524788148ddb76a9167-1] EB-12 / Stolypin, Peter Arcadevich, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt gregoriansk^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-3871c327923a88d9eb6ef6caf0c94a58a36f068c-2] ESBE / Stolypin, Petr Arkadjevitsj^{[Hentet fra Wikidata]}

[1]

[2]